Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Schei: Senja herredsrett avsa 10. oktober 1985 dom med slik domsslutning: «1. A, født xx.xx.1921, dømmes for forseelse mot reindriftsloven §34 jfr. §20 og §24 til en bot stor kr. 2000,-, subsidiært fengsel i 14 dager. 2. B, født xx.xx.1955, dømmes for forseelse mot reindriftsloven §34 jfr. §20 og §24 til en bot stor kr. 2000,-, subsidiært fengsel i 14 dager. 3. Saksomkostninger ilegges ikke.» Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Begge de domfelte begjærte samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg til fornyet behandling ved lagmannsrett. Samtykke ble nektet, mens en anke over lovanvendelsen ble henvist. Under ankeforhandlingen har den møtende forsvarer utenom anken gjort gjeldende at om det ikke er grunnlag for å konstatere uriktig rettsanvendelse fra herredsrettens side, må dommen likevel oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner, jfr. straffeprosessloven av 1887 §392 annet ledd. Etter de domfeltes mening har herredsretten lagt til grunn en altfor vidtgående voktingsplikt og plikt til utdriving i forhold til det som er kravene i reindriftsloven §20 første ledd og §24 første ledd. Reindriftseiernes plikt til vokting og utdriving må avpasses i forhold til det en økonomisk forsvarlig reindrift tilsier. De omkostninger vokting og utdriving vil påføre reineieren, må holdes opp mot den økonomiske skade som kan voldes om vokting eller utdriving ikke foretas eller bare foretas i mindre utstrekning enn det som ville være ønskelig utelukkende sett ut fra hensynet til andre næringer m.v. Noen slik skadevurdering har retten ikke foretatt. Selv om voktings- og utdrivingsplikten skulle gå lenger enn det de domfelte mener er korrekt, er det likevel klart at herredsrettens rettsanvendelse er uriktig. Herredsretten har lagt til grunn at det er umulig å hindre at reinen trekker ut på - - -halvøya. Når det foreligger umulighet, kan det ikke være grunnlag for straff etter reindriftsloven §20 første ledd. Selv ved den gamle reindriftslov, med en strengere voktingsplikt og et objektivt straffansvar, ble umulighet i en viss grad akseptert som straffutelukkelsesgrunn. Etter den nye lov må det være grunnlag for i større grad å godta umulighet som straffbefriende. Utdriving ble forsøkt i den grad det var mulig. Videre utdriving var på grunn av dyrenes kondisjon ikke forsvarlig og ville for øvrig kunne vært straffbart etter reglene i dyrevernloven. Noe brudd på utdrivingsplikten etter reindriftsloven §24 første ledd foreligger av disse grunner ikke. Jeg er kommet til at ankene må forkastes. Jeg finner at domsgrunnene, enkelte mangler til tross, er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Reindriftsloven §20 første ledd beskriver reineierens vokteplikt slik: «Enhver reineier plikter å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på skikkelig måte og har forsvarlig tamhetsgrad. Han plikter i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det område (distrikt) hvor den lovlig kan være.» Om utdrivingsplikten heter det i reindriftsloven §24 første ledd: «Reineieren skal omgående sørge for at rein som oppholder seg utenfor område hvor den har lovlig adgang til å beite til den tid det er tale om, blir fjernet og overført til område hvor den lovlig kan være.» Disse bestemmelser uttrykker to sider av samme sak, nemlig at reineieren plikter å sørge for at hans dyr oppholder seg og beiter hvor dette lovlig kan skje. Utformingen av lovteksten indikerer at det er vidtgående plikter reineieren her er pålagt, jfr. blant annet uttrykkene «til enhver tid voktes på skikkelig måte» og «omgående sørge for . . .». Også forarbeidene til reindriftsloven av 1978 viser at de plikter som er stilt opp gjennom reindriftsloven §20 første ledd og §24 første ledd, går langt. I Ot. prp. nr. 9 (1976-77) heter det i merknadene til §20 blant annet: «I denne paragraf blir det uttrykkelig slått fast at enhver reineier er pliktig til å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på skikkelig måte og har en forsvarlig tamhetsgrad og til i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det område hvor den lovlig kan være på den tid det er tale om. Dette er bestemmelser av helt fundamental betydning for en skikkelig reindrift og en forutsetning for et godt og sikkert resultat av driften. Dessuten er overholdelse av bestemmelsen avgjørende for et gjensidig godt forhold mellom reindriften på den ene side og andre næringer og interesser på den annen side.» (Proposisjonen side 61) Til tross for at det videre i proposisjonen pekes på at den nye bestemmelsen om vokting ikke går så langt som plikten til å gjete reinen etter reindriftsloven av 1933, er det likevel gjennom det siterte klart at det har vært tilsiktet nettopp å pålegge reineierne en vidtgående plikt til å sørge for at deres dyr holder seg på områder der de lovlig kan beite. Ut fra det som foran er sagt om utformingen av reindriftsloven §20 første ledd og §24 første ledd samt det som er trukket frem fra forarbeidene, kan det ikke være riktig at voktings- og utdrivingsplikten avhenger av en økonomisk interesseavveining, slik at reineieren kan unnlate vokting og utdriving hvor den økonomiske fordel for ham ved dette er større enn den økonomiske skade reinen volder ved ikke å bli voktet eller drevet ut. En avgrensing av voktings- og utdrivingsplikten må etter min mening skje ut fra andre og mer tungtveiende grunner. Slike grunner foreligger ikke i nærværende sak. Med hensyn til anvendelsen av reindriftsloven §20 første ledd og §24 første ledd legger jeg til at det området hvor det etter tiltalen ikke er foretatt tilfredsstillende vokting eller utdriving, periodevis har vært fredet mot reindrift. Jordbruksinteressene er her ansett å være vesentlige. I den ene perioden tiltalen gjelder, vinteren 1984, var de domfelte gitt dispensasjon fra et fredningsvedtak for området på de uttrykkelige vilkår at voktingsplikten etter reindriftsloven §20 første ledd ble overholdt samt at all rein var ute av området innen 1. april. I den andre perioden var området fredet. Etter mitt skjønn tilsier disse forhold at plikten til vokting og nødvendig utdriving blir særlig streng. Vinteren 1984 fikk de domfelte som nevnt dispensasjon fra fredningsvedtaket for - - -halvøya. Tiltalebeslutningens II gjelder denne perioden. Gjerningsbeskrivelsen lyder slik: «ved at han ikke overholdt vilkårene for den gitte dispensasjon idet reinen ikke hadde det tilstrekkelige tilsyn og/eller reinen ikke ble drevet ut innen den angitte frist.» Vedrørende det utilstrekkelige tilsyn uttaler herredsretten: «Ut over vinteren 1984 ble det stadig observert rein på innmarka på - - -halvøya av grunneiere og det ble gitt beskjed om dette både til reineierne og til reindriftskontoret. Reindriftskontoret på sin side tilskrev reineierne og innskjerpet vilkårene. - - - Retten finner heller ikke at A og B i den tiden reinen hadde tillatelse til å være på - - -halvøya gjorde tilstrekkelig for å hindre at den beitet på innmark. Selv om de fikk beskjed om dette ble reinen ikke fjernet.» Om den unnlatte utdriving uttaler herredsretten: «Umiddelbart før 1. april 1984 tok B initiativ til å sette opp et gjerde for å få samlet reinen. Han ble imidlertid forsinket i dette arbeidet da han fikk problemer med reinen andre steder i distriktet. I løpet av første uken av april 1984 ble mesteparten av den reinen som befant seg på - - -halvøya fanget inn og drevet ut av området. Reineierne og deres hjelpere jaget også vekk rein som forsøkte å komme over på halvøya fra andre steder. En del av reinen ble fraktet vekk i lastebil, noen til - - -vika og noen til - - -vik. Reinen som ble fraktet til - - -vika trakk langs kysten tilbake til - - -halvøya, men reinen som ble fraktet til - - -vik ble værende i området der. Utover april 1984 ble det stadig gitt meldinger fra grunneierne om at det beitet rein på innmarka deres. Reinen gjorde skade på dyrket mark ved å sparke opp jorda og spise opp røttene på engene. Reindriftsagronomen ga stadig nye frister til å få reinen ut. Således ble det satt frister til 10. april og 8. mai 1984. Virkningen av at fristene ikke ble overholdt ble reineierne gjort oppmerksom på både muntlig og skriftlig. Både A og B var fullstendig klar over at reinen oppholdt seg på og trakk til - - -halvøya.» Det jeg har trukket frem foran fra herredsrettens dom, viser etter min mening at både de subjektive og objektive vilkår for straff etter reindriftsloven §34, jfr. §20 første ledd og §34, jfr. §24 første ledd, er oppfylt. De domfelte har imidlertid, som tidligere nevnt, gjort gjeldende at straff må utelukkes på grunn av umulighet. Jeg bemerker til dette først at det iallfall ikke bevirker straffrihet for mer enn overtredelse av utdrivingsplikten om det foreligger umulighet. Om det er umulig å hindre reinen i å trekke ut på - - -halvøya, kan ikke det føre til at reineierne blir kvitt sin plikt til gjennom vokting å søke å hindre at reinen trekker inn på eller forblir på dyrket mark. Vedrørende den anførte