Rediger Høyesterett: Rt-1987-1428

Fritekst:

Ved stevning av 9. april 1986 anla A sak ved Oslo byrett mot A/S Storebrand-Norden Skadeforsikring med krav om utbetaling av en forsikringssum på kr 550.900,- i forbindelse med totalskade på personbil DC-91278. Storebrand avviste kravet idet det ble påstått å foreligge forsikringsbedrageri arrangert av vitnet B . Som bilag til tilsvaret innsendte selskapet en kopi av Tromsø byretts dom av 15. februar 1985 hvorved B ble dømt for bedrageri i forbindelse med merverdiavgift. Saksøkeren protesterte mot fremleggelsen av dommen som bevismiddel i saken idet det ble vist til tvistemålsloven §193. Ved beslutning av 20. mai 1987 under saksforberedelsen bestemte Oslo byrett at ovennevnte dom av Tromsø byrett ikke kunne fremlegges som bevis i saken. Retten fant at fremleggelsen ikke kunne ha annen hensikt enn å svekke Bs troverdighet som vitne i sin alminnelighet, jfr tvistemålsloven §193. Storebrand-Norden Skadeforsikring påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som 11. august 1987 avsa kjennelse med slik slutning: "Tromsø byretts dom av 11. februar 1985 tillates brukt som bevis under hovedforhandlingen i sak nr. 804/86 ved Oslo byrett." Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens beslutning og lagmannsrettens kjennelse. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §193 feil når den har lagt til grunn at lagmannsretten hadde kompetanse til å prøve byrettens subsumsjon. Det hevdes at lagmannsretten kun hadde kompetanse til å prøve byrettens fortolkning av §193. Etter den kjærende parts oppfatning ble spørsmålet om lagmannsrettens kompetanse ikke drøftet i [[Rt-1977-1368]] som lagmannsretten viser til. Videre anføres det at Altens kommentar til tvistemålsloven §404 som det også er vist til i lagmannsrettens kjennelse, må forstås slik at subsumsjonen ikke kan prøves. Den kjærende part sier seg ellers enig med lagmannsretten i at tvistemålsloven §193 siste ledd, må forstås på samme måte som tvistemålsloven §404. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11. august 1987 i kjæremålssak nr. 163/87 oppheves. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger." A/S Storebrand Skadeforsikring har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §193 riktig. Lagmannsrettens kjennelse hevdes å være i samsvar med Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i [[Rt-1977-1368]]. Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 11. august 1987 stadfestes. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset av reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift, jf §404 nr 3. Ifølge tvistemålsloven §139 fjerde (siste) ledd kan rettens beslutninger etter nevnte paragraf angripes på det grunnlag "at loven regler er tilsidesatt". Lagmannsretten har lagt til grunn for sin avgjørelse at den etter nevnte bestemmelse har kompetanse til å prøve byrettens lovtolking og subsumsjon. Utvalget er enig i denne tolking av §193 fjerde ledd. Foranlediget av den kjærende parts anførsel om at lagmannsretten skulle ha ment at §193 fjerde ledd må forstås på samme måte som §404 nr 3 bemerker utvalget at dette må bero på en misforståelse. Etter utvalgets mening kan lagmannsrettens kjennelse ikke tas til inntekt for en slik forståelse. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Etter resultatet må den kjærende part ilegges saksomkostninger for utvalget. Omkostningene settes til 800 kroner. Kjennelsen er enstemmig. SLUTNING: Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til A/S Storebrand Skadeforsikring 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt