Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om et fjellområde på sydsiden av Slettefjell i Vang kommune ligger i sameie mellom stølseierne i området, eller om området fra fjellets topp ned til det såkalte avfallsgjerde (opprinnelig kalt avhaldsgjerde) i skogkanten er delt i teiger som hver eies av de enkelte stølseiere. Tvisteområdet som ligger nord for Vangsmjøsi, utgjøres av en fjellskråning fra ca 900 m o.h. opp til toppen av Slettefjell i en høyde av 1300/1400 m o.h. Området som er opplyst å være på ca 12500 dekar, avgrenses mot øst av Hurumdelet, mot vest av Rysendalsameiet, mot nord av den langsgående topp av Slettefjell og mot syd i det vesentlige av avfallsgjerdet. Mot sydvest støter tvisteområdet på en kortere strekning mot Rysna elv. Syd og nedenfor avfallsgjerdet og tvisteområdet ligger det et belte med skog. Partene er enige om at dette skogbelte er delt opp i smale eiendomsteiger opp mot avfallsgjerdet. I 1974 krevde 24 eiere av skogteigene grensegang i tvisteområdet ovenfor skogteigene. Kravet var rettet til Vestoppland jordskifterett som allerede hadde til behandling krav om bruksordning i Rysendalsameiet. Da det er en sammenheng mellom sakene, finner jeg det hensiktsmessig først å gi enkelte opplysninger om Rysendalsaken. Krav om bruksordning i Rysendalsameiet ble fremmet for jordskifteretten i 1956. Den 1. september 1971 krevde en rekke brukseiere med rettigheter innen Slettefjellområdet saken utvidet til å omfatte bruksordning innen dette området. Jordskifteretten besluttet 9. september 1975 ikke å ta begjæringen til følge. Retten tok sikte på å påskynde Rysendalsaken som var blitt gammel. Under sakens behandling for jordskifteretten oppsto det imidlertid tvist bl.a. om Rysendalsameieområdets utstrekning østover. Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing som også er parter i den foreliggende sak, hevdet å være eiendomsberettiget til en teig beliggende øst for Rysendalsameiet. Rysendalsameiet på sin side hevdet at teigen gikk inn i sameiestrekningen. Jordskifterettens kjennelse av 7. september 1978 som gikk sameiet i mot, hadde denne slutning: "1. Grensen mellom Rysendalsameiet på vestre side og gnr 73/2, Rysnestølen, eventuelt også gnr 73/1, Fuglien m.fl. på østre side - går fra Rysna ved punkt på kartet merket I, i retning om lag nord til fossehenget i Grønstølbekken eller Fossebekken. 2. Knut Hemsing som eier av gnr 73/2, Rysnestølen utgår som andelshaver i Rysnedalssameiet." Jordskifterettens kjennelse ble påanket og stadfestet av lagmannsretten og Høyesterett. Lagmannsrettens dom er avsagt 1. september 1980, og Høyesterett avsa sin dom 25. januar 1983, [[Rt-1983-75]] flg. Som jeg allerede har nevnt, ble det i 1974 krevet grensegang i Slettefjellområdet. Rekvirentene, skogteigeierne, gjorde gjeldende at eiendomsteigene i skogen strakte seg ovenfor avfallsgjerdet, opp i fjellet. Kravet om grensegang ble senere trukket tilbake av to av rekvirentene. Under sakens behandling for jordskifteretten fremkom det fra i alt 19 beiteberettigede protester mot at grensegangsforretningen ble fremmet. De hevdet at det omtvistede området lå i sameie mellom samtlige beiteberettigede og at det ikke var grunnlag for noen grensegangsforretning. Tvisten om eiendomsretten ble av jordskifteretten tatt opp til særskilt avgjørelse i medhold av jordskifteloven §17. Vestoppland jordskifterett avsa 12. september 1983 dom med slik domsslutning: "1. Tvisteområdet Slettefjell frå grensa mot Rysendalen sameige austover til Hurumdele er ei sameige mellom bruka til dei framafor førte partar i saka. 2. Sakskostnader vert ikkje pålagt." Denne avgjørelse ble påanket til Eidsivating lagmannsrett av de 22 skogteigeiere som ønsket grensegangsforretning avholdt. Den 20. september 1985 avsa Eidsivating lagmannsrett dom med denne domsslutning: "1. Med unntak for en teig i vestre del av tvisteområdet tilhørende Ola B. Wangensteen og/eller Ivar Hemsing stadfestes post 1 i Vestoppland jordskifteretts dom av 12. september 1983. 2. Saksomkostninger tilkjennes verken for jordskifteretten eller for lagmannsretten." Anken førte således frem for Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing. Lagmannsretten kom for deres vedkommende til et annet resultat enn jordskifteretten. Det ble lagt til grunn at en av dem eller begge var eiere av en teig i den vestre del av tvisteområdet på grensen mot Rysendalsameiet. Lagmannsretten la avgjørende vekt på Høyesteretts dom, [[Rt-1983-75]] flg., om østgrensen for Rysendalsameiet. I lagmannsrettens avgjørelse ble det ikke tatt standpunkt til eiendomsteigens utstrekning mot nord. Jeg viser til lagmannsrettens domsgrunner, hvor det uttales: ".... Da det etter dette vil foreligge en eiendomsteig på østsiden av den grense som ble fastslått i Rysendalsaken som ikke inngår i Slettefjellsameiet, vil grensegangsforretningen for så vidt angår denne teigs østgrense mot sameiet bli å fremme. Det vil da også måtte avgjøres om teigen går like til toppen av Slettefjellet (vannskillet) eller om den er begrenset av en linje østover fra fossehenget i Grønstølbekken eller Fossebekken på bakgrunn av grensebeskrivelsen i Rysendalsaken." For tvisteområdet for øvrig kom lagmannsretten til samme resultat som jordskifteretten - at det forelå et sameie mellom setereierne. Dette område er opplyst å utgjøre ca 9500 dekar. Det foreligger 2 anker til Høyesterett over lagmannsrettens avgjørelse. Avgjørelsen angående teigen vest i tvisteområdet ble påanket til Høyesterett av 17 setereiere, Arne Oldre m.fl. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Jeg betegner i det etterfølgende denne anke som tvist nr I. De ankende pater her er: 1. Arne Oldre, 2. Eivind Thune, 3. Asbjørn Palm, 4. Amund K. Heensåsen, 5. Kristoffer Kr. Jevne, 6. Eivind Myhre, 7. Ivar Hagen, 8. Georg Hagen, 9. Johannes Kjørliens dødsbo, 10. Hans Kassel, 11. Odd Harald Nordsveen, 12. Bjørg Heen Moe, 13. Hans Erik Wangensteen, 14. Håkon Einar Berge, 15. Nils Granlund, 16. Olav Riste og 17. Kirsti Kjøs. Jeg nevner at det på grunn av dødsfall har skjedd endringer i partsforholdet for så vidt angår de ankende parter nr 3, 12, 16 og 17. Ankemotpartene er: 1. Ola B. Wangensteen og 2. Ivar Hemsing. Jeg nevner videre at 2 setereiere, Torstein H. Heen og Johan N. Nordsveen, som ikke hadde prosessfullmektig for lagmannsretten, ikke har anket over avgjørelsen. Disse er dog ankemotparter i tvist nr II og er her representert av samme prosessfullmektig som de øvrige ankemotparter. Den annen anke i saken gjelder den del av lagmannsrettens avgjørelse som går ut på at det i tvisteområdet for øvrig foreligger sameie mellom stølseierne. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I det etterfølgende bruker jeg betegnelsen tvist nr II om dette saksforhold. Bortsett fra Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing, er de ankende parter de samme som for lagmannsretten. De ankende parter for Høyesterett er: 1. Anne Marie Igdun, 2. Arne Gjevre, 3. Andris Gjevre, 4. Trygve Lunde, 5. Tore Hovda, 6. Eivind Jørgen Dahl, 7. Ole A. Ødegården, 8. Ola E. Lien, 9. Knut Arne Bunde, 10. Olav E. Lien, 11. Kristoffer E. Lien, 12. Jørgen E. Lokreim, 13. Margrethe Lokreim, 14. Bertha M. Lokreim, 15. Olav N. Lokreims dødsbo, 16. Andris Kongslien, 17. Jørgen Haslebrekk, 18. Eivind A. Ødegård, 19. Helge T. Jevne og 20. Ola K. Jevne. På grunn av dødsfall har det her skjedd endringer i partsforholdet for så vidt angår de ankende parter nr 1, 13 og 15. Ankemotpartene er: 1. Arne Oldre, 2. Eivind Thune, 3. Asbjørn Palm, 4. Amund K. Heensåsen, 5. Kristoffer Kr. Jevne, 6. Eivind Myhre, 7. Ivar Hagen, 8. Georg Hagen, 9. Johannes Kjørliens dødsbo, 10. Hans Kassel, 11. Odd Harald Nordsveen, 12. Bjørg Heen Moe, 13. Hans Erik Wangensteen, 14. Håkon Einar Berge, 15. Torstein H. Heen, 16. John N. Nordsveen, 17. Nils Granlund, 18. Olav Riste og 19. Kirsti Kjøs. Her har det skjedd endringer i partsforholdet for så vidt angår ankemotpartene nr 3, 12, 18 og 19. Saksforholdet fremgår av de tidligere instansers dommer. Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak avhørt 3 parter og 4 vitner. 3 av vitnene er nye for Høyesterett. Det foreligger en del nye dokumenter i saken som jeg ikke finner grunn til her å spesifisere. Tvist nr II Jeg finner det hensiktsmessig først å behandlet partenes anførsler i denne tvist som angår sakens hovedspørsmål: Ligger tvisteområdet i sameie mellom samtlige stølseiere eller er området delt opp i eiendomsteiger som fortsettelse av skogteigene nedenfor. For så vidt angår de generelle spørsmål som her oppstår, har ankemotpartene i tvist nr I, Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing, sluttet seg til de anførsler som gjøres gjeldende av de ankende parter, Anne Marie Igdun m.fl. De ankende parter, Anne Marie Igdun m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende: Ved bedømmelsen av eiendomsforholdet har lagmannsretten tatt et uriktig utgangspunkt, når den har bygd på den rettsoppfatning som gjelder stølsameiene inne i høyfjellet - i langstølsområdene. I den foreliggende sak er tvisteområdet knyttet til partenes heimstøler, vår- og høststøler, og ikke til langstøler. Stølene ligger på rekke i den nedre del av tvisteområdet, langs avfallsgjerdet mot det nedenforliggende skogbeltet. Det er uomtvistet at skogsområdet er delt opp i eiendomsteiger. Heimstølene vil vanligvis ligge i eller i nærheten av skogområdene, slik tilfellet er i den foreliggende sak. Det vil som regel heller ikke være lang vei til hovedbruket. Presumsjonen må her være for at det ikke foreligger sameie selv om beiteretten ligger i fellesskap mellom samtlige stølseiere, også de som ikke har nedenforliggende skogsteiger. De ankende parter har utøvet en rådighet som må ses som en bekreftelse på at de har oppfattet seg som eiere av hver sin teig i tvisteområdet, i forlengelsen av skogteigene. Særlig viktig er den slått som har funnet sted. Man kjenner ikke et eneste eksempel på at slått er foretatt av andre enn vedkommende som hadde skogteig nedenfor - i forlengelsen av denne. Hovedformålet med disse slåttene må ha vært å skaffe vinterfor til dyrene. Slåttene kan derfor ikke bare anses knyttet til seterdriften, slik ankemotpartene hevder. Hverken jordskifteretten eller lagmannsretten har drøftet hvilken betydning denne bruk må tillegges. Det foreligger for så vidt en feil fra de tidligere instansers side. For flere av teigenes vedkommende finner man også i tvisteområdet merkestener i forlengelsen av delelinjene for skogteigene nedenfor. Jakt og reinbeite har nok vært bortleid av et større fellesskap omfattende flere sameier og mange private eiendommer. Men her er det rent praktiske hensyn som har ligget bak ordningen. Og det kan ikke trekkes noen slutninger fra dette når det gjelder spørsmålet om sameie eller eiendomsrett til teiger i tvisteområdet. Av stor betydning er at det fra gammelt har vært en sikker rettsoppfatning i bygden at eiendommene strekker seg til toppen av fjellsiden, "fra høgegg til høgegg", når man ikke har særlige holdepunkter for en annen avgrensning. Ved denne rettsoppfatning vil grensen gå langs vannskillet i fjellet, hvilket må anses som den naturlige grense mot de innenforliggende sameiene/langstølsområdene. De dommer ankemotpartene har påberopt seg, har stort sett gjeldt tolkning av utskiftningsforretninger. De generelle uttalelser det er henvist til, er derfor uten interesse i den foreliggende sak. Lagmannsretten hevdes å ha vurdert det gamle kartmaterialet uriktig. Overrettssakfører Bredok Erichsens oversiktskart fra 1924 kan ikke ses som uttrykk for en alminnelig oppfatning om at strekningen på sydsiden av Slettefjell ligger i sameie. Kartet mangler avgrensning mot private eiendommer nede i bygda. Derimot burde lagmannsretten ha lagt vekt på det kart som lensmann Thune utarbeidet i 1917. Lensmannen var vel kjent med forholdene. Det følger av hans kart at de inntegnede sameier begrenses av vannskillet på Slettefjell. Lagmannsretten synes videre å ha lagt vekt på en referert vitneforklaring i tilknytning til en rettsavgjørelse fra 4. juli 1730. I selve dommen heter det om tvisteområdet at det er "Fellits March til Greshaufn hvor ingen er til nogen Hinder, som der haves en frj Aaben March til fellitz Beite". Det dreier seg således bare om en beskrivelse av det felles beite, og det kan ikke trekkes noen slutning fra dommen i de ankende parters disfavør. De ankende parter har vist til en utførlig dokumentasjon av eldre dokumenter, herunder gjennomgåelsen av tilgjengelig materiale vedrørende hver av de ankende parters eiendommer. Jordskifteretten og lagmannsretten har tatt feil når uttrykksmåten "til fjells" o.l. er blitt tolket slik at grensedragningen stopper ved avfallsgjerdet. En slik tolkning er ikke naturlig. Dessuten fremgår det helt klart av en del grensegangsforretninger at grensene krysser avfallsgjerdet og går videre oppover i fjellet. Som særlig klare eksempler på en oppfatning om eiendomsrett til teigene, er vist til et handelsforlik av 4. januar 1889 - makeskifte mellom eieren av gnr 76 bnr 1 og eieren av gnr 79 bnr 2, og videre til grensebeskrivelse i forbindelse med utskillelsen av en stølsteig fra gnr 75 bnr 1 i 1924. I de eldre dokumenter finner en ikke omtale av noe sameie i tvisteområdet med den betydning som nå tillegges uttrykket. Dette er i seg selv et sterkt bevis for at det ikke har foreligget et egentlig sameie. Første gang en ser betegnelsen Slettefjell sameie, er i overrettssakfører Bredok Erichsens kart fra 1924, og senere har betegnelsen vært benyttet i forbindelse med den felles utleie av jakt og reinbeite som har omfattet større områder. Det må etter dette kunne legges til grunn at betegnelsen er av temmelig ny dato og at den har en helt spesiell bakgrunn. Et sameie i tvisteområdet ville innebære et fellesskap med bortimot 40 sameiere. Et slikt sameie ville skille seg klart fra de fellesskap man ellers har i Vang. De ankende parter, Anne Marie Igdun m.fl., har nedlagt denne påstand: "1. De ankende parters teiger i heimstølområdet mellom Rysendal sameie i vest - slik grensene er fastslått i Høyesteretts dom av 25/1 1983 - og Hurumdelet i øst, strekker seg fra det øvre avfallsgjerdet ved heimstølene til toppen av Slettefjell (vannskillet). 2. Grensene mellom de enkelte teigeiere fra avfallsgjerdet til toppen av Slettefjell, fastlegges av jordskifteretten. 3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten, for lagmannsretten og for Høyesterett." Ankemotpartene Arne Oldre m.fl. viser i tvist nr II til jordskifterettens dom og til lagmannsrettens avgjørelse og premisser som man er enig i. Etter ankemotpartenes oppfatning foreligger det et sammenhengende støls- og beiteområde fra Rysendalsameiet i vest til Hurumdelet i øst. Ankepartenes og ankemotpartenes støler ligger på rekke og rad langs avfallsgjerdet, og beitet er felles fra Rysendalsameiet til Hurumdelet. Stølsdriften og beitingen har vært den dominerende utnyttelse i dette fjellområdet. Det er vist til generelle uttalelser i flere høyesterettsdommer og til Lars Reinton: Sæterbruket i Noreg III (1961) 186 og 188-189. De øvrige faktiske disposisjoner som i tidens løp er foretatt i området, har hatt naturlig tilknytning til stølsvirksomheten, således opparbeidelse av stølsvoll og slåttemark og vedhugst der det var trær og busker. Det er heller ikke påvist rettslige disposisjoner som står i motstrid til sameieforholdet. Ankemotpartene har her særlig vist til en del utskiftningsforretninger. Hadde det vært tale om eiendomsteiger i tvisteområdet, måtte en kunne vente at disse ble nevnt i utskiftningsforretningene. Men dette har ikke vært tilfelle. De påståtte teigene er ikke en gang omtalt i fellesbestemmelsene i utskiftningsforretningene. Dette må i seg selv være en meget sterk indikasjon på at området har ligget i sameie. Det som foreligger av skriftlig materiale i saken, må tolkes på bakgrunn av at det er stølsdriften og beitet som har vært det primære. Annen virksomhet, som f.eks. slått, må som nevnt antas å ha oppstått i tilknytning til seter- og setervirksomhet. Det ville være galt å legge avgjørende vekt på detaljer i uttrykksmåten i enkelte dokumenter, jfr. i den forbindelse [[Rt-1980-322]], særlig 326. Selv om det i tvisteområdet skulle foreligge "øyer" som er undergitt eiendomsrett, vil dette ikke være avgjørende for området som helhet. Slike "øyer" kunne f.eks. være stølsvoller eller inngjerdet slåttemark. Men de ankende parter har for øvrig ikke kunnet påvise slike slåtter. I denne saken ligger topografi og andre naturgitte forhold til rette for et sammenhengende støls- og beiteområde som brukes i fellesskap av alle dem som naturlig hører til området. I og med at det ikke finnes statsallmenninger i Vang, må en nettopp vente at det i stedet er store sameieområder i fjellet, når naturforholdene som her ligger til rette for det. I den foreliggende sak var det riktig av lagmannsretten å legge vekt på overrettssakfører Bredok Erichsens kart fra 1924. Formålet med kartet var nettopp overfor Høyfjellskommisjonen å klargjøre eiendomsforholdene. At kartet mangler avgrensning mot eiendommene i bygda, fratar det ikke troverdighet. At det ble benyttet en annen betegnelse på sameiet enn den vi kjenner i dag, kan heller ikke være avgjørende. - Lensmann Thunes kart hadde bare som formål å kartlegge de distrikter som kunne egne seg for reindrift. Det kan derfor ikke legges noen vekt på at Slettefjell sameie ikke er tatt med på kartet. Ankemotpartene viser her til lagmannsrettens bemerkninger angående dette kart. Ankemotpartene Arne Oldre m.fl. har nedlagt slik påstand, felles for tvist nr I og II: "1. Jordskifterettens dom av 12. september 1983 stadfestes for så vidt angår pkt. 1. 2. De av meg representerte parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett, lagmannsrett og Høyesterett innbefattet renter av saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten." Tvist nr I De ankende parter Arne Oldre m.fl. har i det vesentlige anført: Det forutsettes at resultatet i tvist nr II er sameie. Hvis derimot avgjørelsen går ut på at tvisteområdet her er oppdelt i teiger som eies av den enkelte stølseier, godtar de ankende parter en tilsvarende avgjørelse også for tvisteområdet i vest mot Rysendalsameiet. Med nevnte forutsetning vedkommende tvist nr II, vil det - om lagmannsrettens avgjørelse legges til grunn i tvist nr I - ligge en privateid teig "inneklemt" mellom to sameier, Rysendalsameiet mot vest og Slettefjell sameie mot øst. Det er dessuten uklart hvor langt nordover denne teig strekker seg. Allerede i utgangspunktet virker resultatet kunstig og skjevt. Lagmannsretten har lagt for stor vekt på Høyesteretts dom, [[Rt-1983-75]] flg. Saken gjaldt utstrekningen av Rysendalsameiet, grenselinjen for sameiet i øst. Denne dommen er ikke bindende for den foreligende sak, hvor partsforholdet er et annet. Saken nå gjelder spørsmålet om det foreligger sameie syd for toppen av Slettefjell og grenselinjen for et slikt sameie mot vest. Det som foreligger av opplysninger i saken, må lede til den konklusjon at Slettefjell sameie mot vest grenser mot Rysendalsameiet og at det ikke mellom sameiene ligger noen teig, som eies av en enkelt stølseier. Ved avgjørelsen i Rysendalsaken av østgrensen for dette sameiet, ble det tatt utgangspunkt i et forlik for retten i 1738 som angikk gårdene Heen og Fuglien. Det ble lagt til grunn at en grensebeskrivelse i et dokument av 20. juni 1738 gjaldt eiendomsgrenser på begge sider av elven Rysna. Avgjørelsen gikk ut på at den senere benevnte 1738-linjen dannet grensen mellom gårdene. Det er den del av denne grenselinje som er nordøst for Rysna som Høyesterett i 1983 fastsatte til østgrensen for Rysendalsameiet. Det fremgår imidlertid av dokumentet fra 1738 at det er en påtagelig forskjell mellom markeringen av 1738-linjen på de to sider av elven. På sydsiden av Rysna, nærmest bebyggelsen og jordveien, var det satt ned 8 merkestener. Noen slik markering var det overhodet ikke på den annen side (nordøstsiden av elven). Det må derfor være en sterk presumsjon for at det på denne siden bare dreide seg om en bruksgrense. De ankende parter kan heller ikke se at man kan trekke noen avgjørende slutning om eiendomsrett innen tviseområdet av det makeskiftet som fant sted i 1731 mellom eierne av Heen og Niels og Anfind Vefstad, og av det senere forlik av 29. juni 1739. Senere disposisjoner fra eierne av Fuglien - gnr 73 bnr 1 - viser derimot klart at det ikke tillå det enkelte bruk noen eiendomsrett i tvisteområdet. Det vises særlig til en overdragelse av seteren "Rysendalen" i 1835/1836. Det kan videre fastslås at man i en periode på ca 250 år, i det området denne tvist gjelder, ikke har sett spor av disposisjoner som vitner om eiendomsrett til teiger for det enkelte bruk. De ankende parter kan ikke bebreides for å ha utvist passivitet. De har gått ut fra at sameiet i Slettefjell grenset mot Rysendalsameiet. Men det kan ha vært noen usikkerhet om hvor grensen har gått mellom sameiene. Heller ikke ankemotpartene har - før det siste tiår - gitt uttrykk for noen sikker oppfatning. Grunnen til at de ankende parter ikke opptrådte i grensesaken vedrørende Rysendalsameiet, var bl.a. at man ikke hadde noe felles organ som kunne opptre på vegne av Slettefjell sameie. Påstanden til de ankende parter Arne Oldre m.fl. har jeg tidligere referert. Ankemotpartene Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing har i denne tvist henholdt seg til lagmannsrettens dom som de anser bygget på en korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Lagmannsrettens dom bygger på Høyesteretts avgjørelse av 1983. Ankemotpartenes anførsler i denne tvist svarer i det alt vesentlige til anførslene for lagmannsretten og denne retts begrunnelse for sin avgjørelse. Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing har nedlagt denne påstand: "1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten, for lagmannsretten og for Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten - at det foreligger et sameie syd for ryggen av Slettefjell og at sameiet strekker seg fra Rysendalsameiet i vest til Hurumdelet i øst. Til begrunnelse for mitt standpunkt vil jeg først peke på de topografiske forhold i tvisteområdet. Disse er blitt beskrevet slik i lagmannsrettens dom: ".... Området har snaufjellspreg med einer, dvergbjerk og vier i nedre del og ellers med forskjellige fjellgressarter. Det finnes enkelte bjerketrær og en og annen selvsådd gran uten at noen del av området derved kan sies å være skogbevokst. I nedre del av tvisteområdet, mot den nedenforliggende bjerkeskogområde, ligger partenes vårog høststøer på rekke ...." I likhet med lagmannsretten finner jeg å måtte bygge på at tvisteområdet i det vesentlige har hatt samme karakter så lenge stølene har eksistert og at skoggrensen har vært hovedgrunnen til stølsplasseringen, langs avfallsgjerdet. Spørsmålet om det i området finnes merkestener eller opplag, er av jordskifteretten omtalt slik: "Det ligg ikkje føre noko dokument om deling av området. Under synfaringa vart det synt til såkalla merkestinar eller opplag. Dette var små lause steinar - 1,2 og 3 stykker - som låg oftast oppå store steinar. Dette vart av saksøkjarane påvist som grensemerker i grenser mellom teigane. Desse merka vart påvist i 6 - 7 linjer. Dei andre omlag 20 linjer kunne dei ikkje påvise noko slag merker." I dette spørsmål har lagmannsretten uttalt: ".... De fleste av disse merkene er etter lagmannsrettens oppfatning så vidt uklare at de ikke uten videre kan sees å være ledd i en grensemerking. Dette gjelder såvel de såkalte opplag som de påviste stenrøyser, idet det på grunn av den helt dominerende bruk av tvisteområdet som felles beiteområde for stølene, vanskelig kan sees hvilken betydning en detaljert teigmerking i fjellområdet kan ha hatt. Skal de ha hatt noen mening må det ha vært for å avgrense de uteslåtter som gjennom eksklusiv utnyttelse har tilfalt det enkelte bruk. I mangel av bevis for merkenes oppkomst, finner lagmannsretten derfor at heller ikke disse merker gir uttrykk for noen alminnelig oppfatning om at tvisteområdet har vært teigdelt. ...." Etter mitt syn har jordskifteretten og lagmannsretten gitt en sammenfallende beskrivelse av de topografiske forhold i tvisteområdet og av de påståtte merkestener, og jeg finner å måtte legge til grunn deres vurdering av tvisteområdet. Jeg skal videre bemerke vedkommende hvert av tvisteområdene og behandler først tvist nr II der jeg i det vesentlige kan slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse: Som de tidligere retter finner jeg ut fra de topografiske forhold og den langvarige fellesbeiting i området, at dette må ligge i sameie mellom stølseierne. Beitet og stølsdriften i området har utgjort den overveiende interesse, og rådigheten over beitet har langt på vei uttømt eiendomsrettens praktiske innhold, jfr. til sammenligning betraktninger i avgjørelser i [[Rt-1931-1048]], spesielt 1050, [[Rt-1972-664]], spesielt 667, og [[Rt-1980-322]], spesielt 326. På bakgrunn av tvisteområdets topografi og langvarige utnyttelse må det kreves sterke bevis for at man skal kunne legge til grunn at området er delt opp i eiendomsteiger. De opplysninger som foreligger om annen bruk enn stølsdrift og beite - således gjennom slåtter m.v. - har ikke den bevisverdi som her må kreves for å fastslå eiendomsrett til teiger. Det rokker ikke ved tvisteområdets karakter av sameie at det er ervervet eiendomsrett for den enkelte bruker til "øyer" i området, knyttet til støler og stølsvoll. Jeg kan heller ikke se at det kan være av avgjørende betydning at beiteområdet skal tjene heimstøler, og ikke langstøler. Heller ikke for øvrig, således når det gjelder jakt, fangst og fiske, er det fremlagt materiale som kan gi grunnlag for noen annen eierordning vedkommende tvisteområdet enn sameie. Jeg nevner også at det i de tallrike dokumenter som gjennom mange år er utferdiget vedkommende grensegangsforretninger, fradeling og overdragelse av støler, skogteiger og gårdparter, ikke inneholdes disposisjoner og formuleringer som gir grunnlag for å anta at det er teigedeling av fjellbeiteområdet ovenfor avfallsgjerdet. Uttrykket "til fjells" o.l. som forekommer i noen dokumenter, kan således ikke ha betydning i denne retning, jfr. det lagmannsretten har uttalt i den forbindelse. Jeg går så over til å behandlet tvist nr I. I motsetning til lagmannsretten er jeg som allerede nevnt, kommet til at også dette område ligger i sameie mellom stølseierne. Det foreligger ikke i saken opplysninger om ulikheter i topografi eller bruk av dette område som kan gi det en annen karakter enn tvisteområdet i tvist nr II. Dette tilsier at også dette område ligger i sameie. Ved Høyesteretts dom i [[Rt-1983-75]] som gjaldt spørsmålet om utstrekningen av Rysendalsameiet, fikk - som nevnt - Ola B. Wangensteen og Nils Hemsing m.fl. medhold i at dette sameiet lå på vestre side av en i jordskifterettens slutning beskrevet grenselinje og med "gnr 73/2, Rysnestølen, eventuelt også gnr 73/1, Fuglien m.fl. på østre side". Ved denne avgjørelsen ble det bl.a. lagt vekt på to forlik, det ene fra 20. juni 1738 og det annet fra 1739. Førstvoterende uttalte i tilknytning til disse forlik at det måtte "legges til grunn at det i 1738 og 1739 utvetydig ble fastslått at Fuglien hadde eneeierrett også nordenfor Rysna". Førstvoterende fant grunn til å tilføye at det "synes noe påfallende at det mellom Heen og Fuglien ble foretatt en deling til eneeie helt til fjells". Den foreliggende sak har i sterkere grad understreket det påfallende ved en slik deling til eneeie helt opp til fjells. Etter den utførlige dokumentasjon som har funnet sted for Høyesterett, kan jeg ikke anse forlikene i 1738 og 1739 som avgjørende rettsgrunnlag for en slik deling når de sammenholdes med dokumenter vedrørende senere rettsstiftelser. I tilknytning til en eiendomsoverdragelse som fant sted nesten 100 år etter de nevnte forlik og som gjaldt "Sæteren Rysendalen under Gden Fuglen", ble således angjeldende eiendom beskrevet slik i kjøpekontrakten datert 11. juni 1835: ".... selger og overdrager en ejendom som er beliggende på Rydsendalen som er tilhørende min eiede gård Fuglen. ... Den bemelte eiendom består i alt det som tilhører gården Nordre Fuglen som er beligende østenfor Rysna elven. ..." En lignende uttrykksmåte er brukt i skjøte 11. april 1836: ".... den under min eiende Gaard Fuglen 2 Skind Mat. No 80 i Vang, henhørende og beliggende Sæter kaldet Rysendalen, som er bestaaende af al den Eiendom som er beliggende østenfor Rysne-Elven og min Gaard Fuglen tilhørende ...." Jeg vil for øvrig ikke unnlate å nevne at det ved forliket i 1738 var gjort en forskjell i grensemarkeringen syd og nord for Rysna. Det var bare på sydsiden det ble satt opp merkestener. I dette ligger etter mitt syn at man den gang ikke kan ha ment å foreta en deling til eneeie helt opp til fjells. Etter dette har de ankende parter i tvist nr I, Arne Oldre m.fl. fått medhold i sin anke. De har også fått medhold i tvist nr II hvor de sammen med ytterligere to beiteberettigede har vært ankemotparter. Jeg bemerker at det er en sterk sammenheng mellom de to tvister, men slik at tvist nr II klart har krevd størst forarbeid og bredest dokumentasjon. Denne tvist har hatt like avgjørelser gjennom alle tre instanser. De grunneiere som forgjeves har søkt jordskifterettens avgjørelse omgjort, må etter mitt syn svare omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. I tvist nr I har de ankende parter vunnet frem med sin anke og må tilkjennes omkostninger for ankesakens behandling i Høyesterett. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at omkostningsbeløpet i tvist nr II kan settes til kr 175000 og i tvist nr I kr 35000. Disse beløp omfatter også utlegg og renter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Jordskifterettens dom stadfestes. 2. a. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Anne Marie Igdun, Arne Gjevre, Andris Gjevre, Trygve Lunde, Tore Hovda, Eivind Jørgen Dahl, Ole A. Ødegården, Ola E. Lien, Knut Arne Bunde, Olav E. Lien, Kristoffer E. Lien, Jørgen E. Lokreim, Margrethe Lokreim, Bertha M. Lokreim, Olav N. Lokreims dødsbo, Andris Kongslien, Jørgen Haslebrekk, Eivind A. Ødegård, Helge T. Jevne og Ola K. Jevne, en for alle og alle for en 175000 - etthundreogsyttifemtusen - kroner til Arne Oldre, Eivind Thune, Asbjørn Palm, Amund K. Heensåsen, Kristoffer Kr. Jevne, Eivind Myhre, Ivar Hagen, Georg Hagen, Johannes Kjørliens dødsbo, Hans Kassel, Odd Harald Nordsveen, Bjørg Heen Moe, Hans Erik Wangensteen, Håkon Einar Berge, Torstein H. Heen, John N. Nordsveen, Nils Granlund, Olav Riste og Kirsti Kjøs i fellesskap. b. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ola B. Wangensteen og Ivar Hemsing en for begge og begge for en 35000 - trettifemtusen - kroner til Arne Oldre, Eivind Thune, Asbjørn Palm, Amund K. Heensåsen, Kristoffer Kr. Jevne, Eivind Myhre, Ivar Hagen, Georg Hagen, Johannes Kjørliens dødsbo, Hans Kassel, Odd Harald Nordsveen, Bjørg Heen Moe, Hans Erik Wangensteen, Håkon Einar Berge, Nils Granlund, Olav Riste og Kirsti Kjøs i fellesskap. c. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
