Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Røstad: Sigurd Aksdal solgte ved kjøpekontrakt av 13 desember 1974 til Leif Hagen for anvendelse som forretningstomt en parsell på 7,5 da av sin eiendom gnr 72 bnr 8 i Tysvær kommune. I kontrakten som i sin helhet er gjengitt i underskjønnet, var prisen for arealet satt til kr 33 750, som tilsvarte kr 4,50 pr m2. Ved påtegning på kontrakten var det anført at selgeren hadde mottatt kr 1 250 som håndpenger. Sigurd Aksdal inngikk 31 oktober 1979 kjøpekontrakt med Tysvær kommune som fikk seg overdratt to områder av selgerens eiendom gnr 72 bnr 8 og 13. Det var i kontrakten som fastsatte en pris på kr 4 pr m2, vist til den kjøpekontrakt selgeren tidligere hadde inngått med Leif Hagen om salg til denne av et areal som inngikk i det areal grunneieren nå overdro til Tysvær kommune. I kontrakten med kommunen var derfor anført: "Blir kjøpekontrakten med Leif Hagen gjort gjeldende, unntas det areal fra kjøpekontrakten med Tysvær kommune". Også denne kontrakt er gjengitt i underskjønnet. Etter at det var truffet vedtak om ekspropriasjon av den parsell Hagen hadde kjøpt, begjærte Tysvær kommune ved prosesskrift av 28 januar 1983 skjønn ved Karmsund skjønnsrett. Som saksøkte var oppgitt Sigurd Aksdal og Leif Hagen. De saksøkte gjorde gjeldende at flere forhold måtte føre til at vedtaket om ekspropriasjon var ugyldig. Skjønnet ble således påstått nektet fremmet. For det tilfelle at skjønnet ble besluttet fremmet, ble det foruten felles erstatning for grunnarealet påstått erstatning for næringstap til Hagen. Arealet ble forhåndstiltrådt 10 mars 1983, og er senere blitt tilskjøtet kommunen etter skjønnsprosesslovens §55. Karmsund skjønnsrett fant at skjønnet skulle fremmes og avsa 7 oktober 1983 slikt skjønn: "1. Erstatning til Sigurd Aksdal og Leif Hagen for avståelse av en parsell på ca. 7,5 dekar av gnr. 72 bnr. 8 i Tysvær som avtalt i kjøpekontrakt av 13. desember 1974, og som Tysvær kommune skal betale, settes til kr. 10,- -kronerti 00/100pr m2 med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra 10. mars 1983 til betaling skjer. 2. Tysvær kommune pålegges innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn å betale saksomkostninger til Sigurd Aksdal og Leif Hagen v/h.r.advokat Erik Gjems-Onstad med kr. 32.226,00 -kronertrettitotusentohundreogtjueseks 00/100." Sigurd Aksdal og Leif Hagen begjærte overskjønn. Det ble krevd erstatning for næringstap som underskjønnet ikke hadde tilstått, og det ble fremholdt at erstatningen for tomten var satt betydelig for lavt. Kommunen på sin side hevdet at erstatningen ikke skulle settes høyere enn kr 4,50 pr m2. Heller ikke ved overskjønnet vant påstanden om næringstap frem. Gulating lagmannsrett avsa 8 mars 1985 overskjønn med slik slutning: 1. Erstatningen for Sigurd Aksdal og Leif Hagen for overtakelse av parsell på 7,5 da av gnr. 72 bnr. 8 i Tysvær settes til kr. 10,- -kronertipr. kvm. med tillegg av 12 -tolv- % renter fra 10. mars 1983 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Saksforholdet og partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser fremgår av skjønnsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner. Ved sistnevnte instans forelå det dissens. Slutningen var i samsvar med det resultat de fire skjønnsmenn hadde inntatt. Fagdommeren voterte for at erstatningen for parsellen ble satt til kr 4,50 pr m2. Overskjønnet er alene av Leif Hagen påanket til Høyesterett. Anken gjelder erstatningsutmålingen for selve grunnarealet. Påstanden om erstatning for næringstap opprettholdes ikke. Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det avholdt bevisopptak med avhør av ett vitne, som ikke har avgitt forklaring for noen av de tidligere retter. Den ankende part - Leif Hagen - har i det vesentlige anført: Underskjønnet er avgitt under herredømmet av lov av 26 januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon. Da lagmannsretten traff avgjørelse i saken, hadde lov av 6 april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eigedom vært i kraft i vel 8 måneder. I flertallets skjønnsgrunner finner man ikke noe uttrykk for at avgjørelsen er basert på den nye lov, og at flertallet har fulgt de synspunkter som den nye lov har gitt anvisning på, med en innfallsvinkel som avviker fra den tidligere lov. Den nye lov åpner på flere punkter for en bredere og friere vurdering enn loven av 1973. Den ankende part har pekt på punkter hvor lovene hevdes å avvike fra hverandre. Hagen bestrider ikke at det ble prosedert på den nye lov overfor lagmannsretten. Prosedyren der var imidlertid i det