Import: XML-importering

2018-10-22T06:02:05Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1987-10-15
|Publisert=
HR-1987-01280s
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 1280/1987, jnr. 455/1987
|Parter=

|Forfatter=
Christiansen, Hellesylt, Dolva
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§162 Straffeloven (1902) §162], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§445 Straffeprosessloven (1981) §445], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§444 §444], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§446 §446]
}}

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 22. oktober 1986 ble A frifunnet for tiltale om forbrytelse mot straffeloven §162 første og annet ledd, jfr. femte ledd.

22. desember 1986 fremsatte han krav om erstatning og oppreisning i medhold av straffeprosessloven kapitel 31. Kravets størrelse er i begjæringen anslått til 500.000 kroner.

Eidsivating lagmannsrett avsa 12. juni 1987 kjennelse med slik slutning:

"Krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444, §445, §446 fremsatt av A, født xx.xx.1954, tas ikke til følge."

Begrunnelsen for kravet fremgår av lagmannsrettens kjennelse.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Han viser til lagmannsrettens bemerkninger på side 8-9 om hans mulige kjennskap til B, og anfører at hans eventuelle uriktige politiforklaring om dette dagen etter pågripelsen åpenbart ikke var grunnlag for den fortsatte forfølgning mot ham, med forlenget varetektsfengsling til følge. At han på dette stadium av fengselsoppholdet kan ha avgitt uriktig forklaring må være forståelig på bakgrunn av den situasjon han da befant seg i, med politiets anklage mot seg.

For så vidt angår lagmannsrettens bemerkninger på side 9 i kjennelsen til spørsmålet om erstatning etter straffeprosess loven §445, anfører A at det er vanskelig å forstå at erstatning ikke er tilkjent på skjønnsmessig grunn lag i nærværende sak. Det gjelder en særdeles "ren" sak, der fengslingen har hatt helt entydige og avgjørende skadevirkninger. Han har mistet det arbeid han har hatt hos samme arbeidsgiver gjennom en årrekke, og har som følge av dette kommet i en umulig økonomisk situasjon. Han har også fått psykiske problemer etter fengslingen. Hvis man i det hele tatt har ment at erstatning på skjønnsmessig grunnlag skal kunne gis i fengslingssaker, synes nærværende sak å represen tere et tilfelle der man nærmest ikke kan unnlate å tilkjenne erstatning.

A gjør gjeldende at det reelt sett ikke finnes grunnlag for lagmannsrettens oppfatning når retten legger til grunn at han ved "eget forsettlig forhold" nærmest er ansvarlig for strafforfølgningen og varetektsfengslingen.

Han viser for øvrig til sine anførsler for lagmannsretten og anmoder Høyesteretts kjæremålsutvalg om å tilkjenne erstatning/oppreisning.

Han har ikke nedlagt noen formell påstand.

Etter forespørsel fra Høyesteretts kjæremålsutvalg har den kjærende part i skriv av 21. september 1987 gitt supplerende opplysninger om sine ansettelses- og inntektsforhold.

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens vurdering etter straffeprosessloven §444 første ledd, hvor det fant at det ikke var gjort sannsynlig at den kjærende part ikke har fore tatt den handling som var grunnlag for siktelsen.

Man er videre enig i at vilkårene for erstatning etter §445 heller ikke er til stede. Det er på det rene at den kjærende part på grunn av den lange varetektstiden - 11 måneder - har blitt påført betydelige ulemper. Han har imidlertid forklart seg uriktig om forhold som han måtte forstå var av betydning for etterforskningen, nemlig om sitt forhold til B og det er da etter forholdene ikke rimelig å tilkjenne ham erstatning.

Heller ikke vilkårene for å yte oppreisning for ikke-økonomisk skade etter §446 er til stede.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1987-1280-S - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering