Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Philipson: Ved kgl. resolusjon av 15. november 1974 fikk Otteraaens Brugseierforening og I/S Øvre Otra på nærmere bestemte vilkår tillatelse til å foreta reguleringer og overføringer i Øvre Otra i Setesdal med en del sideelver og bekker og rett til å erverve fallrettigheter. Fra århundreskiftet har Otravassdraget vært gjenstand for flere suksessive reguleringer med sikte på kraftproduksjon. I/S Øvre Otra startet sin utbygging i vassdraget i 1960-årene (kraftverket Brokke I). Reguleringen førte til redusert vannføring i elva. Utbyggingen etter tillatelsen i kgl. resolusjon av 15. november 1974 har skjedd i flere etapper. Denne utbygging har ført til ytterligere redusert vannføring i elva, og således vil normale flommer bli sterkt redusert både i antall og størrelse. Ekspropriantene begjærte 11. september 1975 skjønn avholdt ved Setesdal herredsrett til fastsettelse av erstatning m.v. Skjønnssaken ble delt i fem sesjoner. Del III omfatter store jaktområder, en del utbygningssteder og hovedvassdraget fra Bykil (Sarvsfossen) til Nomeland (Brokke kraftverk), en strekning på ca 4 mil. Ankesaken gjelder erstatningsspørsmål m.v. på sistnevnte strekning. Delskjønn for del III ble avsagt 2. april 1981. Under henvisning til en fellesuttalelse av 5. november 1980 fra de rettsoppnevnte sakkyndige i fiskeribiologi, hydrologi, vannforskning og jordbruksforhold hadde ekspropriatene begjært utsettelse av saken for så vidt angår spørsmål om vannkvalitet, forurensning, resipientforhold, stell og pleie av terskelbassengene m.v. samt spørsmål vedrørende fiske. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Rettens avgjørelse - som er inntatt i skjønnsgrunnene - går ut på at en ikke fant grunn til å utsette skjønnet «når det gjeld vasskvalitet, resipientforhold m.v. og fiske i elva». Retten fant at en hadde tilstrekkelig grunnlag til å vurdere tilstanden «nå og i nokolunde nær framtid», og tok derfor standpunkt til de erstatnings- og tiltaksspørsmål som var reist. Angående vannkvaliteten ble det lagt til grunn at det ikke forelå «påviselig forringing av vasskvaliteten for dyr og menneske, slik at det er økonomiske skadeverknader som gir grunnlag for utbetaling». Krav om tiltak - pleie og stell, herunder opp- og utrenskninger av terskelbassenger - ble forkastet. For fisket ble det lagt til grunn at reguleringen ville medføre en reduksjon i Bykil samt at fisket i strykstrekningene ble verdiløst. I henhold til dette ble en del grunneiere tilkjent erstatning for tap i fiske, mens andre ikke fikk erstatning. Retten tok imidlertid for alle de nevnte forhold «atterhald om at dei saksøkte må ha høve til å komme attende til saka og krevje nytt skjønn dersom utviklinga skulle gå i den lei at tilhøva blir drastisk forverra i framtida». Herredsrettens avgjørelse angående vannkvalitet, resipientforhold m.v. og fiske i elva ble av Valle kommune og en rekke ekspropriater påanket til Agder lagmannsrett. Ankesaken gjaldt blant annet to spørsmål: Om rettens avgjørelse av utsettelsesbegjæringen og det forbehold som er tatt, er i overensstemmelse med vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Og om retten har tatt utgangspunkt i en feilaktig fortolkning av konsesjons vilkårenes pkt. 20 når det er lagt til grunn at «departementet vil ha jamt tilsyn med utviklinga i terskelbassenga og pålegge konsesjonæren dei tiltak som ein finn praktisk gjennomførlege og nødvendige». Ekspropri atene har også påberopt seg saksbehandlingsfeil - uklare skjønnsgrunner - for så vidt angår avgjørelsene. Endelig gjelder ankesaken takstnummer 105, Jon Norstog Løyland: spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil - ufullstendige skjønnsgrunner m.v. - ved rettens avgjørelse av kravet om erstatning for tørkeskade/jordbruksskade. Lagmannsretten avsa dom 12. oktober 1983. Lagmannsretten la til grunn at vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4 ikke gir hjemmel for den avgjørelse herredsretten hadde truffet. For så vidt angår anken fra Jon Norstog Løyland, bygget retten på at den av de jordbrukssakkyndige som spesielt var sakkyndig på det område det dreide seg om, ikke hadde befart eiendommen, og at det spørsmål som var reist om tørkeskade på eiendommen, ikke kunne ses utredet av de sakkyndige. For takstnr. 