Rediger Høyesterett: Rt-1986-704

Fritekst:

Eidsivating lagmannsrett avsa 25. november 1985 overskjønn som når det gjelder saksomkostningsspørsmålet har slik slutning: «I saksomkostninger for overskjønnet betaler Anne Marie Døhlen Innes, Morten Killingmo og Helga Skodvin - en for alle og alle for en - til Helene Hansen og Arne Sannæs i fellesskap, 10000 - titusen - kroner.» Helene Hansen og Arne Sannæs fremsatte 13. desember 1985 under henvisning til tvistemålsloven §160, jfr. skjønnsloven §2 begjæring til lagmannsretten om tilleggsavgjørelse angående rettsgebyret og domsmennenes godtgjørelse. Anne M. Døhlen Innes, Morten Killingmo og Helga Skodvin motsatte seg dette. Eidsivating lagmannsrett avsa 10. mars 1986 slik begrunnet beslutning: «1. Begjæring fra de saksøkte, datert 13. desember 1985, om tilleggsavgjørelse tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger i anledning av spørsmålet om tilleggsavgjørelse betaler Arne Sannæs og Helene Hansen - en for begge og begge for en - til Anne Marie Døhlen Innes, Morten Killingmo og Helga Skodvin i fellesskap 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne beslutning.» Helene Hansen og Arne Sannæs har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Behandlingen av kjæremålet ble stilt i bero til lagmannsrettens beslutning vedrørende begjæring om tilleggsavgjørelse forelå. Det vises i kjæremålet til skjønnsprosessloven §2, jfr. tvistemålsloven §181, annet ledd. Lagmannsretten mente å tilkjenne de kjærende parter deres fulle omkostninger ved saken, men har bare tilkjent et beløp som tilsvarer utgiftene til prosessfullmektigen. Utgifter til rettsgebyr og skjønnsmennenes godtgjørelse ble ikke dekket. De kjærende parters prosessfullmektig innleverte bare salæroppgave til lagmannsretten idet hun gikk ut fra at motparten, som var saksøkere, var forpliktet til å dekke rettsgebyr og utgifter til skjønnsmenn. Det fremgår av skjønnspremissene at de kjærende parter hadde vunnet frem i lagmannsretten og at de i henhold til skjønnsloven §54a, jfr. §54 ville få dekket sine omkostninger. I disse inngår rettsgebyr og utgifter til domsmenn. Det fremgikk klart av salæroppgaven som ble innlevert til lagmannsretten at den bare omfattet salæret. Lagmannsretten visste om rettsgebyret og skjønnsmannsgodtgjørelsen som retten selv skulle fastsette, og skulle da tatt disse beløp med. Under enhver omstendighet skulle lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §87, jfr. skjønnsloven §2 henledet oppmerksomheten på dette forhold. - - - Anne Marie Døhlen Innes, Morten Killingmo og Helga Skodvin har tatt til motmæle og inngitt tilsvar til kjæremålet. Det vises til at lagmannsretten ved fastsettelsen av saksomkostningene la til grunn de kjærende parters oppgave. Saksomkostningene er således ikke fastsatt i strid med loven. Tvistemålsloven §181 annet ledd gir dermed ikke hjemmel til prøvelse av saksomkostningsavgjørelsen. Det vises for øvrig til lagmannsrettens begrunnede beslutning hvor begjæring om tilleggsavgjørelse ikke ble tatt til følge. - - - Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremål over ileggelse eller ansettelse av saksomkostninger i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd, jfr. skjønnsloven §2 bare kan erklæres på det grunnlag at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. Av skjønnsgrunnene fremgår at lagmannsretten har ment å tilkjenne de saksøkte fulle saksomkostninger, og at retten var klar over at omkostningsoppgaven på kr. 10000 i sin helhet gjaldt salær. Lagmannsretten godtok salæret. Da overskjønn ble begjært av de saksøkte, følger det av §2 i Lov om rettsgebyr av 17. desember 1982 nr. 86 at de skal betale rettsgebyr til lagmannsretten og godtgjørelse til skjønnsmenn. Disse utgifter er da en del av de nødvendige utgifter som skal erstattes av saksøkerne i medhold av skjønnsloven §54. Lagmannsretten hadde full oversikt over de beløp disse utgifter utgjorde, idet rettsgebyret fremgår av rettsgebyrloven §11 og godtgjørelsen til skjønnsmennene blir fastsatt av rettens formann. Plikten til å levere omkostningsoppgave ble innført ved lovendring av 25. mai 1973 nr. 27. Hovedhensynet bak lovendringen var ønsket om å bringe tilkjente beløp i saksomkostninger opp på et realistisk nivå, se Ot. prp. nr. 30 (1972-73) side 5 spalte 2 følgende. For å oppnå dette, heter det på side 6 spalte 1, at dommeren måtte få en oppgave over utgiftene ved saken som «i rimelig grad er spesifisert og virker troverdig». Det ville da «være vanskelig helt å sette seg utover den». I medhold av §3-1 i forskriftene til rettsgebyrloven §3 betaler blant annet praktiserende advokater rettsgebyr og utgifter til doms- og skjønnsmenn etterskuddsvis etter regning. Godtgjørelsen til doms- og skjønnsmenn fastsettes av rettsformannen etter at dom er avsagt eller skjønn avhjemlet. Dette beløp kan således ikke under noen omstendighet oppgis av parten når saken opptas til avgjørelse. Det er heller ikke alminnelig at prosessfullmektigen har regnet ut rettsgebyret. Vanligvis henvises det i omkostningsoppgaven til at rettsgebyr og sideutgifter kommer i tillegg til det beløp som ellers er krevet erstattet for salær og utgifter. Denne henvisning er verken nødvendig eller til noen hjelp for retten ved fastsettelsen av saksomkostninger, utover det å forhindre at disse utgifter blir oversett. Ut fra formålet bak oppgaveplikten etter tvistemålsloven §179 annet ledd, jfr. §176 annet ledd, jfr. skjønnsloven §2, kan det ikke tillegges noen betydning om det ikke er gjort noen slik henvisning i oppgaven over saksomkostninger. Retten plikter av eget tiltak å ta med disse utgifter, og lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er således i strid med loven. Overskjønnet blir derfor å oppheve og hjemvise til ny behandling for lagmannsretten for så vidt angår skjønnsslutningen pkt. III om saksomkostninger. Kjæremålet har ført frem. Utvalget finner at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd får anvendelse i dette tilfelle, slik at de kjærende parter ikke tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken. Utvalget legger da vekt på at de kjærende parter ikke i saksomkostningsoppgaven har nevnt at rettsgebyr og sideutgifter kommer i tillegg, og at dette i noen grad kan forklare at lagmannsretten har oversett disse utgifter ved beregningen av omkostningene. Kjennelsen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt