Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Vilgunn Mikkelsen reiste ved stevning 5. juni 1987 til Oslo byrett søksmål mot Fregatten A/S og gjorde under henvisning til arbeidsmiljøloven §66 jf §60 gjeldende at hun var gitt urettmessig avskjed fra sin stilling som daglig leder for restauranten. Hun la ned påstand om at avskjeden skulle kjennes urettmessig, og at hun skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn begrenset oppover til 200.000 kroner. Saksøkte gjorde gjeldende at det ikke forelå noen avskjed idet Vilgunn Mikkelsen selv hadde sagt opp sitt arbeidforhold, og påstod prinsipalt saken avvist fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler ved Oslo byrett. Subsidiært påstod selskapet seg frifunnet, idet det hevdet at vilkårene for avskjed, subsidiært oppsigelse, forelå. I skriv til partene foreslo byretten at hele saken ble behandlet under den berammede hovedforhandlingen, dog slik at retten, når spørsmålet om avskjed forelå var ferdigbehandlet, gjorde partene oppmerksom på sitt standpunkt til dette spørsmålet, før en eventuell avskjed ble realitetsbehandlet med hensyn til berettigelsen. Partene hadde ikke innvendinger mot dette. Etter at det var holdt hovedforhandling i saken 1. desember 1987, avsa byretten, som var satt med meddommere i samsvar med arbeidsmiljøloven §61C, den 7. desember 1987 kjennelse med slik slutning: "1. Saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler. 2. I saksomkostninger betaler Vilgunn Mikkelsen til Fregatten A/S 40.534 - kronerførtitusenfemhundreogtrettifire - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse." Byretten la til grunn at Vilgunn Mikkelsen ikke hadde mottatt noen avskjed eller oppsigelse fra saksøkte. Vilgunn Mikkelsen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 23. februar avsa kjennelse med slik slutning: "1. Oslo byretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling. 2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken." I lagmannsrettens kjennelse heter det blant annet: "Vilgunn Mikkelsen pretenderer at hun ble avskjediget. Utgangspunktet er at en parts pretensjon med hensyn til faktum er utslagsgivende ved avgjørelsen av om prosessforutsetningene foreligger. Dette utgangspunkt finnes også å måtte gjelde ved avgjørelsen av om den prosessforutsetning foreligger at Oslo byrett som arbeidsrett har kompetanse i saken. Avgjørelsen i [[Rt-1981-1205]], som begge parter i og for seg har påberopt, finnes ikke å tilsi noen annen løsning enn den lagmannsretten er kommet til. I tilfellet fra 1981 var det på det rene at det ikke forelå noen oppsigelse eller noen avskjed. Parten pretenderte heller ikke det. Hans pretensjon var at det faktum han anga var tilstrekkelig til at saken skulle behandles som en arbeidsmiljøsak. Hans pretensjon gjaldt således forståelsen av rettsregler ikke hvordan et faktum forholdt seg. Til støtte for sitt resultat peker lagmannsretten også på at dersom Oslo byrett som arbeidsrett ikke skulle være kompetent domstol, måtte saken kunne fremmes for Oslo byrett etter de ordinære prosessregler. All den stund imidlertid saksøkeren fortsatt ville pretendere å ha krav etter arbeidsmiljøloven, ville hun risikere avvisning av søksmålet under henvisning til at hennes pretensjon viser at Oslo byrett ikke var rett domstol. Hvorvidt det prosessuelle spørsmål skulle løses annerledes dersom det, på tross av pretensjonen, var åpenbart at det ikke forelå oppsigelse eller avskjed, behøver retten ikke ta standpunkt til. Det finnes å være slik uklarhet over faktum at noen slik åpenbar løsning ikke foreligger. Byrettens kjennelse vil derfor bli å oppheve og saken blir å hjemvise til byretten til fortsatt behandling." Fregatten A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part anfører at lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at saksøkerens pretensjon for så vidt gjelder spørsmålet om oppsigelse/avskjed var gitt, skal legges til grunn også etter at retten har funnet det bevist at pretensjonen er uriktig. Selskapet gjør gjeldende at lagmannsretten her har lagt en uriktig lovforståelse til grunn. Det vises til domstolloven §36 annet ledd, hvor det går frem at saksøkerens pretensjoner bare skal legges til grunn i den utstrekning det ikke er godtgjort at disse er uriktige. I denne saken har byretten funnet det godtgjort at saksøkerens pretensjon om at hun ble avskjediget/oppsagt er uriktig, og byretten har heller ikke funnet spørsmålet tvilsomt. Ut fra avgjørelsen i [[Rt-1981-1205]] må det da etter den kjærende parts mening være riktig også å legge til grunn at saken ikke kan behandles etter de spesielle prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Byrettens avvisningsavgjørelse må derfor være riktig. Den kjærende part viser også til at Eidsivating lagmannsrett i en avgjørelse 9. september 1987, kjæremålsak nr 171/1987, har stadfestet en avvisningsavgjørelse i en tilsvarende sak der Oslo byrett hadde funnet det bevist at saksøkernes pretensjon om at avskjed var meddelt, var uriktig. Det kan for øvrig etter den kjærende parts mening ikke være riktig, som lagmannsretten har lagt til grunn i sin kjennelse, at saksøker vil risikere avvisning av saken også ved et ordinært søksmål for Oslo byrett. Så lenge det er funnet bevist at avskjed/oppsigelse ikke er gitt fra arbeidsgivers side, vil et eventuelt nytt søksmål for Oslo byrett måtte baseres på de generelle erstatningsrettslige regler og et slikt søksmål vil klarligvis ikke kunne avvises. Fregatten A/S har lagt ned slik påstand: "1. Oslo byretts kjennelse av 7. desember 1987 i sak 1531/87-XVI-69 stadfestes. 2. Vilgunn Mikkelsen pålegges å erstatte Fregatten A/S saksomkostninger for lagmannsrett og høyesterett." Vilgunn Mikkelsen gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og viser til lagmannsrettens begrunnelse. Etter hennes syn var situasjonen annerledes i de to rettsavgjørelsene den kjærende part har vist til. Der var forholdet at arbeidstakerne i begge saker hadde sagt opp sine stillinger selv, men pretenderte at dette var skjedd under slike omstendigheter at det i realiteten forelå oppsigelse eller avskjed fra arbeidsgiverens side. Arbeidstagernes pretensjoner i de to sakene gjelder etter kjæremålsmotpartens mening søksmålsbetingelsenes innhold, og ikke spørsmålet om søksmålsbetingelsene faktisk er oppfylt. Etter kjæremålsmotpartens mening er lagmannsrettens rettsoppfatning i samsvar med tvistemålsloven system. Avvisning skjer som hovedregel bare der det fremgår av saksøkerens egne pretensjoner at søksmålsbetingelsene ikke er oppfyllt. Dette ligger annerledes an hvor bevisbedømmelsen er avgjørende for om saksøkerens pretensjoner holder stikk. I et slikt tilfelle vil saksøkeren være avhengig av at avgjørelsen har en slik form at bevisbedømmelsen kan prøves på nytt. Dette vil bare være mulig der avgjørelsen har form av en dom. Det er vist til Inge Lorange Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage, side 26 og 27 samt Aaslands anmeldelse av og kommentarer til boken i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.522 og 523. Kjæremålsmotparten er for øvrig enig med lagmannsretten i at saksomkostningsavgjørelsen bør utstå til den avgjørelsen som avgjør hele saken, og at dette også bør gjelde omkostningene ved kjæremålet. Vilgunn Mikkelsen har lagt ned slik påstand: "1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 23. februar 1988 i Kjæremålsak nr. 19/1988, hl.nr. 78/1988 stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Lagmannsretten har lagt til grunn at det avgjørende for om de spesielle prosessregler i arbeidsmiljøloven §66 nr 3, jf §61 flg skal komme til anvendelse, er saksøkerens pretensjon om at han ble avskjediget. Slik de nevnte bestemmelser er forstått i rettspraksis, finner utvalget at dette er en uriktig lovtolking. Skal de særlige saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven §66 nr 3 jf §61 flg få anvendelse, må det faktisk foreligge en avskjed. Det er ikke nok at saksøkeren pretenderer dette. Avgjørelsen av om det foreligger en avskjed, må treffes under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen, sammenlign prinsippet i tvistemålsloven §93. Den siste fremgangsmåten, som nok ofte ville være aktuell i denne typen tvister, ble valgt av byretten i nærværende sak. Byretten behandlet først spørsmålet om det faktisk forelå en avskjed. Den kom til at det ikke var tilfellet og traff da avgjørelsen om at "Saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler". Utvalget vil peke på at denne formuleringen i slutningen ikke er helt dekkende for det avgjørelsen innebærer. Saken avvises ikke fra byretten, men avgjørelsen innebærer at behandlingen der ikke skal skje etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven. Det er i flere avgjørelser lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger oppsigelse eller avskjed skal avgjøres som et ledd i den prosessuelle avgjørelse om saken skal fremmes etter arbeidsmiljøloven regler og ikke først som et ledd i avgjørelsen av om det materielle krav, for eksempel på erstatning, kan føre frem. Utvalget viser til [[Rt-1981-1205]] og [[Rt-1987-1412]]. Det kan også vises til [[Rt-1981-899]] og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 5. september 1985, lnr 301 K/1985, hvor langt på vei parallelle problemstillinger var oppe. Lagmannsretten har uttalt vedrørende avgjørelsen i [[Rt-1981-1205]] at saksøkeren der ikke pretenderte at det forelå noen oppsigelse eller avskjed. Til dette bemerker utvalget at avgjørelsen er meget ufullstendig gjengitt i Retstidende. I utvalgets kjennelse fremgår det klart at saksøkeren uttrykkelig påsto at det forelå en oppsigelse fra saksøktes side. Verken den nevnte avgjørelsen eller rettspraksis forøvrig gir grunnlag for, i den relasjon det her er aktuelt, å sondre mellom pretensjoner om faktum og pretensjoner med hensyn til den rettslige vurdering av om avskjed eller oppsigelse foreligger. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Utvalget finner at avgjørelsen av om det skal tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken bør utstå til den nye avgjørelsen som skal treffes av lagmannsretten, jf tvistemålsloven §179. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
