Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Dolva: I 1981 ble 83 % av aksjene i entreprenørfirmaet Ingeniør F. Selmer A/S solgt av familien Krafft. Salgsgevinsten for de selgende aksjonærer ble av selskapet beregnet til kr 52 120 000 hvorav kr 42 420 000 ble henført til skjulte reserver i uavregnete anlegg. Salget førte ikke til noen selgende gruppe-beskatning etter dagjeldende §54 annet ledd i skatteloven, idet familien Krafft på salgstidspunktet var bosatt i Sveits, og etter den norsk-sveitsiske skatteavtale ikke kunne skattlegges for gruppesalgsgevinsten. Ingeniør F. Selmer A/S foretok i sitt regnskap for 1981 en oppskrivning - oppløsning - av reserven i uavregnete anlegg med kr 42 420 000, som ble inntektsført i regnskapet. Etter selskapets oppfatning kunne denne inntektsføring skje skattefritt på selskapets hånd fordi den samme inntektspost inngikk i gruppesalgsgevinsten, jf forbudet mot dobbeltbeskatning i skattelovens §17 første ledds første punktum. Ved ligningen for 1981 besluttet imidlertid Oslo ligningsnemnd å inntektsbeskatte selskapet for beløpet. I søksmål om lovligheten av selskapets ligning avsa Oslo byrett den 25 november 1983 dom med denne domsslutning: "1. Ligningen for Ingeniør F. Selmer A/S for 1981 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at oppløsning av reserver i overskudd på uferdige anlegg kr 42.420.000,- kronerførtitomillionerfirehundreogtjuetusen - er skattfri inntekt. 2. Oslo kommune betaler kr 13.612,- kronertrettentusensekshundreogtolv - til Ingeniør F. Selmer A/S." Oslo kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 15 mars 1985 avsa dom med denne domsslutning: "1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Oslo kommune å betale til Ingeniør F. Selmer A/S 6 900 - sekstusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Oslo kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Etter en fusjon i 1985 er Selmer-Furuholmen A/S ankemotpart i saken for Høyesterett. Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Jeg bemerker at partene er enige om de faktiske forhold i saken, således også om at den del av gruppesalgsgevinsten som skal henføres til reserve i uavregnete anlegg, er kr 42 420 000. Den ankende part, Oslo kommune, har opprettholdt sine anførsler for de tidligere retter, og har i hovedsak gjort gjeldende: Inntektsføring av den art som selskapet har gjort, er normalt skattepliktig. Det hevdes at verken skattelovens §17 eller praksis hjemler skattefritak her. Lagmannsretten har således tatt feil når den har funnet at §17 sammenholdt med dommen i [[Rt-1978-639]] om Vestre Strandgate 14 A gir hjemmel for skattefrihet her. Skattelovens §17 er ikke uttrykk for noe overordnet prinsipp. Dobbeltbeskatning er godtatt i en viss utstrekning, særlig i forholdet selskap/aksjonær. Selv om §17 ikke ubetinget er begrenset til bare å gjelde tilfeller av faktisk dobbeltbeskatning, må det videre tillegges vekt at paragrafens formål først og fremst er å hindre dette. De reelle hensyn tilsier ikke skattefrihet her. Vi vet heller ikke noe nærmere om hvordan det latente skatteansvar ble vurdert ved gruppesalget, og hvilket konkret utslag reservene har gitt for salgssummen. Etter kommunens syn er Vestre Strandgate-dommen konkret begrunnet i momenter som mangler i vår sak. Det foreligger her viktige forskjeller av betydning for forståelsen av skattelovens §17. Vestre Strandgate-dommen gjaldt et tilfelle hvor det ble foretatt nytt salg av selskapets hovedaktivum. I vår sak gjelder det oppløsning av opparbeidete reserver, slik at selskapets inntekt er oppebåret på en annen måte enn aksjonærenes. Det må foretas en avgrensning av området for skattefrihet, og kommunen mener at man ikke bør gå ut over de tilfellene hvor det foreligger nytt salg. Som eksempel på at det må foretas en avgrensning, vises det til at fast ligningspraksis nekter å godta skattefri oppskrivning med virkning for avskrivningsgrunnlaget. Denne praksis ble opprettholdt i den eneste dom om dette, Agder lagmannsretts dom av 27 mars 1976. Høyesterett tok ikke standpunkt til dette spørsmål i Vestre Strandgate-dommen. Vestre Strandgate-dommen gjelder videre fast eiendom. I vår sak dreier det seg om omløpsaktiva hvor det gjelder særlige regler for oppskrivningsadgangen. De uttalelser som selskapet viser til om oppskrivning, har derfor begrenset rekkevidde. Størstedelen av de aktuelle reservene måtte under enhver omstendighet inntektsføres i 1981. Det er videre den forskjell at skattefriheten for gevinster ved gruppesalget i Vestre Strandgate-dommen knytter seg til objektets karakter - en leiegård. Etter kommunens syn står det i en annen stilling enn her, hvor skattefriheten følger av skatteavtalen med Sveits, og hvor skattefundamentet flyttes ut av landet. Det foreligger dessuten ikke selvangivelse for selgende gruppe-salget, og det er også for øvrig vanskelig å si at forholdet har vært lovlig framlagt til ligning. Resultatet i 1978-dommen ble videre begrunnet i konkret rimelighet. Dette er momenter som vanligvis har lite gjennomslag i skatteretten, og som for øvrig ikke gjør seg gjeldende i denne sak. Oslo kommune har nedlagt denne påstand: "1. Oslo kommune frifinnes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotparten, Selmer-Furuholmen A/S, viser til sine tidligere anførsler, og til lagmannsrettens begrunnelse som den i det vesentlige er enig i. Selskapet framholder at det reelt sett er det samme beløp som framkom som salgsgevinst ved gruppesalget, som senere er inntektsført i selskapet. Den rettsoppfatning som Vestre Strandgate-dommen og skattemyndighetenes praksis er uttrykk for, må føre til skattefrihet her. Oslo kommune står alene med sin oppfatning av reglene. Det er riktignok slik at praksis ikke har tatt konsekvensen av dette for så vidt gjelder oppskrivning av aktiva med virkning for avskrivningsgrunnlaget. I Agder lagmannsretts dom av 27 mars 1976 om dette påberopte skattyteren seg imidlertid ikke skattelovens §17, og det er usikkert om resultatet kan opprettholdes etter 1978-dommen. Kommunens nye innvending om at oppløsningen av reservene ikke er en oppskrivning, men en inntektsføring av annen art, og at skattemyndighetenes uttalelser om adgang til oppskrivning etter gruppesalg derfor er uten interesse, kan ikke føre fram. Regnskapsteknisk er den måten som inntektsføringen ble gjennomført på, en oppskrivning, og alle instanser - også kommunen selv - har betegnet det som en oppskrivning. Etter aksjelovens §11-9 hadde selskapet adgang til oppskrivning av slike reserver som det her gjelder. Det avgjørende etter skattelovens §17 er imidlertid om det foreligger "inntekt", og dette bygger på skattelovens vide inntektsbegrep som også omfatter inntekt ved oppløsning av reserver. Det er ikke grunn til å behandle den spesielle form for reserve som saken gjelder - fortjeneste ved uavregnete anlegg - annerledes enn for lavt verdsatt varelager eller liknende skjulte reserver i omløpsmidler. Reservene kommer ikke til uttrykk i den bokførte egenkapital, men en kjøper vil være villig til å betale for dem. Det er dette som har gitt seg utslag i gevinsten ved gruppesalget. Det er den samme reserve som kommer fram når selskapet inntektsfører fortjenesten på anleggene, hvilket senest må skje ved ferdigstillelsen av det enkelte anlegg. Selskapet kan imidlertid velge å inntektsføre fortjenesten tidligere etter aksjelovens §11-9. I dette tilfellet valgte selskapet å inntektsføre hele beløpet i 1981 som en engangsoperasjon, selv om en fjerdedel refererer seg til anlegg som ble ferdigstillet senere år. Selv om selskapet i og for seg hadde plikt til å inntektsføre en del av beløpet, er realiteten at selskapet i den løpende virksomhet kunne opparbeide nye reserver på nye anlegg og derved forskyve skattebelastningen. Det er imidlertid ikke gjort her. Det forhold at gevinsten ved gruppesalget ikke er beskattet i Norge, er heller ikke avgjørende. Det avgjørende i forhold til skattelovens §17 er ikke utfallet av ligningen, men at inntekten her er tilordnet et annet skattesubjekt. Ved skatteavtalen med Sveits har man ved forhandlinger fordelt skattefundamentene mellom statene uten hensyn til utfallet av ligningen. I relasjon til §17 må det være tilstrekkelig at man er i en situasjon som objektivt sett tilsier selgende gruppe-beskatning. Når §17 skal anvendes på selgende gruppe-situasjonen, må selskapets skattemessige forhold ses i sammenheng. Gruppesalget har også medført negative virkninger for selskapet, idet salget har ført til tap av adgang til underskuddsframføring etter skattelovens §53. Ankemotparten har nedlagt denne påstand: "1. Eidsivating Lagmannsretts dom stadfestes. 2. Selmer-Furuholmen A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg finner at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg nevner innledningsvis at de regler om selgende gruppebeskatning i skattelovens §54 annet ledd som gjaldt da aksjesalget ble foretatt i 1981, ble endret ved lov av 11 november 1983. Jeg kan ikke se at de nye reglene gir noe bidrag til forståelsen av de tidligere reglene. Jeg bemerker imidlertid at det i lovens forarbeider, Ot prp nr 66 for 1982-83 side 4-6, som en redegjørelse for dagjeldende rett, er forutsatt en skattefri oppskrivningsrett for selskapet med hensyn til omløpsaktiva tilsvarende gevinsten ved selgende gruppe-salg. Det er på det rene at skattelovens dagjeldende §54 annet ledd fikk anvendelse på det foretatte aksjesalg fra familien Krafft, - jeg holder foreløpig betydningen av skatteavtalen utenfor. Etter denne bestemmelsen skal ligningen av aksjonærene, når "det er sannsynlig, at der i virkeligheten tilsiktes salg av selskapets eiendeler eller