vesentlige konsentrert om næringstap. Fastsettelsen av erstatning for tomtearealet hadde liten plass i partenes prosedyre. Så knappe som skjønnsgrunnene er utformet - med en blank henvisning til underskjønnets begrunnelse - etterlater de tvil om flertallet har forstått og anvendt bestemmelsene i loven av 1984. Foruten at skjønnsgrunnene mangler den relevante henvisning til gjeldende lov og til dens utgangspunkt for erstatningsfastsettelsen, inneholder de intet om sammenligning med tilsvarende eiendommer slik loven påbyr i §5. Og i så henseende har den nye lov ikke en såvidt stram ramme for sammenligning som den tidligere lov. Denne bandt sammenligningen til eiendommer i distriktet, altså en strøkpris. Den nye lov gir adgang for en bredere vurdering. I denne sak skulle det vært tatt hensyn til at eiendomsavståelsen fant sted i et distrikt med en aksellererende utvikling. I overskjønnets premisser finner man ingen vurdering av de tomtepriser som den ankende part hadde dokumentert for lagmannsretten. Det dokumenterte skulle ha gitt grunnlag for en nøye prøving av den erstatningsfastsettelse underskjønnet var kommet til. Lagmannsretten har egentlig innskrenket seg til å henholde seg til underskjønnets begrunnelse. En skjønnsrett plikter imidlertid å vurdere fremlagt materiale og i sine premisser vise at slik vurdering er foretatt. Den begrunnelse som flertallet har gitt for erstatningsfastsettelsen, oppfyller under ingen omstendighet de krav til skjønnsgrunner som er oppstilt i skjønnsprosesslovens §28. Flertallets blotte henvisning til underskjønnets begrunnelse må ses i sammenheng med en bemerkning som har fått plass i underskjønnets premisser: "Retten finner ikke grunn til som påpekt av de saksøktes prosessfullmektig, å ta i betraktning de retningslinjer for verdsettelse som er angitt i proposisjon til ny ekspropriasjonserstatningslov". Hermed er det gitt uttrykk for slike "selvmotsigelser og tvetydigheter" - manglende bruk av den lov som nå gjelder - som etter tvistemålslovens §384 annet ledd nr 5 er en absolutt ugyldighetsgrunn. Manglene ved skjønnsgrunnene må under enhver omstendighet lede til opphevelse i henhold til tvistemålslovens §384 første ledd, jf skjønnsprosesslovens §38 og §2. Det er vist til avgjørelser i [[Rt-1977-860]], 1981 418 og 1986 408. For så vidt angår ankemotpartens subsidiære anførsler, henholder Hagen seg til de synspunkter som underskjønnet har bygd på - at Hagen hadde en selvstendig rett i den ekspropriasjonssak som kommunen hadde anlagt. Leif Hagen har lagt ned slik p å s t a n d: "1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 8 mars 1985 oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett". Ankemotparten - Tysvær kommune - har anført at anken er grunnløs. Den ankende part har fått en større erstatning enn han var berettiget til. Kommunen er enig med lagmannsrettens mindretall i synet på erstatningsfastsettelsen. Kommunen har likevel ikke funnet å burde søke overskjønnets erstatningsfastsettelse endret i samsvar med det kommunen anser som et riktig synspunkt. Den avgjørelse flertallet i lagmannsretten nådde frem til, kan under ingen omstendighet anses å være i strid med gjeldende lov. Overskjønnet har fastsatt en erstatning som bygger på vederlagslovens §5 og skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til å vise at det her foreligger en avgjørelse som ikke har vært til Hagens ugunst. Lovvalget spilte i den foreliggende sak ingen vesentlig rolle. Det skulle i denne sak treffes en konkret avgjørelse ut fra de faktiske forhold ved kommunens tiltredelse 10 mars 1983. Erstatningsfastsettelse måtte skje på grunnlag av arealets beskaffenhet og beliggenhet. Den måtte bedømmes ut fra de forhold som gjorde seg gjeldende i en kommune som over lengre tid hadde fulgt en aktiv tomtepolitikk med sikte på å dempe prisstigningen. Flertallet i lagmannsretten har foretatt en vurdering som i sitt resultat var sammenfallende med underskjønnets. Om Høyesterett skulle komme til at skjønnsgrunnene er mangelfulle, kan dette likevel ikke lede til opphevelse. Overskjønnet har gitt en større erstatning enn den Hagen tilkom, jf mindretallets votum som kommunen er enig i. En eventuell feil har derfor ikke ledet til at Hagen har fått for lav erstatning. Det er her vist til [[Rt-1963-333]]. Den pris som var fastsatt i Hagens kontrakt med Aksdal utgjorde nemlig verdigrensen for arealet. Tysvær kommune har lagt ned denne p å s t a n d: "1. Overskjønnet stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett". Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Innledningsvis vil jeg bemerke at overskjønnets skjønnsgrunner er svært knappe og at de burde ha vært mer utførlige. Man savner således blant annet en uttrykkelig bemerkning om at erstatningsfastsettelsen skulle skje ut fra den nye vederlagslov, som var trådt i kraft 1 juli 1984. Flertallets avgjørelse hviler etter min mening på en riktig lovanvendelse. Det er uomstridt at partene i sin prosedyre for lagmannsretten bygde på vederlagsloven og at deres anførsler, dokumentasjon og prosedyre hadde referanse til den nye lov. Indirekte er dette også kommet til uttrykk i fagdommerens dissens hvor det er gitt en henvisning til §5 i vederlagsloven. Jeg finner det således klart at den samlede rett har vært seg bevisst at erstatningsfastsettelsen skulle baseres på den nye lov. Den ankende part har i prosedyren særlig vist til følgende bemerkning i underskjønnets premisser: "Retten finner ikke grunn til som påpekt av de saksøktes prosessfullmektig å ta i betraktning de retningslinjer for verdsettelse som er angitt i proposisjon til ny ekspropriasjonserstatningslov". Jeg kan ikke se at lagmannsrettens flertall med sin henvisning til underskjønnets begrunnelse har tiltrådt også denne bemerkning. Sett i relasjon til det saksforhold som forelå og til det materiale som var blitt fremlagt ved overskjønnet, kan jeg ikke se det annerledes enn at flertallets bemerkning om at det tiltrer underskjønnets begrunnelse for erstatningsfastsettelsen, innebærer at man har ansett denne som fyllestgjørende også i forhold til reglene i vederlagsloven av 1984. Underskjønnets begrunnelse er meget utførlig. Skjønnet fant at det skulle tilkjennes full tomteverdi etter dagjeldende lovs §5 nr 1. I begrunnelsen ble fremholdt at "det areal parsellen gjelder naturlig har utpekt seg som forretningsareal beliggende nær den nye trase for E-76 og nær Tysvær kommunehus. Retten ser bort fra anlegg av vann og kloakk, som er anlagt av kommunen. Parsellen betraktes som råtomt, hvor det må sies å foreligge gunstige utbyggingsmuligheter. Parsellen må sies å omfatte det mest sentrale forretningsareal på stedet". I denne beskrivelse av parsellen har underskjønnet fremholdt momenter som skal tillegges vekt ved verdsettelsen også etter vederlagslovens §5 annet ledd: ".... kva slag eigedom det gjeld, kvar eigedomen ligg og den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". Underskjønnet har i sin begrunnelse også drøftet momentet om "dei prisane som er oppnådd ved omsetnad av andre eigedomar som det er naturleg å samanlikna med", §5 annet ledd annet punktum. Jeg nevner at underskjønnet viser til priser som er oppnådd ved overdragelse av arealer i nærliggende område. I underskjønnets bemerkninger er også fremhevet at Tysvær kommune har vært i stand til å kjøpe tomter til meget lave priser. Disse momenter er så vurdert på bakgrunn av den alminnelige prisstigning som hadde funnet sted frem til tiltredelsestidspunktet. Underskjønnet kom ut fra dette til at erstatningen måtte fastsettes skjønnsmessig, og kom til en pris som også lagmannsrettens flertall var enig i. Henvisningen fra lagmannsrettens flertall til underskjønnet må - slik jeg leser overskjønnet - ses som en tilslutning til en omhyggelig skjønnsutøvelse, hvor alle relevante momenter er avveid på en måte som også er fyllestgjørende i forhold til §3 og §5 i den nye lov. Til anførselen fra den ankende part om at overskjønnet unnlot å ta i betraktning nytt materiale som den ankende part hadde fremlagt for overskjønnet for sammenligning av priser vil jeg kort bemerke: Flere av de takster og overdragelser som var tatt med i sammenligningsmaterialet, gjaldt eiendommer med vesentlige ulikheter i beliggenhet og beskaffenhet. Dette er også erkjent av den ankende part under prosedyren for Høyesterett. Det er imidlertid fremholdt at i alle fall to av de påberopte dokumentasjoner burde ha vært tatt med i overskjønnets vurderinger Disse to eiendommer hadde imidlertid etter min mening heller ikke en slik karakter at det kan anses som en saksbehandlingsfeil at de ikke er nevnt i premissene, jf skjønnsprosesslovens §28. Jeg er etter dette kommet til at overskjønnet må stadfestes for så vidt det er påanket. Anken har ikke ført frem, og jeg finner ikke grunnlag for å frita den ankende part for omkostningsansvar, jf skjønnsprosesslovens §54b første ledd tredje punktum og tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave med krav på kr 25 320, herav utlegg med kr 5 320. Jeg stemmer for denne dom: Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Leif Hagen til Tysvær kommune 25 320 - tjuefemtusentrehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
