Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Holmøy: Saken gjelder krav om erstatning fra Reinbeitedistrikt nr. 14 A, Spiertegaissa i Finnmark, på grunn av tapt beiteland og ulemper som følge av forsvarets virksomhet ved Garnisonen i Porsanger. Garnisonen i Porsanger ble opprettet i 1946 og bygget opp i årene frem til omkring 1950. I 1955 ble det inngått avtale med Finnmark Jordsalgskommisjon om bortfeste av grunn til Porsangmoen skytefelt. Festeretten etter kontrakten gjelder i 40 år - fra 1950 til og med 1989. Ved avtale inngått i 1966 ble det bortfestet grunn til Halkkavarre skytefelt. Festetiden etter denne kontrakt er tretti år - fra 1967 til og med 1996. I 1972 skjedde det en vesentlig utvidelse av forsvarets aktivitet ved Garnisonen i Porsanger. Blant annet ble mannskapsstyrken, som fra omkring 1950 hadde holdt seg på et nærmest konstant nivå på 250-300 mann, utvidet til 800-1000 mann. Fra statens side ble erkjent at utvidelsen i 1972 medførte slike skader og ulemper for reineierne at de hadde krav på erstatning. Forhandlinger som ble ført i 1970-årene mellom representanter for staten og reineierne førte ikke frem. I henhold til avtale begjærte staten v/Forsvarsdepartementet 5. september 1979 skjønn ved Hammerfest herredsrett til fastsettelse av erstatninger. Saksøkt ved skjønnet var Reinbeitedistrikt nr. 14 A og 24 reineiere. Herredsretten avsa 2. november 1982 skjønn med slik slutning: «1. Reinbeitedistrikt nr. 14 A tilkjennes erstatning som foran bestemt. 2. De øvrige saksøkte tilkjennes ikke erstatning. 3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet til Reinbeitedistrikt nr. 14 A og saksøkte nr. 3-15 og 17-19 og 21 ved advokat Geir Haugen kr. 76295,- - kronersyttisekstusentohundreognitti fem 00/100 - og til saksøkte nr. 2, 20 og 22-25 ved advokat Fridtjof Andersen kr. 39734,- - kronertrettinitusensyvhundreogtrettifire 00/100 -.» Staten v/Forsvarsdepartementet begjærte delvis overskjønn ved Hålogaland lagmannsrett. Begjæringen var begrenset til to hovedspørsmål. Fra statens side ble gjort gjeldende at herredsretten hadde bygget på feil rettsanvendelse når den hadde fastsatt erstatning også for tap av beite og ulemper som følge av den del av den militære virksomhet som var etablert omkring 1950. Subsidiært ble gjort gjeldende at krav som følge av denne del av virksomheten var foreldet. Videre hevdet staten at herredsretten hadde lagt til grunn for høye satser ved beregningen av erstatning for merarbeid som reineierne var blitt påført. Lagmannsretten avsa 1. februar 1985 overskjønn med slik slutning: «1. Herredsrettens skjønn stadfestes med de endringer som fremgår foran. 2. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. 3. Staten v/Forsvarsdepartementet betaler i saksomkostninger til Reinbeitedistrikt nr. 14 A, Spiertegaissa v/formannen kr. 24090,- - kronertjuefiretusenognitti 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.» Lagmannsretten slutter seg i prinsippet til herredsretten for så vidt angår de spørsmål anken gjelder. Om foreldelsesspørsmålet var det dog dissens. Lagmannsrettens flertall - rettens formann og to av skjønnsmennene - fant at erstatning for tap av kalvingsland som følge av etableringen av Porsangmoen skytefelt var foreldet. Flertallet la til grunn av kalvingslandet gikk tapt tidlig i 1950-årene, og hadde karakter av engangsskade. For beitetap og ulemper fant imidlertid flertallet at skadene og ulempene i de enkelte år ble foreldet særskilt. Flertallet fant at det også kunne være «en viss plass for det subsidiære synspunkt om at det foreligger en skade under utvikling». Om betydningen av dette synspunkt vises til skjønnsgrunnene. Et mindretall - to av skjønnsmennene - fant at erstatning som følge av den del av forsvaret virksomhet som var etablert før 1968, var foreldet. Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til de avsagte skjønn. På grunnlag av skjønnsgrunnene skal jeg gi følgende oversikt over de tilkjente erstatninger, idet jeg følger den inndeling som de tidligere retter har lagt til grunn: I Tap av beite B 1968-1971 7.800 kr. C For Porsangmoen og Halkkavarre 1972-1982 120.000 kr. D For Halkkavarre og Porsangmoen 1983-1989, årlig erstatning 100.000 kr. E For Halkkavarre 1990-1996, årlig erstatning 75.000 kr. II Erstatning for ulempe B 1968-1971 21.875 kr. C 1972-1982 288.750 kr. D 1983-1989, årlig erstatning 17.500 kr. E 1990-1996, årlig erstatning 10.500 kr. III Erstatning for utgifter til gjerde A Oppsetning 260.000 kr. B Vedlikehold, årlig erstatning 12.000 kr. IV Gjeterhytte Oppsetting 75.000 kr. Vedlikehold, årlig erstatning 1.500 kr. Mobiltelefon 40.000 kr. Staten v/Forsvarsdepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår postene I C og D - tap av beite i periodene 1972-1982 og 1983-1989 - og postene II B, C og D - erstatning for ulemper i periodene 1968-1971, 1972-1982 og 1983-1989. Til bruk for Høyesterett har i alt åtte parter og vitner forklart seg ved bevisopptak. Ett av disse er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunner til å spesifisere. Det gjøres fra statens side prinsipalt gjeldende at lagmannsretten for de poster anken gjelder, har bygget på en uriktig rettsanvendelse for så vidt det også er tatt med skader og ulemper som følge av den del av forsvarets virksomhet som ble etablert omkring 1950. Denne del av virksomheten utløste verken da eller senere noe erstatningsansvar. Subsidiært gjøres det gjeldende at eventuelle erstatningskrav for denne del av virksomheten er foreldet. Som bakgrunn for anførslene er det vist til at lagmannsretten i faktisk henseende har lagt til grunn at den militære aktivitet ved Porsangmoen har vært relativt jevn og konstant fra 1950-årene og frem til utvidelsen av garnisonen i 1972. I tilknytning til den prinsipale anførsel er det fra statens side i det vesentlige gjort gjeldende: Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at allerede de realiserte skadevirkninger frem til 1972 i form av tapt kalvingsland og ulemper var så vesentlige at de ligger innenfor det erstatningsvern som reindriftsnæringen har. Det er videre uriktig når lagmannsretten ved denne vurdering også har sett hen til den senere utvikling av reindriften som blant annet innebærer at antallet dyr er blitt mangedoblet. Ved vurderingen av hva reindriften må finne seg i uten erstatning, må det i tillegg til ulempenes karakter og omfang legges vesentlig vekt på når forsvarets etablering fant sted, og hva som er årsaken til at det senere oppstod problemer for reindriften. Også ved vurderingen av statens erstatningsansvar for tap som realiserte seg etter 1972, må det ses bort fra den tidligere etablerte virksomhet som etter statens syn ikke medførte noe erstatningsansvar. Lagmannsrettens syn hevdes å innebære at reindriften skal ha prioritet og en erstatningsrettslig beskyttet rett til fremtidig utvidelse på bekostning av annen etablert virksomhet, og uavhengig av om det er i nær eller i fjern fremtid at reindriftens behov oppstår. Reindriftsnæringen som andre næringer må tåle en tilpasning og omlegging av driften som følge av samfunnsutviklingen; reindriftsnæringen kan ikke kreve å få sine interesser vurdert som om de stod utenfor denne utvikling. Også for denne næring må det gjelde en tålegrense for ulemper som ikke kan kreves erstattet. Heller ikke direkte inngrep ved tapt beiteland kan gi rett til erstatning med mindre det rokker ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, se Høyesteretts dom i [[Rt-1975-1029]]. Denne dom kan ikke tas til inntekt for det syn at det er Reinbeitedistriktets optimale beitepotensiale som skal legges til grunn ved erstatningsvurderingen, slik det hevdes i denne sak. Staten er heller ikke enig i de konsekvenser som Reinbeitedistriktet trekker av Høyesteretts avgjørelse vedrørende Mauken skytefelt - [[Rt-1985-532]]. Den prioritet som i den foreliggende sak kreves for reindriftsnæringen, også for utvidelse i næringen, har etter statens syn ingen forankring i lov, forarbeider eller rettspraksis. Til støtte for sine synspunkter har staten vist til forarbeidene til reindriftsloven av 1978, særlig Ot. prp. nr. 9 for 1976-77 side 42 og 43, og videre til prinsippene i plenumsdommen i [[Rt-1970-67]] (strandlovdommen). Det vises også til de betydelige økonomiske overføringsordninger til fordel for reindriftsnæringen. Det presiseres at det ikke hevdes et motregningssynspunkt, men at det ved vurderinen av hva reindriftsnæringen må tåle som følge av samfunnsutviklingen, må tas hensyn til at en vesentlig årsak til økningen i reintallet er å finne i de støtteordninger som samfunnsutviklingen har gjort mulig. Staten tar avstand fra Reinbeitedistriktets anførsel om at etableringen omkring 1950 var rettsstridig i forhold til reineierne. Reinbeitedistriktets anførsel i anketilsvaret om at staten - dersom reindriftsnæringen må finne seg i begrensninger med hensyn til fremtidige utvidelser - kunne passe på å gjøre inngrep på et tidspunkt da reindriften ligger nesten nede, hevdes å være uten realistisk grunnlag. Til begrunnelse for den subsidiære anførsel om at krav som følge av etableringen omkring 1950 er foreldet, er i det vesentlige gjort gjeldende. Saken gjelder erstatning på grunn av den del av forsvarets virksomhet som ble etablert omkring 1950, og gjelder både lidt og fremtidig tap. Ved fastleggingen av utgangspunktet for fristen etter den tidligere bestemmelse i straffeloven ikrafttredelseslov §28, jfr. foreldelsesloven av 1979 §9, er det avgjørende når det er rimelig klart for skadelidte at skaden vil bli varig. De krav ankesaken gjelder, er begrenset til tiden frem til 1989, når festekontrakten for Porsangmoen skytefelt utløper, og det er ingen grunn til å forutsette at virksomheten vil bli nedlagt tidligere. Aktiviteten holdt seg tilnærmet konstant til 1972. Det har ikke vært noen problemer med å beregne det fremtidige tap for denne del av virksomheten. Under disse omstendigheter må det riktige utgangspunkt for foreldelsesfristen være da virksomheten ble etablert. Fra dette utgangspunkt må det imidlertid løpe en felles foreldelsesfrist, også for erstatning for skader og ulemper som først realiseres senere. Staten har frafalt foreldelsesinnsigelsen for krav fra 1968 og nyere krav, men dette får etter statens syn ingen betydning for de krav som kan føres tilbake til den del av virksomheten som ble etablert omkring 1950. Foreldelsesspørsmålet i denne sak hevdes å ligge annerledes an enn i saken vedrørende Mauken skytefelt - [[Rt-1985-532]], idet det der var en større usikkerhet og variasjon med hensyn til skaden i de enkelte år. Staten v/Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand: «Overskjønnet oppheves for så vidt angår stadfestelsen av herredsrettens skjønn post I C og D og post II B, C og D.» , Reinbeitedistrikt nr. 14 A slutter seg på alle vesentlige punkter til lagmannsrettens vurdering, og gjør ellers i hovedtrekk gjeldende: Det innrømmes at forsvarets virksomhet i Porsanger ikke medførte store skadevirkninger de første årene, men situasjonen er senere blitt en helt annen, dels som følge av at reintallet er øket. Ser man Porsangmoen og Halkkavarre skytefelt under ett, står man overfor det største inngrep som noen gang er skjedd overfor reindriften. Det vises blant annet til at skytefeltene har beslaglagt verdifulle sommerbeiter som i Reinbeitedistrikt nr. 14 A er en minimumsfaktor. Ved vurderingen av inngrepets omfang, må man være klar over at reindriften er sårbar; reinen må få gå i fred når den beiter. For så vidt angår reindriftsnæringens rettsstilling, pekes det på at reglene i reindriftsloven §15 om flerbrukskonflikter ikke har noen betydning i denne sak. Denne paragraf regulerer først og fremst forholdet mellom reindriften og primærnæringene. For større inngrep som i denne sak gjelder alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Fra 1960-tallet har det skjedd en rettsutvikling som stort sett har gått i favør av samene. Sentrale spørsmål i denne sak er reindriftsnæringens tålegrense og tilpasningsplikt. Ved Høyesteretts dom i [[Rt-1975-1029]] ble lagt til grunn at samene ikke kunne kreve erstatning for at mindre beiteland gikk tapt. For ulemper ble det ikke stillet tilsvarende krav. Det foreligger videre en omfattende skjønnspraksis for at det gis erstatning til reineiere også for midlertidige driftsutgifter med små beløp. Forsvarets virksomhet må for øvrig etter Reinbeitedistriktets mening vurderes under ett, og det kan da ikke gjøres fradrag for en del av inngrepet som isolert sett ligger under en tålegrense. Det må også være uten betydning for retten til erstatning at antallet rein har økt vesentlig etter at Garnisonen i Porsanger ble etablert. Det fremholdes i denne sammenheng at det er Reinbeitedistriktet som er part i saken. Videre vises til premissene til Høyesteretts dom i [[Rt-1975-1029]] om at det er «selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livsgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse». Dette må få til følge at det er Reinbeitedistriktets optimale beitepotensiale som skal legges til grunn. Selv om det ikke skulle være noen risiko for at staten vil spekulere i muligheten for å iverksette inngrep på en tid da reindriften ligger nede, er risikoen for inngrep fra private til stede. At staten må betale erstatning uten hensyn til når inngrepet ble etablert, hevdes å ha støtte i Høyesteretts avgjørelse vedrørende Mauken skytefelt - [[Rt-1985-532]]. Ankemotparten fremholder at det ikke kan være riktig å trekke de offentlige støtteordninger inn i vurderingen av reindriftens erstatningsrettslige stilling, slik det er gjort fra statens side. Heller ikke kan prinsippene i strandlovdommen få noen anvendelse i dette tilfelle, idet det her er tale om et rettsstridig inngrep, uten hjemmel. Til statens anførsel om foreldelse gjøres gjeldende at foreldelsesspørsmålet må vurderes på samme måte som i Mauken-saken, der det ble lagt til grunn at erstatningskravene oppstod i det enkelte år skaden ble realisert. Det er ikke grunnlag for et annet utgangspunkt for foreldelsesfristen i denne sak. Reinbeitedistrikt nr. 14 A har nedlagt slik påstand: «1. Overskjønnet stadfestes. 2. Reinbeitedistrikt nr. 14 A v/tillitsmannsutvalgets formann Iver M. Eira tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til at statens anke over rettsanvendelsen må tas til følge. Anken gjelder spørsmålet om staten har erstatningsansvar i forhold til Reinbeitedistriktet for den del av forsvarets virksomhet som omkring 1950 ble etablert i tilknytning til Garnisonen i Porsanger. Etter statens syn ble staten først erstatningsansvarlig da virksomheten ble utvidet i 1972. Den del av virksomheten som ble etablert omkring 1950, medfører etter statens syn ikke erstatningsansvar, heller ikke for så vidt angår skade og ulemper som realiserer seg etter 1972. I tilknytning til det skille som settes ved året 1972, peker jeg på at det i statens anførsler for lagmannsretten, slik de er referert, ble satt et skille ved året 1968. Etter det som ble opplyst for Høyesterett, skyldtes dette at man fra 1968 arbeidet med planene om den utvidelse som ble gjennomført i 1972. Året 1968 har også betydning i forhold til foreldelsen. Før jeg går inn på rettsanvendelsen, finner jeg det nødvendig å gjøre rede for det faktiske forhold som lagmannsretten har bygget på. For Høyesterett er opplyst at det ikke er vesentlig uenighet om de faktiske forhold. Partene er også enige om den reduksjon som vil bli å gjennomføre i de tilkjente erstatninger dersom staten får medhold i sitt rettslige syn. Høyesterett er under enhver omstendighet bundet av lagmannsrettens bevisvurdering. Lagmannsretten uttaler innledningsvis i sine bemerkninger at den bygger på det samme faktiske grunnlag som herredsretten. Jeg viser derfor først til den alminnelige redegjørelse som herredsretten har gitt i skjønnets avsnitt IV a) og b) om forsvarets aktivitet og reindriften i distrikt nr. 14 A. Hva spesielt angår tap av beite i 1968-1971 (post I B), uttaler herredsretten: «Retten legger til grunn at reindriften i perioden 1968-1971 har kunnet utnytte ca halvparten av Porsangmoen skytefelt til beite. I Halkkavarre var den bare berørt av selve nedslagsfeltet ved Luftforsvarets skytinger.» Videre uttales: «Halve Porsangmoen skytefelt utgjør et areal på ca 50 km2. Skytefeltet utgjør noe av det beste grøntbeite overhodet i Finnmark. Det er grøntbeite som i dag er minimumsfaktoren i distriktet. I denne perioden var det imidlertid tilstrekkelig sommerbeitekapasitet i distriktet. Reintallet varierte mellom 1600-2100 rein, mens sommerbeitekapasiteten utenom Porsangmoen skytefelt var vel 5000 dyr. Etter rettens oppfatning vil imidlertid tap av beiteland kunne utløse erstatning p.g.a. områdets særverdi, selv om det er ledig beitekapasitet i distriktet. Spesielt er det gode kalvingsområder i Porsangmoen skytefelt. Før etableringen av skytefeltet brukte Samuel Iversen og Per Iversen Utsi Porsangmoen som kalvingsområde. Kalvingsområdet måtte flyttes lenger nord mot Lædnajavare, som er dårligere kalvingsland. En finner at distriktet bør tilkjennes erstatning for tapt kalvingsland. Erstatningen settes til kr. 6000,- pr. år i gjennomsnitt for disse årene.» Herredsretten tilkjente således erstatning for kalvingsland med 6000 kroner pr. år for perioden 1968-1971. Det gjaldt kalvingsland som gikk tapt tidlig i 1950-årene. Lagmannsretten fant at dette krav var foreldet. - Lagmannsretten fastsatte en erstatning for beitetap på 7800 kroner for hele perioden 1968-1971. Det er opplyst at partene var enige om en slik erstatning. For øvrig ble det ikke tilkjent erstatning for tap av beite i denne perioden. Som det fremgår, la herredsretten til grunn at distriktet hadde beitekapasitet utenom skytefeltene for vel 5000 rein. Ifølge de talloppgaver som er inntatt i herredsrettens skjønnsgrunner, ble dette nivå først passert i 1980. Lagmannsretten uttaler under henvisning til dette: «Skadevirkningene av det beitelandet som var gått tapt ved forsvarets etablering i Porsangmoen skytefelt i årene frem til 1972 og beitetapet som følge av forsvarets senere etablering i Halkkavarre, slo derfor fullt ut i årene etter 1980 . . .» Når det gjelder erstatning for ulemper i tidsrommet 1968-1971 (post II B), uttaler herredsretten: «I perioden 1968-1971 syntes det som det i særlig grad var Per Iversen og Samuel Iversen Utsi som var berørt av Porsangmoen skytefelt. Før skytefeltet ble anlagt, hadde de brukt skytefeltet til beite, gjennomtrekk og kalvingsområde. De hadde måttet flytte kalvingsområdet lenger nord mot Lædnajavrre. Eira-gruppen og den andre Utsi-gruppen var bare i beskjeden grad berørt av skytefeltet. I denne perioden ble Halkkavarre brukt av Luftforsvaret til våpenflyvninger. I følge brev av 3. desember 1981 fra GP til Forsvarets Bygningstjeneste ble feltet brukt 35-45 dager i året. Den faktiske bruk var imidlertid noe mindre da feltet ble rekvirert for en uke ad gangen p.g.a. sikkerhetsbestemmelsene og værforhold, selve øvelsen var i gjennomsnitt unnagjort på 1-2 dager. Retten finner at de saksøkte som følge av Forsvarets aktivitet i skytefeltene ble påført ulemper m.h.t. gjeting, samling og flytting. Skjønnsmessig antar en at merarbeidet kan settes til ca 15 dagsverk pr. år. Retten finner det riktig å legge seg på en dagsgodtgjørelse på kr. 400,-. Dette regner retten med at man må betale for leiet hjelp i reindriften, inklusive arbeidsgiveravgift. Erstatning for ulemper fastsettes skjønnsmessig til kr. 25000,- for hele perioden, som er i samsvar med saksøkte nr. I's påstand.» Lagmannsretten fastsatte erstatningen for denne post til kr. 21875. Lagmannsretten regnet da med en noe lavere daggodtgjørelse enn herredsretten. Lagmannsretten gir på grunnlag av dette følgende oppsummering og rettslige vurdering: «Forsvarets etablerte virksomhet i Porsangmoen skytefelt har frem til 1972 gitt realiserte skadevirkninger for reindriften i form av tapt kalvingsland og ulemper. Videre har den militære virksomheten lagt beslag på beitearealer svarende til halve Porsangmoen skytefelt. Arealet utgjør ca 50 km2 og betegnes av herredsretten som noe av det beste grøntbeite i Finnmark. Det er grøntbeite som i dag er minimumsfaktoren i distriktet. Inngrepet førte til at muligheten for fremtidig utvidelse av reindriften i områdene ble begrenset. Etter lagmannsrettens oppfatning var allerede de realiserte skadevirkningene i form av tapt kalvingsland og ulemper såvidt økonomisk følbare for reindriften i distriktet at de må sies å ligge innenfor det erstatningsvern som reindriftsnæringen har. Lagmannsretten antar imidlertid at man ved denne vurdering ikke kan begrense seg til de realiserte skadevirkninger, men må se på hele inngrepet under ett uansett når de økonomiske virkninger har inntrådt. Samlet dreier det seg om betydelige skadefølger. Det kunne i 1950-60-årene ikke være uforutsebart at reindriftsnæringen sto overfor en utvikling i takt med andre næringer i landet og at beslagleggelsen av såvidt store og verdifulle beitearealer som det her er tale om kunne få skadevirkninger på noe sikt. Etter lagmannsrettens mening må det være uten betydning for erstatningsspørsmålet at det er samenes utvidelse av reintallet i distriktet som har ført til at forsvarets inngrep har fått skadevirkninger. Høyesterett har i Kappfjelldommen i [[Rt-1975-1029]] på side 1033 lagt til grunn at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Dette syn må etter lagmannsrettens oppfatning lede til at det ikke bare er reindriftsutøvelsen på et visst tidspunkt i et område som er erstatningsvernet ved inngrep, men at vernet omfatter den naturgitte næringsvirksomhet med reindrift som området lovlig kan utnyttes til.» På bakgrunn av de faktiske forhold i denne sak er jeg for min del ikke enig i de rettslige konklusjoner som lagmannsretten her har gitt uttrykk for. For tidsrommet frem til 1972 er det etter mitt syn tale om så vidt uvesentlige tap og ulemper at det ikke utløser noen erstatningsplikt for staten. Jeg viser til den erstatning som lagmannsretten har tilkjent reinbeitedistriktet for dette tidsrom. For så vidt angår de generelle krav om tilpasningsplikt og tålegrense for reindriftsnæringen, viser jeg særlig til førstvoterendes uttalelse i Høyesteretts dom i [[Rt-1975-1029]]. Når det gjelder direkte inngrep som tap av beiteland, ble det lagt til grunn at samene «uten å ha krav på erstatning, måtte finne seg i at det offentlige - med sikte på å fremme allmennyttige formål - treffer tiltak som, uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig for samene å foreta en viss omlegging av beitedriften i dens praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen». Når det gjelder erstatning for tap av beite for tiden frem til 1972, er som nevnt partene i denne sak enige. - Jeg kan ikke være enig med ankemotparten i at det praktisk sett nærmest ikke gjelder noen begrensning for ulempe i form av merarbeid. Under henvisning til prosedyren, vil jeg nevne at det ikke kan være riktig å anse etableringen av Garnisonen i Porsanger som rettsstridig i forhold til reindriftsnæringen. Den vanlige oppfatning den gang var at en slik virksomhet måtte kunne etableres uten noen begrensninger av hensyn til reindriftsnæringen. Det har senere skjedd en utvikling når det gjelder det rettsvern denne næring har, men dette kan ikke gi grunnlag for å anse tidligere etablert virksomhet som rettsstridig. Jeg kan heller ikke se at et slikt synspunkt kan få noen betydning ved vurderingen av de erstatningsspørsmål saken gjelder. Jeg finner heller ikke at de økonomiske overføringsordningene til fordel for reindriftsnæringen kan ha noen konkret betydning i denne sak. Spørsmålet er så om man videre - som hevdet fra statens side - skal se bort fra den virksomhet som ble etablert omkring 1950 ved vurderingen av skader og ulemper etter 1972. Dette standpunkt, som innebærer at det bare skal gis erstatning for det mer-tap som utvidelsen innebar, er av større økonomisk betydning. Slik jeg ser det, er det i denne forbindelse to spørsmål som må vurderes: Det ene spørsmål er om den militære virksomhet ved Garnisonen i Porsanger slik den ble utbygget i 1972, må vurderes som ett samlet ekspropriasjonsartet inngrep, med den konsekvens at det ikke skal skje noe fradrag i erstatningen for skade og ulemper under tålegrensen, og da heller ikke for skade og ulemper som følge av den del av virksomheten som ble etablert omkring 1950. Alternativet er å anse utvidelsen i 1972 som et isolert inngrep som betinger erstatning. Jeg mener at det er det sistnevnte synspunktet som må være det riktige. Jeg er som nevnt kommet til at etableringen av garnisonen omkring 1950 ikke utløste noe erstatningskrav i forhold til reindriftsnæringen. Erstatningsrettslig sett skjedde det ikke noen endring av betydning før ved utvidelsen i 1972. Den utvidelse som da fant sted var markert. Denne utvidelse kan etter min mening ikke utløse et erstatningsansvar også for virksomhet etablert ca 20 år tidligere. Løsningen kunne blitt en annen dersom utvidelsen hadde skjedd mer gradvis. Det annet spørsmål er om staten er erstatningsansvarlig også for den tidligere etablerte virksomhet på grunn av senere endringer i reindriftsnæringen, først og fremst ved ekspansjonen i antall rein. Denne ekspansjon har ført til at det beiteland som gikk tapt omkring 1950, har fått økonomisk betydning for reindriftsnæringen. Fra reinbeitedistriktets side gjøres i denne sammenheng gjeldende at det er arealenes beitepotensiale som skal erstattes. Jeg er kommet til at reinbeitedistriktet heller ikke kan gis medhold på dette punkt. Jeg peker på at det ved vurderingen av erstatningsansvaret for den del av den militære virksomhet som ble etablert omkring 1950, ikke er spørsmål om det skal tas hensyn til en relativt nærliggende og forutselig utvikling av næringen. I dette tilfelle står man overfor en ekspansjon som faller utenfor denne ramme. Herredsretten har, med tilslutning av lagmannsretten, lagt til grunn at det først var i 1980 - altså ca 30 år etter at garnisonen ble etablert - at beitekapasiteten utenom skytefeltene var fullt utnyttet. Det er dog pekt på at en redusert avkastning pr. dyr kan inntre før beitekapasiteten er fullt utnyttet, fordi reindriften mister sentralt trivsels- og beiteland. Det er på dette grunnlag gitt erstatning for perioden 1972-1982. I henhold til den oversikt som herredsretten har gitt over utviklingen i antall reinbruk og rein, var det i 1950 442 rein i distriktet. Senere har antallet vært stigende, og nådde i 1980 opp i 5248 rein. Reintallet har også senere økt vesentlig. Det er av partene pekt på at tallene av forskjellige grunner ikke er representative, men også ankemotparten er enig i at det har skjedd en sterk økning. Etter min mening kan reinbeitenæringen ikke kreve erstatning for tidligere etablert virksomhet på grunnlag av en så vesentlig øking i reintallet som her må forutsettes. Jeg finner videre at det ikke kan få noen avgjørende betydning for vurderingen at skytefeltene allerede da de ble etablert, representerte store og verdifulle sommerbeiter. Det vesentlige må være at det ikke inntraff noen kollisjon med reindriftsinteressene før mange år senere, og da på bakgrunn av en sterk ekspansjon i næringen. Når reinbeitedistriktet i denne forbindelse påberoper seg en uttalelse i premissene for Høyesteretts dom i [[Rt-1975-1029]], må det bemerkes at denne uttalelse ble gitt i en helt annen sammenheng og derfor ikke kan støtte Reinbeitedistriktets krav i denne sak. Høyesteretts dom vedrørende Mauken skytefelt - [[Rt-1985-532]] - kan heller ikke påberopes til støtte for et slikt krav. Jeg finner ikke grunn til å vurdere betydningen av at en av de gruppene som driver reindrift i distrikt nr. 14 A, først kom inn i området i 1971. Etter det standpunkt jeg har tatt til det prinsipale ankegrunnlag, har jeg ingen foranledning til å gå inn på statens subsidiære anførsel om foreldelse. Overskjønnet må etter dette oppheves. Staten må likevel betale saksomkostninger til Reinbeitedistrikt nr. 14 A, jfr. skjønnsprosessloven §54b, jfr. §54. Beløpet settes i samsvar med fremlagt saksomkostningsoppgave til 68600 kroner. Av dette beløp er 7624 kroner utlegg. Jeg stemmer for denne dom: Overskjønnet oppheves for så vidt angår post I C og D og post II B, C og D. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Forsvarsdepartementet til Reinbeitedistrikt nr. 14 A, Spiertegaissa 68600 - sekstiåttetusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Langvand: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Innledningsvis peker jeg på at partene er enige om at det - overensstemmende med statens anførsler for lagmannsretten - skal ytes en viss, begrenset erstatning fra og med 1968 selv om staten skulle få medhold i anken. For øvrig bemerkes at etter min mening må forsvarets samlede virksomhet i den tidsperiode overskjønnet omfatter, tas i betraktning ved avgjørelsen av hva reinbeitedistriktet kan kreve erstattet. Det dreier seg om en sammenhengende bruk fra forsvarets side fra opprettelsen av Garnisonen i Porsanger. Grunn til Porsangmoen skytefelt ble festet i 1955 og til Halkkavarre skytefelt i 1966. Selv om konflikten med reindriftsnæringen først kom på spissen etter at det i 1972 skjedde en betydelig utvidelse av den militære aktivitet, finner jeg at denne utvidelse - som staten erkjenner har overskredet tålegrensen - ikke i erstatningsrettslig henseende kan løsrives fra den tidligere etablering av militære anlegg som hadde funnet sted. Det forhold at dyretallet er økt betydelig i de senere år, og i dag ifølge de sakkyndige er for høyt i forhold til distriktets beitearealer, bringer etter mitt syn ikke saken i noen prinsipielt annen stilling. Det er på det rene at bruken av skytefeltene i vesentlig grad har berøvet distriktet grøntbeitearealer og at grøntbeite, som uttalt av lagmannsretten, er minimumsfaktoren i distriktet. Slik jeg forstår lagmannsretten, har bruken av skytefeltene grepet inn i og begrenset også distriktets normale beitepotensiale og derved skadet reindriften i distriktet som næring. Når det gjelder inngrepets omfang og de faktiske virkninger av det, viser jeg til hva lagmannsretten har uttalt, herunder til henvisningen til beskrivelsen i herredsrettens skjønn. Det er dette samme faktum Høyesterett er bundet av ved bedømmelsen av lagmannsrettens rettsanvendelse. Jeg kan etter det som da foreligger, ikke se at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig på de punkter som omfattes av statens anke over den fastsatte erstatning for beitetap og ulemper. Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder statens prinsipale anførsel, må jeg ta stilling til om reinbeitedistriktets erstatningskrav for noen del er foreldet, slik staten subsidiært har gjort gjeldende. Det er statens standpunkt at alle krav som skriver seg fra den virksomhet som ble etablert omkring 1950, er foreldet. Spørsmålet om foreldelse skal avgjøres etter den tidligere bestemmelse i straffeloven ikrafttredelseslov av 22. mai 1902 nr. 11 §28. Det avgjørende er etter denne bestemmelse når skadelidte ble oppmerksom på skaden og på hvem som var ansvarlig for den. Jeg kan ikke se at skader og ulemper som følge av den nevnte militære virksomhet hadde festnet seg på et bestemt nivå. Tapene og ulempene for reinbeitedistriktet må antas å ha variert fra år til år, avhengig både av beiteforholdene og av behovet for beite til enhver tid. Slik det fremgår av Høyesteretts dom i Mauken-saken i [[Rt-1985-532]] flg. og de avgjørelser det der er vist til, er det under slike omstendigheter erstatningskravene for det enkelte år som er gjenstand for foreldelse. Det foreligger da etter min mening ikke foreldelse av den del av reinbeitedistriktets totale krav mot staten som bygger på nivået av militær virksomhet før 1968. Etter dette stemmer jeg for at overskjønnet stadfestes så langt det er påanket. Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende. Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Langvand. Dommer Halvorsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Holmøy. Dommer Michelsen: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Knut Sandvik med skjønnsmenn): - - - IV. Retten skal bemerke: Retten finner innledningsvis å ville redegjøre for Forsvarets virksomhet i skytefeltene og reindriften i området. a) Forsvarets aktivitet. Garnisonen i Porsanger ble etablert på Porsangmoen i 1946. Festekontrakt for skytefeltet ble inngått med Finnmark jordsalgskontor 2. mai 1955. Festekontrakten gjelder for tiden 1950-1989. Kontrakten inneholder ingen vilkår som eksplisitt gjelder reindriften. Punkt 5 viser imidlertid til en forpaktningsavtale mellom Staten og Lakselv og Omegn Grunneierforening om fiskerett i Lakselva: «Innenfor Porsangmoen må fiske ikke foretas på sted og tid som av militære grunner måtte bli fastsatt av Finnmark Landforsvar.» Videre heter det i samme punkt: «Fiske innenfor området for øvrig, samt bærplukking, skal kunne utøves av bygdefolket på steder og til tid hvor militære hensyn ikke er til hinder for det.» Punkt 11 sier: «Festeren må selv avfinne seg med eventuell privat rettighet.» Mannskapsstyrken ved Porsangmoen militærleir frem til 1972 må antas å ha vært noenlunde konstant hele tiden, ca 250-300 mann, med et geværkompani og et redusert støttekompani bestående av bombekaster-, kanon- og pionertropp, samt en stabstropp. Garnisonen var oppsatt med handvåpen, mitraljøser, kanoner og bombekastere. Høsten 1970 ble garnisonen styrket med en rakettavdeling. Nøyaktige oppgaver over aktivitetsnivået i Porsangmoen skytefelt før 1970 har ikke kunnet fremskaffes. Fra 4. kvartal 1970 har Forsvaret ført opptegnelser over bruken med unntak for årene 1972-1977: År/kvartal 1 2 3 4 Sum 1970 46 - 1971 58 59 43 48 208 1978 59 62 51 55 227 1979 58 57 49 54 218 1980 62 50 52 44 208 1981 51 45 40 59 195 Tabellen antyder at bruken av skytefeltet til skyting har vært relativt konstant fra 1970 til i dag. Det sies også i GP's brev til Forsvarets Bygningstjeneste av 14. januar 1982 at bruken av feltet til skyting har vært konstant mellom 200-230 dager pr. år i perioden 1968-1981. GP sier også i nevnte brev at siden feltet utgjør nærområdet til leiren, har det vært militær øvingsaktivitet hver virkedag hele året. Retten antar imidlertid at selv om antall bruksdager har vært konstant, så forteller ikke nevnte tabell alt om intensiteten og omfanget av virksomheten. Det må antas at flerdoblingen av mannskapsstyrken med økning til 800-1000 mann fra 1. august 1972, også førte til relativt tilsvarende økning av skyte- og øvingsaktiviteten i skytefeltet. Etter forutgående drøftelser bl.a. med lappefogden i Øst-Finnmark fikk Forsvaret 26. september 1967 festekontrakt på Halkkavarre skytefelt for en periode av 30 år. Festekontrakten utløper i 1996. I kontraktens punkt 5 er reindriften gitt «rett til gjennomgang vår og høst i forbindelse med flytting til sommer/vinterbeite. For øvrig kan reinbeitingen kunne skje når skyting ikke pågår, etter avtale med Garnisonen i Porsanger.» Vedrørende Forsvarets bruk av Halkkavarre skytefelt gjengis fra de sakkyndiges utredning side 22 og 23: Utvidelsen av Porsangmoen skytefelt med Halkkavarre skytefelt skyldtes at GP først i 1972 ble utstyrt med tyngre våpen som ga behov for feltet. Veg til feltet ble først anlagt i 1971 og 1972. Også for Halkkavarre skytefelt er aktiviteten i de første årene vanskelige å rekonstruere (1968-72), da Forsvaret ikke har arkivert de interne dokumenter om dette og fordi det hyppig er skifte i det tjenestegjørende personell. Imidlertid økte bruken betraktelig fra 1972. Den videre utvikling er det gjort rede for i brev fra GP til FBT, datert 3. desember 1981 (bilag 3). For perioden 1968-70 angis bruken, da til våpenflyginger, til 35-45 virkedager pr. år, mens den faktiske bruk var noe mindre fordi feltet ble rekvirert for en uke hver gang p.g.a. sikkerhet og værforhold. Bruken av Halkkavarre skytefelt er den samme som for Porsangmoen med unntak av at det ikke drives skyting mot luftmål i Halkkavarre, mens det i tillegg drives skyte- og bombeøvelser med fly. Fra og med 1971 har bruken i dager av Halkkavarre skytefelt vært, inklusive Luftforsvarets bruk: År/kvartal 1 2 3 4 Sum 1971 10 10 18 0 38 1973 19 36 44 38 137 1978 23 37 21 32 113 1979 19 27 21 37 101 1980 30 31 37 27 125 1981 10 23 17 23 85 b) Reindriften i distrikt 14 A. Distrikt 14 A er et vår-, sommer- og høstbeitedistrikt i Karasjok reinsogn. Beitetiden er fastsatt fra 1. april til 15. november. Tidligere var det en del av et større distrikt, men ble i 1964 fradelt som eget reinbeitedistrikt. Antall reinbruk og rein i distriktet fra 1950 til i dag på side 13 og 14 i de sakkyndiges utredning, oppgitt som følger: Antall reinbruk og rein i Distrikt 14 A siden 1950 År Reinbruk Rein (ekskl. årets kalver) 1950 3 442 1952 2 395 1957 5 1238 1962 7 2269 1963 7 1585 1964 9 2113 1965 10 2244 1966 10 2030 1967 10 1720 1968 10 2077 1969 12 1610 1970 13 1785 1971 16 2097 1972 15 2122 1973 16 2371 1974 19 2742 1975 19 3013 1976 20 3265 1977 22 3343 1978 23 4109 1979 23 4600 1980 23 5248 1981 23 5069 I årene 1953-1957 var det tre grupper som drev innenfor distriktet. To av gruppene tilhørte Utsifamilien, Jovna - Samuel - Siida (Samuel Johnsen Utsi) og Ivvar - Biersiida (Per Iversen Utsi), og Eira-familien (Ingos - Matte - Siida). Frem til ca 1963 drev de to Utsi-gruppene sammen vår, sommer og høst. Fra 1964 flyttet Jovna-Samuel Siida sommerbeitingen nordover fra Halkkavarre til Gaggavann til langt dårligere beiter i Callemelanrassa. Den andre Utsi-gruppen, Ivar-Bier-Siida, med Per Iversen Utsi og Samuel Iversen Utsi, ble værende igjen og benyttet Halkkavarre-området som sommerbeite - og Levdnajavarre som kalvingsområde og vårbeite. Eira-gruppen flyttet også på samme tid lenger nord til Munkevarre-området. På vårparten 1971 ble reinbruket til Per Iversen Utsi nedlagt p.g.a. hans død og en ny gruppe - Anti-gruppen - fikk tillatelse til å flytte i distriktet. Sommeren 1971 flyttet den nye gruppen inn i skytefeltområdet ved Halkkavarre. Fra denne tid har reindriften i distriktet stort sett fulgt samme mønster som den har i dag. Når det gjelder driftsmønsteret i dag, siteres fra side 15 og 16 i den sakkyndige utredning: «Det er nå tre hovedgrupper som driver sin reindrift innenfor Distrikt 14 A. Vi vil heretter benevne dem Gruppe (Gr.) C, M og H fra nord mot sør etter hovedbetegnelsen på deres sommerbeiteland. Alle tre grupper har vinterbeiter nord eller sør for Karasjok kirkested. De er da splittet opp i flere mindre grupper, 8-10 i alt. Gruppene kan variere noe i sammensetning fra år til år. Mot våren trekker vinterflokkene gradvis sammen, men kan ennå delvis holdes adskilt på kalvingsplassene. Hovedflyteleia går øst for skytefeltene. En mindre gruppe (utviklet fra Ivvar-Samuel siida) har til nå trukket fra Nattvann/Karasjok gjennom skytefeltet til Lævdnja-Lavtevarre-området der den har kalvingsland. Etter kalvingen har den blandet seg med Gr. H som benytter skytefeltområdet om sommeren. Også Munkevarregruppen (Gr. M) har trukket gjennom skytefeltet om våren. De enkelte grupper: Gruppe C (Calbmelanrassa-gruppen = Ravna-Jovna ja Jovna-Samuel siida = Utsi-gruppen) har sitt vår- og sommerområde innenfor IV på kartskissen. Området er avsperret av gjerde mot nord, øst og vest. Gruppen benytter også område IX til sensommer- og høstbeite. Tilbakeflyttingen til vinterbeitene går etter Børselvdalen, men gruppen må vente til Gr. H har flyttet unna. Gruppe M, (Munkavarre-gruppen = Ingos-Matte siida = Eira-gruppen) har kalving i vestliene av Munkavarre. Etter at sperregjerdet mot skytefeltene ble ferdig i 1981 bruker den også Lævdnjavarre - Lavtevarre til kalvingsland (Område VI). Sommerbeitene er innenfor sperregjerdet som omgir Munkavarre (Område V). Gruppen benytter Område VI også til høstbeite og kan holde reinen der nokså lenge, men flytter senere til Gaggan-Junnis etter at Gr. H har flyttet unna. Tidligere trakk gruppen hit gjennom skytefeltet, men må helst, etter at gjerdet ble ferdig, trekke lengre øst. Gruppe H, (Halkkavarre-gruppen = Ravna-Aslak siida = Anti-gruppen) har sine kalvingsplasser mellom Justinjavrre Gagganjunnis, tildels også på Gagganjunnis. Tidligere beitet en mindre gruppe om våren på Lævdnjavarre, mens den om sommeren beitet sammen med hovedgruppen. Endel rein, særlig okserein beiter om våren også innenfor skytefeltet (Rettens bemerkning: Skal være Porsangmoen skytefelt). Her finnes det bra vårbeiter mellom Gagga og Stuora Ruossajavrre. Samuel I. Utsi opplyser i brev av 7. mars 1972 at området Hal'kavarre-Porsangmoen er kalvingsområde for Iver Samuelsen Utsi-sønnenes sommer-siida. (Rettens bemerkning: Dette var før Porsangmoen skytefelt ble etablert). I annen halvdel av juli drives, eller trekker reinen til Gr. H inn i skytefeltene, der varmen kan drive den opp på Halkkavarre. Den kan da også spre seg østover, delvis inn i nabodistriktet i Karasjok (Distrikt nr. 13) til Rastegaissa og helt inn mot Levajok. Høstslaktingen foregår for de to nordligste gruppers vedkommende ved at dyrene skilles ut i gjerder og føres levende med bil til reinslakteriet i Karasjok. Gr. C har et skillingsgjerde nord for Cappirjokka og Gr. M et tilsvarende ved Caskiljokka. (Rettens bemerkning: Skal være slaktegjerde). Gr. H har også et gjerde, inne i skytefeltet ved Sergajokka, men det er visstnok bare brukt et år for utskilling og levendetransport av slakterein. De har foretatt slakting her inne. Gruppen har nå planer om å etablere slakteplass eller utskillingsplass et annet sted utenfor skytefeltene.» I henhold til ikke endelig utnyttings- og gjerdeplan utarbeidet av Statskonsulenten i rendrift i 1974/72, har Eira-gruppen foretatt gjerding mot syd og øst for områdene Laftovarre og Lædnajavarre for å kunne utnytte dette område til vår- og høstbeite. Gjerdet ble fullført høsten 1981. Utsi-gruppen har fått tillatelse til inngjerding av Goassovarre, men dette gjerdet er ikke bygget. De sakkyndige konkluderer på side 19: «Det ser således ut til at reindriften i distriktet har funnet et nokså fast mønster som har resultert i at to av gruppene opererer innenfor sperregjerder. Disse anlegg vil låse driften fast til dette mønster. Gruppe H har ingen gjerder. Deres drift er basert på at de kan utnytte sommerbeitene omkring og delvis innenfor skytefeltene.» Skytefeltene beslaglegger bare en mindre del av reinbeitedistriktets areal på 3818 km2. I følge reindriftskonsulent Loyd Villmos utredning og beiteundersøkelse av h.h.v. 7. desember 1973 og 14. desember 1975, er bruttoarealet for den del av skytefeltene som ligger øst for Nedrevann 183,7 km2. De sakkyndige har konkludert med at utenom skytefeltene er det nokså beskjedne arealer med virkelig bra sommerbeite, og at gode sommerbeiter nettopp finnes i skytefeltene. De sakkyndige sier videre følgende om dette på side 12 og 13 i sin utredning: «Et godt sommerbeiteland for rein er ikke bare basert på gode beiter, men må også ha andre kvaliteter for at reinen skal utnytte det godt. I varmeperioder er reinen svært plaget av insekter, mygg, fluer og reinbrems, som kan gjøre tilværelsen uutholdelig for dyrene, slik at de ikke får beitefred. De vil da prøve å unngå sine plageånder ved å trekke til svalere områder i høyden eller til breer og snøleier. Derfor er en variert topografi viktig i et sommerbeite for rein. Innen Distrikt 14 A finner vi dette mest utpreget i skytefeltene, især i Halkkavarre, der vi har en ideell blanding av relativt høye fjellpartier og frodige lier og daler med godt grasbeite. En vil ikke betenke seg på å betegne dette som typisk trivselsland for rein. Ingen av de andre områdene har tilnærmelsesvis disse kvaliteter som sommerland for rein. Der er grønnbeitene mer begrenset og fjellområdene består av slakere formasjoner. Vi kan derfor slå fast at innen Distrikt 14 A representerer Skytefeltområdet det mest verdifulle sommerbeitet. Mens vi i alminnelighet regner at lavbeitene er minimumsfaktorene i reinbeitene, så ser vi her det omvendte. Innenfor det samlede beitesystem for reinen i Distrikt 14 A, og da tar vi også vinterbeitene omkring Karasjok med, er det godt sommerbeite det er knapphet på. Dette må vi legge til grunn ved vurderingen av de økonomiske virkninger for reindriften som Forsvarets bruk av skytefeltene utgjør.» - - - Av lagmannsrettens skjønn (lagdommer Halvard Lind Hansen med skjønnsmenn): - - - Lagmannsrettens bemerkninger: Lagmannsretten bygger på det samme faktiske grunnlag som herredsretten. Den har ikke vurdert skadefølgene på reindriften av forsvarets virksomhet i Porsangmoen skytefelt før 1968 på grunn av at erstatningskrav fra den tiden er ansett foreldet. Denne avgjørelse er ikke angrepet av reinbeitedistriktet. For årene 1968-1971 har herredsretten lagt til grunn at reindriften har kunnet utnytte ca halvparten av Porsangmoen skytefelt til beite. I Halkkavarre var den bare berørt av selve nedslagsfeltet ved luftforsvarets skytinger. Herredsretten har erstattet tapt kalvingsland i Porsangmoen skytefelt med kr. 6000,- pr. år i gjennomsnitt. Dette er en skadefølge som knytter seg til forsvarets tidlige etablering i Porsangmoen området. Videre har retten gitt erstatning for ulemper i samme periode med tilsammen kr. 25000,-. Denne skadefølge knytter seg dels til forsvarets virksomhet i Porsangmoen skytefelt og dels til luftforsvarets våpenflyvninger i Halkkavarre. Så langt det gjelder Porsangmoen må det antas at ulempene har gjort seg gjeldende også før 1968, men det er vanskelig å si hvor langt tilbake i tiden ulempene strekker seg fordi det foreligger få opplysninger om forsvarets aktivitet i denne tiden. Såvidt lagmannsretten forstår har herredsretten ikke tilkjent reinbeitedistriktet erstatning for tapt beite i perioden 1968-1971. Grunnen til dette er at skadevirkningene av det beitelandet som var gått tapt for reindriften i Porsangmoen skytefelt, ennå ikke var slått ut. Det var fremdeles tilstrekkelig sommerbeitekapasitet i distriktet. Herredsretten har antatt at det først var fra 1980 at beitekapasiteten utenom skytefeltene var blitt for liten på grunn av at reintallet var kommet opp mot grensen for full utnyttelse av beiteområdene. Skadevirkningene av det beitelandet som var gått tapt ved forsvarets etablering i Porsangmoen skytefelt i årene frem til 1972 og beitetapet som følge av forsvarets senere etablering i Halkkavarre, slo derfor fullt ut i årene etter 1980. Herredsretten har dog funnet at tap av sentralt trivsel- og beiteland har ført til avkastningstap også i endel av de foregående år. Forsvarets etablerte virksomhet i Porsangmoen skytefelt har frem til 1972 gitt realiserte skadevirkninger for reindriften i form av tapt kalvingsland og ulemper. Videre har den militære virksomheten lagt beslag på beitearealer svarende til halve Porsangmoen skytefelt. Arealene utgjør ca 50 km2 og betegnes av herredsretten som noe av det beste grøntbeite i Finnmark. Det er grøntbeite som i dag er minimumsfaktoren i distriktet. Inngrepet førte til at muligheten for fremtidig utvidelse av reindriften i områdene ble begrenset. Etter lagmannsrettens oppfatning var allerede de realiserte skadevirkningene i form av tapt kalvingsland og ulemper såvidt økonomisk følbare for reindriften i distriktet at de må sies å ligge innenfor det erstatningsvern som reindriftsnæringen har. Lagmannsretten antar imidlertid at man ved denne vurdering ikke kan begrense seg til de realiserte skadevirkninger, men må se på hele inngrepet under ett uansett når de økonomiske virkninger har inntrådt. Samlet dreier det seg om betydelige skadefølger. Det kunne i 1950-60-årene ikke være uforutsebart at reindriftsnæringen sto overfor en utvikling i takt med andre næringer i landet og at beslagleggelsen av såvidt store og verdifulle beitearealer som det her er tale om kunne få skadevirkninger på noe sikt. Etter lagmannsrettens mening må det være uten betydning for erstatningsspørsmålet at det er samenes utvidelse av reintallet i distriktet som har ført til at forsvarets inngrep har fått skadevirkninger. Høyesterett har i Kappfjelldommen i [[Rt-1975-1029]] på side 1033 lagt til grunn at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Dette syn må etter lagmannsrettens oppfatning lede til at det ikke bare er reindriftsutøvelsen på et visst tidspunkt i et område som er erstatningsvernet ved inngrep, men at vernet omfatter den naturgitte næringsvirksomhet med reindrift som området lovlig kan utnyttes til. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
