Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om odelsloven §22 er til hinder for at Anita Eriksen som odelsberettiget løser eiendommen Kjellsthun gnr 30 bnr 199 i Tromsø fra Ester og Terje Kjeldsen. Anita Eriksens eldre bror, Bjarne Eriksen, overtok ved skjøte tinglyst 18. juli 1980 odelseiendommen Nygård gnr 30 bnr 72 i Tromsø fra deres felles far. Ved skylddelingsforretning tinglyst 24. mars 1982 ble eiendommens våningshus og garasje fradelt med en tomt på ca 2 dekar. Parsellen, som denne sak gjelder, ble overdratt til Ester og Terje Kjeldsen ved skjøte tinglyst 27. april 1982. Resten av eiendommen Nygård var ved skjøte tinglyst 23. april 1982 overdratt som tilleggsjord til Ester Kjeldsens foreldre, Elea og Arne Joreng. Etter at Arne Joreng hadde overdratt sin del av eiendommen til hustruen, ble den 11. mai 1982 sammenføyd med hennes eiendom Lyngeng gnr 30 bnr 71 i Tromsø. Troms fylkeslandbruksstyre hadde ved vedtak av 29. januar 1982 godkjent fradelingen av parsellen etter jordloven §55, samtidig som det ble gitt konsesjon til Elea og Arne Joreng for erverv av resten av eiendommen Nygård. Videre hadde Tromsø bygningsråd ved vedtak av 4. mars 1982 godkjent fraskillelsen av parsellen etter bygningsloven §63. Senere søkte Elea Joreng om odelsfrigjøring etter odelsloven §31 av den eiendom som hun hadde overtatt. Søknaden ble innvilget ved Landbruksdepartementets vedtak av 2. desember 1983. Vedtaket ble imidlertid påklaget av Anita Eriksen. Ved fornyet behandling av saken ble det konstatert at det ikke var truffet noe gyldig vedtak, idet Kongens myndighet ikke var delegert til departementet i et tilfelle som det foreliggende. Ved kgl resolusjon av 22. juni 1984 ble det bestemt at gnr 30 bnr 72 i Tromsø ikke frigjøres for odel. Anita Eriksen hadde allerede i 1982 reist odelsløsningssak både mot Ester og Terje Kjeldsen og Elea Joreng ved Malangen herredsrett. Saken mot ekteparet Kjeldsen ble behandlet etter odelsloven §64, da de bl a under henvisning til odelsloven §22 bestred at det var adgang til odelsløsning. Saken mot Elea Joreng er opplyst å være stanset i påvente av utfallet av saken mot ekteparet Kjeldsen. Det bestrides her ikke at det er adgang til odelsløsning. Malangen herredsrett, som overensstemmende med odelsloven §64 var satt med meddommere, avsa 12. juli 1984 dom med slik domsslutning: "1. De saksøkte, Terje og Esther Kjeldsen, frifinnes. 2. Anita Eriksen dømmes til å betale saksomkostninger til Terje og Esther Kjeldsen med kr. 9.850, -nitusenåttehundreogfemti- innen to uker fra dommens forkynnelse." Anita Eriksen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 7. juli 1986 avsa dom med slik domsslutning: "1. Anita Eriksen har i forhold til Terje og Ester Kjeldsen løsningsrett til parsellen "Kjellsthun", gnr. 30, bnr. 199 i Ramfjordbotn i Tromsø. 2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke." Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Her skal bare kort nevnes at herredsretten bygget sitt domsresultat på at Anita Eriksen under forhandlinger med sin bror før odelseiendommen ble overdratt til utenforstående, skulle ha opptrådt på en slik måte at hun hadde gitt avkall på sin løsningsrett. Lagmannsretten var ikke enig i dette. Den bygget sitt domsresultat på at det vesentlige for fylkeslandbruksstyret og bygningsrådet hadde vært å rydde veien for en nedleggelse av odelsgården som selvstendig bruk, og ikke å samtykke til anskaffelse av tomt til noe spesielt formål. Når søknaden om odelsfrigjøring ikke ble tatt til følge, kunne det ikke være riktig å bruke odelsloven §22 slik at odelsretten til resteiendommen lett ble verdiløs for den odelsberettigede som fortsatt ville nytte eiendommen til landbruksdrift. Ester og Terje Kjeldsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Det har ikke vært holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett, men ankemotpartens