Rediger Høyesterett: Rt-1986-131

Fritekst:

Oslo namsrett avsa 12. juli 1985 kjennelse med slik slutning: «1. Kjell Johanson forbys å oppføre garasje på gnr. 182 bnr. 197 i Oslo, slik den er byggemeldt 27. mars 1985. 2. Den midlertidige ordning gjelder inntil annet er avgjort ved rettskraftig dom eller forlik. 3. Byggmester Kjell Johanson betaler i saksomkostninger til Corrie og Harald Buhs 17067 - syttentusenogsekstisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.» Kjell Johanson påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 9. oktober 1985 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Kjæremålet forkastes for så vidt gjelder slutningens pkt. 1 og 2 i namsrettens kjennelse. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller for lagmannsretten.» - - - Corrie og Harald Buhs har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. De kjærende parter gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven (jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd) når retten bygger sin avgjørelse på tvistemålsloven §172 annet ledd - alternativet «hvis det helt eller delvis kan legges den vindende part til last, at det er kommet til sak». Lagmannsretten begrunner dette med at saksøkerne og deres rettsforgjengere er å bebreide fordi uklarheter om grensen mellom partenes eiendommer ikke forlengst er brakt ut av verden gjennom tinglysing av en kart- og oppmålingsforretning av 1940. De kjærende parter hevder at den nevnte bestemmelse i tvistemålsloven er formulert som en skyldregel. For at den skal komme til anvendelse må det være partene i den aktuelle tvist som har utvist skyld. I nærværende sak er forholdet at de kjærende parter ikke kjente til målebrevet fra 1940 før i 1982/83 da Kjell Johanson kjøpte naboeiendommen. Det er dermed ikke grunnlag for å bebreide Corrie og Harald Buhs at det er kommet til sak. De kjærende parter gjør også gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull og viser til tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 annet ledd som må antas å supplere §181 annet ledd. Det vises til at de kjærende parter ikke kan bebreides for noe de ikke har hatt kjennskap til; likevel har ikke lagmannsretten vurdert når de fikk kjennskap til den uenighet som foreligger om grensen mellom eiendommene. Videre hevder de kjærende parter at også motpartens forhold må vurderes. Det vises her til Johansons forklaring for namsretten, gjengitt i namsrettens kjennelse side 8-9. Til tross for at han var klar over muligheten for at grensen gikk som fastsatt i 1940, valgte han å bygge i strid med denne grensen. Det synes da lite rimelig å bebreide de kjærende parter for at det er kommet til sak. De kjærende parter har nedlagt slik påstand: «1. Pkt. 2 i lagmannsrettens slutning oppheves og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling. 2. Corrie og Harald Buhs tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1500,-, herunder kr. 500,- i gebyr.» Kjell Johanson har tatt til gjenmæle. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har gitt en dobbelt rettslig begrunnelse for sin avgjørelse om opphevelse av saksomkostningene. Når retten viser til at de kjærende parters rettsforgjengere burde ha brakt eiendomsforholdene i orden på et tidligere stadium, har retten ansett dette forhold som «særlige omstendigheter» for å frita kjæremotparten for erstatningsplikt for saksomkostninger, og dette må det være full adgang til. Dertil har lagmannsretten ment at de kjærende parter selv burde ha brakt grenseforholdene i orden tidligere. Det fremgår av kjæremålserklæringen at de iallfall i 1982/83 ble kjent med målebrevet fra 1940. Det fremgår videre av sakens dokumenter at de kjærende parter ble henvist til å søke grensespørsmålet avklart ved ordinær domstolsbehandling da uoverensstemmelsen kom for dagen i forbindelse med kjæremåls motpartens byggeplaner. Når de kjærende parter ikke gjorde dette, men isteden fant det nødvendig å begjære midlertidig forføyning når byggeplanene ble realisert, må dette være tilstrekkelig grunnlag for lagmannsrettens avgjørelse om å oppheve namsrettens omkostningsavgjørelse under henvisning til at de kjærende parter kan legges til last at begjæring om midlertidig forføyning ble nødvendig. Kjæremålsmotparten er også uenig i at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull. Han har nedlagt slik påstand: «Kjæremålet forkastes og Kjell Johanson tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr. 1500,-.» , Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke: Etter tvistemålsloven §172 annet ledd kan det gjøres unntak fra hovedregelen i første ledd blant annet hvis det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last «at det er kommet til sak». Lagmannsretten har lagt til grunn at «saksøkerne og deres rettsforgjengere» kan bebreides for uklarheten omkring grensen og sier at den omstendighet at dette forhold ikke er avklart tidligere «er en del av bakgrunnen for at nærværende krav om midlertidig forføyning har vært nødvendig». Utvalget er enig med lagmannsretten i at dette er relevant. Men både det nevnte alternativ i §172 annet ledd og sammenhengen med første ledd forutsetter en vurdering av den annen parts forhold med utgangspunkt i den usikkerhet om grensen som må ha vært kjent også av ham og hans rettsforgjengere og i de disposisjoner fra hans side som gjorde det begrunnet å avsi kjennelse om midlertidig forføyning. Lagmannsrettens begrunnelse er derfor ikke tilstrekkelig til at utvalget kan prøve lovanvendelsen, og kjennelsen må for så vidt oppheves. En ny prøving av spørsmålet om saksomkostninger for namsretten får betydning også for saksomkostninger for lagmannsretten. Kjennelsen må derfor oppheves i sin helhet. Spørsmålet om saksomkostninger i anledning kjæremålet bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt