Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Dolva: Saken gjelder odelsløsning av småbruket gnr 103 bnr 10, Rødland i Kvinesdal, og er reist av Charles Hanson, USA ved stevning av 22. februar 1984 mot John Magne Johnsen. Charles Hansons bestefar, Georg Hansen, eide gnr 103 bnr 10 med nedarvet odel fram til sin død i 1953. Arvingene etter Georg Hansen var hans hustru i 2. ekteskap, Othilie Hansen, og hans to sønner fra 1. ekteskap, Georg Ingvald Hanson og James Hanson, begge USA. Charles Hanson er sønn av Georg Ingvald Hanson. Etter avtale mellom arvingene overtok Othilie Hansen gården på skiftet ved skifteskjøte av 9. august 1954. Othilie Hansen, som døde i 1979, testamenterte gården ved to testamenter av 1955 og 1974 til John Magne Johnsen, sønn av hennes brorsønn. Han fikk tinglyst hjemmel til gården den 2. mars 1982. Konsesjon til overtagelsen ble gitt av Landbruksdepartementet etter at det først hadde vedtatt å benytte statens forkjøpsrett, men senere frafalt denne, fordi departementet fant prisen som ble fastsatt ved skjønn, for høy. Flekkefjord herredsrett avsa den 7. desember 1984 dom med denne domsslutning: "1. John Magne Johnsen frifinnes. 2. I saksomkostninger betaler Charles Hanson til John Magne Johnsen v/advokat Strømme kr. 9040,- -kronernitusenogførti. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker." Charles Hanson påanket dommen til Agder lagmannsrett som den 6. januar 1986 avsa dom med denne domsslutning: "1. Flekkefjord herredsretts dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Charles Hansson til John Magne Johnsen kr. 16.642,75 - sekstentusensekshundreogførtito 75/100 kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen." Saksforholdet og partenes anførsler framgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Både herredsretten og lagmannsretten fant at Charles Hansons odelsrett var bortfalt, idet løsningsfristen i forhold til ham løp fra skiftet i 1954. Det ble lagt til grunn at §16 i odelsloven av 1821 ikke - slik som anført av Charles Hanson - innebar at løsningsretten var i behold så lenge hans stebestemor Othilie Hansen satt med eiendommen. Herredsretten og lagmannsretten la til grunn at Othilie Hansens overtagelse av eiendommen skjedde på en slik måte at §16 ikke kom til anvendelse - overdragelsen var en vanlig overdragelse til full eiendom, ikke en "§16-situasjon". Resultatet ble av herredsretten også bygget på et annet grunnlag, som imidlertid er frafalt for Høyesterett, nemlig at rettstilstanden før Hovindommen, [[Rt-1962-1145]], gikk ut på at løsningsadgang i forhold til §16 i odelsloven av 1821 også medførte løsningsplikt. Charles Hanson har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil lovanvendelse og bevisbedømmelse. Det er holdt bevisopptak for Flekkefjord herredsrett til avhør av den ankende part og to vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett. Ankemotparten har for Høyesterett frafalt ett av de grunnlag som herredsretten bygget på, nemlig at Hovindommen, [[Rt-1962-1145]], ikke er uttrykk for rettstilstanden før dommen. Ankemotparten har imidlertid som nye anførsler for Høyesterett, anført at han må frifinnes også fordi det foreligger odelsmisbruk og/eller odelssvik. Saken står således i en annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter. Det er framlagt en del nye dokumenter i saken, særlig for å belyse spørsmålet om odelsmisbruk og/eller odelssvik. Charles Hanson mener at hans løsningsrett til eiendommen fortsatt er i behold. Reglene i den gamle odelslovs §16 medførte at det ikke løp noen løsningsfrist for ham med utgangspunkt i Othilie Hansens overtakelse av eiendommen på skiftet. Herredsretten og lagmannsretten har tatt feil når de la til grunn at Othilie Hansens overtakelse av eiendommen falt utenfor området for §16. Prinsipalt hevder Charles Hanson at det er reglene i odelsloven §16 femte ledd som kommer til anvendelse overfor ham. Men selv om det legges til grunn at stebarnebarn skulle omfattes av §16 annet ledd, slik herredsretten og lagmannsretten har forutsatt, er Charles Hansons løsningsrett i behold. Faren og onkelen som var bedre odelsberettiget enn han, fraskrev seg på skiftet i 1953-54 sin løsningsrett i forhold til Othilie Hansen. Charles Hanson var ikke part i skiftet. Det odelsrettslige bufferprinsipp som har kommet til uttrykk i [[Rt-1934-927]], var da til hinder for at han som er fjernere odelsberettiget, gikk til løsning av gården. Det ville være en dårlig ordning om Charles Hanson for å bevare sin odelsrett, skulle være nødt til å velte den ordning som de nærmeste odelsberettigete hadde kommet til med sin stemor. Heller ikke ankemotpartens nye anførsler om at det foreligger odelsmisbruk eller odelssvik, kan føre fram. Selv om det vel eksisterer ulovfestete regler om dette også etter den nye odelsloven, må vilkårene for å nå fram være strammere enn tidligere, idet forhold som tidligere måtte bedømmes etter de ulovfestete reglene nå er lovregulert. Rettspraksis viser at det stilles strenge krav til bevis. Charles Hanson opptrer ikke som stråmann for andre interesser i saken. Han er kjent med de forpliktelser som bo- og driveplikten innebærer og har bekreftet at han akter å oppfylle dem. Han har et personlig ønske om å bli reell eier av eiendommen og bevare den i slekta. Den omfattende korrespondanse som foreligger, støtter det. Sonja Rødland har gitt uttrykk for at siden det var hun som gjorde Charles Hanson oppmerksom på hans muligheter for odelsløsning, følte hun seg forpliktet til å hjelpe ham. Det foreligger ikke noen avtale eller forutsetning om at overtagelsen skjer i andres interesse. Den bistand han har fått av sin slekt i Norge i forbindelse med løsningssaken - herunder den forskuttering av utgifter som Sonja Rødland har foretatt - er av praktisk art, og omfattende praktisk og økonomisk bistand har vært godtatt av domstolene i andre saker. Det er heller ikke grunnlag for å påstå at han ikke vil kunne oppfylle driveplikten. Eiendommen er et beskjedent småbruk med 15-20 da innmark og 400 da utmark av vekslende kvalitet. Driften vil derfor være overkommelig, og han er tilsagt bistand fra slekta og vil også i nødvendig utstrekning kunne leie hjelp. Han har økonomisk grunnlag for å overta eiendommen. Det framgår for øvrig av [[Rt-1985-452]] at det må mye til for å fastslå antesipert mislighold. Den etterfølgende kontroll med oppfyllelsen av bo- og driveplikten og muligheten etter odelsloven §29 til å reagere overfor mislighold, tilsier også at det må stilles strenge krav til beviset for å fastslå antesipert mislighold. Charles Hanson har knapt truffet ankemotparten, og det er ikke noe motiv for ham at ankemotparten skal drives fra gården. Det er hans egne motiver som er avgjørende i denne forbindelse. Hans løsningskrav kan derfor heller ikke avslås på dette grunnlag. Charles Hanson har nedlagt slik påstand: "1. John Magne Johnsen dømmes til å utstede skjøte på gnr. 103, bnr. 10, Rødland i Kvinesdal til Charles A. Hanson mot å få utbetalt det beløp som eiendommen blir verdsatt til ved odelstakst, med fradrag av eventuelle heftelser. 2. John Magne Johnsen dømmes til å betale Charles A. Hanson omkostninger for alle retter." Ankemotparten John Magne Johnsen er enig med herredsretten og lagmannsretten i resultatet og den del av deres begrunnelse som bygger på at Othilie Hansen overtok eiendommen på skiftet i 1953-54 til full eiendom uten grunnlag i odelsloven §16. Othilie Hansen var ikke beskyttet av odelsloven §16 annet ledd på skiftet etter Georg Hansen. Et utkast til avtale mellom arvingene kan tyde på at medarvingene var inne på ordninger som medførte visse begrensninger av Othilie Hansens disposisjonsrett over eiendommen. Den avtale som ligger til grunn for skiftet, gir imidlertid uttrykk for at Othilie Hansen skulle ha full eiendomsrett til eiendommen, ikke bare en bruksrett som §16 annet ledd innebærer. Det er riktignok slik at gjenlevende ektefelle ikke bare kan få bruksretten, men også overta eiendomsretten på skifte på en slik måte at det likevel foreligger en §16-situasjon, hvor løsningsfrist for de odelsberettigete ikke løper. Det er imidlertid ikke tilfelle her, hvor overdragelsen var definitiv og må likestilles med salg til utenforstående. Avtalen innebærer at medarvingene som var med på salget, selvfølgelig var avskåret fra å gjøre odelsretten gjeldende. For de øvrige odelsberettigete medførte overdragelsen at løsningsfristen begynte å løpe, og deres odelsrett falt da bort i 1957. Det kan også hevdes at Charles Hanson direkte har gitt avkall på sin løsningsrett, idet han må ha kjent til og vært innforstått med den avtalen som lå til grunn for skiftet, og som etter ordlyden gir uttrykk for også å binde arvingene. Under enhver omstendighet må hans odelsrett ha falt bort ved odelsmothevd, idet Othilie Hansen etter det underliggende forhold må ha startet selvstendig odelsmothevd fra overdragelsen. Ankemotparten