Rediger Høyesterett: Rt-1990-1089

Fritekst:

Kst dommer Rygg: Eidsivating lagmannsrett avsa 30. mai 1990 dom med slik domsslutning: "1. a) A, født xx.xx.1966 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ til fengsel i 2 - to år og 7 - syv - måneder, med fradrag av 124 - etthundreogtjuefire - dagers varetektsopphold. b) Han dømmes til å betale 40.000 - førtitusen - kroner i oppreisning til D innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 2. a) B, født xx.xx.1961 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ til fengsel i 2 - to - år og 7 - syv - måneder, med fradrag av 124 - etthundreogtjuefire - dagers varetektsopphold. b) Han dømmes til å betale 40.000 - førtitusen - kroner i oppreisning til D innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. 3. a) C, født xx.xx.1972 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder, med fradrag av 124 - etthundreogtjuefire - dagers varetektsopphold. b) Han dømmes til å betale 30.000 - tredvetusen - kroner i oppreisning til D innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens dom. De tre domfelte har anket til Høyesterett og påstått dommen med hovedforhandling opphevet på grunn av feil ved saksbehandlingen. Den påberopte saksbehandlingsfeil består i at retten påla de domfelte å forlate rettslokalet mens fornærmede forklarte seg, jf straffeprosessloven §284 sammenholdt med §313 første ledd. Det hevdes at feilen kan ha innvirket på avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf straffeprosessloven §360 første ledd. Jeg er kommet til at ankene må forkastes. Innledningsvis finner jeg grunn til å redegjøre for lagmannsrettens behandling av det spørsmål ankene gjelder. Av lagmannsrettens rettsbok for 28. mai 1990 fremgår: "Fornærmede kom inn og erklærte på forespørsel fra rettens formann at hun ikke ønsket å avgi forklaring hvis de tiltalte skulle være tilstede. Etter at hun hadde forlatt rettsalen, fikk prosessfullmektig anledning til å uttale seg. Aktor fremsatte begjæring om at de tiltalte skal forlate rettsalen under fornærmedes forklaring. De tre forsvarere protesterte mot dette og gjorde rede for sine grunner. Bistandsadvokaten fikk også anledning til å uttale seg. Hun var enig med aktor. Retten tok en kort pause. Retten traff slik beslutning: Fornærmede har erklært at hun ikke vil forklare seg med mindre de tiltalte forlater rettsalen. Det er opplyst at de forhold tiltalen gjelder har påført henne store psykiske problemer, slik at hun ikke er i stand til å avgi forklaring med de tiltalte til stede. Retten finner da at det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ikke vil bli gitt av fornærmede, hvis ikke aktors begjæring tas tilfølge. Retten beslutter at de tiltalte skal forlate rettsalen mens fornærmede blir avhørt. Beslutningen er enstemmig." Ifølge rettsboken ble forhandlingene avsluttet for dagen etter at fornærmede hadde forklart seg og blitt dimittert. Neste dag fortsatte forhandlingene med avhør av et annet vitne. Etter opplysning om at dette vitnet ble dimittert, er følgende setning inntatt i rettsboken: "Rettens formann gjenfortalte for de tiltalte hva fornærmede hadde forklart under sin vitneforklaring." Til bruk for Høyesterett er det innhentet en redegjørelse fra den lagdommer som administrerte retten. Det heter her: "Under lagmannsrettssaken besluttet retten at de tiltalte skulle forlate rettssalen mens fornærmede ble avhørt. Etter at de hadde forlatt rettssalen, avga fornærmede en detaljert forklaring om alle forhold og svarte på en lang rekke spørsmål fra samtlige prosessfullmektiger. Da de tiltalte deretter kom tilbake til rettssalen, gjorde jeg dem kjent med det som var forhandlet i deres fravær ved at jeg ga en fullstendig redegjørelse for hva fornærmede hadde forklart. Jeg spurte deretter prosessfullmektigene om de fant redegjørelsen dekkende eller om de hadde bemerkninger til den. Ingen bemerkninger fremkom." Det er under ankeforhandlingen pekt på at det er en uoverensstemmelse mellom denne redegjørelse og rettsboken, nemlig når det gjelder tidspunktet for administrators orientering. Rettsboken må her legges til grunn, men jeg kan ikke se at uoverensstemmelsen får betydning for min avgjørelse. De domfelte har for Høyesterett vist til at det klare utgangspunkt og hovedregelen i vår rettergangsordning er at en tiltalt har krav på å være til stede i retten når bevisene mot ham blir fremført. Bestemmelsen i straffeprosessloven §245 og §284 jf §313 første ledd er unntak fra hovedregelen, og dette unntak krever en særlig grunn. I den aktuelle saken var det ingen annen bevisførsel av betydning enn forklaringene fra fornærmede, hennes to venninner og de tiltalte. Fornærmedes forklaring var sentral, og sto i sterk motstrid til de tiltaltes forklaringer. Lagmannsretten må ha lagt avgjørende vekt på hennes forklaring. Det ble ikke gjort noe forsøk fra rettens side på å få henne til å forklare seg med de tiltalte til stede, og hun ble ikke av administrator foreholdt viktigheten av at de tiltalte påhørte forklaringen. Dette mener de domfelte må være et minstekrav for å kunne treffe slik beslutning som nevnt i §284. Det er ikke foretatt noen egentlig vurdering av om fornærmede ville ha vært i stand til å gi en uforbeholden forklaring med de tiltalte til stede. Hvis lagmannsrettens beslutning i denne sak blir akseptert som lovmessig, innebærer det i virkeligheten, særlig i saker etter straffeloven §192, en alminnelig adgang for fornærmede til å forklare seg uten at tiltalte er til stede. Jeg er enig med forsvareren i at det er viktig at tiltalte så vidt mulig gis anledning til å være til stede og påhøre vitneforklaringene. Men det kan oppstå situasjoner hvor tiltaltes nærvær gir grunn til å frykte for at en uforbeholden forklaring ikke vil bli gitt. Det er denne situasjon som er regulert i straffeprosessloven §245, §284 og §313 første ledd. Praktiseringen av disse regler er omhandlet i lovforarbeidene. Angrepet på saksbehandlingen i denne sak synes i realiteten å forutsette at adgangen til å la fornærmede forklare seg i sedelighetssaker uten at tiltalte er til stede, er sterkt begrenset. Jeg vil i denne forbindelse vise til lovforarbeidene - Innst O nr 37 for 1980-81 side 31 spalte 1 - der det uttrykkelig er forutsatt at det nettopp i denne type saker vil være behov for at fornærmede får adgang til å forklare seg uten at tiltalte er til stede. I tilknytning til denne vurdering uttales at "Retten bør derfor vurdere nøye om ikkje den sikta bør forlate rettssalen når den krenkte skal forklare seg i slike saker." Vurderingen av om tiltalte skal forlate rettssalen under fornærmedes forklaring må skje på grunnlag av forholdene i den enkelte sak. I tilslutning til den generelle uttalelse i forarbeidene vil jeg med sikte på vurderingen i denne sak peke på at tiltalen gjaldt grove tilfelle av voldtekt begått av de tre tiltalte. Fornærmede var 18 år da de straffbare handlingene fant sted. Ifølge den oppnevnte medisinsk sakkyndige lider hun av posttraumatiske stressforstyrrelser. Hun har behov for en langvarig psykologisk behandling og kan ha fått varig psykisk skade. Avgjørelsen av om tiltalte skal forlate rettssalen under fornærmedes forklaring vil bero på rettens skjønn, se Straffeprosesslovkomiteens innstilling 300 spalte 1 under merknadene til utkastets §290. Jeg kan ikke se at det hefter noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens vurdering i denne sak. Jeg kan heller ikke se at lagmannsrettens fremgangsmåte i denne sak innebærer noen saksbehandlingsfeil. De domfelte har etter lagmannsrettens dom sittet ytterligere 161 dager i varetekt. Jeg stemmer for denne kjennelse: Ankene forkastes. For samtlige domfelte er varetektsfradraget i alt 285 - tohundreogåttifem - dager. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt