Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Aasland: A brakte 26. mars 1986 en reportasje under overskriften "Kemner B hever dobbeltlønn." Reportasjen var dagens hovedoppslag, og overskriften fremtrådte på avisens første side over fem spalter, med store typer. Oppslaget på førstesiden omfattet også to fotografier - ett stort bilde fra et bostyremøte hvor kemneren deltok og et utsnitt fra dette bildet hvor kemnerens portrett var forstørret opp. Under overskriften fulgte et avsnitt, satt med fete typer, med følgende ordlyd: "Kemneren i Z B har hatt store ekstrainntekter ved å sitte i bostyret for lokale firmaer som har gått konkurs. Etter det avisen har bragt på det rene, har B hittil i år fått over 50.000 kroner for å sitte i bostyrer. Dette er penger han kan dytte rett i egen lomme, selv om bostyremøtene stort sett finner sted i kontortiden." Av den videre reportasje står de første halvannet avsnitt på førstesiden, resten fortsetter på sistesiden av avisen. Reportasjen er sålydende: "Det er mye hysj-hysj om kemnerens personlige ekstrainntekt, og B selv nekter overfor A å si noe om hvor mange bostyrer han sitter i. Han vil heller ikke opplyse noe om hvor mye han tjener ekstra på konkursarbeidet, han i stor grad utfører i sin lønnede arbeidstid i Z kommune. Bostyre-honorarene som er tildelt hittil i år, skriver seg fra C A/S (27.500 kroner), D (15.000 kroner) og E (10.000 kroner). Dette er firmaer som har gått konkurs for en tid siden, men i svært mange tilfeller tar det lang tid før boet kan gjøres opp. Omfanget av kemnerens bostyrevirksomhet de siste årene kan man bare gjette, idet det i praksis er umulig å skaffe seg noen systematisk oversikt. Men det faktum at de tre nevnte konkursboene har gitt B personlig en ekstrainntekt på over 50.000 kroner skulle fortelle ganske mye, selv om kemneren hittil i år trolig har hatt ekstra store inntekter. Klart er det at B ihvertfall sitter i bostyret for X i tillegg, og også fra dette boet kan han kanskje allerede i år vente seg flere tusen kroner i honorar. Lokalt er det som oftest kemner B, skattefogden i Æ og distriktets kommunekasserere som begjærer firmaene konkurs. Derfor er de tre nevnte tjenestemannsgruppene gjengangere i bostyrene. Kommunekassererne er imidlertid vesentlig dårligere representert enn kemner og skattefogd. B har alltid holdt en lav profil. Såvidt vites, har B bare en gang latt seg avbilde, og det var nettopp i sammenheng med bobehandlingen til entreprenøren C A/S. Det er også nærmest umulig å få kemneren på Y til å si noe særlig om bostyrevirksomheten. - Du driver journalistisk etterretning konsentrert om min person, er en av de få kommentarene han har til avisens journalist. B kan heller ikke se hvilken interesse denne saken har for offentligheten, og vil gjerne avspille samtalen med avisens journalist på bånd før han sier noe mer. - Jeg synes avisen fokuserer vel mye på min person, men har ingenting i mot at denne ordningen settes under debatt. Kemner B har tidligere opplyst at bostyrehonorarene ikke går inn i kommunens kasse. Og kemnerens overordnede, finansrådmann F, bekrefter at saken ikke har vært tatt opp i Z eller andre kommuner. - Hvis saken skal vurderes, må den tas opp på prinsipiell basis. Problemstillingen gjelder mange i statlig og kommunal forvaltning. Skattedirektoratet og Finansdepartementet er eventuelt de nærmeste til å se på saken, sier finansrådmann Julsen, som selv hverken har engasjert seg i bostyrer eller i den aktuelle problemstillingen." Noen dager senere - den 1 april 1986 - tok avisen saken opp i sin lederartikkel under overskriften "Kemneren". Lederartikkelen har følgende innhold: "A har satt søkelyset på kemner Bs store ekstrainntekter fra deltagelse i bostyrer for lokale konkursbedrifter. Når vi har gjort det er det fordi vi mener det er uheldig at kemneren skal ha en stor ekstrainntekt bare fordi han gjør jobben sin. Både av hensyn til andre kommunalt ansatte og spørsmålet om habilitet bør dagens ordning med at pengene puttes i kemnerens egen lomme snarest endres. Det er neppe tvil om at B er den personen som hyppigst forefinnes i lokale bostyrer. Dette fordi kommuner ofte slår bedrifter konkurs på grunn av manglende skatteinnbetaling. På tross av det mener han åpenbart at hans deltagelse er en privat sak. Annerledes kan vi ikke forstå hans manglende vilje til opplyse om denne delen av sin jobb. Når kemneren sitter i bostyret er det altså i kraft av sin stilling. Bostyremøtene finner sted i hans arbeidstid i kommunen. Når B møter der hever han altså dobbeltlønn. Han får betalt både av kommunen og konkursboet. For andre kommuneansatte som gjør en samvittighetsfull jobb til en heller moderat lønn må det føles urettferdig at arbeidskolegger kan putte store ekstrainntekter i egen lomme. I sannhet alt annet enn en solidarisk lønnspolitikk. Inntektene er også så store at enkelte kan komme til å fremme beskyldninger om at bedrifter blir slått konkurs i bostyremedlemmers egeninteresse. Selv om det ikke finnes noe grunnlag for å trekke Bs hederlighet og dyktighet i tvil, og han forsåvidt bare følger dagens spilleregler, må ikke det hindre byens politikere i å få innført strenge regler for kommunalt ansattes deltagelse i konkursbo. Vi har ofte et naivt forhold til viktigheten av helt klare regler overfor alt som kan smake av "conflict of interest" for politikere og offentlig ansatte. Der har vi svært mye å lære av politikere i andre land." Kemner B, som oppfattet reportasjen og lederartikkelen som ærekrenkende, tok 27 mai 1986 ut stevning i privat straffesak til Z byrett med påstand om straff etter straffeloven §247, mortifikasjon og oppreisning. Stevningen var rettet mot journalist G, som hadde forfattet reportasjen, mot avisens redaktør, H, og - for så vidt gjaldt mortifikasjons- og oppreisningskravet - også mot A/S A . Mortifikasjonskravet gjaldt fire nærmere angitte utsagn i reportasjen og to i lederartikkelen. Retten holdt saksforberedende møte 14 august 1986, hvor det forgjeves ble ført forliksforhandlinger. Hovedforhandling ble så holdt 1 og 2 oktober 1986. B endret her straffepåstanden overfor redaktør H til å gjelde straffeloven §431. Jeg finner det praktisk å gjengi mortifikasjonspåstanden, som lød: "Følgende utsagn erklæres for døde og maktesløse: 3. januar "Kemner B hever dobbelt lønn" 3. februar "Dette er penger han kan dytte rett i egen lomme, selv om bostyremøtene stort sett finner sted i kontortiden" 3. mars "Det er mye hysj-hysj om kemnerens personlige ekstrainntekt,....." 3. april "B har alltid holdt en lav profil. Såvidt vites, har B bare en gang latt seg avbilde, ...." 3. mai "Når vi har gjort det, er det fordi vi mener det er uheldig at kemneren skal ha en stor ekstrainntekt bare fordi han gjør jobben sin" 3. juni "Inntektene er også så store at enkelte kan komme til å fremme beskyldninger om at bedrifter blir slått konkurs i bostyremedlemmers egeninteresse" Når jeg i det følgende refererer til de påklagde utsagnene nummervis, bygger jeg på denne nummereringen. Byretten avsa 14 oktober 1986 dom med slik domsslutning: "1. De saksøkte nr. 1, G og nr. 2, H frifinnes for straffepåstanden. 2. Følgende beskyldninger erklæres for døde og maktesløse: 1. "Kemner B hever dobbelt lønn". 2. "Dette er penger som han kan dytte rett i egen lomme, selv om bostyremøtene stort sett finner sted i kontortiden". 3. "Det er mye hysj-hysj om kemnerens personlige ekstrainntekt, ...". 3. De saksøkte nr. 1, G og nr. 3, A/S A v/styrets formann dømmes in solidum til å erstatte saksøkeren, B kr. 50.000,- - femtitusen kroner - 4. De saksøkte nr. 1, G og nr. 3, A/S A v/styrets formann dømmes in solidum til å erstatte saksøkerens omkostninger til advokat Finn Haugen med kr. 21.500,- - tjueentusenfemhundre - kroner. 5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker." Jeg bemerker at domsslutningen er ufullstendig. Det er således ikke kommet til uttrykk at mortifikasjonskravet ikke førte frem for de påklagde utsagnene nr 4 - 6; disse utsagn er for øvrig heller ikke drøftet i domsgrunnene. Videre skulle det ha fremgått av domsslutningen at redaktøren, H, ble frifunnet for oppreisningskravet. Endelig er det en skrivefeil i utformingen av mortifikasjonsdommen for så vidt gjelder utsagn nr 1, idet det mortifiserte utsagnet gjaldt "dobbeltlønn" - i ett ord. Jeg viser for øvrig til byrettens fremstilling av saksforholdet og partenes anførsler. B erklærte anke over dommen, og det samme gjorde G og A/S A. Anken fra B gjelder for det første at G og H ble frifunnet for straff, og dernest at mortifikasjonskravet ikke førte frem for utsagn nr 4-6. Det er på begge punkter anket over lovanvendelsen. G og A/S A har anket over avgjørelsen om mortifikasjon, som hevdes bygge på uriktig lovanvendse; subsidiært hevdes det å foreligge mangelfulle domsgrunner. Videre er det anket over oppreisningsavgjørelsen, både når det gjelder grunnlaget for oppreisning og beløpets størrelse. Disse parter har videre bedt Høyesterett overveie om det er grunnlag for å oppheve dommen av eget tiltak fordi byrettens formann hevdes å ha vært inhabil, jf domstolsloven §108, som følge av den holdning han gav uttrykk for i tilknytning til saksforberedelsesmøtet. Habilitetsspørsmålet Det er nødvendig først å se på habilitetsspørsmålet. Saksforberedelsesmøtet 14 august 1986, hvor partene og deres prosessfullmektiger var til stede, ble ledet av den dommer som siden administrerte hovedforhandlingen. Fra den rettsbok som ble ført i saksforberedelsesmøtet, gjengir jeg følgende: "De saksøktes prosessfullmektig ba om at det måtte bli protokollert det dommeren uttalte før retten ble satt i forbindelse med forslag om at saken kanskje burde forlikes. Dommeren sa da at A etter hans mening hadde gått over streken i denne saken og at saksøkte B med grunn måtte føle seg krenket over det A har skrevet om ham. Dommeren ga uttrykk for at saken kunne løses ved at B fikk en unnskyldning som han kunne godta. Det ble deretter innledet forliksforhandlinger mellom partene uten at dommeren var tilstede. Forliksforhandlingene førte ikke frem." Ved hovedforhandlingen reiste de saksøkte på den vanlige forespørsel ingen innsigelse mot rettsformannens habilitet. De erkjenner derfor at de er avskåret fra å anke på det grunnlag at rettsformannen etter deres oppfatning skulle ha veket sete etter domstolsloven §108, jf for så vidt samme lovs §111 annet ledd. Men dette er ikke til hinder for at Høyesterett av eget tiltak tar opp habilitetsspørsmålet og opphever dommen, jf det som uttales i avgjørelsen i [[Rt-1979-1606]] på 1613, og slik denne saken ligger an, bør dommen etter disse parters syn oppheves. Det hevdes at den protokollerte uttalelse fra rettsformannen må forstås slik at han ga uttrykk for en forhåndsinnstilling til spørsmål som skulle avgjøres under saken. Uttalelsen falt for øvrig før retten ble satt, og den ble omtalt i en reportasje i avisen Demokraten om rettsmøtet. På bakgrunn av uttalelsen hevdes det å ha foreligget særegne omstendigheter som var egnet til å svekke tilliten til rettsformannens uhildethet, jf domstolsloven §108. Jeg kan ikke se at Høyesterett har grunn til å bringe domstolsloven §108 i anvendelse. Uttalelsen fra rettsformannen falt i tilknytning til et initiativ for forliksforhandlinger. Når dommeren tar et slikt initiativ eller deltar i slike forhandlinger, vil han ofte stå overfor en vanskelig balansegang. På den ene side er det i mange tilfelle ønskelig at han fremholder de hensyn som taler for å løse saken i minnelighet. På den annen side må han unngå å gi uttrykk for noen bestemt holdning til saken eller ta noe klart forhåndsstandpunkt til de enkeltspørsmål han må avgjøre dersom forliksforhandlingene ikke fører frem. Grensene for hva som kan aksepteres som forsvarlig dommeratferd på dette felt, må nødvendigvis bli noe usikre og skjønnsmessige. Og selv om en dommer skulle ha uttalt seg på en uheldig måte, vil dette neppe uten videre føre til inhabilitet etter domstolsloven §108. Det er jo innlysende at dommeren har plikt til å overprøve foreløpige standpunkter under sakens videre gang, og en uheldig uttalelse behøver ikke nødvendigvis berøre tilliten til hans evne og vilje til slik omprøving. Avgjørelsen av om det foreligger inhabilitet etter domstolsloven §108, vil altså få en nokså skjønnsmessig og situasjonsbestemt karakter. Den vil også i atskillig grad bero på partenes vurdering av situasjonen, jf i denne forbindelse §108 annet punktum. Slik dommerens uttalelse i saksforberedelsesmøtet er protokollert, må den nok anses som uheldig, selv om det etter min mening er tvilsomt om man kan oppfatte den som et forhåndsstandpunkt til de rent rettslige spørsmål saken reiste. Når de saksøktes prosessfullmektig begjærte uttalelsen protokollert, var det åpenbart med sikte på å overveie nærmere om det burde fremsettes inhabilitetsinnsigelse. Noen slik innsigelse ble imidlertid ikke fremsatt før eller under hovedforhandlingen, og jeg har da ikke foranledning til å gå inn på om en innsigelse på dette tidspunkt burde ha ført frem. Når de saksøkte - til tross for at de var fullt kjent med grunnlaget for en mulig inhabilitetsinnsigelse - ikke reiste spørsmålet før dom var falt, skal det etter min mening meget til for at Høyesterett går til å oppheve dommen av eget tiltak. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for slik opphevelse. Partenes hovedanførsler Jeg går etter dette over til de øvrige spørsmål saken reiser, og skal først gjøre rede for partenes anførsler. Da disse er relativt omfattende, finner jeg det praktisk nå å gi en nokså summarisk oversikt. Jeg kommer mer detaljert tilbake til en del av anførslene under min egen drøftelse av spørsmålene i saken. B fremholder at alle de seks påklagde utsagn i reportasjen er egnet til å skade hans gode navn og rykte eller til å utsette ham for tap av den for hans stilling fornødne tillit, jf straffeloven §247. Utsagnene er, ikke minst som følge av presentasjonen og sammenhengen, egnet til å skape inntrykk av at han har beriket seg på en klanderverdig måte. Når utsagnene må oppfattes slik, er det ikke ført sannhetsbevis for dem - slikt bevis er ikke engang søkt ført. B bestrider for øvrig at han skulle ha godkjent utformingen av utsagnene. For byretten hevdet B subsidiært at utsagnene iallfall måtte rammes av straffeloven §249 nr 2 om sanne, men utilbørlige utsagn, men denne bestemmelsen påberoper han ikke for Høyesterett. Det aksepteres at byretten har frifunnet journalist G for straff for så vidt gjelder overskriften, i og med at det under hovedforhandlingen ble opplyst at han ikke hadde noe med utformingen av den. Men for utsagnene nr 2, 3 og 4 skulle han vært dømt. Byrettens begrunnelse - at G neppe handlet med forsett - må etter sammenhengen være klart uholdbar. Slik saken ligger an, må Høyesterett etter B oppfatning kunne avsi ny fellende dom. Subsidiært bør avgjørelsen oppheves på grunn av lovanvendelsen eller etter straffeprosessloven §359 annet ledd nr 4, jf §360 annet ledd nr 8 på grunnlag av mangelfulle domsgrunner. Videre fremholder B at byrettens frifinnelse av redaktør H etter straffeloven §431 er helt ubegrunnet. Også her må Høyesterett kunne avsi fellende dom, subsidiært bør resultatet bli opphevelse. Samtlige seks utsagn må etter B mening mortifiseres. Kravet må kunne rettes mot redaktøren, H, og utgiveren, A/S A, for alle utsagns vedkommende, og mot journalist G for utsagnene nr 2 - 4. Når det gjelder oppreisningskravet, viser B til at Høyesterett bare kan prøve byrettens avgjørelse i den utstrekning som følger av straffeprosessloven §434 annet ledd. Blir byrettens avgjørelse om mortifikasjon stående, kan Høyesterett således ikke prøve utmålingen av beløpet. B har nedlagt slik påstand: "1. G dømmes for overtredelse av straffeloven §247 til en bot stor kr 2.000.-, subsidiært 5 dager fengsel. 2. H dømmes for overtredelse av straffeloven §431 til en bot stor kr 2.000.-, subsidiært 5 dager fengsel. 3. Følgende utsagn erklæres for døde og maktesløse i tillegg til de utsagn byretten har mortifisert: a) "B har alltid holdt en lav profil. Såvidt vites, har B bare en gang latt seg avbilde,......" b) "Når vi har gjort det, er det fordi vi mener det er uheldig at kemneren skal ha en stor ekstrainntekt bare fordi han gjør jobben sin". c) "Inntektene er også så store at enkelte kan komme til å fremme beskyldninger om at bedrifter blir slått konkurs i bostyremedlemmers egeninteresse." 4. Anken fra G og A/S A forkastes. 5. G, Hog A/S A dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for Høyesterett." G, Hog A/S A - for korthets skyld betegner jeg dem iblant i det følgende som avisen - hevder at ingen av de påklagde utsagn fyller gjerningsinnholdet i straffeloven §247. Når utsagnene leses i sin sammenheng, er det klart at de ikke inneholder noen beskyldning mot B om klanderverdig forhold. Bs honorarer som medlem av kreditorutvalg er brukt som eksempel på en uheldig praksis som avisen ønsket å sette søkelyset på. De påklagde utsagn er riktige; det B beklager seg over, har preg av fargelegning og karakteristikker. Men det er alminnelig akseptert at karakteristikker ikke rammes av straffeloven §247 når premissene angis og de er er riktige og fullstendige. B fikk for øvrig reportasjen lest opp for seg på forhånd over telefonen, og hadde mulighet for å gripe inn mot utformingen. I og med at uttalelsene må anses riktige, er det ikke grunnlag for straff, jf straffeloven §249 nr 1. Det er ikke plass for straff etter §249 nr 2 om sanne, men utilbørlige beskyldninger - noe slikt er for øvrig heller ikke hevdet for Høyesterett. For tilfelle av at noen av utsagnene skulle bli ansett som usanne beskyldninger, hevder avisen subsidiært at straffeloven §249 nr 3 må komme til anvendelse. Avisen har uttalt seg til berettiget varetagelse av offentlige hensyn, og de som har handlet på avisens vegne, har vist tilbørlig aktsomhet i enhver henseende. Når det gjelder spørsmålet om straff, viser avisen til at G og H ble frifunnet fordi byretten ikke fant de subjektive straffbarhetsvilkår bevist. Avgjørelsen bygger således på en bevisvurdering som Høyesterett ikke kan prøve. Det er mulig at domsgrunnene er mangelfulle, men dette er ikke gjort til ankegrunn, og Høyesterett bør ikke ta spørsmålet opp av eget tiltak. Mortifikasjon kommer ikke på tale, både fordi det ikke er tale om beskyldninger og fordi det er ført sannhetsbevis. Det bestrides ikke at mortifikasjonskravet kan rettes mot redaktøren, men det anses mer tvilsomt om det i denne sak også kan rettes mot utgiveren. Endelig fremholder avisen at vilkårene for oppreisning ikke foreligger, subsidiært at oppreisningsbeløpet bør reduseres vesentlig. G, Hog A/S A har nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: Ankemotpartene frifinnes. 2. Subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling ophheves. 3. Atter subsidiært: Oppreisningsbeløpet nedsettes. 4. I alle tilfeller: B dømmes til å betale saksomkostninger til ankemotpartene for Byretten og Høyesterett." Mitt syn på saken - alminnelige bemerkninger Jeg er kommet til at anken fra B ikke kan gis medhold, og at anken fra G, H og A/S A bare fører frem på mindre vesentlige punkter. Innledningsvis bemerker jeg at byrettens domsgrunner er snaue både i sin redegjørelse for de faktiske forhold og i sin rettslige drøftelse. Konsekvensene av dette kommer jeg inn på etter hvert. Imidlertid må reportasjen og lederen i A - overensstemmende med sikker praksis - anses som en del av byrettens domsgrunner. Jeg mener således at Høyesterett har tilstrekkelig faktisk grunnlag til å bedømme det som vel må anses som det sentrale spørsmål i saken - hvorvidt de foreliggende utsagn rammes av straffeloven §247 sammenholdt med §249. Den faktiske bakgrunn for det emnet som tas opp i reportasjen i A og i den senere lederartikkel, er uomtvistet. B, som er kemner i Z, har gjennom årene vært oppnevnt som medlem av kreditorutvalget i en del konkursboer. Han har for dette - på samme måte som de andre medlemmer av kreditorutvalget - mottatt honorar fastsatt av skifteretten. Disse honorarene har han oppebåret i tillegg til sin lønn fra kommunen. Det er vanlig at kommunekasserere og kemnere oppnevnes som medlemmer av kreditorutvalget i konkursboer, og det er fast praksis for at det ikke gjøres fradrag i deres lønn for de honorarer de mottar for dette. B mottok i 1986 honorar i 5 sluttede boer med til sammen kr 61.500, et samlet beløp som lå litt høyere enn angitt i avisens reportasje. Tilsvarende honorarer i de tre foregående år varierte fra kr 5.000 til kr 14.000. Om årsaken til at avisen tok opp B forhold, har den opplyst at den ønsket å sette søkelyset på en praksis som den anså uheldig ut fra en generell betraktning, både fordi offentlig ansatte ikke i tillegg til sin lønn bør oppebære honorar for arbeid som blir gjort i vanlig arbeidstid, og fordi en kommunekasserer eller kemner ikke må kunne sies å ha noen økonomisk interesse i at konkurs blir åpnet. Avisen har fremhevet at den ikke mente å ramme B personlig. Dette fremgår også av lederartikkelen. Man stod imidlertid overfor et spørsmål av samfunnsmessig betydning, som det var vesentlig å få belyst. Innenfor dagens presse er det vanlig praksis å knytte presentasjonen av et slikt spørsmål til konkrete eksempler. Så lenge de faktiske forhold blir riktig fremstilt, må det etter avisens mening være full adgang til dette. B hevder på sin side at han ble hengt ut på en ærekrenkende måte, idet avisens reportasje og den etterfølgende leder måtte skape inntrykk av at han hadde gjort seg skyldig i tvilsomme og klanderverdige økonomiske disposisjoner. Slik jeg ser det, er det nettopp presentasjonen av et generelt spørsmål av samfunnsmessig interesse ved det jeg må anse som en ensidig fokusering på personen B, som gir denne saken dens særpreg. Dette særpreg hindrer selvsagt ikke at den rettslige bedømmelsen av om det foreligger en ærekrenkende omtale, må ta utgangspunkt i den vanlige forståelse av straffeloven §247. Men anvendelsen av regelen på et slikt tilfelle reiser spesielle spørsmål. Disse spørsmålene knytter seg like meget til oppslag og presentasjon som til forståelsen av enkeltutsagn. De sentrale rettslige problemstillinger settes imidlertid på spissen i tilknytning til utsagn nr 1 - overskriften på reportasjen, og jeg finner det praktisk å knytte det vesentlige av drøftelsen også av de mer generelle spørsmål til dette utsagn. Utsagn nr 1 Jeg skal først gjøre noe nærmere rede for partenes anførsler i tilknytning til overskriften: "Kemner B hever dobbeltlønn". B hevder at overskriften - i den sammenheng den fremkommer - er egnet til å gi inntrykk av at han har gjort seg skyldig i uredelig eller iallfall kritikkverdig forhold. Allerede den omstendighet at saken gis et slikt oppslag, må skape inntrykk av at det foreligger uregelmessigheter. Ordlyden støtter opp under dette inntrykket. Når det tales om "dobbeltlønn", må det forstås derhen at han mottar en lønn som er tilnærmet det dobbelte av hva han skulle ha hatt. Og ordet "hever" vil - brukt om en kemner - lede tanken hen på at han har disponert over kommunens midler. Det bestrides at det uriktige inntrykk overskriften skaper, kan anses nøytralisert ved den etterfølgende reportasje. For det første kan det ikke være plass for en slik betraktning i tilknytning til en overskrift. Mange mennesker leser bare overskriften, og iallfall vil en leser oppfatte den som et konsentrat av artikkelen, slik at resten av teksten leses i lys av det inntrykk overskriften skaper. Dessuten er reportasjens øvrige innhold ikke egnet til å avsvekke dette inntrykket. Det kommer ikke frem at det avisen mener å rette søkelyset mot, er en generell praksis - reportasjen er ensidig rettet mot B. Fra avisens side hevdes at overskriften ikke inneholder noen ærekrenkelse av B. Dette gjelder både når den ses isolert og enn mer når den leses i sammenheng med den etterfølgende tekst. Uttrykksmåten "hever dobbeltlønn" er dekkende for det forhold at B i tillegg til sin vanlige lønn har mottatt honorarer for arbeid han har utført i kontortiden. "Dobbeltlønn" betyr ikke at han har mottatt det dobbelte av vanlig lønn. Uttrykksmåten i overskriften er nøytral og riktig, selv om den nødvendigvis må bli kortfattet og lite nyansert. Hva som nærmere ligger i den, får en imidlertid svar på i reportasjen som følger. Her gis en nærmere beskrivelse av de faktiske forhold, og denne beskrivelsen er riktig og fullstendig. At det dreier seg om en generell problemstilling, går således klart frem av den refererte uttalelse fra finansrådmann Julsen. Avisen har også vist til det synspunkt at en kortfattet karakteristikk - som overskriften må anses for å inneholde - ikke kan anses som en ærekrenkelse når den ledsages av en korrekt faktisk beskrivelse. Videre er det sterkt fremhevet at straffeloven §247 ikke må anvendes på en slik måte at den griper inn i pressens muligheter for å ta opp samfunnsspørsmål til belysning og debatt. Andre aviser fulgte opp i denne sak. Det var således fortjenstfullt av A å sette søkelyset på den praksis reportasjen gjaldt. Ved den rettsstridsvurdering straffeloven §247 forutsetter, og hvor det avgjørende må være om utsagnet er utilbørlig, må det legges vesentlig vekt på grunnloven vern om ytringsfriheten. Det måtte være fullt berettiget å bruke Bs tilfelle som illustrasjon av den uheldige praksis avisen satte søkelyset på. Personer i offentlig stilling må være forberedt på at slike forhold blir tatt opp. Og selv om det skulle kunne rettes kritikk mot avisen for reportasjen, er dette ikke nok til at den kan anses utilbørlig, sammenlign avgjørelsen i [[Rt-1979-1590]] på 1595. Jeg er kommet til at overskriften - sett i lys av den måte den ble presentert på - var egnet til å skade B gode navn og rykte og rammes av straffeloven §247. Ved min vurdering legger jeg ikke avgjørende vekt på den rent språklige forståelse av de ord som er brukt i overskriften, selv om disse nok i seg selv kan være egnet til å skape misforståelse av hva saken gjelder og gi grunnlag for en negativ holdning til B. Avgjørende for meg er imidlertid hvilket inntrykk den alminnelige avisleser måtte få av saken, slik den ble slått opp. Når utsagnet om at B hever dobbeltlønn, presenteres som dagens hovedoppslag i prangende typer på avisens førsteside over fem spalter, ledsaget av fotografier som ytterligere forsterker fokuseringen på B, har jeg vanskelig for å forstå hvordan dette skulle unngå å skape inntrykk hos den jevne leser av at B må ha utvist et klanderverdig forhold i sitt lønnsmellomværende med kommunen. Leseren vil - om kanskje ikke engang bevisst - måtte spørre seg om hvorfor avisen ellers skulle ha et slikt oppslag om kemner Bs lønnsforhold. Jeg anser det uten videre klart at utsagnet i overskriften ikke kan ses isolert, men må bedømmes ut fra det inntrykk utsagnet på bakgrunn av de ledsagende omstendigheter - oppslag og typografisk utstyr - må fremkalle hos den jevne leser. Spørsmålet er imidlertid videre om ikke dette inntrykket ble korrigert gjennom den etterfølgende tekst i reportasjen. Det er uttalt i flere av Høyesteretts avgjørelser - se eksempelvis [[Rt-1978-1498]] på 1500 - at uttalelser i avisartikler ikke bare kan ses enkeltvis, men må ses i sammenheng og på bakgrunn av det som ellers uttales. Etter min mening må imidlertid dette synspunktet ha en begrenset gyldighet når det gjelder overskrifter. Man kan for det første ikke se bort fra at en del mennesker bare leser overskriften, av overfladiskhet eller for eksempel fordi de ser avisen utstilt i en kiosk eller kikker over nabopassasjerens skulder på toget. Men dernest vil overskriften hos leseren kunne danne en bestemt forhåndsoppfatning, som den etterfølgende tekst leses i lys av. Jeg vil ikke med dette utelukke at en overskrift som isolert sett rammes av §247, etter omstendighetene vil kunne anses rettet opp gjennom den etterfølgende tekst. Når jeg ikke finner et slikt synspunkt dekkende for vårt tilfelle, skyldes det først og fremst den usedvanlig sterke påvirkningseffekt som ligger i det store oppslag på avisens førsteside. Jeg tilføyer at selv om den mer tenksomme leser vil få et langt riktigere bilde av saken ved å lese den etterfølgende tekst, er også denne, slik jeg ser det, utformet på en tendensiøs måte som er egnet til å skape et uheldig inntrykk av B. Det for ham sentrale poeng, at hans forhold er i overensstemmelse med fast praksis og altså ikke atskiller seg fra andre kemneres og kommunekassereres, er således ikke kommet til uttrykk i klartekst, selv om den oppmerksomme leser kunne slutte seg til det av uttalelsene fra rådmann Julsen. Av det jeg hittil har sagt, følger også at jeg ikke kan gi avisen medhold i at overskriften kan godtas under den synsvinkel at det er tale om en karakteristikk som det er gitt fullstendige og riktige premisser for. Derimot krever avisens anførsel om at overskriften må gå klar av straffeloven §247 ut fra en rettsstridsvurdering, en mer utførlig drøftelse. Jeg legger til grunn at selv om et utsagn i og for seg omfattes av gjerningsinnholdet i §247, vil det likevel etter omstendighetene kunne være rettmessig ut fra en interesseavveining. Ved denne interesseavveiningen er hensynet til ytringsfriheten det vesentlige moment, og det er klart at synspunktet vil være aktuelt når pressen utøver kritikk av offentlige myndigheter. Det er ingen problemer med å akseptere avisens anførsel om at det var fortjenestefullt å sette søkelyset på en praksis som etter dens mening var kritikkverdig. Det som særpreger denne saken er imidlertid, som jeg tidligere har fremhevet, at avisens reportasje om et generelt samfunnsspørsmål så sterkt fokuseres på personen B. Avisen har, som også tidligere nevnt, forklart dette med at det innenfor pressen idag er vanlig å drive reportasje om generelle samfunnsspørsmål ved å bruke enkeltstående saker som illustrasjonsmateriale på denne måten. Jeg antar at det ved rettsstridsvurderingen kan være grunn til å legge vekt på det samfunnskritiske formål med reportasjen. På den annen side er det imidlertid klart at dette formål ikke medfører at domstolene kan overse hensynet til den enkeltperson som omtales. Den avveining som her må foretas, vil kunne være vanskelig. I vår sak kan jeg imidlertid ikke se annet enn at det gjennom overskriften i reportasjen har skjedd en uthengning av personen B, og at avisen uten vesentlige skadevirkninger for det samfunnsspørsmål den var opptatt av, måtte ha kunnet presentere det på en mer nøktern måte. I interesseavveiningen hører det også med at det overhodet ikke kan rettes noen kritikk mot B for å ha oppebåret de honorarer det gjaldt, og at han altså uforskyldt ble gjenstand for den oppmerksomhet oppslaget i avisen representerte. At han i kraft av sin offentlige stilling som kemner skulle måtte tåle å bli utsatt for slik omtale, kan jeg ikke akseptere. Med det meningsinnhold som etter min oppfatning må legges i overskriften når den ses i lys av de ledsagende omstendigheter, blir det ikke plass for noe spørsmål om straffrihet på grunn av sannhetsbevis, jf straffeloven §249 nr 1. Heller ikke blir problemstillingen i §249 nr 3 aktuell. Spørsmålene om straff og mortifikasjon kommer jeg tilbake til. Utsagn nr 2 B gjør gjeldende at utsagnet om at honorarene "er penger som han kan dytte rett i egen lomme", må oppfattes som ærekrenkende. Når man ser utsagnet i sammenheng med overskriften og resten av reportasjen, leder det etter hans mening tanken i retning av at han skal ha opptrådt uredelig eller på annen måte klanderverdig, at det for eksempel er tale om beløp som ikke gjøres til gjenstand for lønnsinnberetning og beskatning. Avisen hevder at utsagnet gir en folkelig beskrivelse av et korrekt faktisk forhold og ikke kan anses ærekrenkende. Selv om utsagnet nok har fått en skarp formulering, kan jeg i motsetning til byretten ikke se at det her er tale om en beskyldning som rammes av straffeloven §247. Utsagn nr 3 Etter Bs mening må utsagnet om at det er mye "hysj-hysj" om kemnerens ekstrainntekt - i den sammenheng det står - oppfattes som en beskyldning om at honorarutbetalingene til ham søkes hemmeligholdt fordi det er tale om forhold som ikke tåler dagens lys. Utsagnet peker i retning av et hemmelighold som går langt ut over det at B ikke ville opplyse overfor avisen hvor mange bostyrer han satt i, et standpunkt som for øvrig skyldtes at han var uenig med avisen i at det var grunnlag for å rette søkelyset mot ham personlig. Det hevdes videre at utsagnet var helt unødvendig for det spørsmål avisen ønsket å ta opp, og at det forsterker det negative inntrykk av B som skapes gjennom avisens oppslag. Avisen bestrider at utsagnet kan forstås på den måte B har gjort gjeldende. Det fremgår klart at utsagnet bygger på at B ikke ville gi avisen opplysninger. Etter avisens mening ville det ha vært rimelig at han hadde besvart avisens spørsmål. Utsagnet er - slik det også fremgår - knyttet til Bs avvisende holdning, og bruken av ordene "hysj-hysj" i denne sammenheng må være berettiget. Det er ikke tale om noen beskyldning om urettskaffent forhold. Jeg er, som byretten, kommet til at utsagnet rammes av straffeloven §247. Ved bedømmelsen av hva den alminnelige leser vil legge i utsagnet, må det tas hensyn til den sammenheng det er fremkommet i, og videre ikke bare til det som er sagt, men også til det som naturlig må oppfattes som underforstått. Når det tales om "hysj-hysj" oppfatter jeg dette som et litt odiøst uttrykk for at opplysninger om Bs honorarinntekter søkes hemmeligholdt. Av dette må nødvendigvis sluttes at de innviede, og det vil da i første rekke si B, ikke ønsker at opplysningene skal bli kjent. Og når det ses hen til den sammenheng utsagnet presenteres i - jeg viser her til hva jeg tidligere har sagt om reportasjens oppslag og alminnelige tendens, er det nærliggende for leseren å trekke den videre slutning at det her er tale om forhold som ikke tåler offentlighetens søkelys. Jeg kan ikke se annet enn at utsagnet må oppfattes som en mistenkeliggjøring som er egnet til å skade Bs gode navn og rykte. Det faktiske forhold som ligger til grunn for utsagnet om "hysj-hysj" er, slik det fremgår av byrettens dom, at B "var et lite samarbeidsvillig intervjuobjekt, og bl a nektet å svare på spørsmål om hvor mange bostyrer han satt i". Dette siste er da også i reportasjen nevnt som et utslag av at det var mye "hysj-hysj". Bs holdning har imidlertid tydelig hengt sammen med at han mente det var uriktig å utpeke ham som objekt for en reportasje som i virkeligheten gjaldt et generelt spørsmål. Det kan nok diskuteres om hans holdning var den klokeste. Men uansett hvordan man bedømmer dette, kan jeg jeg ikke se at det var faktisk dekning for å fremstille forholdet på den måte som det ble gjort i utsagn nr 3. Utsagn nr 4 Etter Bs mening er uttalelsen om at han har holdt en lav profil og bare en gang har latt seg avbilde, egnet til å forsterke inntrykket av at han driver en lyssky virksomhet. Avisen hevder at utsagnet ikke er injurierende. Slik jeg ser det, er utsagnet tendensiøst og usaklig, men det kan ikke oppfattes som en ærekrenkelse. Utsagnene nr 5 og 6 Disse utsagn finnes i lederartikkelen, som kom noen dager senere. B peker på at lederartikkelen ikke inneholder noe dementi eller noen beklagelse, og han gjør gjeldende at den må leses i lys av reportasjen. Utsagnet om at avisen anser det uheldig at kemneren skal ha en stor ekstrainntekt bare fordi han gjør jobben sin, gir inntrykk av at han ikke utfører noe arbeid for honorarene. Dette er uriktig - vervet som oppnevnt medlem av kreditorutvalget medfører plikter og ansvar. Utsagn nr 6 inneholder etter hans mening en fordekt beskyldning om at han slår bedrifter konkurs i egen interesse. Avisen tar for øvrig feil i at kemneren har kompetanse til å treffe noen slik beslutning. Avisen hevder at utsagnene nr 5 og 6 er meningsytringer som en avis må ha full adgang til å komme med. Jeg finner det klart at utsagnene ikke kan anses som ærekrenkende. Lederartikkelen ligger på et helt annet saklighetsnivå enn reportasjen, og de to påklagde uttalelsene må etter min mening anses som fullt legitime meningsytringer. Selv om det nok kan diskuteres om det er en dekkende uttrykksmåte når det i lederen hevdes at kemneren har en stor ekstrainntekt bare fordi han gjør jobben sin, kan uttalelsen ikke ses å ramme B på noen av de måter som er beskrevet i straffeloven §247, og den ville for øvrig heller ikke kunne anses rettsstridig. Når det gjelder utsagn nr 6, er det nok så at et spørsmål eller en antydning etter omstendighetene kan bedømmes som en ærekrenkende insinuasjon. Men slik utsagnet fremtrer, og med de presiseringer som er foretatt, er det klart at avisen ikke fremsetter noen insinuasjon mot B, men gir uttrykk for et generelt synspunkt. Spørsmålet om straff Jeg viser til min tidligere redegjørelse for partenes anførsler om dette spørsmålet. Byretten har lagt til grunn at journalist G ikke deltok i utformingen av overskriften, men forfattet utsagnene nr 2 og 3. Retten har imidlertid frifunnet ham for straff på grunn av manglende forsett. Når det gjelder utsagn nr 2, er jeg som før nevnt i motsetning til byretten kommet til at det ikke foreligger noen ærekrenkelse. Utsagn nr 3 anser jeg derimot ærekrenkende, og spørsmålet om straff oppstår således for dette utsagns vedkommende. Jeg er kommet til at Høyesterett av prosessuelle grunner bør forkaste Bs anke over at G ble frifunnet for straffepåstanden. B har bare anket over lovanvendelsen, ikke over mangelfulle domsgrunner. Dette er forklart med at han ønsket at saken kunne bli brakt til avslutning gjennom ny dom i Høyesterett. Imidlertid har han for Høyesterett fremholdt som en subsidiær anførsel at frifinnelsen av G for straff bør oppheves utenfor ankegrunnen på grunn av mangelfulle domsgrunner overensstemmende med straffeprosessloven §359 annet ledd nr 4, jf §360 annet ledd nr 8. Bortsett fra det som er sagt om at G ikke hadde noe med utformingen av overskriften å gjøre, og som egentlig gjelder de objektive straffbarhetsvilkår, har byretten ikke gitt noen begrunnelse for at han ikke kan anses for å ha handlet med forsett. Selv om det er vanskelig å forstå byrettens lovanvendelse, lar den seg ikke prøve på grunnlag av domsgrunnene. Som nevnt er det ikke anket over disse. Etter straffeprosessloven §359 annet ledd nr 4 jf §360 annet ledd nr 8, kan Høyesterett "etter omstendighetene" oppheve dommen på grunn av mangelfulle domsgrunner selv om det ikke er anket over dem. Det er imidlertid her tale om en diskresjonær adgang, og jeg er kommet til at det ikke er grunn til å bruke den i det foreliggende tilfelle. B har bevisst valgt å begrense sin anke til lovanvendelsen, til tross for at det var på det rene at domsgrunnene var klart mangelfulle. Jeg legger videre vekt på at med den løsning saken for øvrig får i Høyesterett, taler prosessøkonomiske grunner med styrke mot at det etter opphevelse åpnes for ny prøvning av spørsmålet om straff. Når det gjelder frifinnelsen av redaktør H, er byrettens begrunnelse enda mer mangelfull enn for Gs del; det fremgår således ikke om byretten har vært oppmerksom på at det for H var spørsmål om en annen straffbestemmelse, straffeloven §431. Også når det gjelder H, er imidlertid anken begrenset til lovanvendelsen, og jeg finner også her at Bs anke bør forkastes av prosessuelle grunner. Mortifikasjonsspørsmålet Etter det jeg tidligere har sagt, oppstår spørsmålet om mortifikasjon i forhold til utsagnene nr 1 og 3. For utsagn nr 1 - overskriften, har jeg funnet spørsmålet noe tvilsomt. Når jeg er kommet til at dette utsagn rammes av straffeloven §247, skyldes det ikke først og fremst det språklige innhold, men de ledsagende omstendigheter - oppslag og presentasjonsmåte. Jeg er tilbøyelig til å anta at utsagnet språklig sett kunne vært akseptert dersom det hadde inngått i en mer nøktern presentasjon av saken. Dette forhold kunne i og for seg tale mot at utsagnet mortifiseres. På den annen side vil det i enhver ærekrenkelsessak være det konkrete utsagn - i den språklige og ikke-språklige sammenheng det fremtrer - som er gjenstand for prøvning. Når jeg da har funnet at utsagn nr 1 - slik det fremtrer - er egnet til å fremkalle ærekrenkende og uriktige forestillinger om Bs forhold, antar jeg at dette bør få uttrykk i at utsagnet blir mortifisert. Etter min mening må også utsagn nr 3 mortifiseres. Mortifikasjonen retter seg mot redaktør H for begge utsagns vedkommende og mot journalist G for så vidt angår utsagn nr 3. Jeg anser det også lite tvilsomt at den for begge utsagns vedkommende må rettes mot utgiveren, A/S A. Oppreisningsspørsmålet Jeg viser til tidligere redegjørelse for partenes anførsler om dette spørsmål. Byretten har grunngitt sin avgjørelse om oppreisning med at G har utvist uaktsomhet, og at også A/S A må hefte for oppreisningsansvaret. Avgjørelsen bygger på skadeserstatningsloven §3-6. Så vidt jeg kan se, må byretten ha oversett den komplikasjon som følger av at den har lagt til grunn at G ikke hadde noe å gjøre med utformingen av utsagn nr 1. Jeg kan ikke se at det med dette utgangspunkt er tilstrekkelig grunnlag i byrettens dom for å pålegge ham oppreisningsansvar for dette utsagnet. Når jeg videre er kommet til at utsagn nr 2 ikke er ærekrenkende, står jeg tilbake med utsagn nr 3. For dette utsagns vedkommende foreligger etter mitt syn grunnlaget for å pålegge G og utgiveren - A/S A - et oppreisningsansvar. Som ansvarlig for den generelle tendens i reportasjen må G etter min mening hefte for utsagn nr 3, selv om jeg har antatt at dette utsagn også i noen grad påvirkes av overskriften. Etter min mening er det klart at de materielle vilkår er til stede for at A/S A må betale oppreisning også i anledning av utsagn nr 1. Ut fra det jeg tidligere har sagt om min bedømmelse av overskriften og særlig den presentasjon den ble gitt, kan jeg ikke se annet enn at det nødvendigvis må ha vært utvist uaktsomhet fra personer i utgiverens tjeneste, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd. Det som kunne volde tvil, er om Høyesterett har prosessuell adgang til å bygge oppreisningsansvar på dette grunnlag, som jo er et noe annet enn byretten har bygget på. Jeg har imidlertid vanskelig for å slå meg til ro med at Høyesterett - etter den grundige behandling saken har fått for denne instans - skulle være henvist til å la saken gå tilbake til byretten for ny behandling av oppreisningsspørsmålet, hvor byretten jo ville være bundet av det Høyesterett har uttalt om rettsanvendelsen. Etter min mening tilsier både rimelighet og prosessøkonomiske hensyn at saken nå får sin endelige avgjørelse i Høyesterett. Jeg finner derfor at byrettens avgjørelse om å pålegge A/S A oppreisningsansvar bør bli stående, tross den mangelfulle begrunnelse byretten har gitt. Selv om A/S A etter mitt syn ikke har oppreisningsansvar for mer enn to av de tre utsagn som ble mortifisert i byretten, finner jeg at byrettens utmåling av oppreisningsbeløpet til 50.000 kroner bør opprettholdes. Derimot antar jeg at den del G hefter solidarisk for, bør begrenses til 5.000 kroner. Saksomkostninger Etter min mening bør byrettens saksomkostningsavgjørelse bli stående. Bs anke har ikke ført frem, men jeg antar at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger i anledning av denne anken. Videre antar jeg at A/S A bør betale saksomkostninger med 15 000 kroner i anledning av sin anke. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall på punkter av betydning for begrunnelse eller resultat i omkostningsavgjørelsen, går jeg ikke nærmere inn på saksomkostningsspørsmålet. Som nevnt er jeg etter rådslagningen klar over at jeg er i mindretall på enkelte punkter, og jeg former derfor ikke konklusjon. Dommer Røstad: På ett punkt deler jeg ikke det syn som førstvoterende har gjort gjeldende. Det gjelder utsagn nr 3 - et forhold som jeg vil gjøre nærmere rede for. Før jeg går inn på dette spørsmål, vil jeg imidlertid bemerke at jeg ellers - så vel i resultatet som i det vesentlige av begrunnelsen er enig med førstvoterende. Til utsagn nr 3 vil jeg bemerke: Det preg av hemmelighold som dette utsagn gir uttrykk for, forklares nærmere i artikkelen, og - etter mitt syn - på en måte som ikke kan gi det karakter av beskyldning. I umiddelbar tilknytning til utsagnet om "mye hysj-hysj" er uttalt at kemneren nektet overfor avisen å si noe om hvor mange bostyrer han satt i, og at han heller ikke ville opplyse noe om hvor mye han tjente ekstra på konkursarbeidet. Senere i artikkelen er fremholdt at det var nærmest umulig å få kemneren til å si noe særlig om bostyrevirksomheten, og at han hadde uttalt at han ikke kunne se hvilken interesse denne saken hadde for offentligheten. Det er videre nevnt at kemnerens overordnede - kommunens finansrådmann - hadde bekreftet at saken ikke hadde vært tatt opp i Z eller andre kommuner. I artikkelens sluttavsnitt siteres en uttalelse fra finansrådmannen om at en eventuell vurdering av saken måtte skje på prinsipiell basis. Det tilføyes så at finansrådmannen selv ikke hadde engasjert seg i den aktuelle problemstilling. Vurdert i en slik bredere sammenheng kan jeg ikke se at det noe løst formulerte utsagn om "mye hysj-hysj" kan betraktes som en ytring av ærekrenkende karakter. Slik utsagnet fremtrer i artikkelen, kan jeg heller ikke se at det underforstått har preg av noen beskyldning som skulle gi grunnlag for mistenkeliggjøring om uhederlighet, eller om noe forhold som ikke tålte offentlighetens søkelys. Som jeg alt har bemerket, er jeg på de øvrige punkter som foreligger til avgjørelse, enig med førstvoterende. Det gjelder også i spørsmålet om oppreisning til kemner B. Den omstendighet at bare ett av de påtalte utsagn må anses ærekrenkende og gjenstand for mortifikasjon, tilsier, slik jeg bedømmer forholdet, ingen reduksjon i oppreisningsbeløpet. Som førstvoterende mener jeg at artikkelens oppslag - med bilder, typevalg og den prangende overskrift over fem spalter - innebærer en utilbørlig stempling av kemner B. Etter rådslagningen er jeg kjent med at det er flertall for å anse utsagn nr 3 som å falle utenfor anvendelsesområdet for straffeloven §247. I dette ligger at for Gs vedkommende vil endog de objektive vilkår for straffbarhet ikke foreligge. Det resultat flertallet er kommet til, vil videre medføre at G frifinnes for mortifikasjons- og oppreisningskravet. Videre vil dette ha konsekvenser for omkostningsavgjørelsen. Om omkostningsspørsmålet, som etter straffeprosessloven §440 første ledd må bygge på tvistemålsloven kapittel 13, vil jeg ellers bemerke: Bs anke har ikke ført frem. For avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er det imidlertid etter min mening av vesentlig betydning at B - slik jeg har lagt til grunn - har vært utsatt for ærekrenkende omtale. Anken har fra hans side vært rettet mot de nærmere konsekvenser av denne omtalen. Selv om hans anke ikke har ført frem, finner jeg at særlige omstendigheter taler for å frita ham for omkostningsansvar, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Anken fra G har ført frem. Dette innebærer at han utover frifinnelse for mortifikasjon og oppreisning må fritas for saksomkostninger for byretten. Behandlingen av hans anke som er gitt medhold, har ikke medført utgifter utover dem som avisens anke har gitt grunnlag for. Det er således ikke grunnlag for å erstatte ham omkostninger for Høyesterett. Anken fra A/S A har ført frem på flere punkter. Denne omstendighet kan likevel ikke tillegges særlig betydning ved bedømmelsen av omkostningsspørsmålet, bedømt i forhold til selve sakskomplekset om ærekrenkelse og oppreisningsansvar. Jeg finner at B i anledning av denne anke bør tilkjennes saksomkostninger av A/S A med kr 15.000. Byrettens omkostningsavgjørelse - med unntak for G - bør bli stående. Jeg stemmer for denne dom: 1. Anken over frifinnelsen av G og H for straff forkastes. 2. G, Hog A/S A frifinnes for kravet om mortifikasjon av disse utsagn: "Dette er penger han kan dytte rett i egen lomme, selv om bostyremøtene stort sett finner sted i kontortiden." "Det er mye hysj-hysj om kemnerens personlige ekstra inntekt ..." For øvrig forkastes ankene over mortifikasjonsavgjørelsen. 3. A/S A betaler 50.000 - femtitusen - kroner i oppreisning til B. 4. G frifinnes for saksomkostninger for byretten. For øvrig stadfestes byrettens avgjørelse om saksomkostninger. 5. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A/S A til B 15.000 - femtentusen - kroner. 6. Fristen for oppfyllelse er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
