Rediger Høyesterett: Rt-1987-548

Fritekst:

I tvist mellom B og A avsa Oslo byrett den 17. september 1986 dom med slik domsslutning: "1. B og A separeres. 2. B skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg for barna C, født xx.xx.1979, D, født xx.xx.1981 og E, født xx.xx.1983. 3. A skal ha samsvær emd sine barn 3 timer på dagtid hverannen søndag fra domsavsigelsen og frem til 31. desember 1986, hvoretter samværene fortsetter på dagtid med 6 timer hverannen søndag frem til 1. juni 1987. Etter den tid skal A ha vanlig samværsrett, jfr. barneloven §44.- - -" B påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjaldt domsslutningen punkt 3. A tok til motmæle samtidig som han erklærte motanke over domsslutningens punkt 2.- - - Ved prosesskrift 30. januar 1987 la ankemotpartens prosessfullmektig frem et lydbåndopptak av en samtale A hadde hatt med barna den 7. desember 1986. Båndet ble påberopt som bevis for at barna ikke var redde for sin far, at beskyldningene om incest var uriktige og for at B opptrådte illojalt overfor A. Kopier av båndet ble samtidig sendt direkte til de to sakkyndige og til behandlende psykolog. Den ankende part motsatte seg i prosesskrift 18. februar 1987 at lydbåndet ble brukt som bevis i saken, og viste til tvistemålsloven §197. Forberedende dommer nektet 27. februar 1987 beviset ført under henvisning til tvistemålsloven §189 nr. 4. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser til at han allerede da samværsretten ble suspendert bad om å få en samtale med barna sine i en upresset situasjon under overhøring av en tredjemann, men at dette er blitt nektet ham. Han var derfor nødt til å handle på egen hånd. Det kan ikke sees hva som skulle gjøre det påkrevet å føre det tilbudte beviset på en annen måte. Beviset kan heller ikke føres på noen annen måte. Den kjærende part gjør videre gjeldende at beviset heller ikke kan avskjæres etter tvistemålsloven §197 fordi det ikke foreligger noen "forklaring". Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "1. Lydbåndopptaket og utskriften av en del av dette tillates brukt som bevis i saken og tillates forelagt de sakkyndige før de avgir sin uttalelse til lagmannsretten.- - -" I kjæremålstilsvar 25. mars 1987 har B gjort gjeldende at det tilbudte bevis må nektes ført både med hjemmel i tvistemålsloven §189, 1. ledd nr. 4 og §197. Hun viser til at den kjærende part ikke har fremsatt noen anmodning hverken skriftlig eller muntlig om å få en samtale med sine barn i en upresset situasjon i påhør av tredjemann. A har unnlatt å ta opp med barna de omstridte forhold da han hadde samtale med dem sammen med de to sakkyndige. Bevisverdien av samtaler av den type A har tatt opp på bånd anses liten og det ville åpne for en meget uheldig praksis om denne type bevis ble tillatt ført. I forhold til tvistemålsloven §197 gjøres det gjeldende at det må være likegyldig om "forklaringene" innhentes ved skriftlige erklæringer eller lydbåndopptak. Kjøremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "1. Lydbåndopptaket og utskriften av en del av dette tillates ikke brukt som bevis i saken og tillates ikke forelagt de sakkyndige.- - -" Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Forberedende dommer i lagmannsretten har bygget sin beslutning om å nekte det tilbudte bevis ført, på tvistemålsloven §189 første ledd nr. 4. Etter denne bestemmelsen kan retten nekte å la et tilbudt bevis bli ført når den finner det påkrevet at beviset føres på en annen måte enn tilbudt. Dommerens begrunnelse for det standpunkt han inntok, er at lydopptaket er tatt opp under omstendigheter som kan gjøre det påkrevet at eventuelle bevis for de forhold som søkes godtgjort, føres på annen måte. Det går frem av forberedende dommers beslutning at han i utgangspunktet er av den oppfatning at barnas forklaring i tilknytning til de spørsmål som er omtvistet mellom partene, er av betydning som bevis i saken. Kjæremålsutvalget er enig i dette utgangspunkt. Man finner videre å kunne slutte seg til den begrunnelse forberedende dommer har gitt for å nekte beviset ført på den måten som er tilbudt. Forklaringene kan i dette tilfelle ikke sies å være opptatt i betryggende former. Ved avgjørelsen har kjæremålsutvalget sett hen til de bestemmelser som i straffeprosessloven §234 annet ledd og §239 er gitt om avhør av barn, og til det prinsipp som har fått uttrykk i tvistemålsloven §197. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til dommen i selve ekteskapssaken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig.- - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt