Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Lund: Saken gjelder krav i henhold til arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum om fast tilsetting i stilling hvor arbeidstakeren har vært midlertidig tilsatt. A har fra 1974 vært fast tilsatt som hjelpepleier ved X, sentralinstitusjonen for psykisk utviklingshemmede i Møre og Romsdal. Fra 16. mars 1975 til 1. februar 1988 har hun vært midlertidig tilsatt vekselvis som avdelingsleder og assisterende avdelingsleder, bortsett fra i perioden januar - november 1978 da hun tok utdannelse som hjelpepleier ved institusjonen. Til å begynne med dreiet det seg om tilsettinger av ett års varighet, i senere år har hun vært tilsatt for et halvt år av gangen. Tilsettingene har skjedd som såkalt pålagt stedfortredertjeneste. I alt har A vært midlertidig tilsatt i ledende stillinger i ca 12 år. Midlertidigheten har vært begrunnet med at hun ikke hadde de nødvendige formelle kvalifikasjoner etter institusjonens bemanningsplan - som forutsatte treårig utdanning på høyskolenivå. I 1985 søkte hun fast tilsetting i stilling som assisterende avdelingsleder. Søknaden ble avslått av institusjonens styre. I november 1987 ble en vernepleier tilsatt i den assisterende avdelingslederstillingen A hadde virket i siden 1985, og da stillingen ble tiltrådt 1. februar 1988, måtte hun gå over i hjelpepleierstilling ved avdelingen. A tok ut stevning mot Møre og Romsdal fylkeskommune med krav om fast tilsetting som assisterende avdelingsleder ved X med lønn fra 1. februar 1988. Romsdal herredsrett avsa 9 mai 1988 dom med slik domsslutning: "1. Møre og Romsdal fylkeskommune ved fylkesordføreren frifinnes. 2. Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler A kr. 25.000,- - kronertjuefemtusen - i saksomkostninger til Møre og Romsdal fylkeskommune." Dommen ble av A påanket til Frostating lagmannsrett som 5. januar 1990 stadfestet herredsrettens dom, domskonklusjonens punkt 1. Lagmannsretten tilkjente ikke saksomkostninger for noen instans. A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Saksforholdet og partenes anførsler i de tidligere instanser fremgår av domsgrunnene. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak hvor den ankende part og 7 vitner har forklart seg. Ett vitne har med partenes samtykke forklart seg i en skriftlig erklæring. Tre av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser, dog slik at den ankende part har frafalt to subsidiære anførsler. A har sammenfatningsvis anført: Arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd regulerer gyldigheten av avtalene om midlertidig tilsetting som avdelingsleder/ assisterende avdelingsleder, selv om hun var tilsatt i fast stilling som hjelpepleier ved institusjonen. Det dreier seg om forskjellige stillinger, formelt og reelt. En hjelpepleier kan ikke beordres til stilling som avdelingsleder i kraft av arbeidsgiverens styringsrett. Selv om de midlertidige tilsettinger formelt er betegnet som pålagt stedfortredertjeneste, dreier det seg om arbeidsavtaler. I dom i [[Rt-1985-1141]] har Høyesterett fastslått at arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum under nærmere bestemte vilkår ikke er til hinder for midlertidig tilsetting i stilling arbeidstakeren ikke er formelt kvalifisert for. Det bestrides ikke at disse vilkår opprinnelig var oppfylt overfor A. Bestemmelsen hjemler imidlertid ikke midlertidig tilsetting i ubegrenset tid. Når innholdet i loven skal fastlegges, er det av betydning hva partene i denne del av arbeidslivet har ment om spørsmålet. Partene, Norske Kommuners Sentralforbund og Norsk Kommuneforbund, har inngått avtale om at en arbeidstaker som i fire år hadde fungert i stilling som var beregnet for offentlig godkjent sykepleier/vernepleier hadde krav på fast tilsetting i denne stillingen. Avtalen er senere oppsagt, men er likevel av betydning som tolkingsmoment. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd er begrunnet i hensynet til arbeidstakerens stillingsvern jf. arbeidsmiljøloven §1 nr. 2. Det kan derfor ikke bare ses hen til arbeidsgiverens interesse i fortsatt tidsbegrensning slik lagmannsretten har gjort. Denne interesse må vurderes mot arbeidstakerens behov for stillingsvern, en interesse som blir sterkere jo lengre tid arbeidstakeren har virket i stillingen. Ved vurderingen av om vilkårene for tidsbegrensning av arbeidsavtalene er oppfylt, må det tillegges vesentlig vekt at bemanningsplanens kvalifikasjonskrav er urealistiske. Ved X var bemanningskrisen permanent. Av denne grunn har det heller ikke eksistert noen blokkeringsfare ved at personale med de kvalifikasjoner institusjonen ønsket ville bli utestengt, eller av faglige grunner unnlate å søke seg til X fordi ledende stillinger var besatt av arbeidstakere i As situasjon. For øvrig var arbeidsgivers interesse ivaretatt ved de kvalifikasjoner A ervervet seg gjennom tilleggsutdannelse, langvarig praksis og den kontinuitet hun representerte, en kontinuitet som er av særlig betydning i forhold til beboerne. Etter at hun i tolv år hadde fungert i stilling som avdelingsleder og assisterende avdelingsleder, kan fylkeskommunen ikke høres med at arbeidets karakter tilsier at hun ikke kan inneha slike stillinger. A har nedlagt slik påstand: "1. A er tilsatt ved X som assisterende avdelingsleder med oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven §60. 2. Møre og Romsdal fylkeskommune betaler til A lønn i henhold til gjeldende overenskomst for tid hun har fungert utenfor stilling som assisterende avdelingsleder f.o.m. 1. februar 1988. 3. Møre og Romsdal fylkeskommune betaler sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og for Høyesterett." Møre og Romsdal fylkeskommune har sammenfatningsvis anført: Midlertidig tilsetting av A kunne skje uten hinder av arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum. Bestemmelsen regulerer i det hele tatt ikke disse tilsettinger fordi de har sitt grunnlag i beordringer i kraft av arbeidsgivers styringsrett og ikke i arbeidsavtaler. Selv om det legges til grunn at tilsettingene er skjedd i henhold til avtale, faller avtalene utenfor området for bestemmelsen fordi denne ikke gjelder hvor arbeidstakeren har annen fast stilling hos arbeidsgiveren å falle tilbake på. Under ingen omstendighet går de midlertidige tilsettinger av A ut over rammen for hva som rettsgyldig kan avtales etter arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd. Tidsbegrensningen er begrunnet i arbeidets karakter og i behovet for ikke å blokkere ledende stillinger for personale med de nødvendige kvalifikasjoner. For disse vil for øvrig tilsetting av ukvalifisert personale i ledende stillinger gjøre institusjonen mindre faglig attraktiv. Kvalifikasjonskravene var saklig begrunnet. Hver tilsetting var begrenset til det som var strengt nødvendig, et halvt år hver gang. A var klar over og innforstått med at tilsettingene var midlertidige. Kvalifikasjonskravene i institusjonens bemanningsplan kan ikke fravikes av styret. A kunne heller ikke bygge sitt krav på protokollene mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Norsk Kommuneforbund av 9. september og 27. oktober 1981. Disse må forstås slik at en person som gjennom fire år har vært midlertidig tilsatt i stilling bestemt for sykepleier/ vernepleier bare kan kreve fast tilsetting i stilling vedkommende er formelt kvalifisert for, ikke i den stilling vedkommende har fungert midlertidig i. Tidsforløpet gir heller ikke A krav på stillingsvern som assisterende avdelingsleder. Så lenge arbeidets karakter tilsa fortsatt tidsbegrensning, er det etter loven uten betydning hvor lenge hun hadde fungert i stillingen. A var uten de kvalifikasjoner som er nødvendige for å inneha fast stilling som avdelingsleder. Hennes situasjon er ikke enestående. En dom i hennes favør vil derfor få meget uheldige konsekvenser for institusjoner med tilsvarende bemanningssituasjon som X, en situasjon som ikke er uvanlig i helsesektoren. Møre og Romsdal fylkeskommune har nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Møre og Romsdal Fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett." Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser. Saken gjelder spørsmålet om arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første puktum er til hinder for midlertidig tilsetting av A i stillinger som avdelingsleder og assisterende avdelingsleder over et tidsrom på ca 12 år, med andre ord om hun etter denne tid var forpliktet til å fratre sin stilling som assisterende avdelingsleder uten å være beskyttet av loven oppsigelsesvern. Spørsmålet er for det første om de midlertidige tilsettingene faller utenfor anvendelsesområdet for bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum. På dette punkt er jeg enig med lagmannsretten. Fylkeskommunen har anført at bestemmelsen i det hele tatt ikke regulerer gyldigheten av tilsettingene fordi A hadde fast stilling som hjelpepleier ved institusjonen. Jeg kan ikke se at det er holdepunkter for en slik innskrenkende fortolkning i forhold til bestemmelsens ordlyd. Forarbeidene gir heller ingen antydning om at regelen ikke tar sikte på midlertidige tilsettinger hvor arbeidstakeren har annen fast stilling å falle tilbake på, hva enten denne er knyttet til samme virksomhet og arbeidsgiver eller ikke. Riktignok kan arbeidstakerens interesse i stillingsvern da være mindre tungtveiende, varierende med de konkrete forhold, men interessen faller ikke av den grunn utenfor formålet med bestemmelsen, jf. den generelle formålsangivelse i arbeidsmiljøloven §1 nr. 2. Stillingen som assisterende avdelingsleder ved X er vesensforskjellig fra stillingen som hjelpepleier. Assisterende avdelingsleder har overordnet ansvar, høyere lønn og - som fylkeskommunen har poengtert - vesentlig andre oppgaver. Etter bemanningsplanen dreier det seg om forskjellige stillingskategorier. Forholdet er her et annet enn i dommen i [[Rt-1988-746]], hvor arbeidstakeren midlertidig var tillagt lederfunksjoner uten at dette medførte at vedkommende formelt eller reelt fungerte i en egen stilling. Fylkeskommunen har videre anført at de midlertidige tilsettinger faller utenfor anvendelsesområdet for bestemmelsen, fordi tilsettingene hadde sitt grunnlag i beordringer i henhold til arbeidsgivers styringsrett og ikke i arbeidsavtaler med A. Jeg kan ikke se at denne anførsel har noe for seg. Fylkeskommunen har medgitt at det ikke ville kommet på tale å pålegge A å fungere i ledende stilling mot sin vilje. Tilsettingene forutsatte enighet mellom partene og hadde derfor grunnlag i arbeidsavtaler. På denne bakgrunn går jeg ikke nærmere inn på hvor langt arbeidsgivers styringsrett går i arbeidsforhold som det vi her står overfor. At styringsretten ikke hjemlet adgang til å pålegge A å fungere i ledende stilling over lengre tid, finner jeg imidlertid temmelig klart. Jeg viser til hva jeg tidligere har sagt om stillingenes forskjellige karakter. Spørsmålet er dernest om vilkåret for å inngå midlertidige arbeidsavtaler etter arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum er oppfylt i saken, om arbeidets karakter tilsa at A var midlertidig tilsatt i stilling som avdelingsleder/assisterende avdelingsleder i ca 12 år, oppdelt i halvårlige - til å begynne med årlige - tilsettingsperioder. I dommen i [[Rt-1985-1141]], som også gjaldt arbeidsforhold innen helsesektoren, er det slått fast at loven vilkår må fortolkes strengt, men at bestemmelsen ikke er til hinder for midlertidige tilsettinger i arbeidsforhold av særegen karakter "...når det foreligger saklig behov for det og tilsettingen begrenses til det som er strengt nødvendig". I dommen er det ikke tatt stilling til de spørsmål som oppstår når midlertidig tilsetting skjer over lengre tid. Det er ikke omtvistet mellom partene at vilkårene for midlertidig tilsetting av A var oppfylt til å begynne med og i noen tid etter at arbeidsmiljøloven trådte i kraft. Spørsmålet er om de midlertidige tilsettinger - inndelt som de var i perioder - rettsgyldig kunne avtales i 12 år, om dette var saklig begrunnet og begrenset til det strengt nødvendige. Ved vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i bemanningsplanen ved X. Planen forutsatte frem til 1985 at stillingene som avdelingsleder og assisterende avdelingsleder utelukkende kunne besettes med høyskoleutdannet sykepleier eller vernepleier. Fra 1985 ble høyskoleutdannelse som barnevernspedagog, førskolelærer, sosionom og annen tilsvarende utdannelse likestilt med disse. Kvalifikasjonskravene, som er blitt praktisert unntaksfritt ved fast tilsetting, har vært motivert i det saklige behov for å sikre institusjonen en best mulig faglig standard. Kravene har imidlertid vært lite realistiske. Etter hva som er opplyst i saken har det gjennom hele den periode A fungerte i ledende stillinger vært alvorlig mangel på personale som etter bemanningsplanen var kvalifisert for disse stillingene. Blant assisterende avdelingsledere var det i 1981 ingen formelt kvalifiserte av i alt 15 tilsatte, i 1983 ingen av 20, i 1985 2 av 25 og i 1987 4 av 25. Blant avdelingslederne var situasjonen bedre, men også her var innslaget av ikke-kvalifiserte arbeidstakere meget stort. Institusjonen var gjennom hele perioden avhengig av å tilsette formelt ukvalifiserte arbeidstakere i ledende stillinger, og som for A skjedde dette i atskillig utstrekning ved gjentatte avtaler om midlertidig tilsetting. Det har med andre ord dreiet seg om en systematisk bruk av midlertidige avtaler for å løse et permanent bemanningsproblem. X har etter hva jeg forstår i så måte ikke stått i noen særstilling i forhold til mange andre institusjoner i helsesektoren. Denne bruk av tidsbegrensete arbeidsavtaler, som i utgangspunktet kan synes noe vanskelig å forene med loven intensjoner, er i atskillig utstrekning blitt akseptert både av arbeidstakere og arbeidsgivere. Jeg viser her til den avtale som i 1981 ble inngått mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Norsk Kommuneforbund, jf. protokoller av 9. september og 27. oktober 1981, som jeg kommer tilbake til. Avtalen, som siden er oppsagt, har dannet mønster for særregler om sykepleiere og hjelpepleiere i det statlige helsevesen, gitt ved forskrift av 11. november 1983 til §3 nr. 3 i lov om statens tjenestemenn. Selv om de særegne forhold innen helsesektoren kan tilsi en nokså utstrakt bruk av tidsbegrensete arbeidsavtaler, må bestemmelsen i §58 nr. 7 annet ledd første punktum antas å sette grenser for hvor lenge kvalifikasjonskrav som dem X praktiserte kan begrunne midlertidig tilsetting i stilling arbeidstakeren ikke er formelt kvalifisert for, men har fylt. Dette er for øvrig lagt til grunn av Kommunalog arbeidsdepartementet i brev av 3. desember 1980 til de berørte organisasjoner innen helsesektoren. Etter at departementet har gitt uttrykk for at man i atskillig utstrekning måtte godta midlertidige ansettelser "...hvor det virkelig trengs personell med særlige kvalifikasjoner og dette ikke bare er et ønske fra arbeidsgiver", uttales avslutningsvis følgende: "Men også når den ansatte fra begynnelsen ikke tilfredsstiller kvalifikasjonskravene, kan tilsetting over en viss tid bringe forholdet under det vanlige oppsigelsesvern. Kontinuitet i ansettelsesforholdene viser at institusjonene fungerer på disse premisser." Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 annet ledd første punktum har fått sin uforming ved en avveining av arbeidstakers interesse i stillingsvern og arbeidsgivers behov for å tidsbegrense arbeidsavtalen. Hvor lenge midlertidighet kan aksepteres, vil måtte avgjøres konkret ved en avveining av de samme interesser. Er resultatet av slike avveininger nedfelt i organisasjonsmessige avtaler eller i regelverk for beslektede områder av arbeidslivet, vil dette kunne ha betydning. I avtalen av 1981 mellom Norske Kommuners Sentralforbund og Norsk Kommuneforbund var det fastslått at midlertidig tilsetting i stilling beregnet for offentlig godkjent sykepleier/vernepleier bare kunne foretas for et tidsrom av inntil fire år, og at "...dersom ansettelsen har vart eller i fremtiden varer ut over dette tidsrom, skal vedkommende gis fast ansettelse" i kommunen. Tilsvarende gjaldt for midlertidig tilsetting i stilling beregnet for offentlig godkjent hjelpepleier, men tidsbegrensningen var da ett år. Som nevnt dannet avtalen mønster for de særregler for sykepleiere og hjelpepleiere som ble gitt ved forskrift av 11. november 1983 til lov om statens tjenestemenn m.m. §3 nr 3. I forskriftens §4 nr. 1 annet ledd heter det: "For andre sykepleierstillinger kan slik midlertidig tilsetting bare skje for et visst tidsrom, for offentlig godkjent sykepleier og vernepleier inntil fire år, for offentlig godkjent hjelpepleier inntil ett år. Har tilsettingen vart minst fire år, henholdsvis ett år, gis tjenestemannen fast tilsetting ved virksomheten." A har anført at avtalen av 1981 er slik å forstå at hun ville ha krav på fast tilsetting som assisterende avdelingsleder etter fire år, mens fylkeskommunen forstår avtalen slik at den bare hjemlet krav på tilsetting i stilling man er formelt kvalifisert for, i As tilfelle som hjelpepleier. Jeg finner ikke grunn til å gå i detalj når det gjelder fortolkningen av avtalen eller forskriften, men nøyer meg med å peke på at arbeidstakeren etter den tid som angis skal gis fast ansettelse. Siden midlertidig tilsetting da ikke lenger kan skje, synes det nærliggende å anta at en arbeidstaker som likevel fortsetter i samme stilling vil ha krav på fast tilsetting i denne stillingen. Det kan formodentlig reises spørsmål om avtalen og forskriften utelukker fortsatt midlertidig tilsetting også hvor arbeidstakeren har eller får annen fast stilling vedkommende er kvalifisert for. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på forståelsen. At arbeidstakeren har en fast stilling å falle tilbake på og hva slags stilling dette er, kan være relevante omstendigheter ved avveiningen av de motstående interesser. I arbeidsforhold av den karakter saken gjelder vil det imidlertid under enhver omstendighet være grenser for hvor lenge et midlertidig tilsettingsforhold kan vedvare, også når det som her er spaltet opp i mindre perioder. Og etter 12 år i ledende stilling finner jeg det lite tvilsomt at A har krav på fast tilsetting som assisterende avdelingsleder. Hun har etter så lang tid en åpenbart beskyttelsesverdig interesse i å bli stående i ledende stilling og slippe å gå tilbake til en underordnet stilling som hjelpepleier. Jeg finner for øvrig grunn til å peke på at hun i tillegg til de kvalifikasjoner praksis har tilført henne har sørget for tilleggsutdannelse med sikte på bedre å fylle de oppgaver stillingen forutsetter. Ut over hjelpepleierskolen har hun gjennomført skolegang med sikte på håndtering av pasientregnskapene, kurs i lederopplæring og administrasjon og legesekretærutdannelse. På den annen side er det vanskelig å se tungtveiende saklige hensyn som tilsier at institusjonen bør kunne motsette seg at hun tilsettes fast i en stilling hun har innehatt i ca 12 år. Bemanningsplanens kvalifikasjonskrav hadde gjennom en årrekke vist seg å være lite realistiske. Den blokkeringsfare fylkeskommunen har vist til som begrunnelse for ikke å gjøre unntak fra kravene for personer i As situasjon kan heller ikke ha vært særlig fremtredende. Stillingene hadde i alle år nettopp ikke vært blokkert, uten at dette hadde ført til nevneverdig bedring av situasjonen. Dette hensyn kunne i hvert fall ikke tilsi at samtlige stillinger som assisterende avdelingsleder måtte forbeholdes søkere med de nødvendige formelle kvalifikasjoner. Saklige hensyn tilsa med andre ord ikke at de formelle kvalifikasjonskravene ble praktisert unntaksfritt. Jeg peker i denne sammenheng på at forskrifter om godkjenning av styrere ved mindre institusjoner under helsevernet for psykisk utviklingshemmede av 18. desember 1974 åpner adgang til å gjøre unntak fra de formelle kvalifikasjonskrav. As krav om fast tilsetting som assisterende avdelingsleder ved X må tas til følge. Hun vil da også ha krav på lønn i denne stilling fra 1. februar 1988 med fradrag av det hun har fått utbetalt som hjelpepleier. Dette er ikke omtvistet mellom partene, og fylkeskommunen har heller ikke hatt innvendinger mot utformingen av punkt 2 i As påstand. Fylkeskommunen har tapt saken fullstendig og bør dekke As saksomkostninger i alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 jf. §172 første ledd. Overensstemmende med fremlagt omkostningsoppgave settes omkostningene til kr. 183.742,- hvorav kr. 33.542,- er utgifter. Jeg stemmer for denne dom: 1. A er fast tilsatt som assisterende avdelingsleder ved X. 2. Møre og Romsdal fylkeskommune betaler til A lønn i henhold til gjeldende overenskomst for den tid hun har fungert utenfor stilling som assisterende avdelingsleder fra og med 1. februar 1988. 3. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Møre og Romsdal fylkeskommune til A 183.742,- - etthundreogåttitretusensyvhundreogførtito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