umulighet uttaler herredsretten: «Retten er enig med reineierne at det så å si er umulig å hindre at reinen trekker ut på - - -halvøya.» Uttrykket «så å si umulig» er uklart. Lest i sammenheng med rettens premisser for øvrig mener jeg imidlertid at det retten gir uttrykk for, er at det praktisk sett er store vanskeligheter med å holde dyrene borte fra - - -halvøya. Jeg kan imidlertid ikke se at slike praktiske vanskeligheter kan gi reineierne rett til å unnlate utdriving i en grad som her har skjedd. De domfelte har anført at dyrene var så avmagret at dette umuliggjorde utdriving. Denne anførslen er referert i herredsrettens dom. Når retten ikke har tatt avstand fra den, må det etter de domfeltes mening bety at det ble akseptert at dyrene var i en slik tilstand at de ikke kunne drives ut. Jeg er uenig i det. Jeg finner det åpenbart at retten om den hadde funnet at dyrene var i en slik tilstand som reineierne påstod, ville ha nevnt dette og drøftet den betydning dette måtte få. Jeg legger til at med den opplysning herredsretten hadde om at distriktsveterinæren hadde bedømt dyrenes kondisjon som god, er det ikke så forbausende at herredsretten ikke uttrykkelig har forkastet anførselen på dette punkt, selv om det nok burde vært gjort. Tiltalens I gjelder vinterhalvåret 1984/85. Det straffbare forhold er beskrevet slik: «ved at han vinterhalvåret 1984/85 lot sine rein beite på - - -halvøya uten å inneha dispensasjon fra nevnte bestemmelse» (fredningsbestemmelsen). Herredsretten har lagt til grunn: «For vinteren 1984/85 ble det ikke søkt og dermed heller ikke gitt tillatelse til å la rein beite på - - -halvøya. Til tross for dette ble det hele vinteren og særlig i mars/april 1985 observert flokker med rein på halvøya. Det er under hovedforhandlingen ført bevis for at A og B flere ganger ble underrettet av grunneierne om dette. Reinen ble ikke forsøkt fjernet. Etter gjentatte oppfordringer fra reindriftsagronomen om å drive ut reinen innen fastsatte frister ble det gitt tillatelse til avliving.» Den beskrivelse herredsretten her har gitt, er etter min mening tilstrekkelig til å vise at de objektive og subjektive betingelser for straff etter reindriftsloven §34 jfr. §20 første ledd og §34 jfr. §24 første ledd er oppfylt. Med hensyn til anførselen om umulighet viser jeg til mine bemerkninger vedrørende tiltalepost II. Jeg er etter dette kommet til at herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig til at rettsanvendelsen kan prøves samt at den rettsanvendelse som er lagt til grunn er riktig. Jeg stemmer for denne kjennelse: Ankene forkastes. Dommer Halvorsen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Røstad, Endresen og Michelsen: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Torstein Møller med domsmenn): - - - På bakgrunn av den bevisføring som har funnet sted under hovedforhandlingen legger retten følgende til grunn for dommen som bevist: Begge de tiltalte driver som reineiere innenfor reinbeitedistrikt nr. 16, Y. A er far til B. A-B-familien har drevet som reineiere i dette distrikt i flere generasjoner. I Y reinbeitedistrikt, som er et helårsbeite, er det tillatt med inntil 600 rein. Tiltalte A hadde i 1985 ca 400 rein og tiltalte B i underkant av 100 rein. Dessuten gjetet de noen få rein som tilhørte andre medlemmer av familien, uten at de tok seg betalt for denne gjetingen. I medhold av lov av 25. juli 1897 ble - - -halvøya i X herred, den 11. november 1910 fredet for reinbeite. Denne fredningen gjaldt frem til reindriftsloven i 1933. Fra dette tidspunkt og frem til 1981 var det de lokale myndigheter i Troms som ga tillatelse eller nektet tillatelse til beiting på - - -halvøya av rein. Den 10. april 1981 ble det igjen bestemt at - - -halvøya skulle være fredet for reinbeiting. Landbruksdepartementet ble imidlertid gitt adgang til å gjøre unntak fra fredningen. Slikt unntak ble gitt vinteren 1981 og vinteren 1983/84. Dette på grunn av at det disse år var spesielt vanskelige beiteforhold. - - -halvøya har med sin beliggenhet noe av det beste vinterbeite for rein i hele Y reinbeitedistrikt og er også blant de steder som først blir fritt for sne i området. Dispensasjonen 1983/84 ble gitt den 28. desember 1983 og på følgende vilkår: «1. Reineiernes vokteplikt etter reindriftsloven §20 overholdes. 2. All rein må være ute av området innen 1. april 1984.» Reindriftsagronomen ble dessuten pålagt å sette i verk tiltak uten opphold om de stilte vilkår ikke ble overholdt. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