den av selskapet drevne næring eller virksomhet", skje etter "det sannsynlige virkelige forhold". Dette innebærer - iallfall i utgangspunktet - at gevinstbeskatningen av aksjonærene skal foretas og gevinsten beregnes som om det var selskapet selv som hadde solgt en tilsvarende andel av sine eiendeler, selv om selskapet i og for seg står utenfor transaksjonen. Det er av denne grunn at forbudet mot dobbeltbeskatning i skattelovens §17 må tas i betraktning når man senere skal ta standpunkt til om det foretatte gruppesalg skal tillegges betydning for selskapets egen skatteplikt. Ved Vestre Strandgate-dommen i [[Rt-1978-639]] ble det fastslått at det ved beregningen av den skattepliktige gevinst ved salg av en fast eiendom fra et aksjeselskap, måtte tas hensyn til at gevinsten allerede hadde vært gjenstand for ligningsbehandling ved et forutgående gruppesalg av aksjer i selskapet. Selskapet måtte, for å si det på en annen måte, tillates å oppskrive inngangsverdien av eiendommen med den gevinst som var framkommet ved gruppesalget. Ellers ville den samme gevinst kunne bli beskattet flere ganger, og dette ville etter Høyesteretts oppfatning komme i strid med skattelovens alminnelige dobbeltbeskatningsforbud. Etter min mening må det samme synspunkt slå igjennom også når det, som i vårt tilfelle, foreligger en gevinst ved det forutgående gruppesalg knyttet til omløpsaktiva, her forventet fortjeneste på uavregnete anlegg. Også i dette tilfelle er det selskapets skjulte verdier som er blitt brakt fram til beskatning ved gruppesalget, og det må få betydning for den ligningsmessige behandling av disse verdier på selskapets hånd. Jeg kan ikke se at det kan spille noen rolle at gevinsten for selskapet i dette tilfelle er framkommet ved en regnskapsmessig oppskrivning - eller oppløsning - av vedkommende verdier, og ikke ved et salg av verdiene som i Vestre Strandgate-saken. Jeg er enig med ankemotparten i at det med bakgrunn i skattelovens vide inntektsbegrep ikke er grunnlag for i forhold til selskapet å trekke en slik sondring mellom de forskjellige måter å innvinne inntekten på. Kommunen har anført at de regnskapsmesige disposjoner som Ingeniør F. Selmer A/S foretok i regnskapet for 1981 ikke kan betegnes som en oppskrivning, men som en inntektsføring av annen art. Jeg finner for min del ikke grunnlag for en slik sondring, og vil for øvrig peke på at den foretatte oppløsning av reserven også fra kommunens og ligningsnemndas side tidligere er blitt betegnet som en oppskrivning. Jeg anser det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvorvidt selskapet med utgangspunkt i et gruppesalg også kan aktivere gevinsten med virkning for senere avskrivninger. Som påpekt av førstvoterende i Vestre Strandgate-saken - [[Rt-1978-639]] særlig side 642 - er dette et noe annet spørsmål, og det foreligger ikke i vår sak. Jeg går så over til å behandle det forhold at gevinsten ved gruppesalget på grunn av skatteavtalen med Sveits ikke er blitt beskattet. Noen faktisk dobbeltbeskatning - slik skattelovens §17 primært skal hindre - foreligger således ikke. Jeg tar imidlertid også her utgangspunkt i Vestre Strandgatedommen, som viser at anvendelsen av §17 ikke er begrenset til tilfeller hvor det foreligger faktisk dobbeltbeskatning. Jeg kan ikke se reelle grunner til å stille skattefrihet med grunnlag i skatteavtale ugunstigere enn det tilfelle som ble avgjort i dommen hvor skattefriheten fulgte av skatteobjektets art. Jeg viser også til Finansdepartementets uttalelse, gjengitt i Vestre Strandgate-dommen, om situasjonen hvor første selger har ervervet aksjene ved arv. Mitt standpunkt er overensstemmende med det syn som er kommet til uttrykk i Finansdepartementets uttalelse av 30 mai 1979 (Utv 1979 527), hvor det heter: "Departementet antar at skattefritak etter skatteavtale for ellers skattepliktig gevinst etter skattelovens §54 annet ledd, ikke er til hinder for oppskrivning av verdier av selskapets aktiva ved avhendelse eller senere gruppesalg av aksjene." Denne uttalelsen er fastholdt i en senere upublisert uttalelse av 9 september 1982. Kommunen har pekt på at selgende gruppe ikke har levert selvangivelse, og at også dette taler mot å anvende skattelovens §17 første ledd. Jeg antar at dette her ikke kan være avgjørende. Det er utvilsomt at gevinsten var skattefri etter skatteavtalen. Ligningsmyndighetene har for øvrig fått fulle opplysninger om aksjesalget gjennom selskapet. Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes. Anken har ikke ført fram. Den ankende part må da dekke ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Overensstemmende med omkostningsoppgaven settes saksomkostningsbeløpet til kr 16 000. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Selmer-Furuholmen A/S 16 000 - sekstentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
