Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Aasland: Saken gjelder samværsrett for en far som verken før eller etter barnets fødsel har bodd sammen med barnets mor. Barnet, D, ble født xx.xx.1981. Foreldrene er X, født i 1958, og Y, født i 1953. I den første tid etter fødselen hadde faren en viss, om enn noe sporadisk, kontakt med moren og barnet, men etter vel et halvt år motsatte moren seg samvær mellom faren og D. Faren fremsatte da nokså umiddelbart krav overfor Ø barnevernsnemnd om å få fastslått rett til samvær i medhold av §4 i den dagjeldende lov om born utanom ekteskap av 21 desember 1956 nr 10. Barnevernsnemnda traffødt xx.xx.1982 enstemmig vedtak om at faren skulle ha samværsrett som etter en overgangsperiode skulle gjelde annenhver helg fra lørdag kl 10 til søndag kl 18, annenhver jul fra lille julaften kl 10 til annendag jul kl 18, annenhver påske fra lørdag før palmesøndag kl 10 til annen påskedag kl 18 samt to uker i sommerferien. Moren påklaget vedtaket til fylkesmannen i Å. Foranlediget av klagen behandlet barnevernsnemnda saken på ny 2 mars 1983 under ledelse av en dommer. Nemnda fastholdt i det alt vesentlige sitt tidligere vedtak med 3 mot 3 stemmer, idet nemndsformannens stemme gjorde utslaget. Mindretallet stemte for at faren ikke skulle ha samværsrett. Saken gikk derpå til fylkesmannen, som ved vedtak av 20 juli 1983 tok klagen til følge og sluttet seg til mindretallet i barnevernsnemnda. Faren påklaget fylkesmannens avgjørelse til Justisdepartementet. Med brev av 19 oktober 1983 fastsatte departementet at faren skulle ha slik samværsrett: "- Annen-hver søndag fra kl. 12.00 til kl. 16.00, fortrinnsvis hos morforeldrene, eller hos moren. Første gang søndag 13. november 1983. - Fra mai måned 1984 annenhver helg fra lørdag kl. 12.00 til søndag kl. 18.00. Første gang helgen 5. og 6. mai 1984. Fra årsskiftet 1984/85 også en ettermiddag i uken, etter nærmere avtale mellom foreldrene. - Fra og med sommeren 1985 14 dager hver sommer." Etter at Justisdepartementet 5 januar 1984 hadde avslått en anmodning fra moren om å omgjøre vedtaket, tok hun 25 januar 1984 ut stevning til Ø byrett. Søksmålet var opprinnelig rettet både mot faren og mot staten v/Justisdepartementet, og bygde på at departementets avgjørelse måtte anses ugyldig. Under saksforberedelsen for byretten frafalt imidlertid moren søksmålet mot staten v/Justisdepartementet, og fortsatte saken mot faren som et endringssøksmål etter barneloven av 8 april 1981 nr 7 §47 tredje ledd jf §39. For byretten ble psykolog Thordis Mjelve og psykolog, nå professor, Svenn Torgersen oppnevnt som sakkyndige. De avgav hver sin skriftlige uttalelse. Byretten avsa 14 mai 1985 dom med slik domsslutning: "1. Y tilkjennes ikke rett til samvær med datteren D, født xx.xx.1981, for tiden. 2. I medhold av tvistemålsloven §148 bestemmes at dommen kan fullbyrdes før den er blitt rettskraftig. 3. Saksomkostninger ilegges ikke." En meddommer dissenterte og stemte for at faren skulle tilkjennes samværsrett. I anledning av domsslutningens punkt 2 bemerker jeg at Ø namsrett etter begjæring fra faren avsa kjennelse 15 mars 1984 hvorved moren ble pålagt en tvangsbot på 400 kroner for hver gang faren ikke fikk anledning til å utøve sin samværsrett som fastsatt i Justisdepartementets vedtak. Moren motsatte seg likevel samvær mellom faren og barnet. Ved byrettens dom var ca 8 000 kroner i tvangsbøter og saksomkostninger inndrevet, og ytterligere tvangsbøter var påløpt. Domsslutningens punkt 2 tok sikte på å stanse tvangsbøter fra å påløpe under sakens videre gang. Faren påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Retten, som var satt med to meddommere, avsa dom 25 april 1986 med slik domsslutning: "1. Ø byretts dom stadfestes. 2. Y dømmes til å dekke saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige med 8.950,50 - åttetusennihundreogfemti 50/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom." Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til deres domsgrunner. Y har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen. Han hevder at lagmannsretten har unnlatt å ta hensyn til at det skulle særlige grunner til for å endre Justisdepartementets avgjørelse, og mener at det under ingen omstendighet er grunnlag for å nekte ham samværsrett. Også for Høyesterett har psykolog Thordis Mjelve og professor Svenn Torgersen vært oppnevnt som sakkyndige, og de har gitt nye skriftlige uttalelser. Thordis Mjelve konkluderer med at selv om etablering av en samværsrett skulle skape problemer i starten, vil kontakten med faren være så verdifull for barnet at dette må veie tyngst. Torgersen finner at det bør etableres kontakt mellom faren og barnet, men stiller seg skeptisk til en fast og vanlig hyppig samværsordning. Jeg kommer nærmere tilbake til de sakkyndiges uttalelser. Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Ø byrett, hvor partene og tre vitner har gitt forklaringer. Alle har også forklart seg tidligere under saken. Det er for Høyesterett opplyst at begge parter til høsten venter barn med sine nåværende samboere. For øvrig står saken, med forbehold for den endring som følger av selve tidsforløpet, i samme stilling som for de tidligere instanser. Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende: I og med at han hadde fremsatt krav om samværsrett til Ø barnevernsnemnd før den nye barneloven av 1981 trådte i kraft, skulle kravet også etter den nye lovs ikrafttreden behandles administrativt, jf lovens §70 tredje ledd. Justisdepartementets avgjørelse representerte sluttstenen på den administrative behandling. Når saken deretter ble brakt inn for retten, var det i form av en endringssak. Etter barnelovens §39 annet ledd annet punktum, jf §47 tredje ledd, kan en administrativ avgjørelse om samværsrett bare endres av retten "når særlege grunnar talar for det". Adgangen til å endre trufne avgjørelser har sin vesentligste anvendelse når det er skjedd endringer i de faktiske forhold. Jo mindre de faktiske forhold har endret seg, desto mer skal det til for at retten kan tilsidesette den opprinnelige avgjørelse. Det må under enhver omstendighet kreves atskillig mer enn en ren uenighet i den skjønnsmesige vurdering. I den foreliggende sak er det ikke skjedd endringer av betydning siden Justisdepartementet traff sitt vedtak. Når det ellers gjelder vurderingen av om faren bør ha samværsrett, peker han på at utgangspunktet etter barnelovens §44 er at barn har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de lever hver for seg. Dette gjelder også når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. Riktignok må samværsretten da fastsettes ved avtale eller ved rettsavgjørelse eller forvaltningsvedtak, men lovforarbeidene viser at det ikke skulle stilles strenge krav for å innrømme samværsrett. Den alminnelige utvikling i samfunnet går i retning av større forståelse for verdien av at et barn har samvær med den av foreldrene som det ikke bor sammen med. Et barn har, etter hvert som det vokser til, behov for å kjenne sine røtter. I den foreliggende sak er det intet ved farens person eller miljø som taler mot samværsrett. Han er av de sakkyndige beskrevet som ressurssterk, fornuftig og ansvarsbevisst. Heller ikke er det etter farens mening grunnlag for at samværsrett skulle ha noen skadelig virkning på D, som av de sakkyndige beskrives som harmonisk og trygg. At morens nåværende samboer har rollen som barnets sosiale far, kan ikke skape komplikasjoner av betydning. Det er i våre dager ikke uvanlig at barn må forholde seg til både en sosial og en biologisk far, og barn har et naturlig forhold til dette. Det fremholdes som viktig at barnet nå får vite om sin far og får bli kjent med ham. Skjer ikke dette, vil det bety et stort tap for dem begge. At moren har sterke motforestillinger til en samværsrett, kan ikke være avgjørende. Skulle det legges avgjørende vekt på disse motforestillinger, ville det helt ut være i morens hånd å avskjære samværsrett. Det må forventes at moren vil respektere samværsretten når den er fastslått ved endelig rettsavgjørelse. For øvrig anføres at det ikke er rimelig grunnlag for morens sterke uvilje mot faren, en uvilje som særlig synes å ha sammenheng med forholdene i tiden omkring svangerskapet og fødselen. På den tid da faren fikk vite at moren var gravid, var forholdet mellom dem slutt, og faren anså det klart at partene ikke burde inngå ekteskap. Han mente derfor at det var oppstått en fortvilet situasjon ved graviditeten. På denne bakgrunn må man se hans reaksjoner, således hans forslag om at moren skulle ta abort. Men når moren likevel bestemte seg for å få barnet, viste han hensyn og interesse. Han holdt kontakt med henne under svangerskapet, var til stede under fødselen og besøkte henne daglig på fødselsklinikken, og han hjalp henne etterpå med å pusse opp hennes leilighet. Han holdt også kontakt med mor og barn inntil moren bestemte seg for å avskjære kontakten. Etter farens oppfatning hadde lagmannsretten ingen rimelig grunn til å kritisere ham for at han søkte å få tvangsfullbyrdet sin rett til samvær etter at denne var fastsatt av Justisdepartementet. Han brukte det eneste tvangsmiddel han hadde for å søke å gjennomføre den rett han var tillagt ved Justisdepartementets vedtak, et vedtak moren var forpliktet til å etterleve inntil det forelå rettskraftig dom i endringssøksmålet. At det nå er gått så lang tid uten at faren har hatt kontakt med barnet, og at barnet ikke kjenner ham, skyldes morens holdning. Tidsforløpet taler imidlertid ikke imot at det nå etableres samværsrett. Skulle tidsfaktoren ha betydning, må det heller være ved at det er mindre betenkelig å etablere en samværsordning etter at barnet er blitt større. Sammenfatningsvis er det i denne sak etter farens oppfatning ikke andre innvendinger av betydning mot samværsrett enn morens motvilje. Og denne kan ikke være avgjørende. Saken har preg av en prinsippsak når det gjelder en fars rett til samvær med sitt barn utenfor ekteskap. Samværsretten bør etter farens oppfatning ha det omfang som er fastsatt i Justisdepartementets vedtak. Han er imidlertid innstilt på at det må være en forsiktig overgangsordning, og han er også ellers villig til å medvirke til løsninger som kan dempe de praktiske problemer i startfasen. Når han får anledning til samvær med datteren, kan han godt vente en tid før det blir kjent for henne at han er hennes biologiske far. Faren har nedlagt slik påstand: "1. Y har rett til samvær med D, født xx.xx.1981. a) Annenhver søndag fra kl. 12.00 til kl. 16.00 under tilstedeværelse av kontaktperson partene blir enige om - første gang søndag 14. juni 1987. b) Fra desember 1987 annenhver helg fra lørdag kl. 1200 til søndag kl. 1800 - første gang helgen 5. og 6. desember 1987. c) Fra mai 1988 også en ettermiddag i uken - første gang onsdag 4. mai 1988. d) Fra og med sommeren 1988 14 dager hver sommer. e) Fra og med desember 1988 vanlig samværsrett, jfr. barnelovens §44, 4. ledd. 2. Y tilkjennes saksomkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett." Morens anførsler er i det vesentlige følgende: Det kan reises spørsmål om Justisdepartementet manglet kompetanse til å behandle farens klage over fylkesmannens vedtak i klagesaken over barnevernsnemndas avgjørelse, slik at Justisdepartementets vedtak må tilsidesettes som ugyldig. Etter forvaltningslovens §28 første ledd er hovedregelen at klageinstansens vedtak i klagesak ikke kan påklages. Barnevernslovens §53 annet ledd gir adgang til å påklage fylkesmannens vedtak i klagesaker etter lovens §52 første punktum til departementet, men §52 gjelder bare "vedtak etter denne lov". Det skulle således ikke være adgang til å påklage fylkesmannens avgjørelse i klagesak etter lov om born utanom ekteskap §4 til departementet. Og skulle avgjørelsen kunne påklages etter reglene i barnevernsloven, måtte Sosialdepartementet ha kompetansen i klagesaken. Hvis det må legges til grunn at Justisdepartementet manglet kompetanse, er det fylkesmannens vedtak som representerer den endelige administrative avgjørelse i saken, og det er da faren som må påvise særlige grunner for endring av fylkesmannens avgjørelse. Denne anførsel er ny for Høyesterett. Etter morens mening kan imidlertid kravet om særlige grunner ikke innebære noe særlig strengt vilkår for endring av den tidligere avgjørelse. Selv om Justisdepartementets vedtak er gyldig, må det endres dersom dette er til det beste for barnet. Det er spesiell grunn til å akseptere en vid endringsadgang i det foreliggende tilfelle, hvor Justisdepartementets vedtak ikke er blitt gjennomført, og hvor tvisten om samværsretten umiddelbart ble brakt inn for domstolene. Moren hevder at en samværsrett ikke vil være til barnets beste. Å innrømme samværsrett vil være å gi farens interesser forrangen fremfor barnets. Det er grunn til å legge stor vekt på byrettens og lagmannsrettens vurderinger, som bygger på det inntrykk disse retter har fått av partene og av saksforholdet gjennom umiddelbar bevisførsel. På grunn av farens opptreden i forbindelse med svangerskapet og fødselen har moren et reelt grunnlag for sin opplevelse av at han sviktet henne i en vanskelig situasjon. Hun viser til at han søkte å påvirke henne til å ta abort, og senere tok forberedende skritt til å få prøvd farskapet rettslig. Kontakten mellom far og barn opphørte høsten 1981. Moren har i den tid som senere er gått, hatt et stabilt samboerforhold med en jevnaldrende mann som har et meget nært og godt forhold til barnet, og som helt ut oppleves som dets sosiale far. Det er meningen at moren og samboeren skal gifte seg, og samboeren ønsker å adoptere barnet. Årsaken til at moren ikke etterlevde Justisdepartementets vedtak, var at hun opplevde det som helt urimelig og urealistisk at hun skulle overlate barnet, som den gang var ca 2 1/2 år, til omfattende samvær med en mann det ikke kjente. Hun var overbevist om riktigheten av sin handlemåte. Imidlertid gikk hun nesten umiddelbart til søksmål for å bringe frem en rettslig løsning. Faren må, som også lagmannsretten har anført, bebreides for at han i denne situasjon påførte moren belastning en ved å søke Justisdepartementets vedtak gjennomført ved bruk av tvangsbot. Tross sin vanskelige økonomi valgte imidlertid moren å utsette seg for bøteinndrivelse. Dette viser styrken i hennes overbevisning om at samvær ikke vil være til barnets beste. Selv om moren bebreider faren for at han ikke har evnet å forstå og ta hensyn til hennes og barnets situasjon, hevdes det ikke at han har egenskaper som skulle gjøre ham uskikket til å utøve samværsrett. Men en samværsrett for faren vil påføre barnet og dets omsorgspersoner en belastning som ikke kan begrunnes i hensynet til barnets interesser. Barnet lever i dag under de best mulige forhold, med stabile omsorgspersoner, og har ingen behov som den biologiske far vil kunne fylle. Moren er stadig absolutt imot samværsrett, og en påtvungen samværsordning ville føre familien inn i utrygghet og konflikter som ville ha en høyst negativ virkning i hjemmemiljøet. Også hensynet til morens nye svangerskap tilsier at familien ikke bør utsettes for en slik belastning. D kjenner ennå ikke til at den sosiale far ikke er biologisk far. Dette må hun få vite når hun blir større. Hun kan også, når hun blir stor nok, selv ta stilling til om hun vil søke kontakt med faren. Men i dagens situasjon vil en dom for samvær med en far hun ikke kjenner, kunne påføre henne identitetsforvirring og lojalitetskonflikt. Etter morens oppfatning gir barnelovens §44 ikke noen støtte for at det som alminnelig hovedregel skal fastsettes samværsrett når foreldrene ikke har bodd sammen. Det må bero på en konkret vurdering hvor det avgjørende er hensynet til barnets beste. Man kan ikke avgjøre den foreliggende sak ut fra en alminnelig forestilling om at barnet har fordel av samvær med faren; en slik forestilling gir mer uttrykk for ideologi enn for praktisk innsikt. Etter morens mening er det en svakhet ved de sakkyndiges uttalelser at de i for stor grad bygger på slike generelle verdiforestillinger, mens de legger for liten vekt på de store følelsesmessige og praktiske problemer som en samværsrett vil medføre. Moren, som har hatt fri sakførsel for alle instanser, har lagt ned slik påstand: "1. Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes. 2. X og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter." Jeg har funnet avgjørelsen vanskelig, men er kommet til at anken ikke kan føre frem. Først skal jeg se på spørsmålet om hvilken betydning Justisdepartementets vedtak om samværsrett for faren har i saken. Etter §4 i lov av 21 desember 1956 nr 10 om born utanom ekteskap skulle krav om samværsrett avgjøres av barnevernsnemnda. Denne loven ble opphevet ved den nye barneloven av 8 april 1981 nr 7, som trådte i kraft 1 januar 1982. Avgjørelser om samværsrett hører etter barnelovens §44 tredje ledd under retten, med mindre partene er enige om å la saken gå til fylkesmannen. Imidlertid heter det i lovens §70 tredje ledd: "Ei sak som på den tida lova tek til å gjelde er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der." - Da farens krav om samværsrett var brakt inn for barnevernsnemnda i 1981, fortsatte altså barnevernsnemnda å være kompetent i saken også etter at den nye barneloven trådte i kraft. Klageordningen måtte da også følge de tidligere bestemmelser. Etter loven om born utanom ekteskap §4 tredje ledd jf §3 siste ledd gjaldt reglene i barnevernslovens §5 og kap IX "på same måten så langt det høver". Henvisningen til klagereglene i barnevernslovens kap IX må bety at fylkesmannens vedtak kunne klages inn for departementet overensstemmende med lovens §53 annet ledd. At klagen i vår sak gikk til Justisdepartementet og ikke til Sosialdepartementet, som ellers er klageinstans i saker etter barnevernsloven, henger trolig sammen med at Justisdepartementet behandler tilsvarende klagesaker over fylkesmannens vedtak etter den nye barnelov. Slik jeg ser det, er det ingen tvil om Justisdepartementets kompetanse til å treffe vedtak i saken. Justisdepartementets vedtak avsluttet den administrative behandling av saken. Når tvisten om samværsrett deretter ble brakt inn for retten, var det i formen tale om en endringssak, jf barnelovens §47 tredje ledd sammenholdt med §39 annet ledd annet punktum. Det heter her at avgjørelse av doms- eller styringsmakt og rettsforlik bare kan endres når særlige grunner taler for det. Spørsmålet er så hvilken betydning kravet om særlige grunner har i vår sak. Slik jeg ser det, må kravet praktiseres på en så vidt elastisk måte at det ikke kommer klart i motstrid med hovedprinsippet om at avgjørelsen skal rette seg etter hva som er best for barnet. I vår sak kommer det særskilte forhold til at den administrative avgjørelse ble truffet etter at loven som hovedregel hadde lagt avgjørelseskompetansen i tilsvarende saker til domstolene, og at moren uten opphold brakte saken inn for retten etter at Justisdepartementets vedtak forelå. Når jeg også ser hen til at Justisdepartementets vedtak ikke er gjennomført i praksis, kan jeg ikke se at hensynet bak kravet om særlige grunner - å skape ro omkring endelige vedtak - gjør seg gjeldende med særlig styrke i vår sak. Avgjørelsen om samværsrett må etter min mening treffes med utgangspunkt i bestemmelsen i barnelovens §44 uten at det bør gjøre noen vesentlig forskjell at det foreligger et vedtak fra Justisdepartementet. Barnelovens §44 har følgende ordlyd: "§44. Samværsrett. Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett. Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. Er dei samde om det, kan saka istaden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Vert det avtala eller fastsett "vanleg samværsrett", gjev det rett til å være saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommerferien, og jul eller påske. Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare." Det fremgår av annet ledd at det er en forskjell i utgangspunktet for samværsretten alt etter hvorvidt foreldrene har levd sammen etter at barnet ble født. Har de det, er utgangspunktet at den som barnet ikke bor hos, har samværsrett. I motsatt fall er det samværsrett bare hvis det er avtalt eller fastsatt. Noen slik forskjell var det ikke etter forslaget fra Barnelovutvalget, hvor utgangspunktet var samværsrett i begge tilfelle. Dette er nærmere begrunnet i utvalgets merknader til den prinsipperklæring som nå finnes i lovens §44 første ledd om barnets rett til samvær med begge foreldre. Utvalget uttaler her: "Skal man da oppnå en fullstendig likestilling mellom alle barn, må prinsipperklæringen også gjelde for barn utenfor ekteskap. Dette ble som nevnt drøftet i forarbeidene til 1969-loven, men man fant den gang at likestillingshensynet ikke var tilstrekkelig tungtveiende. Det ble pekt på at barnets tilknytning til faren som regel var svak, og anført betenkeligheter av hensyn til barnets mor. Disse motargumentene gjør seg ikke gjeldende i tilfelle hvor foreldrene har levd sammen uten å være gift. Men utvalget finner dem heller ikke avgjørende når det gjelder barn med foreldre som aldri har levd sammen. Som anført i forarbeidene til lovendringen av 1969, er det først og fremst tale om en programerklæring med det formål å virke inn på folks holdninger. Dette er ikke minst viktig når det gjelder barn født utenfor ekteskap. Vanligvis har faren ikke følt noe ansvar for barnet utover det rent økonomiske - og ofte knapt nok det, og her er det behov for en holdningsendring. Selv om foreldrene aldri har levd sammen, må målet være å skape og styrke en kontakt mellom barnet og faren, ikke å resignere av den grunn. I de tilfelle hvor faren positivt ønsker samvær med barnet, er det grunn til å understreke barnets rett til samvær med ham som noe moren ikke bør stille seg negativ overfor. På denne bakgrunn foreslår utvalget at prinsipperklæringen om barnets rett til samvær med begge foreldre, skal gjelde for alle barn. Dette er lagt til grunn i lovutkastet §45." (NOU 1977: 35 side 74.) Under høringsbehandlingen kom det imidlertid frem innvendinger mot at samværsrett skulle være lovens utgangspunkt når foreldrene ikke hadde levd sammen etter at barnet ble født. I proposisjonen (Ot prp nr 62 (1979-80) side 34-35) gjengir Justisdepartementet noen slike innvendinger fra enkelte av høringsinstansene, hvor det blant annet pekes på de konflikter som kan oppstå når moren senere har inngått ekteskap og barnet vokser opp med en sosial far og kanskje halvsøsken i et vanlig familieforhold. Departementet endret lovutkastet på det aktuelle punkt, og det heter i departementets begrunnelse: "Justisdepartementet er enig i at det er betenkelig å la samværsrett være lovens utgangspunkt når foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født. Dels er det vel usikkert om samværsrett vil være den beste løsningen i storparten av disse tilfellene. Dels kan morens motforestillinger mot videre kontakt med faren være sterkere og bedre begrunnet i denne typen situasjoner enn ellers. Endelig kan det her være vanskeligere for en mor som ikke ønsker at faren skal ha samværsrett, å få tatt spørsmålet opp enn det er i separasjons- og skilsmissetilfellene, - det er antakelig mindre naturlig å kombinere samsværsrettsspørsmålet med en farskapssak enn med en separasjons- eller skilsmissesak. - Departementet er derfor kommet til at man for tilfellene der foreldrene ikke har levd sammen etter at barnet ble født, bør holde fast ved dagens utgangspunkt, slik at det bare er samværsrett når det er positivt avtalt eller fastsatt. Men det bør på den annen side ikke kreves spesielt sterke grunner for at den som ikke har barnet hos seg, skal få fastsatt samværsrett. Det avgjørende bør, her som ellers, være barnets beste." Justiskomiteen sluttet seg på dette punkt til Justisdepartementets syn, men understreket også betydningen av prinsipperklæringen i første ledd, jf Innst O nr 30 (1980-81) side 17-18. Det kan nok diskuteres hvor mye konkret veiledning man kan trekke ut av forarbeidene til barnelovens §44 annet ledd i et tilfelle hvor spørsmålet om samværsrett skal avgjøres av retten etter lovens §44 tredje ledd. Uansett om foreldrene har eller ikke har bodd sammen etter fødselen, er jo vurderingstemaet først og fremst hva som er best for barnet. Men nettopp ved denne vurderingen kan det være grunn til å se hen til de hensyn som ligger bak sondringen i annet ledd. Etter min mening bør det ved avgjørelsen av spørsmålet om samværsrett i tilfelle hvor foreldrene ikke har bodd sammen etter at barnet ble født, vises varsomhet med å bygge på en alminnelig presumsjon for at samværsrett vil være til barnets beste. Det må i utpreget grad skje en konkret vurdering, hvor man ikke kan se bort fra at innvendinger som i andre tilfelle ikke ville ha vært tilstrekkelige til å utelukke samværsrett, må tillegges avgjørende betydning. Selv med de reservasjoner jeg nå har tatt, skal det nok ganske tungtveiende grunner til for å nekte en far enhver samværsrett med sitt barn selv om foreldrene ikke har bodd sammen. Så langt det er tale om farens og barnets personlige egenskaper, er det intet i denne sak som skulle tale mot en samværsordning. Psykolog Mjelve beskriver således faren som en ressursrik person med kvaliteter som hans datter burde få del i. D beskrives som kvikk, sjarmerende og utadvendt. Hun virker trygg, og det er tydelig å se at hun har det godt. C er nå 6 år, og hun har ikke hatt noen kontakt med faren etter at hun var vel et halvt år gammel. Jeg kan imidlertid ikke se at tidsforløpet i seg selv her taler mot samværsrett. Jeg nevner at psykolog Mjelve i sin uttalelse for byretten anbefalte at faren fikk samværsrett med piken fra hun fylte 6 år, med en forutgående tilvenningsperiode fra hun var 5. Det som derimot kan volde problemer, er hva samværsretten vil bety for barnets integrering i den familie hvor morens samboer er den sosiale far. Man har her å gjøre med et hensyn som i høringsuttalelsene til barneloven ble anført som et argument mot samværsrett for den biologiske far i slike tilfelle som vår sak gjelder. Moren og hennes samboer har nå levd sammen i mer enn 5 år, og han er den farsperson barnet har knyttet seg til. Jeg tilføyer at de foreliggende opplysninger gir et meget positivt bilde av moren og hennes samboer som omsorgspersoner. Barnet er også integrert i samboerens familie, hvor hans foreldre har rollen som besteforeldre. Som nevnt venter moren nå barn med samboeren, og det kan neppe utelukkes at det vil skape problemer dersom D får følelsen av at hun står i et annet forhold enn det nye barnet til sin sosiale far. Et ytterligere - og meget alvorlig - problem med en samværsrettsordning er morens fikserte holdning, som lagmannsretten treffende har beskrevet som en følelsesmessig blokkering i forhold til faren. Dette forhold kan neppe unngå å skape alvorlige konflikter i forbindelse med utøvelse av samværsrett. Jeg finner ikke grunn til å gå detaljert inn på bakgrunnen for at forholdet er blitt slik. Partene har, naturlig nok, høyst ulike opplevelser av begivenhetene omkring svangerskapet og fødselen. Det er imidlertid en realitet at moren av grunner som er dypt forankret i hennes opplevelse av situasjonen, og som etter bakgrunnen er forståelige, er kommet i et alvorlig motsetningsforhold til faren. Dette er blitt ytterligere forsterket gjennom det som er skjedd under den verserende saken. Det kan vel diskuteres om det er grunn til å rette bebreidelse mot faren for at han benyttet sin rett til inndrivning av tvangsbot for å få gjennomført Justisdepartementets vedtak. Men jeg kommer ikke forbi at forholdet ytterligere skjerpet den mistillit og det motsetningsforhold som forelå fra morens side. Med den fasttømrede følelsesmessige holdning moren har, kan jeg ikke se annet enn at gjennomføring av samværsrett vil medføre en betydelig påkjenning for henne, og at hennes reaksjoner også lett vil kunne skape utrygghetsfølelse hos barnet. D vil neppe kunne unngå å registrere morens negative holdning til faren, og dette vil kunne bringe henne i en lojalitetskonflikt. Problemene vil kunne forsterkes gjennom morens nye svangerskap. Jeg nevner også at det vil kunne vise seg problematisk å finne frem til praktiske måter å gjennomføre samværsordningen på, så vanskelig som forholdet mellom partene er. Mot disse tungtveiende betenkelighetene ved en samværsrettsordning står så de hensyn som taler for at barnet bør bli kjent med sin biologiske far. Ut fra en rent kortsiktig betraktning er det knapt tale om noe behov. Professor Torgersen uttaler således at det ikke er noe ved forholdene i hjemmet som skulle tilsi at moren og hennes samboer trenger en ekstra støtte fra den biologiske far i omsorgen for barnet, og heller ikke er det noe ved barnet som gjør det nødvendig for det å ha kontakt med sin biologiske far. Men, som han fremhever, er spørsmålet hvilke langsiktige konsekvenser en samværsordning vil kunne få. Og her mener begge de sakkyndige at barnet nå bør få vite om sin biologiske far og få anledning til å bli kjent med ham. Det er blant annet pekt på impulser og kvaliteter som faren kan tilføre barnet, og også på risikoen ved at kjennskapet til den biologiske far utsettes så lenge at piken blir bitter på sin mor og sin sosiale far for at noe vesentlig ble skjult for henne. Som tidligere nevnt, mener imidlertid professor Torgersen at det ikke bør etableres en fast og vanlig hyppig samværsordning. Hans syn er tydeligvis at en samværsordning bør være langt mer begrenset enn hva som følger av regelen om "vanleg samværsrett" i barnelovens §44 fjerde ledd, og at den hovedsakelig bør ta sikte på at piken skal bli kjent med sin far. Jeg er enig med denne sakkyndige i at dersom det i vår sak skulle etableres en samværsrett, måtte den gjøres nokså begrenset. Spørsmålet er imidlertid om det overhodet bør gis dom for samværsrett. Det må i denne sak foretas en avveining mellom på den ene side den betydning det på lengre sikt kan ha for D om hun fra barneårene av har fått anledning til samvær med sin biologiske far, og på den annen side de problemer en samværsordning synes å måtte medføre i forholdet mellom barnet og dets omsorgspersoner. Dette er ingen enkel avveining. Som psykolog Mjelve har fremholdt i sin første uttalelse, er det i denne sak ikke utelukkende tale om utøvelse av faglig skjønn, men også om verdiforestillinger. Jeg er blitt stående ved at det viktigste hensyn ved avgjørelsen må være at det ikke skapes alvorlige forstyrrelser og påkjenninger innenfor den familiesituasjon barnet befinner seg i og skal vokse opp i, og at det derfor for tiden ikke bør etableres noen samværsordning med den biologiske far. Saken er fra den ankende parts side betegnet som en prinsippsak. Til dette skal jeg bemerke at det vanskelig lar seg gjøre å stille opp generelle prinsipper for avgjørelsen av saker av denne karakter; det enkelte barns situasjon har krav på en helt konkret vurdering. Som det vil fremgå, har avgjørelsen vært vanskelig, og jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Jeg stemmer for denne dom: 1. Punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
