Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I oppsigelsessak anlagt av bl.a. Hans-Johan Halsvik mot A/S Norwegian Talc fremsatte saksøkte begjæring om rettens kjennelse for at Halsvik og en av de andre saksøkere skulle fratre sine stillinger i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Bergen byrett avsa 2. juli 1987 kjennelse med slik slutning: "1. Kravet om at Hans Johan Halsvik og Knut Frimannslund skal fratre sine stillinger hos Norwegian Talc under sakens videre behandling, tas ikke til følge. 2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til behandling i hovedsaken." 29. desember 1987 avsa byretten dom i saken med slik domsslutning for så vidt gjelder søksmålet fra Halsvik: "1. Oppsigelsen av Hans-Johan Halsvik fra stillingen i A/S Norwegian Talc kjennes ugyldig. 2. Innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt betaler A/S Norwegian Talc erstatning til Hans-Johan Halsvik for tapt lønnsinntekt fra 12. oktober 1987 og til han gjeninntrer i stilling hos A/S Norwegian Talc. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Byrettens dom er av A/S Norwegian Talc påanket til Gulating lagmannsrett. I tidsrommet 12. oktober - 31. desember 1987 hadde Hans-Johan Halsvik vært ansatt i A/S Nouveau, som viste seg å være insolvent. Etter at A/S Nouveau innstilte sin virksomhet, fremsatte Halsvik 5. januar 1988 begjæring om midlertidig forføyning til Bergen byrett med krav om gjeninntreden i den stilling han var oppsagt fra i A/S Norwegian Talc, subsidiært om utbetaling av lønn inntil oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort. Begjæringen ble senere trukket tilbake fra Bergen byrett og fremmet for Gulating lagmannsrett som rette instans. Gulating lagmannsrett avsa 1. februar 1988 kjennelse med slik slutning: "A/S Norwegian Talc er uberettiget til å nekte Hans-Johan Halsvik å bibeholde sin stilling i A/S Norwegian Talc med fortløpende utbetaling av lønn inntil rettssaken er rettskraftig avgjort." Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser. A/S Norwegian Talc har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens lovanvendelse. Den kjærende part viser til at Halsvik ble oppsagt på grunn av innskrenkninger i firmaet, og anfører bl.a. at lagmannsretten har tatt feil når retten har funnet at Halsviks frivillige fratreden pr. 12. oktober 1987 ikke har betydning for hans rett til å gjeninntre under sakens fortsatte behandling. A/S Norwegian Talc sier seg innforstått med at Halsvik ved å fratre sin stilling ikke har ment å frafalle påstanden om at oppsigelsen var ugyldig, og at en rettskraftig dom i hans favør selvsagt må føre til at Halsvik skal gjeninntre i sin stilling. Den kjærende part kan imidlertid ikke se at dette berører Halsviks rett til gjeninntreden under sakens videre behandling. A/S Norwegian Talc kan heller ikke se at det er av betydning at Halsvik før hovedforhandlingen i byretten varslet om at det var oppstått vanskeligheter i hans nye stilling. Dersom lagmannsrettens lovanvendelse skulle være riktig, ville det bety at en arbeidstager kunne fratre og gjeninntre når det passet ham. Dette kan ikke ha vært meningen med arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Den kjærende part hevder at en arbeidstager som under sakens gang velger å fratre sin stilling, enten ved oppsigelsestidens utløp eller på et senere tidspunkt under sakens behandling, ikke kan kreve å gjeninntre før det eventuelt foreligger rettskraftig dom for at oppsigelsen var ugyldig. På denne bakgrunn fastholder den kjærende part at motparten ikke har sannsynliggjort grunnlaget for sin begjæring, jf tvangsfullbyrdelsesloven §268, jf §248. A/S Norwegian Talc opprettholder også sin anførsel for lagmannsretten om at det ikke er adgang til å avsi slik kjennelse som lagmannsretten her har gjort. Tvangsfullbyrdelsesloven §262, som Halsvik har vist til, gjelder uttrykkelig bare krav på annet enn penger. Halsviks krav må reelt sett anses som et krav på utbetaling av lønn, siden krav på å få utføre arbeid ikke kan tvangsfullbyrdes, jf tvangsfullbyrdelsesloven §239. Den kjærende part viser til Stein Evjus artikkel "Rett til å stå i stillingen?" i Lov og Rett 1980 342, særlig side 347, herunder note 16. A/S Norwegian Talc har nedlagt slik påstand: "1. Hans Johan Halsviks begjæring om fortsatt å stå i sin stilling hos A/S Norwegian Talc under sakens videre behandling ved domstolene tas ikke til følge. 2. A/S Norwegian Talc tilkjennes saksomkostningene i forbindelse med begjæringen." Hans-Johan Halsvik har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, såvel i begrunnelse som i resultat. Han imøtegår A/S Norwegian Talcs anførsel om at konsekvensen av lagmannsrettens avgjørelse er at en oppsagt arbeidstager som velger å stå i stillingen, senere skal kunne fratre og gjeninntre når det passer ham. Han viser til at det eneste fornuftige for ham var å søke på ledige stillinger - selv om han anså oppsigelsen som ugyldig. Dette er også nevnt i byrettens kjennelse av 2. juli 1987, hvor det bl.a. heter: "Retten har imidlertid merket seg at Halsvik etter det han opplyser har gjort det som er mulig for å skaffe seg annet arbeid, og må gå ut fra at han fortsatt vil gjøre dette." Hvis han ikke hadde forsøkt å skaffe seg ny stilling, ville dette ha blitt brukt mot ham. Han ble også inngående eksaminert om dette under hovedforhandlingen i byretten. På det tidspunkt han ba om å få gjeninntre i A/S Norwegian Talc, var det på det rene at han sto uten arbeid på grunn av forhold som han ikke hadde noe herredømme over. Det er da høyst misvisende å hevde at han gjeninntrådte når det passet ham. Om rettens adgang til å avsi kjennelse om midlertidig forføyning om gjeninntreden, bemerker Halsvik at situasjonen er den samme for den påstand som er nedlagt i begjæringen om midlertidig forføyning og den påstand som er nedlagt i den ordinære arbeidsrettssaken for så vidt gjelder adgangen til tvangsfullbyrdelse. Hvis ikke kjennelsen kan tvangsfullbyrdes, kan heller ikke dommen det. Likevel er det selvsagt ikke noe rettslig til hinder for å få dom for at oppsigelsen var ugyldig. På samme måte kan det ikke være noe rettslig grunnlag for at tvangsfullbyrdelsesloven §262 ikke skal kunne påberopes i en begjæring om midlertidig forføyning med det innhold som her er aktuelt. Halsvik bemerker at man må kunne legge til grunn at A/S Norwegian Talc vil rette seg etter en rettskraftig avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og viser for øvrig til lagmannsrettens bemerkninger til dette punkt i kjennelsen side 3-4. Hans-Johan Halsvik har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. A/S Norwegian Talc dømmes til å betale saksomkostninger til Hans-Johan Halsvik for Gulating lagmannsrett og Høyesterett." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 jf Bergen byretts kjennelse av 2. juli 1987 at Halsvik inntil han frivillig fratrådte for å gå over i annet arbeid den 12. oktober 1987, hadde rett til å fortsette i stillingen inntil saken var endelig avgjort. Det kjæremålssaken gjelder er Halsviks krav om å få gjeninntre i stillingen etter at han måtte fratre sin nye stilling 31. desember 1987. Som angitt av lagmannsretten, er det spørsmål om arbeidsmiljøloven §61 nr 4 eventuelt supplert med andre rettsregler, er slik å forstå at Halsvik har rett til ikke bare å bli stående i stillingen, men også til å tre inn igjen etter å ha fratrådt. Lagmannsretten har funnet at Halsvik da han fratrådte, ikke mente å gi avkall på sin rett til å gjeninntre, og har lagt vesentlig vekt på dette. Lagmannsretten bygger her på at han opprettholdt sin ugyldighetspåstand i oppsigelsessaken og derved viste at han ønsket å komme tilbake i stillingen. At Halsvik opprettholdt påstanden, viste imidlertid bare at han ønsket å komme tilbake om det ble avsagt endelig dom i hans favør, og ikke noe om hvorvidt han forbeholdt seg å komme tilbake før endelig dom forelå, dersom forholdene skulle tilsi det. Den rett en arbeidstaker har til å forbli i stillingen, innebærer ikke uten videre at han vil ha krav på å gjeninntre dersom han har fratrådt frivillig for å overta en annen stilling. Arbeidstakeren vil være i en valgsituasjon. Selv om han har rett til å fortsette i stillingen, kan han velge å fratre og ta annet arbeid. Hvis arbeidstakeren velger å fratre uten å ta forbehold av noen art, og arbeidsgiver heller ikke av andre grunner må forstå at arbeidstakeren regner med å kunne falle tilbake på sin rett etter §61 fjerde ledd dersom forholdene skulle tilsi det, kan han ikke ha krav på å tre inn i stillingen igjen før det i tilfelle foreligger endelig dom for at oppsigelsen er ugyldig. Det tilføyes at Halsviks krav om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 også kan reise prosessuelle spørsmål. Slik hans påstand i begjæringen er utformet, innebærer den ikke noe krav om fullbyrdelse, men et krav om at det skal fastslås at han har rett til å tre inn i stillingen. Lagmannsrettens avgjørelse er i samsvar med påstanden. Det må anses tvilsomt om §262 gir hjemmel for en slik avgjørelse, men kjæremålsutvalget finner det ikke nødvendig å gå inn på dette. Utvalget finner heller ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om det kunne ha vært gitt en forføyning som innebar et pålegg om gjeninntagelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd som i realiteten innebærer at et slikt pålegg ikke vil kunne tvangsfullbyrdes. Saksomkostningsavgjørelsen bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Kjennelsen er enstemmig. SLUTNING: Hans-Johan Halsviks begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
