Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hellesylt: B som var byråsjef i - - -departementet og tidligere bl.a. hadde vært statssekretær for - - - -, ble 20. januar 1984 pågrepet på Fornebu flyplass. Han var på vei til et møte med en sovjetisk etterretningsoffiser i Wien og hadde med en rekke graderte dokumenter. Pågripelsen og siktelsen mot B vakte enorm oppsikt i massemedia. Etter omfattende etterforskning og langvarige rettsforhandlinger - dels for stengte dører - ble B den 20. juni 1985 av Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for forbrytelser mot bl.a. straffeloven §90, §91 og §94. Deler av dommen er ikke gjort kjent. B som i lagmannsretten var bistått av tre forsvarere, anket dommen til Høyesterett. Med bistand av to nye forsvarere, ble ankesaken forberedt med bl.a. omfattende bevisopptak til bruk for Høyesterett. Under forhandlingene for Høyesterett trakk B 13. mai 1986 anken med en begrunnelse som framgår av hans brev gjengitt i Høyesteretts kjennelse om heving av ankesaken, jfr. [[Rt-1986-494]] flg. Med dette var lagmannsrettens dom rettskraftig. B, som hevder seg uskyldig dømt, hadde også begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Denne begjæring er ennå ikke avgjort av lagmannsretten. Vel en måned etter at ankesaken ble hevet, like før St. Hans 1986, ble det kjent for allmennheten at B hadde utarbeidet et opplegg for et nær forestående fluktforsøk. Han hadde trukket inn en rekke personer, noen vitende, noen uvitende om sin rolle i fluktopplegget. Dette medførte at x-saken igjen - som etter arrestasjonen og under rettsforhandlingene - preget nyhetsbildet i massemedia, med reportasjer, kommentarer og spekulasjoner. Den 24. juni 1986 hadde redaksjonssekretær i Verdens Gang, E, som tidligere hadde skrevet en lang rekke artikler om x-saken, en kommentarartikkel i avisen om B under tittelen "Mannen med maskene". Her uttalte han om fluktplanene at "avsløringen viser ikke annet enn en ny fasett av det som er grunntrekket i den dommen han soner: sviket". På grunnlag av to utsagn i artikkelen reiste B og hans far A privat straffesak mot Verdens Gang, sjefredaktør D og redaksjonssekretær E med krav om straff, mortifikasjon og oppreisning. Den 8. mai 1987 avsa Oslo byrett dom med denne domsslutning: "1. I medhold av straffeloven §253 nr. 1 kjennes disse avsnitt av Es kommentarartikkel på side 6 og 7 i Verdens Gang for 24. juni 1986 døde og maktesløse: a) "Noen særlig intim kontakt med sin gamle far hadde han ikke i årene før arrestasjonen - men etter at spionsiktelsen var et faktum, utnyttet B av alle krefter sin gamle og trofaste far, som var villig til å gråte en skvett med jevne mellomrom." b) "Igjen kom hans gamle far godt med, denne gang for å skaffe penger til flukten - angivelig skulle faren skaffe penger til å dekke dommens inndragningsbeløp." 2. Redaksjonssekretær E dømmes for overtredelse av straffeloven §247 å betale en bot til statskassen stor kr. 1000,- ett tusen kroner - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 4 - fire - dager. 3. Sjefsredaktør D dømmes for overtredelse av straffeloven §431 å betale en bot til statskassen stor kr. 1000,- - ett tusen kroner - eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 4 - fire - dager. 4. Avisen Verdens Gang v/styrets formann, sjefsredaktør D og redaksjonssekretær E dømmes til en for alle og alle for en å betale a) B kr. 3.000,- - tre tusen kroner. b) A kr. 50.000,- kroner femtitusen. 5. De saksøkte dømmes til å betale B og A deres omkostninger i sakens anledning med kr. 52.200, kroner femtitotusentohundre. 6. Oppfyllelsesfristen for de i punktene 4 og 5 nevnte beløp er 14 - fjorten - dager regnet fra dommens forkynnelse." Jeg nevner at det i domsslutningen under punkt 1 bokstav a er en feil, idet de to ord "for pressen" er falt ut av det utsagn som der er mortifisert. Om det nærmere saksforhold viser jeg til domsgrunnene. Verdens Gang, D og E har påanket byrettens dom. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen, subsidiært ankes også over oppreisningsbeløpene. Partenes anførsler er stort sett de samme som for byretten, med de begrensninger som ligger i at Høyesterett ikke kan prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. I det følgende gir jeg et konsentrat av hovedanførslene. De ankende parter anfører at byretten har lagt et uriktig innhold inn i de to utsagn, som hevdes ikke å rammes av straffeloven bestemmelser om ærekrenkelse. Derfor er det verken grunnlag for straff eller mortifikasjon. Det uriktige innhold byretten har lagt i utsagnene, har også medført at byretten har vurdert kravet til sannhetsbevis ut fra uriktige forutsetninger. Byretten har dessuten sett isolert på utsagnene og unnlatt å legge vekt på den spesielle bakgrunn for det som skrives. Heller ikke har byretten lagt vekt på at det er tale om en kommentar, hvor grensene for hva som kan skrives er friere enn ellers, og hvor premissene dessuten var gitt i de velkjente opplysninger som forelå om x-saken på den tid. Videre har ikke byretten sammenliknet med den langt skarpere kritikken som står upåtalt i artikkelen, men tvert imot ansett VG's omtale ellers som skjerpende omstendigheter. De ankende parter understreker at de to utsagn må ses på bakgrunn av at x-saken er den kanskje mest kjente rettssak i de siste årtier. Den har opptatt media som ingen annen sak, bare i VG er det skrevet mer enn 1000 avissider om den. Bs forbrytelser er av slik karakter at folk har reagert med forbitrelse og indignasjon mot den svik de mener er begått. B har selv sluppet til i media i ekstrem grad. Han har rettet voldsom kritikk mot myndigheter og personer. Det gjelder Utenriksdepartementet, overvåkingspolitiet, sakkyndige i rettssaken, Stortinget, lagmannsretten og Høyesterett. Hans beskyldninger og karakteriseringer går på personers og institusjoners integritet. Når B har eksponert seg på en slik måte, må han finne seg i at det svares med samme mynt. Også A engasjerte seg etter hvert sterkt i saken. Og han er ingen hvem som helst. Han har vært stortingsrepresentant, statssekretær, statsråd og fylkesmann. Hans ord blir lyttet til. Det er hans privilegium å mene at hans sønn er uskyldig, og å stå ham bi menneskelig. Men hans kritikk av myndigheter og personer som har hatt befatning med x-saken, har gått også på deres integritet. Uansett den forståelse man kan ha for ham som en hardt rammet far, må også han da tåle at det svares skarpt. Det henvises videre til trykkefriheten som er vernet av grunnloven §100, og hevdes bl.a. på denne bakgrunn at de utsagn som er framkommet iallfall ikke er rettsstridige. Subsidiært anføres at straff må bortfalle på grunn av provokasjon, idet både B og A i sin skarpe og ubegrunnede kritikk av personer og institusjoner som har hatt befatning med saken, har opptrådt slik at vilkårene for straffrihet etter straffeloven §250 foreligger. Iallfall foreligger provokasjonsliknende forhold. Atter subsidiært anføres at VG som representant for allmennheten, har uttalt seg til berettiget varetakelse av eget og andres tarv, jfr. straffeloven §249 nr 3, og har utvist tilbørlig aktsomhet, slik at straff av denne grunn ikke kommer på tale. Når det gjelder oppreisningen, anføres at denne er for høyt utmålt når det gjelder A og ikke burde ha vært gitt til B. Saksbehandlingsanken begrunnes med at retten har vist en ensidig innstilling. Dette kom fram ved formannens prosessledelse og framgår av en rekke uttalelser og karakteristikker i dommen som de ankende parter hevder fratar dommen dens karakter av objektivitet. De uttrykksmåter i domsgrunnene som kritiseres, finner jeg ikke grunn til å gjengi. De ankende parter har nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: Verdens Gang v/styrets formann, sjefredaktør D og redaksjonssekretær E frifinnes. Subsidiært: Byrettens dom oppheves. I begge tilfeller: Avisen Verdens Gang, sjefredaktør D og redaksjonssekretær E tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett hos A og B." Ankemotpartene, A og B, mener at byrettens dom er riktig, og viser til den begrunnelse som er gitt i dommen. Selv i en sak som har vakt så enorm interesse i massemedia, finnes det grenser for hva som kan framføres. Det er meget som kunne ha vært påtalt, men ankemotpartene har valgt å holde seg til uttalelser som går inn i det nære personlige og private forhold mellom far og sønn. B satt i månedsvis med brev- og besøksforbud, utestengt fra den omtale massemedia flommet over av. Det var han som hadde bruk for ytringsfriheten, når han omsider fikk adgang til å gi uttrykk for sitt syn. Det er ikke hans opptreden i massemedia som er et misbruk av ytringsfriheten, men slike skriverier som bl.a. i VG. A, som hele tiden har støttet sin sønn, var lenge tilbakeholden med å uttale seg. Han så med stigende bekymring på omtalen i massemedia, og begynte etter hvert å tvile på om det var mulig for sønnen å få en rettferdig behandling. Han har i sine uttalelser til støtte for sønnen ikke tatt standpunkt til enkeltheter. Når VG påberoper seg hans kritiske uttalelser, må det være tillatt å vise til den behandling VG ga hans sønn. Det er i tilfelle ingen forholdsmessighet mellom det A har sagt, og den behandling VG har gitt ham. Det foreligger således ikke grunnlag for straffbortfall på grunn av provokasjon, verken i forhold til B eller A. Det bestrides videre at VG er i en situasjon som kan begrunne straffrihet, når injurien er usann. Det hevdes således at VG ikke kan uttale seg til berettiget varetakelse av allmennhetens krav, og iallfall ikke har gjort dette i saken her. Under enhver omstendighet har ikke VG vist den tilbørlige aktsomhet, som er et vilkår for straffrihet etter §249 nr 3. Når det gjelder oppreisningsbeløpene, erkjennes at det er forskjell på A og B. Dette er kommet til uttrykk i byrettens dom. Oppreisningen bør ikke settes ned. Saksbehandlingsanken er det ikke grunnlag for. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: "1. Anken forkastes. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til at byrettens dom må oppheves. Først vil jeg nevne at det her er tale om en privat straffesak hvor Høyesteretts kompetanse er begrenset, som i straffesaker ellers. Høyesterett kan således ikke prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men må her bygge på det faktum byretten etter sin bevisvurdering har lagt til grunn. Søksmålet gjelder to trykte utsagn. Det hører ikke til bevisbedømmelsen, men til lovanvendelsen, å avgjøre hvorledes disse utsagn naturlig må forstås. Byretten har foretatt den bevisvurdering retten har ansett nødvendig ut fra sin forståelse av utsagnene. Når jeg - som det vil framgå - til dels forstår utsagnene annerledes enn byretten - medfører dette at det ikke foreligger den bevisvurdering som er nødvendig for at Høyesterett kan avsi dom. De ankende parter har anført som en saksbehandlingsfeil at det forekommer uttalelser i domspremissene som viser at dommerne ikke har hatt den tilstrekkelige distanse til saken. Denne ankegrunn finner jeg ikke kan føre fram. Det som står i domsgrunnene reiser etter min mening ikke berettiget tvil om dommernes habilitet. Om prosessledelsen som de ankende parter også har kritisert, foreligger ikke noe som gir grunnlag for Høyesterett til å ta standpunkt til om den på noe punkt kan ha vært kritikkverdig. Spørsmålet om mangelfulle domsgrunner i forbindelse med prøvelsen av lovanvendelsen, kommer jeg tilbake til i min drøftelse av forståelsen av de utsagn det gjelder. Sakens gjenstand er to utsagn som sto på trykk i en artikkel i VG 24. juni 1986, og som utgjør en mindre del av artikkelen. Når meningsinnholdet skal fastlegges, vil det øvrige i artikkelen kunne ha betydning. Artikkelen inneholder en sterk fordømmelse av B for hans svik. Målet for angrepet er B, dette dirigerer både kritikkens retning, styrke og form. De andre som er nevnt, er personer som etter artikkelforfatterens mening er ført bak lyset, sveket og utnyttet av B. Overskriften på artikkelen er "Mannen med maskene". Ingressen lyder: "Nok en maske er falt fra Bs ansikt. Men avsløringen viser ikke annet enn en ny fasett av det som er grunntrekket i den dommen han soner: sviket." Etter at det i artikkelen er regnet opp en rekke eksempler på B s svik, kommer under et avsnitt med overskrift "Utnyttet faren" det første utsagn saken gjelder. Dette har følgende ordlyd: "Noen særlig intim kontakt med sin gamle far hadde han ikke i årene før arrestasjonen - men etter at spionsiktelsen var et faktum, utnyttet B av alle krefter sin gamle og trofaste far, som var villig til gråte en skvett for pressen med jevne mellomrom." Vurderingen av om det som her er uttalt rammes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247, vil måtte avhenge av hvilket inntrykk utsagnet lest i sin helhet og i sin øvrige sammenheng er egnet til å gi den alminnelige avisleser. Utsagnet utgjør en periode, men kan sies å inneholde flere delutsagn. For min vurdering av meningsinnholdet finner jeg det praktisk å ta utgangspunkt i de enkelte delutsagn og se på disse for seg. Men mine endelige standpunkter og vurderinger bygger på det inntrykk det hele utsagn i sin sammenheng må antas å gi avisleserne. 1. Innledningen "Noen særlig intim kontakt med sin gamle far, hadde han ikke i årene før arrestasjonen ..." kan jeg ikke finne inneholder noen ærekrenkelse. Dette gjelder både om den leses isolert, eller settes i sammenheng med den etterfølgende del av perioden. Det kan være vanskelig å fastslå et eksakt meningsinnhold i utsagnet, og det foreligger vel her forskjellige tolkningsmuligheter. Jeg kan imidlertid ikke se at det under noen omstendighet naturlig kan oppfattes som en beskyldning av ærekrenkende karakter verken mot A eller B. Byretten uttaler at det ikke "inneholder noen ærekrenkelse av A i form av at han ikke skal ha ofret nok tid og omsorg på sønnen". Det er jeg helt enig i, men tilføyer at det ikke framgår klart av domsgrunnene om byretten i det hele tatt har funnet utsagnet ærekrenkende. Det er kanskje mest naturlig å oppfatte utsagnet slik at det ikke var hyppig og nær kontakt mellom far og sønn. Jeg nevner i denne sammenheng at på det tidspunkt B ble siktet, hadde han vært en voksen mann i mange år. Han hadde vært travelt opptatt i mange sammenhenger, og hadde også i lengre tid oppholdt seg i USA. Utsagnet rammes ikke av gjerningsinnholdet i straffeloven §247, verken isolert sett eller i sin sammenheng for øvrig og kan ikke gi grunnlag for straff eller mortifikasjon. 2. Mellomleddet ".... men etter at spionsiktelsen var et faktum, utnyttet B av alle krefter sin gamle og trofaste far ..." er heller ikke eksakt når det gjelder meningsinnholdet. Byretten har oppfattet utsagnet slik at det klart insinueres at "B etter arrestasjonen på utilbørlig måte av alle krefter søkte å utnytte sin gamle far til egen fordel". Dette innebærer etter min mening en forsterkning av utsagnet. Begrepet "utnytte" er ikke entydig. Lest i sammenheng med det som ellere anføres i artikkelen, oppfatter jeg utsagnet som en beskyldning om at B, også overfor faren som overfor de andre han har ført bak lyset, bærer en maske og hevder seg uskyldig forfulgt og dømt. Utnyttelsen ligger i selve den situasjon dette skaper, og den støtte B utvilsomt vil få fra sin gamle og trofaste far som må tro på sønnens forsikringer. Så langt kan dette ikke være noen ærekrenkelse i forhold til A. Men jeg er blitt stående ved at det heller ikke er ærekrenkende overfor B, etter sin sammenheng og i betraktning av den situasjon som var oppstått. Et utsagn om at han i den dystre situasjon han var kommet i, av alle krefter søkte støtte hos sin ressurssterke far og i denne sammenheng bærer en maske av forfulgt uskyld, kan jeg ikke anta rammes av gjerningsinnholdet i straffeloven §247. 3. Først i den tredje og avsluttende del av det påklagede utsagn er A trukket inn på en måte som kan innebære en ærekrenkelse overfor ham. Det er sagt at han var "villig til å gråte en skvett for pressen med jevne mellomrom". Byretten har funnet at dette må forstås slik at han var "villig til å la seg manipulere til å komme med sterkt følelsesladd innlegg i pressen til fordel for sønnen når denne måtte se seg tjent med det". Når det gjelder spørsmålet om sannhetsbevis, bemerker byretten at "det er heller ikke ført noe bevis for at det skal medføre riktighet at A var villig til å komme med slike innlegg i pressen når B følte behov for dette". Jeg er ikke enig i den forståelse av utsagnet som byretten har lagt til grunn. Som det vil ha framgått av det jeg alt har sagt, finner jeg ikke at den foranstående del av utsagnet kan forstås slik at B har utnyttet faren på annen måte enn at han har fått faren til å tro at han har vært forfulgt uten grunn, vitende om at faren da ville gå i bresjen for ham. I sammenheng med dette finner jeg heller ikke at det i siste ledd av utsagnet ligger at A har latt seg lede eller manipulere på annen måte enn at han i likhet med de andre som er nevnt i artikkelen, har trodd på B og handlet deretter. Uttrykksmåten "villig til å gråte en skvett for pressen med jevne mellomrom" er en klart nedsettende omtale av As framtreden i pressen. Det er riktignok ikke i seg selv ærekrenkende å skrive at A har gitt uttrykk for sine følelser. At saken gikk sterkt inn på ham og vakte sterke følelser, er selvsagt ikke egnet til å nedsette hans omdømme. Uttrykket "gråte en skvett" er imidlertid ingen dekkende beskrivelse for ekte sorg og bekymring, og utsagnet gir inntrykk av at A var villig til å tre fram for pressen med jevne mellomrom nettopp for å "gråte en skvett". Av den ankende parts anførsler i ankesaken, framgår at A s uttalelser har vært preget av engasjement i sønnens sak og av sterk kritikk mot personer og institusjoner som har hatt med saken å gjøre. Dersom det er med slike utsagn A har opptrådt i pressen, er det en misvisende og usann omtale å si at han har trådt fram for å "gråte en skvett", selv om han ved enkelte anledninger ikke har kunnet holde tårene tilbake. En slik omtale er også egnet til å skade hans gode omdømme. På grunn av sin forståelse av utsagnet har byretten ikke tatt standpunkt til om utsagnet innebar en usann omtale av A s uttalelser til pressen. Spørsmålet om det er ført sannhetsbevis, hører til skyldspørsmålet og kan ikke prøves av Høyesterett når det gjelder den faktiske side. Det er derfor nødvendig å oppheve byrettens dom. Utsagnets siste del omhandler As framtreden for pressen og kan verken isolert eller lest i sammenheng med artikkelen for øvrig, anses som en ærekrenkelse av B. Det annet utsagn som søksmålet er knyttet til, lyder slik: "Igjen kom hans gamle far godt med, denne gangen for å skaffe penger til flukten - angivelig skulle faren skaffe penger til å dekke dommens inndragningsbeløp." Byretten uttaler om dette utsagn bl.a. at det "må forstås som en klar beskyldning om at B igjen utnyttet sin far som hjalp ham med å skaffe penger til flukten. Det er en beskyldning som må ramme omdømmet til både far og sønn". Byretten har funnet at sannhetsbevis ikke er ført. Den hadde således ansett det på det rene at de penger som er bragt inn i fengslet ikke stammet fra A. Jeg oppfatter ikke, som byretten, den nevnte uttalelse som en ærekrenkelse av A. Uttrykket "angivelig" og den retning kritikken i artikkelen ellers har, gjør at det er naturlig å oppfatte utsagnet som Bs angivelse av hva pengene skulle brukes til overfor sin far, som er i god tro. Jeg kan da ikke se at det her ligger noen ærekrenkelse mot A, uansett om han skulle ha bidratt med penger som hans sønn aktet å bruk i forbindelse med den planlagte flukt. I forhold til B fyller utsagnet gjerningsinnholdet i §247. Han beskyldes for å ha ført, eller forsøkt å føre, sin far bak lyset for å få hjelp til å skaffe fluktpenger. Dette er et tillitsbrudd av en helt annen art enn de det ellers er tale om i saken. Byretten må som nevnt forstås slik at den mener det må føres sannhetsbevis for at de penger som ble bragt inn i fengslet og som B ville bruke til flukten, stammet fra faren. Jeg kan imidlertid ikke se at det ligger noe mer i utsagnet enn en beskyldning om at B har trukket faren inn i sitt eget spill også for å skaffe seg midler til flukten. Det framgår av byrettens dom at spørsmålet om penger til å dekke inndragningsbeløpet, ifølge en politiforklaring fra Bs bror C, skal ha vært reist av B da han hadde familiebesøk i fengslet. Her var også A til stede, og det var blitt snakket om at det måtte skaffes penger til å betale inndragningsbeløpet. I politiforklaringen uttales - men dette framgår ikke av dommen - at faren "sa seg også villig til å hjelpe til med å betale kravet". Videre framgår av politiforklaringen at det var tale om midler som skulle bringes inn i fengslet. Dette er heller ikke nevnt i dommen. Dersom spørsmålet om å skaffe penger til dekning av inndragningsbeløpet var reist i et "familieråd", og faren var enig i at B slik måtte hjelpes, finner jeg at dette i tilfelle vil gi tilstrekkelig dekning for det utsagn det her er tale om. Men byretten har gjengitt ufullstendig politiforklaringen på punkter som er av betydning for spørsmålet om det er ført sannhetsbevis. Og byretten har videre ikke tatt klart standpunkt til riktigheten av Cs politiforklaring, som denne senere ikke har villet vedstå seg fullt ut. Domspremissene er etter dette ikke tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves, og også på dette punkt må byrettens dom oppheves. Etter dette finner jeg at byrettens dom i sin helhet må oppheves, jfr. straffeprosessloven §363 annet ledd. Det framgår av hva jeg tidligere har sagt på hvilke punkter jeg mener det overhodet ikke er grunnlag for straff eller mortifikasjon, og på hvilke punkter det kan være grunnlag for en eventuell ny behandling for retten. Jeg har etter omstendighetene ikke funnet det hensiktsmessig å utforme avgjørelsen på noe punkt som en dom om frifinnelse. Når det gjelder saksomkostninger, følger det av straffeprosessloven §440 at spørsmålet avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13. Etter det utfall anken har fått, finner jeg at hver av partene bør bære sine omkostninger både for byretten og Høyesterett. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for byretten eller for Høyesterett. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
