Rediger Høyesterett: Rt-1989-754

Fritekst:

Bjørn Hognerud ble ved Kirke- og undervisningsdepartementets vedtak 2. mars 1987 avskjediget fra sin stilling som undervisningsinspektør ved Statens Havariskole. Han påklaget vedtaket, som ble stadfestet ved kgl.res. 9. oktober 1987. Han krevet ved stevning 16. desember 1987 at den kongelige resolusjon om avskjed skulle kjennes ugyldig, og han fikk medhold ved Oslo byretts dom 14. november 1988. Etter at Bjørn Hognerud hadde klaget Kirke- og undervisningsdepartementets avskjedsvedtak av 2. mars 1987 inn for Kongen i statsråd, ble han ved departementets vedtak 11. juni 1987 suspendert til klagesaken var ferdigbehandlet. Ved departementets brev 17. august 1987 ble suspensjonen forlenget. Dette vedtaket klaget Hognerud inn for Kongen i statsråd. Hans klage ble forkastet ved kgl.res. 14. oktober 1988. Ved stevning 17. juni 1987 reiste Hognerud sak for Oslo byrett med påstand om at suspensjonsvedtaket av 11. juni 1987 skulle kjennes ugyldig. Ved Oslo byretts kjennelse 14. november 1988 ble saken avvist, og Bjørn Hognerud tilpliktet å betale 12.000 kroner i saksomkostninger til staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter kjæremål fra Bjørn Hognerud avsa Eidsivating lagmannsrett 14. mars 1989 kjennelse i avvisningsspørsmålet med slik slutning: 1. Saken fremmes til behandling ved byretten. 2. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet tilpliktes å betale Bjørn Hognerud saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med 5.000 -femtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Både staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet og Bjørn Hognerud har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg; staten for så vidt angår avvisningsspørsmålet, Hognerud for så vidt angår saksomkostningsavgjørelsen. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet har gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket §19 nr 2 i lov om statens tjenestemenn feil. Utnyttelse av klageadgangen er en absolutt prosessforutsetning, og det var riktig av byretten å avvise saken ex officio. Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at avvisning ikke kunne skje når staten ikke hadde påstått avvisning. Staten har i prosesskrift 6. april 1989 nærmere begrunnet sitt standpunkt ved å trekke frem en rekke lovbestemmelser med forarbeider. Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet har nedlagt slik påstand: 1. Byrettens kjennelse stadfestes. 2. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Bjørn Hognerud har tatt til motmæle i dette kjæremålet, og vist til at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på to grunnlag: at saken kan fremmes før klagebehandlingen er uttømt, og at partene har fri rådighet over søksmålsgjenstanden. Han har dessuten gjort gjeldende at staten må lastes fordi staten først etter at saken var tatt opp til doms, påstod den avvist. Det har vært en praktisk fremgangsmåte at suspensjonssaken og avskjedssaken ble behandlet sammen, og Hognerud blir påført en rekke unødvendige utgifter når staten på et så sent tidpunkt påstår saken avvist. Bjørn Hognerud har nedlagt slik påstand: 1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 2/89 pkt. 1 stadfestes. 2. Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet dømmes til å betale Bjørn Hognerud saksomkostningene for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med tilsammen kr 37.376,-. I kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen har Bjørn Hognerud blant annet vist til at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §172 jf §180 annet ledd uriktig. Han har ved lagmannsrettens avgjørelse fått medhold i realiteten og skulle da fått dekket sine omkostninger for byretten fullt ut. Det må kunne bebreides staten at avvisningsspørsmålet ikke ble tatt opp tidligere slik at omkostningene kunne vært begrenset. Han har videre anført: ".....Når lagmannsretten har funnet at den kjærende part må gis medhold i realiteten og dertil kommer til at han bør bli tilkjent saksomkostningene for såvel byretten som for lagmannsretten, må lagmannsretten også i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172, jfr. 180 annet ledd tilkjenne ham de fulle saksomkostninger - også omkostningene som gjaldt behandlingen av selve realitetsspørsmålet i byretten. Dersom så ikke skjer, vil den kjærende part ikke bli tilkjent fulle omkostninger etter loven system, og under enhver omstendighet i det minste bli påført et rentetap, som en vanskelig kan kreve erstattet i forbindelse med byrettens nye behandling." Bjørn Hognerud har nedlagt slik påstand: 1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i sak nr. 2/89 punkt 1 stadfestes. 2. Staten v/kirke- og undervisningsdepartementet dømmes til å betale Bjørn Hognerud saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med til sammen kr 36.626,-. I sitt kjæremålstilsvar i saksomkostningsspørsmålet har staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet blant annet gjort gjeldende at alle omkostninger i avvisningssaken er pådratt etter at hovedforhandling for byretten var avsluttet, og at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes hvis Høyesteretts kjæremålsutvalg opprettholder lagmannsrettens avgjørelse i avvisningsspørsmålet. Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet har ikke nedlagt noen formell påstand i saksomkostningskjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet fra staten ved Kirkedepartementet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjærmeål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av tjenestemannsloven §19 nr 2 første setning. Lagmannsretten har lagt til grunn at den nevnte bestemmelse ikke innebærer at et søksmål om et avskjeds- eller suspensjonsvedtak skal avvises ex officio hvis vedtaket ikke er klagebehandlet. Kjæremålsutvalget er ikke enig i lagmannsrettens forståelse av bestemmelsen. Etter ordlyden i §19 nr 2 første setning er det "klageinstansens vedtak" som kan gjøres til gjenstand for søksmål. Som anført av den kjærende part, viser forarbeidene at det har vært meningen å begrense søksmålsadgangen på denne måten. I forarbeidene til bestemmelsen, Ot prp nr 72 (1981-82) vises til §15 i tjenestemannsloven av 10. juni 1977, der det på tilsvarende måte sies at det er "klageinstansesns vedtak" som kan gjøres til gjenstand for søksmål. I innstilling om lov om offentlige tjenestemenn av 1964 var det foreslått at en bestemmelse i den da gjeldende tjenestemannslov om at klageadgangen måtte være utnyttet skulle utgå fordi man hadde en tilsvarende regel i tvistemålsloven §437. Før det ble fremsatt proposisjon om ny tjenestemannslov, var imidlertid §437 blitt endret, slik at det var opp til det enkelte departement å bestemme om klageadgangen måtte være utnyttet før sak kunne reises. I Ot prp nr 44 (1976-77) ble forslaget om å sløyfe den særlige bestemmelse om at klageadgangen måtte være utnyttet før sak kunne reises, ikke fulgt opp. Det sies på side 33 i proposisjonen at departementet "er av den oppfatning at klage til overordnet organ må finne sted før sak kan anlegges ved domstolene." Når dette i loven ble uttrykt slik at det kunne reises søksmål for å få prøvet lovligheten av "klageinstansens vedtak", må det etter kjæremålsutvalgets syn forstås slik at det ikke er adgang til å reise søksmål om den underordnede instans vedtak. Kjæremålsutvalget finner derfor at det må være en absolutt prosessforutsetning at klageadgangen er utnyttet. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Opphevelsen omfatter også saksomkostningsavgjørelsen, og det er derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til Bjørn Hogneruds kjæremål over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, som har som forutsetning at lagmannsrettens avgjørelse av avvisningsspørsmålet opprettholdes. Kjæremålsutvalget finner at påstanden fra Staten ved Kirkedepartementet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til kr 2.000. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt