Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved Oslo byretts dom av 31. august 1989 ble Staten v/Forsvarsdepartementet frifunnet i den sak som var anlagt av Terje Marøy for å få kjent ugyldig vedtak av 23. juni 1988 om avskjed fra midlertidig stilling ved UNIFIL i Libanon. Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom. Terje Marøy påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved prosesskrift av 24. juni 1991 har han bedt om at forsvarsminister Johan Jørgen Holst måtte bli innstevnet til ankeforhandlingen som part. Staten v/Forsvarsdepartementet, som motsatte seg at Holst ble innstevnet, gjorde gjeldende at det ikke kunne være nødvendig å pålegge ham personlig møteplikt. Forberedende dommer fant ved begrunnet beslutning av 16. juli 1991 at det forelå "tilstrekkelig grunn til å unnlate å pålegge Holst personlig møteplikt, jf. tvistemålsloven §320 tredje ledd." Terje Marøy har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i kjæremålet redegjort for forskjellige forhold som han ønsker at forsvarsministeren skal forklare seg om. Forsvarsministerens arbeidsbyrde kan ikke brukes som argument, og det er ikke nødvendig at han er til stede under hele saken. Hvis forsvarsministeren møter, vil det lette saksbehandlingen, minske rettens arbeidsbyrde og gi større muligheter for forlik. Subsidiært blir det bedt om bevisopptak. Det er ikke lagt ned særskilt påstand i kjæremålet. Staten v/Forsvarsdepartementet har i tilsvaret anført at lagmannsretten med rette har funnet at det foreligger tilstrekkelig grunn til å unnlate å pålegge forsvarsministeren personlig møteplikt. Det er særlig vist til at det Terje Marøy ønsker hans syn på, er gjeldende norsk rett og forholdet til folkerettslige regler, jf. tvistemålsloven §191. Det anføres for øvrig at det vil møte en partsrepresentant fra departementet som vil kunne ha forliksfullmakt. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: "Eidsivating lagmannsretts beslutning 16. juli 1991 stadfestes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Etter tvistemålsloven §320 annet ledd, som etter loven §116 gjelder tilsvarende for partenes lovlige stedfortreder, skal partene innkalles til personlig møte under hovedforhandlingen dersom dommeren "ikke finner det unødvendig eller uforholdsmessig besværlig for dem". Etter tredje ledd bør en parts begjæring om at den annen part skal innkalles til hovedforhandlingen "som regel tas til følge, når det er lovlig adgang til det." Også når det foreligger begjæring fra en part må det således foretas en vurdering, og også da vil betydningen av fremmøtet og byrden for parten ved å måtte møte være de avgjørende momenter, selv om det skal mer til for å frita en part fra å møte i dette tilfelle. Etter domstolloven §191 representeres staten av statsministeren eller vedkommende statsråd ved forkynnelser. Kjæremålsutvalget går ikke inn på spørsmålet om bestemmelsene i tvistemålsloven §320 får anvendelse på en statsråd som lovlig stedfortreder, idet utvalget er enig med lagmannsretten i at §320 ikke under noen omstendighet vil føre til møteplikt i det foreliggende tilfelle. Staten vil være saksøker eller saksøkt i mange saker hvor vedkommende statsråd vil bli å anse som lovlig stedfortreder. I de fleste tilfelle vil det ha liten eller ingen praktisk betydning for avgjørelsen av saken om statsråden er til stede under hovedforhandlingen, mens fremmøtet hensett til statsrådens arbeidsoppgaver og arbeidsbyrde vil bety en betydelig ulempe for ham og medføre skadevirkninger for hans virksomhet for øvrig. Utgangspunktet må derfor under enhver omstendighet være at en statsråd bare pålegges personlig fremmøte når retten finner at det kan ha reell betydning at han møter. Den kjærende part hevder at det er av betydning at forsvarsministeren avgir partsforklaring. De spørsmål han skal forklare seg om, er imidlertid, etter det kjæremålsutvalget kan se, i alt vesentlig rettsspørsmål. Det følger av tvistemålsloven §191 at rettsetninger ikke trenger bevis, men at retten av eget tiltak skal undersøke og anvende dem. Kjæremålsutvalget viser ellers til lagmannsrettens bemerkninger. Det kan ikke sees å ha betydning for sakens opplysning om statsråden møter personlig. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det vil kunne ha betydning for muligheten av å forlike saken om statsråden selv møter. Kjæremålsutvalget er etter dette enig med forberedende dommer i lagmannsretten i at det er grunn til å frita forsvarsministeren fra å møte under hovedforhandlingen. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens beslutning stadfestes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