prosessfullmektig har utarbeidet en redegjørelse om partene og den faste eiendom, som er godtatt av den annen part. De ankende parter har for Høyesterett frafalt den tidligere anførsel om at Anita Eriksen hadde gitt opp sin odelsrett. Ankemotparten har som ny anførsel for Høyesterett gjort gjeldende at odelsloven §22 ikke kommer til anvendelse og at løsningsretten er i behold fordi eiendommen Kjellsthun ikke lovlig kan fraskilles. Hun har frafalt en tidligere subsidiær anførsel om at skjøte på Kjellsthun kunne avløses som heftelse etter analogi fra odelsloven §22, jf §50. De ankende parter, Ester og Terje Kjeldsen, har i det vesentlige anført: Det foreliggende tilfelle faller inn under ordlyden i odelsloven §22. Det er ikke ut fra lovforarbeider eller rettspraksis grunnlag for å sondre mellom tomt til hus som skal oppføres og tomt til hus som allerede står på eiendommen. Heller ikke er det grunnlag for å sondre mellom "bustadhus" som er nødvendige for drift av eiendommen som landbrukseiendom og andre "bustadhus". Den nødvendige sikkerhet mot en urimelig bruk av odelsloven §22 ligger i den kontroll som de offentlige myndigheter utøver ved delingsforretninger, jf Falkanger: Odelsretten og åsetesretten side 58. Det er foretatt en lovlig delingsforretning, og da kommer §22 til anvendelse. Fylkeslandbruksstyret og bygningsrådet har ikke opptrådt illojalt. Den omstendighet at den gjenværende del av eiendommen Nygård ikke ble gjenstand for odelsfrigjøring, kan ikke få betydning for adgangen til å løse denne. De ankende parter, som har hatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand: "1. Ester og Terje Kjeldsen frifinnes. 2. Anita Eriksen tilpliktes å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett til Ester og Terje Kjeldsen og for Høyesterett til det offentlige." Ankemotparten, Anita Eriksen, har i det vesentlige anført: Lagmannsrettens dom er riktig. Det gjelder også dens begrunnelse så langt den rekker. For Høyesterett påberoper ankemotparten seg to grunnlag for at hennes løsningsrett er i behold. For det første hevdes det at det må få betydning for gyldigheten av samtykkene fra fylkeslandbruksstyret og bygningsrådet til deling av eiendommen Nygård at de forutsetninger som samtykkene bygget på, ikke lot seg gjennomføre. Begge samtykker bygget på den uttalte forutsetning at jordveien skulle overdras til naboeiendommen som tilleggsjord. I og med at odels frigjøring ble nektet ved kgl resolusjon og ankemotparten har gått til løsningssak, vil forutsetningene ikke kunne oppfylles. Dette må begrense gyldigheten av delingssamtykkene. Er det ikke foretatt en lovlig fradeling, kommer odelsloven §22 ikke til anvendelse. For det annet hevdes det at odelsloven §22 må tolkes slik at gårdstunet med de nødvendige bygninger for drift av gården ikke kan fraskilles med den virkning at parsellen blir odelsfri. Det vises her til en artikkel av Robberstad om "Odelsfrigjering av bustadtufter" i Lov og Rett 1963 134. En annen ordning vil lett gjøre odelsretten til resten av eiendommen verdiløs - slik som her. Den som skal eie og drive eiendommen, må ha et sted å bo på eller ved eiendommen. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom, punkt 1, stadfestes. 2. Anita Eriksen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I vesentlig grad kan jeg også slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. I Troms fylkeslandbruksstyres vedtak av 29. januar 1982 om fradelingen av parsellen fra eiendommen Nygård, er det uttrykkelig uttalt at "Fylkeslandbruksstyret legger avgjørende vekt på og forutsetter at eiendommen blir solgt som tilleggsjord til nabo". Denne forutsetning er ytterligere presisert i fylkeslandbruksstyrets vedtak av samme dag angående konsesjonsspørsmålet for ekteparet Joreng. Det uttales her at dersom det blir aktuelt, vil fylkeslandbruksstyret vurdere å fremme sak om odelsfrigjøring på eiendommen Nygård. Tromsø bygningsråds vedtak av 4. mars 1982 angående delingsspørsmålet bygget på en innstilling fra byplansjefen. Det heter her: "Da det her dreier seg om overføring av resten av eiendommen som tilleggsjord til naboeiendommen, mener byplansjefen fradelingen skjer som et ledd i videreføring av primærnæringene." De ankende parter har fremhevet at sikkerheten mot en urimelig bruk av odelsloven §22 ligger i den kontroll som utøves av de myndigheter som må gi samtykke til fradeling av hustomter. Til dette skal jeg bemerke at det blir ikke meget tilbake av denne sikkerhet hvis myndighetene bygger på gale forutsetninger. Man må i denne forbindelse ha for øye at spørsmålet om odelsfrigjøring i denne sak hørte under Kongen i statsråd, og ikke under de lokale myndigheter. Anita Eriksen kan ikke bebreides for at hun brukte sin odelsrett til eiendommen Nygård, slik at forutsetningene for fradelingen av parsellen ikke har kunnet gjennomføres. Når fradelingen bygger på et sviktende grunnlag, slik som her, kan den ikke få den virkning at odelsretten til parsellen faller bort. Selv om dette er tilstrekkelig til å begrunne domsresultatet, finner jeg etter det som er anført fra ankemotparten for Høyesterett angående forståelsen av odelsloven §22, å burde gå noe nærmere inn på tolkningen av denne bestemmelse. Ifølge bestemmelsen kan "Fråskild tomt til bustadhus, forretningsbygg, industriføretak, lager, naust, garasje eller liknande... ikkje løysast på odel". Bestemmelsen avløste den tidligere bestemmelse i lov av 16. juli 1907 nr 1 angående forandringer i og tillegg til lovgivningen om odelsretten og åsetesretten §1 nr 2 a. Denne bestemmelse gjaldt særskilt matrikulerte hustomter "hvor det bygges eller er bygget beboelseshus". Det er på det rene at odelsloven §22 også gjelder tomter der det allerede står hus. Bestemmelsen nevner ikke driftsbygninger som anvendes i landbruket. Bestemmelsen synes generelt å gjelde for "bustadhus". Det er ikke gjort unntak for våningshus som har sammenheng med driften av gården. Høyesterett har i et par avgjørelser som gjaldt loven av 1907 §1 nr 2 a - [[Rt-1950-796]] og [[Rt-1961-541]] - godtatt at en parsell med den gamle hovedbygning på gården måtte anses odelsfri. Men i disse tilfellene var det vesentlige av jordveien etterhvert blitt utparsellert, og det foregikk ikke lenger noen gårdsdrift på eiendommen. Jeg behøver ikke i denne sak ta stilling til om våningshuset på et gårdsbruk alle tilfelle faller utenfor §22, f eks også når det er flere bolighus på gården, eller eieren har annen bolig i nærheten. I alminnelighet må det imidlertid legges til grunn at våningshuset faller utenfor §22, og noen særlig grunn til at det ikke skulle falle utenfor i denne sak, foreligger ikke. Våningshuset er det eneste bolighus på eiendommen. Når eiendommen for øvrig ikke er gjort odelsfri, ville det etter min mening være lite forenlig med odelsrettens formål om ikke våningshuset med tilhørende tomt kunne løses på odel sammen med resten av eiendommen. I det foreliggende tilfelle trodde både myndighetene og partene i overdragelsen at resten av eiendommen Nygård ville bli gjort odelsfri. Når det da ikke gikk slik, mener jeg at det også følger av en tolkning av odelsloven §22 at den utskilte parsell ikke er odelsfri. Lagmannsrettens dom punkt 1 blir etter dette å stadfeste. Jeg finner heller ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, slik at også denne kan stadfestes. For Høyesterett bør imidlertid de ankende parter betale saksomkostninger. Omkostningenes beløp settes til kr 30.000 til dekning av salær og kr 6.870 til dekning av utlegg, tilsammen kr 36 870. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ester og Terje Kjeldsen, en for begge og begge for en, til Anita Eriksen 36.870 - trettiseks tusen åttehundre og sytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
