Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Backer: Den 16. juli 1980 ble det vest-tyske ekteparet Hans og Margrete Wiehe skadet ved bilkollisjon i Aurdal i Valdres, mens de kjørte i sin tyskregistrerte bil. Den annen bil i kollisjonen var norskregistrert og forsikret hos Gjensidige Norsk Skadeforsikring, heretter kalt Gjensidige. Selskapet har erkjent seg erstatningsansvarlig for ekteparets tap i forbindelse med kollisjonen. Hans Wiehe var på tidspunktet for ulykken medlem av Deutsche Angestellten Krankenkasse, heretter kalt DAK. I henhold til forsikringsbetingelsene dekket DAK ekteparets utgifter til legebehandling og sykehusopphold m.v. med DM 24456,69. Dessuten betalte DAK sykepenger til Hans Wiehe med DM 29316. DAKs samlede utlegg var således DM 53772,69. Ved stevning av 12. oktober 1983 reiste DAK søksmål mot Gjensidige ved Oslo byrett med påstand om at Gjensidige måtte bli dømt til å betale dette beløp med tillegg av renter og saksomkostninger. Oslo byrett avsa 16. september 1984 dom med slik domsslutning: «1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Byretten bygget på at regress var avskåret etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 §3-7. Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises ellers til dennes domsgrunner. DAK har påanket dommen for så vidt gjelder lovanvendelsen. Samtidig ble det søkt om samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter tvistemålsloven §6 annet ledd til at anken ble brakt direkte inn for Høyesterett. Slikt samtykke ble gitt ved kjæremålsutvalgets beslutning av 29. november 1984. Saken foreligger for Høyesterett stort sett i samme skikkelse som for byretten, men er noe forenklet ved at Gjensidige har frafalt en tidligere anførsel om at det ikke gjelder noen ulovfestet regressrett i dette tilfelle, og en subsidiær anførsel om at regress iallfall ikke kunne gjøres gjeldende for sykepengene. Det er for Høyesterett dokumentert mer utførlige opplysninger om den vest-tyske syketrygdordningen enn for byretten. Partene er ellers - på samme måte som for byretten - enige om de faktiske forhold i saken. Det er opplyst at det nå er foretatt et endelig erstatningsoppgjør mellom Gjensidige og ekteparet Wiehe for lidt tap og tap i fremtidig erverv. I oppgjøret har Gjensidige fratrukket det beløp som ekteparet har mottatt fra DAK. Den ankende part, Deutsche Angestellten Krankenkasse, har i det vesentlige anført: Den ulovfestede rett til regress overfor skadevolderen eller den som er ansvarlig for ham, fra den som helt eller delvis har dekket skadelidtes tap, følger blant annet av avgjørelser i [[Rt-1939-45]], [[Rt-1963-129]] og [[Rt-1968-48]]. Da motparten nå ikke bestrider at det som utgangspunkt eksisterer en slik rett til regress, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Saken gjelder spørsmålet om anvendelsen av skadeserstatningsloven §3-7 slik bestemmelsen lød før lovendringen av 21. juni 1985 nr. 81. Opprinnelig fantes det bestemmelser om rett til regress i folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 §18-7 og syketrygdloven av 2. mars 1956 nr. 2 §130. Ved lov av 19. juni 1970 nr. 67 ble syketrygden overført til folketrygden og folketrygdloven §18-7 ble endret slik at trygden bare skulle ha regress mot skadevolderen dersom skaden var voldt forsettlig. Ved lov av 25. mai 1973 nr. 26 ble denne bestemmelse så overført til skadeserstatningsloven §3-7. Bakgrunnen for lovendringen i 1970 var utelukkende hensynet til Rikstrygdeverket og de vanskeligheter man der hadde med å forfølge regresskravene, og overføringen i 1973 tilsiktet ingen realitetsendring i så måte. På denne bakgrunn er det naturlig å tolke uttrykket «trygden» i skadeserstatningsloven §3-7 slik at det bare omfatter det norske trygdesystem som administreres av Rikstrygdeverket. Skal utenlandske trygder også være omfattet ut fra en analogi eller utvidende fortolkning, må de iallfall i organisering og virkemåte ligge nær opptil det norske trygdesystem. I Vest-Tyskland er syketrygden organisert i halvoffentlige «Krankenkassen», som er egne juridiske subjekter og som har sin egen økonomi på grunnlag av premier som betales av medlemmene og arbeidsgivere. De får ikke bidrag fra det offentlige, slik som trygden i Norge. I deres inntektsgrunnlag inngår også kapitalinntekter fra fond og regresskrav mot skadevoldere. Man sondrer mellom «Pflichtkassen» og «Ersatzkassen». DAK hører til den sistnevnte kategori. Hans Wiehe, som er arkitekt, var først medlem som arbeidtaker. Senere gikk han over i virksomhet som privat næringsdrivende, og opprettholdt sitt medlemskap på frivillig basis. Forholdet er ikke sammenlignbart med det som man har under folketrygden. Ifølge et brev av 10. desember 1976 fra Justisdepartementet har Rikstrygdeverket adgang til å kreve regress fra skadevoldere i utlandet uten hensyn til skadeserstatningsloven §3-7. På bakgrunn av dette vil det være urimelig om vest-tyske sykekasser avskjæres fra å søke regress mot skadevoldere i Norge overensstemmende med det system som de ellers arbeider etter. Oslo byrett er i en dom av 1. november 1984 mellom Techniker-Krankenkasse og Trafikkforsikringsforeningen kommet til den motsatte løsning av regresspørsmålet i forhold til i den foreliggende sak. Saken står for tiden for Eidsivating lagmannsrett, og er stanset i påvente av Høyesteretts avgjørelse av den foreliggende sak. I dansk rettspraksis foreligger det en landsretsdom som anerkjenner en rett til regress for DAK i et tilsvarende tilfelle som det foreliggende, til tross for at de danske trygdemyndigheter ikke ville ha hatt adgang til regress. DAK har nedlagt slik påstand: «1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring tilpliktes å betale Deutsche Angestellten Krankenkasses regressfordring stor DM 53772,69 med tillegg av 15% p.a. renter fra 30. september 1983 til betaling skjer. 2. Gjensidige Norsk Skadeforsikring tilpliktes å betale saksomkostninger for Byrett og Høyesterett.» Ankemotparten, Gjensidige Norsk Skadeforsikring, har i det vesentlige anført: Den påankede dom antas å være riktig. Prinsipalt hevdes det at skadeserstatningsloven §3-7 kommer direkte til anvendelse og avskjærer regress. Subsidiært hevdes det at bestemmelsen iallfall kommer analogisk til anvendelse. Endringen av regressreglene i folketrygdloven §18-7 var ikke bare begrunnet i hensynet til Rikstrygdeverket. I lovforarbeidene er det også pekt på at det vil kunne gi erstatningsretten et nytt preg når det gjelder personskader dersom trygdemyndighetene er de eneste som opptrer som saksøker. Videre er det pekt på vanskelighetene med å beregne kravets størrelse. Når det særskilt gjelder skade voldt ved bruk av motorvogn, er det nevnt at en regress overfor forsikringsselskapet bare vil ha en preventiv virkning i den utstrekning selskapet igjen søker regress overfor skadevolderen. Det vises om dette til Ot. prp. nr. 42 for 1969-70 side 43. Ved at reglene om at trygden ikke skulle ha rett til regress med mindre skaden var voldt forsettlig ble overført til den alminnelige skadeserstatningslov i 1973, ble de rykket ut av den snevre forankring til trygdelovgivningen. Dette tilsier en vid tolkning av uttrykket «trygden». Det samme gjør sammenstillingen med uttrykket «en pensjonsinnretning». I den overskrift til §3-7 som ble tilføyd ved endringsloven av 21. juni 1985, heter det «regress for trygdeytelser». Dette kaster lys også over tolkningen av bestemmelsen før lovendringen. Det avgjørende bør være om det dreier seg om ytelser som etter sin art kan karakteriseres som trygdeytelser, norske eller utenlandske. Når man sammenlikner det norske og det vest-tyske trygdesystem i relasjon til skadeserstatningsloven §3-7, bør det avgjørende ikke være detaljene i hvordan de to systemer er organisert eller finansiert, men om det dreier seg om trygdeytelser i egentlig forstand. Det tyske trygdesystem er for øvrig minst like bra som det norske. Gjensidige har nedlagt slik påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Deutsche Angestellten Krankenkasse tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og Høyesterett,» Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Innledningsvis bemerker jeg at partene er enige om - og jeg legger til grunn - at norsk rett skal anvendes i saken. Partene er også enige om at Hans og Margrete Wiehe må komme i samme stilling. Det er ingen beløpsmessige innsigelser mot hovedstol eller renter. Det er enighet om at de skadelidte ikke har medvirket på noen måte som kan få betydning for skadeoppgjøret. Partene er i store trekk enige om oppbyggingen av det tyske trygdesystem, men har et noe forskjellig syn på hvordan det må karakteriseres i forhold til det norske. Det er også enighet om at DAK har regress etter tysk rett. For Høyesterett har det som nevnt ikke vært bestridt at den som dekker en skadelidts tap, som utgangspunkt kan søke regress hos den som er ansvarlig for skaden. Dette er jeg enig i. Jeg viser til de tre høyesterettsdommer som er nevnt av den ankende part, særlig til dommen i [[Rt-1968-48]], der fire av de fem dommere bygget på at en pensjonskasse var trådt inn i skadelidtes krav ved en cessio legis. Spørsmålet i den foreliggende sak er utelukkende om bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 slik den lød før lovendringen av 21. juni 1985, avskjærer regress fra DAK. Det er her forståelsen av uttrykket «trygden» som er avgjørende. Det er enighet om at DAK ikke kan karakteriseres som «en pensjonsinnretning». For å tolke skadeserstatningsloven §3-7 er det nødvendig å gå tilbake til forarbeidene til lov av 25. mai 1973, hvorved bestemmelsen fikk sin ordlyd, og til lov av 19. juni 1970, hvorved bestemmelsen om avskjæring av regress kom inn i folketrygdloven §18-7. Det er særlig de sistnevnte lovforarbeider som inneholder noe av interesse. Som nevnt av ankemotparten, ble flere forhold overveiet i forbindelse med en opphevelse av regressen. Det ble imidlertid særlig fremhevet at regresskravene representerte en relativt ubetydelig del av trygdens totalinntekter, at det var vanskelig for trygdeetaten å overkomme å fremme alle regresskrav, og at prevensjonskravet ikke talte for regress. Det var hensynet til trygden og dens administrasjon som var lovbegrunnelsen. At lovendringen medførte lettelser for den skadegjørende tredjemann, og særlig for hans forsikringsselskap, var bare en følge av nyordningen og intet formål for denne. Det vises til karakteristikken av lovendringen i dommen i [[Rt-1982-814]] på side 816. I lovteksten ble regressavskjæringen for ikke forsettlig skadeforvoldelse uttrykkelig angitt å omfatte «et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar». At bestemmelsen i 1973 ble overført til den alminnelige skadeserstatningslov og man i selve lovteksten da bare nyttet den bestemte form «trygden», tok ikke sikte på noen endring med hensyn til bestemmelsens virkeområde. Jeg viser i denne sammenheng til de lovtekniske overveielser med hensyn til plassering av bestemmelsen, se Ot. prp. nr. 4 for 1972-73 side 27. Lovforarbeidene nevner overhodet ikke forholdet til utenlandske trygder. På denne bakgrunn finner jeg det mest naturlig å tolke uttrykket «trygden» slik at det bare omfatter det norske trygdesystem, hvis spesielle problemer man tok sikte på å avhjelpe. Det jeg her har sagt, tilsier at man ikke bør bruke bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 utvidende eller analogisk på en måte som ikke omfattes av de grunner som lå bak lovendringene i 1970 og 1973. Jeg peker også på at regressretten har sin rot i festnet rettsoppfatning fra lang tid tilbake, jfr. flertallets bemerkninger i dommen i [[Rt-1968-48]]. Etter dette er det unødvendig for meg å gå inn på en sammenlikning av vest-tyske institusjoner som DAK med folketrygden. Det følger av det som er sagt ovenfor, at det etter min mening bør avsies dom overensstemmende med DAKs påstand. Jeg tilføyer at Gjensidige ikke har reist noen innvending mot at domsbeløpet alene fastsettes i DM, jfr. for øvrig nå lov av 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet, som opphevet den tidligere Lov om Pengevæsenet av 17. april 1875 §22 siste punktum. Saken har gjeldt et prinsipielt spørsmål som ikke tidligere har vært forelagt for Høyesterett, og som har voldt tvil i praksis. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen av de to instanser. Jeg stemmer for denne dom: 1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale Deutsche Angestellten Krankenkasse DM 53772,69 - femtitre tusen sju hundre og syttito 69/100 - med tillegg av 15 - femten - prosent p.a. i renter fra 30. september 1983 til betaling skjer. 2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller Høyesterett. Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Skåre, Dolva og Christiansen: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