114 - Pål K. Moen, hvor det forelå motanke - nedla partene i fellesskap påstand om opphevelse som følge av feil. Lagmannsrettens dom hadde følgende domsslutning: «1. Setesdal herredsretts skjønn av 2. april 1981 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling. 2. Skjønnet oppheves også for så vidt angår takstnummer 114 - Pål K. Moen. 3. I saksomkostninger betaler I/S Øvre Otra og Otteraaen Brugseierforening - en for begge og begge for en - kr. 43750, - førtitretusensjuhundreogfemti - til de ankende parter ved høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard.» I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening har for de spørsmål jeg har angitt foran påanket dommen til Høyesterett. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt en del dokumenter fra skjønnssaken som ikke forelå for lagmannsretten. En av de oppnevnte jordbrukssakkyndige, Aksel Tveitnes, har vært avhørt som vitne ved bevisopptak for Asker og Bærum herredsrett 2. januar 1986. Det er videre fremlagt erklæringer fra advokatene Dahl og Ødegaard. Bevisopptaket og erklæringene gjelder bare den del av saken som angår takstnr. 105, Jon Norstog Løyland. I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening har i det vesentlige anført: Lagmannsretten har tatt feil når den legger til grunn at vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4 ikke hjemler den avgjørelse herredsretten har truffet. Lovbestemmelsens ordlyd og forarbeider så vel som formålet med bestemmelsen gir støtte for at det kan treffes avgjørelse som den foreliggende. Det vises også til langvarig skjønnspraksis og de praktiske behov som foreligger. Det er blant annet vist til avgjørelser i [[Rt-1968-301]] og [[Rt-1976-766]]. En ekspropriasjonssak må kunne avsluttes og avgjørelse treffes innenfor en rimelig tidsramme. Dersom en ikke har tilstrekkelig oversikt, må retten kunne ta standpunkt til erstatningsspørsmålene så langt den finner skadene tilstrekkelig klarlagt, og forbeholde ekspropriaten rett til å komme tilbake dersom utviklingen blir en annen enn forutsatt, uten å sette noen tidsfrist. Man unngår da den automatikk med hensyn til nye skjønn som en frist ville innebære. Slik de ankende parter ser det, ligger det i realiteten ikke noen materiell skranke for adgangen til nytt skjønn og heller ikke noen terskel for en erstatningsfastsettelse i den uttrykksmåte som er benyttet i forbeholdet; at utviklingen «skulle gå i den lei at tilhøva blir drastisk forverra i framtida». Hensett til de skadearter det eventuelt vil dreie seg om, vil det i realiteten bli spørsmål om et «enten-eller». Formuleringen må også ses på bakgrunn av at retten la til grunn at det ikke forelå påviselig forringelse av vannkvaliteten for dyr og mennesker. De påståtte skader hadde vært gjenstand for en grundig vurdering av de sakkyndige i løpet av flere år, og det var avgitt flere uttalelser. Ekspropriatene legger også for meget i den fellesuttalelse som foreligger. Det dreier seg om et forbehold fra de sakkyndiges side med henblikk på en viss usikkerhet for utviklingen i fremtiden. Under enhver omstendighet er det ikke nødvendig å oppheve skjønnet på grunn av eventuell uklarhet med hensyn til formuleringen av forbeholdet. Høyesterett må her kunne foreta den nødvendige presisering. De ankende parter bestrider at herredsretten har foretatt en uriktig fortolkning av konsesjonsvilkårenes punkt 20. Bestemmelsen må ses i sammenheng med andre vilkår, først og fremst punkt 23 og manøvreringsreglementets punkt 3 siste ledd. Departementet kan i henhold til disse bestemmelser pålegge ekspropriantene å anlegge nye terskeldammer og å foreta endringer i disse, eksempelvis at det settes inn rør i bunnen av tersklene. Videre kan ekspropriantene pålegges å foreta strandjusteringer og opprydding. Derimot kan departementet ikke forlange en grundig opprensking og oppmudring, «støvsuging» av terskeldammene. Ordlyden i vilkårenes punkt 20 er ellers temmelig omfattende. En må derfor kunne bygge på at det offentlige har jevnlig tilsyn med anleggene, og slik er det også i praksis. Retten har videre gått ut fra at konsesjonærene blir pålagt «dei tiltak som ein finn praktisk gjennomførlege og nødvendige». Det er neppe mulig å gjøre formuleringen mer presis. Hvis retten hadde ment å gi vilkårenes punkt 20 det omfattende innhold ankemotpartene forutsetter, hadde det ikke vært grunn til å foreta en nærmere drøftelse av tiltakskravet angående stell av terskelbasseng, slik retten har gjort. Under enhver omstendighet er det ingen grunn til å oppheve skjønnet, idet ekspropriatene i henhold til forbeholdet kan kreve nytt skjønn ved eventuell forverring av forholdene i fremtiden. Lagmannsretten har tatt feil når den har opphevet skjønnet for så vidt angår avgjørelsen av spørsmålet om tørkeskade for takstnr. 105, Løyland. Den sakkyndige Tveitnes har - i motsetning til hva lagmannsretten har bygget på - befart eiendommen sammen med den andre jordbrukskyndige Aune. Aune hadde også tidligere befart eiendommen sammen med retten og grunneieren. Av tidsmessige grunner - den sene oppnevnelse av den nye jordbrukssakkyndige - var det ikke anledning til å underrette grunneieren om Tveitnes' befaringer. Begge de sakkyndige var klar over det krav som var fremsatt. Grunneieren var til stede under prosedyremøtet og kom med en lang utredning om sitt syn. De sakkyndige kom deretter med sine merknader. Tveitnes har vurdert kravet og har uttalt seg om dette til retten. Det vises her til hans forklaring under bevisopptaket. At retten har vært kjent med det krav som var reist, må være hevet over tvil. Til overmål har grunneierens prosessfullmektig etter at prosedyremøtet var avsluttet, sendt inn til retten grunneierens manuskript sammen med et brev fra ham. Det kan heller ikke være tvilsomt hva retten har ment om kravet, og at meningen har vært å forkaste dette. Man har klarligvis ansett det unødvendig med ytterligere undersøkelser. Det vil være helt urimelig å forlange en spesiell redegjørelse i rettens premisser angående dette forhold. Konklusjonen i seg selv er entydig og klar. I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening har nedlagt denne påstand: «1. Med unntak for takstnr. 114 stadfestes Setesdal herredsretts skjønn av 2. april 1981 for så vidt det er opphevet ved lagmannsrettens dom. 2. Ankemotpartene tilpliktes å erstatte I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening sakens omkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten. Ankemotpartene er ansvarlige en for alle og alle for en for så vidt gjelder anken over vannkvalitetsspørsmålet m.m., men Jon Løyland alene er ansvarlig for så vidt gjelder anken vedrørende jordskadespørsmålet for hans eiendom (tnr. 105).» Ankemotpartene hevder at de deler av skjønnet saken gjelder, må oppheves både på det grunnlag at skjønnsretten har bygget på en uriktig tolkning av konsesjonsvilkårenes punkt 20 og vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Subsidiært anføres mangelfulle skjønnsgrunner. Ankemotpartene har her i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Når det gjelder vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4, har de henholdt seg til lagmannsrettens dom, som hevdes å være riktig. Vedrørende takst nr. 105, Jon Norstog Løyland, hevdes at det er helt på det uvisse om herredsretten har vurdert det særspørsmål om tørkeskade på eiendommen som her er reist. Forholdet er overhodet ikke berørt i skjønnsgrunnene. Retten har bare vist til «fråsegna frå dei to jordbrukssakkunnige om at det ikkje er tørkeskade på denne eigedomen». I de skriftlige uttalelser fra de sakkyndige er det særspørsmål som er reist overhodet ikke berørt. De sakkyndige har bare uttalt seg om det generelle spørsmål om tørkeskader ut fra høydeforskjellen mellom vannstanden i elva og eiendommene. Det spesielle for vedkommende eiendom er at en myr som støter opp mot dyrket mark tidligere ble tilført vann i flomperioder. Dette førte igjen til at det dyrkede areal ble tilført vann. Den sakkyndige Aune har aldri uttalt seg om dette spørsmål. Heller ikke den senere oppnevnte sakkyndige Tveitnes har vurdert forholdet. Under prosedyremøtet for skjønnet mener ankemotparten at Tveitnes bekreftet at han ikke hadde vurdert forholdet. Den forklaring han senere har avgitt ved bevisopptak, kan derfor ikke være riktig. Ankemotparten har i denne forbindelse henvist til det prosesskrift som ble avgitt umiddelbart etter rettsmøtet, og til erklæring avgitt i forbindelse med ankesaken av advokat Ødegaard. Ankemotpartene har nedlagt denne påstand: «1. Agder lagmannsretts dom av 12. oktober 1983 stadfestes for så vidt angår pkt. 1 i domsslutningen. 2. I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening dømmes til å erstatte ankemotpartene saksomkostninger for lagmannsretten med 15% rente fra 12. oktober 1983 til betaling skjer og saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til at anken ikke kan gis medhold. Jeg finner det naturlig først å ta opp spørsmålet om tolkning av konsesjonsvilkårenes punkt 20, som lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til. Skjønnsrettens premisser må forstås slik at det både ved avgjørelsen av utsettelsesspørsmålet og ved avgjørelsen av erstatnings- og tiltakskrav i tilknytning til vannkvaliteten er bygget på at departementet i medhold av konsesjonsvilkårenes punkt 20 ville sørge for opprenskning m.v. i terskelbassengene. Jeg finner ikke at punkt 20 kan forstås på denne måte. Vilkårenes punkt 20 har følgende innhold: «Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av departementet å utføre og vedlikeholde grunndammer (terskler), foreta opprenskings- og strandjusteringsarbeider samt sikre områder som er truet av utrasing av betydning, alt i de elvestrekninger som berøres av reguleringene og overføringene. Arbeidene skal påbegynnes straks detaljene er fastlagt og gjennomføres så snart som mulig deretter. Utførelsen undergis offentlig tilsyn. De med planlegging og tilsyn forbundne utgifter utredes av kraftverket.» Etter det som er opplyst for Høyesterett, må jeg bygge på at vedlikeholdsplikten i henhold til denne bestemmelse er begrenset til vedlikehold av terskeldammenes tekniske konstruksjoner. Denne forståelse, som også er den mest nærliggende etter ordlyden, bekreftes klart av Olje- og energidepartementets uttalelse i foredraget til kgl. resolusjon av 8. januar 1981 - avgjørelsen av klage over terskelpålegget. Dette er presisert på ny i en uttalelse fra Olje- og energidepartementet i brev av 30. august 1983 til advokat Ødegaard. Allerede dette må etter min oppfatning føre til at skjønnet ikke kan bli stående. Det neste spørsmål jeg tar opp, er fortolkningen av vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Etter ordlyden gir bestemmelsen anvisning på to alternativer. Etter første punktum kan retten fastsette en midlertidig erstatning som skal gjelde «i så mange år som skjønnet bestemmer». Det annet punktum går ut på at skjønnet kan se bort fra den mulige skade «når det finner at det for tiden ikke lar seg gjøre å dømme med noen slags sikkerhet om de skadevirkninger som en regulering vil medføre». I sine skjønnsgrunner uttaler retten: «Retten reknar også med at det kan ta heller lang tid å få røynsle om utviklinga. Retten meiner vidare å ha tilstrekkelig grunnlag i sakkunnige utgreidingar, partsforklaringer, synfaringer m.v. til å vurdere tilstanden i terskelbassenga, med resipientforhold osv. og fisket i elva, nå og i nokolunde nær framtid. Retten finn då ikkje grunn til å utsette skjønnet når det gjeld vasskvalitet, resipientforhold m.v. og fiske i elva. Men retten vil ta atterhald om at dei saksøkte må ha høve til å kome attende til saka og krevje nytt skjønn dersom utviklinga skulle gå i den lei at tilhøva blir drastisk forverra i framtida. Heimelen for dette atterhaldet er vassdragsreguleringsloven §19 pkt. 4 siste setning som h.r.advokat Dahl har vist til, og tatt som subsidiært standpunkt for saksøkarane. Prinsipalt har h.r.advokat Dahl påstått skjønnet fremja også på dette punktet utan reservasjon om eventuell ny prøving i framtida.» Etter min oppfatning er rettens avgjørelse ikke i overensstemmelse med vassdragsreguleringsloven §19 nr. 4. Jeg tar ikke standpunkt til om bestemmelsen må fortolkes slik at den ikke gir adgang til å velge andre alternativer for avgjørelse av erstatnings- og tiltaksspørsmål enn de som direkte fremgår av ordlyden, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Det er tilstrekkelig å konstatere at det alternativ skjønnet har valgt i denne sak, ikke kan være holdbart. Jeg finner det således åpenbart at lovbestemmelsen ikke gir anledning til å begrense adgangen til nytt skjønn og herunder retten til erstatning til den situasjon at det er skjedd en «drastisk» forverring. Etter min oppfatning gir verken loven forarbeider eller dens formål grunnlag for en slik fortolkning. En slik tolkning har heller ingen støtte i rettspraksis. Jeg er derfor kommet til at skjønnet i den utstrekning det er påanket også må oppheves på dette grunnlag. Jeg finner grunn til en nærmere presisering av hvilke deler av skjønnet som etter dette blir å oppheve. Opphevelsen vil gjelde de deler av skjønnet som refererer seg til fremsatte krav om erstatning eller tiltak for så vidt angår vannkvalitet, resipientforhold m.v. og fiske i elva, jfr. også den generelle utsettelsespåstand I, inntatt på side 28 i skjønnet. Hvor slike krav er tatt til følge eller avslått og denne avgjørelse er kommet til uttrykk som en særskilt post under de enkelte takstnummer, vil det bare være denne avgjørelse som rammes av opphevelsen. Er dette ikke tilfellet, vil opphevelsen måtte ramme erstatningsavgjørelsen i sin helhet for de takstnummer som har fremsatt krav med hensyn til vannkvalitet, resipientforhold m.v. og fiske i elva. Jeg tar til sist opp det saksbehandlingsspørsmål som spesielt gjelder for takstnummer 105, Jon Norstog Løyland. Jeg har vært i tvil, men er kommet til at skjønnet også her bør oppheves. Grunneieren har reist et særspørsmål om tørkeskade som bare har betydning for hans egen eiendom. Spørsmålet har, etter det som er opplyst, vært behandlet i atskillig bredde av parten og hans prosessfullmektig flere ganger under skjønnet, senest i prosedyremøtet. I skjønnsgrunnene finner en ikke nevnt noe om spørsmålet. Det er angående tørkeskade bare henvist til de sakkyndiges utredning. I de skriftlige redegjørelser fra de jordbrukssakkyndige er imidlertid bare vurdert tørkeskader for eiendommene generelt på grunnlag av høydeforskjellen mellom eiendommene og vannstanden i elva. Det spesielle forhold vedkommende grunneier har tatt opp, er overhodet ikke berørt. Jeg er derfor kommet til at skjønnet for dette punkts vedkommende bør oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Saken er i sin helhet vunnet av ankemotpartene. De ble for lagmannsretten tilkjent saksomkostninger med kr. 43750 og har nå påstått seg tilkjent rente med 15 prosent p.a. av dette beløp fra 12. oktober 1983. Denne påstand bør tas til følge. Videre har ankemotpartene påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett med i alt kr. 51003,50, herav utgjør utgifter kr. 6003,50. Også denne påstand bør tas til følge. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket. 2. Til det omkostningsbeløp som ankemotpartene ble tilkjent i lagmannsrettens dom legges 15 - femten - prosent årlige renter fra 12. oktober 1983 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler I/S Øvre Otra og Otteraaens Brugseierforening til ankemotpartene ved advokat Kåre Ødegaard 51003,50 - femtien tusen og tre 50/100 - kroner. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bugge, Backer og Holmøy: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