har videre anført at løsningssaken ikke kan føre fram, fordi det foreligger odelsmisbruk og/eller odelssvik. Det er Charles Hansons firmenning, Sonja Rødland, som er den reelle part og initiativtager i saken. Hun og hennes nære slektninger eier de omliggende eiendommer, og hun driver selv gnr 103 bnr 15 hvor hun er medeier med en tredjedel. Meningen må være at hun selv skal overta eiendommen på sikt. Charles Hanson ble først brakt inn i saken etter at Landbruksdepartementet hadde frafalt forkjøpsrettsaken, hvor Sonja Rødlands barnløse onkel, Olav Rødland, var aktuell kandidat til å overta eiendommen, og etter at Sonja Rødland hadde brakt på det rene at hennes linje ikke hadde odelsrett til eiendommen. Odelssaken må ses som en del av et større mønster, hvor Sonja Rødland er den sentrale drivkraft. Charles Hanson mangler fullstendig bakgrunn for å drive gården. Han har levd hele sitt liv i USA og snakker ikke norsk. Han har uttalt at han vil at gården skal beholdes i slekta, og at han ikke har noe imot at Olav Rødland får overta gården. Olav Rødland er imidlertid overhodet ikke i slekt med ham. Den reelle interesse i saken framgår klart av det forhold at Charles Hanson selv bare har betalt USD 1000 i saken, mens Sonja hittil har betalt til sammen omkring kr 94.000 i sikkerhetsstillelse og salærer uten noen klar avtale om hvordan dette skal gjøres opp. Det må også foreligge antesipert mislighold av driveplikten. Charles Hanson mangler alle forutsetninger for å oppfylle denne. Forholdene ligger helt annerledes an her enn i [[Rt-1985-452]]. Også økonomisk er prosjektet urealistisk. Dersom de nevnte anførsler ikke fører fram, må det ligge slik an at motivet for odelsløsningen utelukkende er å drive bort ankemotparten, som oppfattes som en utenforstående inntrenger. Også dette må føre til at løsningskravet avslås. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Agder lagmannsretts dom av 6. januar 1986 stadfestes. 2. John Magne Johnsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram. Jeg bygger dette på at odelsløsning i dette tilfelle ville være en bruk av odelsretten som lovgivningen ikke anerkjenner. Det grunnlag som herredsretten og lagmannsretten har avgjort saken på, reiser en rekke spørsmål i forhold til §16 i odelsloven av 1821. For avgjørelsen av saken er det imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om Charles Hansons odelsrett gikk tapt allerede som følge av at han unnlot å reise løsningssak mot Othilie Hansen etter at hun overtok eiendommen på skiftet etter Georg Hansen i 1953-54. Jeg begrunner mitt standpunkt slik: I likhet med odelsloven av 1821 må også den nye odelsloven av 1974 suppleres med enkelte regler som medfører at odelsretten ikke kan gjøres gjeldende. Man har i denne forbindelse brukt uttrykk som odelsmisbruk og odelssvik. Jeg vil her bare understreke at det har vært snevre rammer for å nekte odelsløsning på et slikt grunnlag. Resultatet har vært avhengig av en totalvurdering av de konkrete forhold. Dette må fortsatt legges til grunn. Jeg er kommet til at det i den foreliggende sak er en rekke momenter som samlet må føre til at løsningssaken ikke kan føre fram. Jeg nevner først at Charles Hanson har perifer tilknytning til eiendommen, og at han ikke har noen erfaring når det gjelder gårdsdrift. Han er nå 57 år, og er født og har levd hele sitt liv i USA. Han snakker bare amerikansk og forstår ikke norsk, bortsett fra enkelte ord. Han har vært i Norge på korte besøk i 1974 og 1976, foruten fire ganger i forbindelse med rettssaken. Han er maskinkonstruktør av yrke, og har bodd i bymessige områder og har ikke hatt noen befatning med landbruk. Han har en sønn, som imidlertid etter det opplyste ikke har interesse for å overta gården. Han har i bevisopptak for Høyesterett forklart at han akter å flytte til Kvinesdal alene, og slå seg til der, hvis han kan skaffe seg et levebrød på stedet. Han vil imidlertid foreløpig beholde sitt bolighus i USA. Han har bare vage ideer om driften av eiendommen. Han har forklart at han ikke har noen tanker om hvordan han skal forestå driften, men har vist til at han vil søke hjelp hos Sonja Rødland om de praktiske spørsmål, og at hun har lovet å hjelpe ham. Charles Hanson har i denne forbindelse vist til at det etter praksis er på det rene at driften i stor utstrekning kan utføres av andre, og har særlig vist til dommen i [[Rt-1985-451]]. Jeg vil til dette bemerke at det i den nevnte dommen dreier seg om personer med en helt annen tilknytning til landbruksforhold enn her, og at også situasjonen for øvrig lå annerledes an. Jeg nevner også at det ville bli en meget tung økonomisk belastning å overta og drive eiendommen, selv om Charles Hanson har en viss egenkapital, og han skulle lykkes i å få arbeid ved siden av gårdsdriften. Når det gjelder selve odelssaken, må jeg legge til grunn at Charles Hanson i betydelig grad har vært avhengig av impulser fra andre. Jeg viser her til at han ikke tok opp spørsmålet om overtakelse av eiendommen i forbindelse med at han fikk vite om Othilie Hansens død, men først på et senere tidspunkt. Det er noe uklart når Charles Hanson første gang etter Othilie Hansens død viste interesse for å overta eiendommen. Det materiale som kan kaste lys over dette, er foruten rettslige forklaringer av Charles Hanson, advokat Olav Andreas Bryge jr., Sonja Rødland og hennes tante Karen Haugland, en del korrespondanse mellom Charles Hanson og hans daværende ektefelle Jane Hanson, Sonja Rødland og advokat Olav Bryge. Charles Hanson har imidlertid ikke oppbevart brevene fra Sonja Rødland. Jeg legger til grunn at Charles Hansons kilde for opplysninger om eiendommen og hans muligheter til å overta gården i det vesentlige har vært Sonja Rødland og Karen Haugland. Det første skriftlige uttrykk for at Charles Hanson var interessert i å overta eiendommen, foreligger i brev 4. mai 1982 fra Sonja Rødland til advokat Bryge. Dette er etter at Landbruksdepartementet i brev 23. desember 1981 hadde frafalt statens forkjøpsrett - hvor Olav Rødland var en aktuell kandidat til å overta eiendommen - og etter at det var avklart at Sonja Rødlands linje ikke hadde odelsrett til eiendommen. Charles Hansons engasjement i saken belyses også av det forhold at det er på det rene at Sonja Rødland har lagt ut det vesentlige av omkostningene ved løsningssaken, hittil ca kr 94000 i advokatsalær og sikkerhetsstillelse, som forskudd, mens Charles Hansons kontante innbetaling foreløpig begrenser seg til USD 1000, som ble innbetalt i forbindelse med saksanlegget i 1984. Sonja Rødland har videre gitt en særdeles betydelig bistand med å innhente opplysninger, foreta arkivundersøkelser og holde kontakt med advokat. Sammenfatningsvis vil jeg bemerke: Det er ikke mulig for meg å dømme om den ankende parts rent subjektive hensikt og forestillinger i forbindelse med søksmålet. Men når en person sier han vil løse en eiendom på odel, noe som i saken her ville medføre at en annen familie drives fra sin eiendom og sitt hjem, kan han ikke ha krav på at hans anførsler legges til grunn, dersom de ikke kan tåle en konfrontasjon med de reelle forhold i og omkring søksmålet. Den ankende part har levd hele sitt liv i et annet land under ganske andre livs- og yrkesmessige forhold enn han ville møte ved en overtakelse av eiendommen. Han har ingen tilknytning til eiendommen uten den slektsmessige, han har ingen bakgrunn for å drive den, og han kan heller ikke angi hvorledes han tenker seg driften. Selv nærmer han seg seksti-års-alderen, han kan ikke norsk, og hans sønn som er oppvokst og bosatt i USA, er etter det opplyste ikke interessert i å overta gården. Her i landet har han bare fjerne slektninger. Overtakelsen vil bety en meget tung belastning på hans økonomi, men han vil beholde sin bolig i USA. Selv er han ikke den som gjorde opptaket til odelssøksmålet. Det kom i gang etter at andre hadde gjort ham oppmerksom på hans muligheter til å overta eiendommen. Utgiftene i forbindelse med søksmålet - bortsett fra et beskjedent beløp - er det hittil andre som har hatt - uten at det er gitt refusjon. Samlet gir dette et bilde som gjør at jeg finner å måtte legge til grunn at det her ville foreligge en bruk av odelsretten som lovgivningen ikke anerkjenner. Jeg finner derfor at anken ikke kan føre fram. Etter utfallet av anken, må den ankende part pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Overensstemmende med advokat Toftes omkostningsoppgave, settes beløpet til kr 52640, hvorav kr 40000 i salær. Herreds- og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser blir stående. Jeg stemmer for denne dom: 1. Agder lagmannsretts dom av 6. januar 1986 stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Charles Hanson til John Magne Johnsen 52.640 - femtitotusensekshundreogførti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Riktig utskrift bekreftes: [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
