Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Schei: Saken gjelder forståelsen av overgangsbestemmelsen i odelsloven §78. Spørsmålet er om det forhold at en mannlig odelsberettiget i kraft av overgangsbestemmelsen hadde bedre odelsprioritet enn sin eldre søster, medfører bedre prioritet også for hans linje. Eiendommen X, gnr. - - -, bnr -, - og - i Z kommune, ble i 1958 ervervet av C, født xx.xx.1907. Det alt vesentlige av eiendommen var på ervervstidspunktet odelsjord. C var odelsberettiget til eiendommen. C var gift med D, født xx.xx.1913. Ektefellene hadde to barn, A - gift AA, født xx.xx.1934, og E, født xx.xx.1940. E, som døde i 1966, etterlot seg to barn, F, født xx.xx.1963, og B, født xx.xx.1965. B har fått morens pikenavn, BB, som etternavn. Etter mannens død i 1973, ble D sittende med eiendommen i uskifte. Hun overdro den i 1985 til B. A mente seg bedre odelsberettiget og reiste odelssak ved Heggen og Frøland herredsrett mot B. Herredsretten avsa 17. januar 1986 dom i saken med slik domsslutning: "1. A har rett til å løse eiendommen gnr 108 bnr. 4, 5 og 7 i Z på odel fra B. 2. Spørsmålet om odelstakst, plikt til å utstede skjøte og tidspunkt og vilkår for dette utstår inntil spørsmålet i punkt 1 er rettskraftig avgjort. 3. Partene bærer selv sine saksomkostninger." B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 19. juni 1987 avsa dom med slik domsslutning: "1. B frifinnes. 2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke." Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av de to dommene. A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er angitt til å gjelde rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Det er til bruk for Høyesterett avholdt bevisopptak av partene ved Heggen og Frøland herredsrett. De faktiske forhold er imidlertid ikke omtvistet, og saken har for Høyesterett, som for de underordnede retter, dreiet seg om den rettslige forståelse av overgangsbestemmelsen i odelsloven §78. A har for Høyesterett i hovedsak anført det samme som for herredsretten og lagmannsretten. Hun gjør gjeldende at etter odelsloven §12 har hun som den eldste av søsknene best odelsprioritet med mindre annet følger av §78. Etter denne regel beholder de personer som er født før 1. januar 1965 den bedre odelsprioritet de måtte ha etter den gamle odelslov. Men personer født i 1965 eller senere får helt ut sin odelsrettslige stilling bestemt av den nye odelslov. Dette tilsier at hun har bedre odelsprioritet enn B, men dårligere prioritet enn Bs søster, F, som er født før 1. januar 1965. Hennes forståelse av odelsloven §78 hevdes å ha støtte i loven ordlyd, forarbeider, teori og i noen grad også i rettspraksis. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand: "1. B tilpliktes å utstede skjøte til A på eiendommen X og Y, gnr. 108, bnr. 4, 5 og 7 i Z kommune, og til å fravike eiendommen mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt i odelstakst, jfr. odelsl. §49. 2. B tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og høyesterett." Også B har for Høyesterett i det vesentlige anført det samme som for herredsretten og lagmannsretten. Han gjør gjeldende at odelsloven §12 ikke bare bygger på et aldersprinsipp, at eldre søsken går foran yngre uten hensyn til kjønn, men også på et rendyrket linjeprinsipp. Bedre odelsberettiget søster eller bror sikrer bedre prioritet, ikke bare for seg selv, men for alle i sin linje. Forarbeidene til odelsloven viser at linjeprinsippet sto like sentralt for lovgiver som aldersprinsippet. Det tolkningsresultat den ankende part hevder som riktig, vil innebære et klart brudd på linjeprinsippet. Dette illustreres også ved at Bs søster, F, uomtvistet har bedre odelsprioritet enn A. Hvor det i odelsloven er gjort unntak fra aldersprinsippet og linjeprinsippet, er dette kommet til uttrykk gjennom uttrykkelig lovbestemmelse. Slike unntak er gjort i §13 og §21 og i §78 for aldersprinsippet. Men det er ikke nevnt noe i §78 om at det gjøres unntak fra linjeprinsippet. Det er heller ikke noe i forarbeidene til denne bestemmelsen som indikerer at det har vært lovgivers mening å gjøre noe unntak fra dette prinsippet. Lovteksten til §78 er ikke klar, og det må være et selvstendig argument for ikke å legge mer i bestemmelsen enn det er holdepunkter for har vært lovgivers mening. Det erkjennes at Falkanger i sin bok Odelsrett og åsetesrett, side 26 har uttalelser som kan tas til inntekt for den ankende parts standpunkt. På den annen side hevder Falkanger at hvis en bror, som i kraft av odelsloven §78 har bedre odelsprioritet enn eldre søster, overtar odelseiendommen, sikrer han prioritet også for personer i sin linje som er født etter 1. januar 1965. En konsekvent gjennomføring av dette syn tilsier at As bror, E, sikret B en bedre prioritet enn henne. Også dommene i [[Rt-1981-278]] og [[Rt-1987-3]], trekker i retning av ankemotpartens standpunkt. Begge avgjørelsene viser at domstolene ikke viker tilbake for å fravike ordlyden i odelsloven §78 hvor reelle hensyn taler for dette. Ankemotparten har for Høyesterett nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett." Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Etter odelsloven §12 har eldre søsken bedre odelsprioritet for seg og sin linje enn yngre søsken, og det uten hensyn til kjønn. Ser man bort fra overgangsbestemmelsen i odelsloven §78, ville A etter odelsloven §12 hatt bedre odelsprioritet for seg og sin linje enn E og hans barn. A ville med andre ord i odelsrekkefølgen gått foran både F og B. Etter odelsloven §77, jfr. §78 skulle odelsloven regler få virkning for all odelsløsning etter loven ikrafttreden. Unntak fra dette utgangspunktet ble i §78 gjort blant annet for §12, slik at denne bestemmelsen ikke skulle få "verknad for dei som er fødde .... før 1. januar 1965". Selv om bestemmelsen nok kunne fått en ordlyd som bedre uttrykte intensjonene, må den oppfattes slik at de nye regler om odelsprioritet ikke skulle virke til skade for odelsberettiget født før 1. januar 1965. For odelsberettiget født i 1965 eller senere, var det i §78 ikke gjort noe unntak fra de alminnelige prioritetsreglene i odelsloven av 1974, og det er etter min mening ikke holdepunkter for at dette ikke var tilsiktet fra lovgiverens side. Odelsloven §78 ble utformet under Justiskomiteens behandling av proposisjonen til ny odelslov. Flertallet i Justiskomiteen ønsket med regelen å beskytte dem som, med grunnlag i forventninger bygget på reglene i den tidligere odelslov, hadde innrettet seg på å kunne overta odelseiendommen. For å få med dem som med rimelighet kunne tenkes å ha slike forventninger, ble det fastsatt at den nye lov ikke skulle gjelde for odelsberettigede født før 1. januar 1965. At det dreier seg om beskyttelse av personer og ikke linjer, belyses også av det som sies av Justiskomiteens mindretall. Jeg viser til Innst. O nr 60 (1973-74) side 11. Som nevnt må bestemmelsene i odelsloven §78 forstås som om det hadde stått at de nye prioritetsreglene ikke skulle virke til skade for odelsberettigede født før 1. januar 1965. At regelen skal virke til fordel for A, som er født før dette tidspunkt, er klart. B er født etter 1. januar 1965, og han faller derfor utenfor den persongruppe lovgiver har beskyttet gjennom unntaksregelen. For hans odelsprioritet gjelder §12, og det medfører at han er dårligere prioritert enn A. Ankemotparten har fremhevet at det vil bryte fundamentalt med linjeprinsippet om A skal ha bedre odelsprioritet enn B, mens hun, som alle er enige om, må stå tilbake for F. Jeg er enig i at dette resultatet umiddelbart kan synes påfallende. Men jeg ser dette som en nødvendig konsekvens av overgangsbestemmelsen i odelsloven §78, slik den etter forarbeidene må leses. Jeg ser også resultatet som nødvendig for å gi prinsippet om likestilling mellom kjønnene den gjennomslagskraft som er mulig når man har gjort unntak for de personer det er grunn til å regne med kan ha innrettet seg etter den gamle odelslovs prioritetsregler. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det ikke er holdepunkter for at lovgiver har lagt mindre vekt på hensynet til kjønnsmessig likestilling mellom de odelsberettigede, enn på hensynet til at odelsprioriteten skal følge linjer. Jeg peker også på at det tolkningsresultat ankemotparten har hevdet som det riktige, ville hatt til følge at odelsloven §78 ville virket til skade for B i forhold til hans søster F, og til gunst for B i forhold til A. En slik lovforståelse står for meg som mer unaturlig enn det avvik fra linjeprinsippet jeg mener odelsloven §78 må lede til i denne saken. Den ankende part har trukket frem at Falkanger i sin odelsrett på side 26 gjør gjeldende at bror som har bedre odelsrett enn eldre søster i kraft av odelsloven §78, må kunne overdra eiendommen til sine barn født etter 1. januar 1965 uten at søsteren derved får anledning til å løse eiendommen fra erververen. Etter den ankende parts mening må de hensyn som tilsier dette resultatet, også lede til at B i forhold til A har bedre prioritet. Jeg finner grunn til å understreke at jeg ikke har tatt stilling hvem som ville hatt best prioritet, B eller A, om E hadde overtatt odelseiendommen og så overdratt den videre til B. Men jeg nevner at gode grunner kan tale for at løsningen kan bli en annen i et slikt tilfelle enn i nærværende sak, hvor odelseiendommen ikke har gått fra E til B. Anken har ført frem. Saken har reist et såpass tvilsomt lovtolkningsspørsmål, at jeg finner at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
