Import: XML-importering

2018-10-22T06:02:02Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1987-04-02
|Publisert=
HR-1987-00142k
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
L.nr. 142 K/1987, jnr. 67/1987
|Parter=
A (advokat Per J. Hanisch) mot B og C (advokat Lars Holo)
|Forfatter=
Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§45 Barneloven (1981) §45], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 Tvistemålsloven (1915) §404], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§47 §47]
}}

Ved Mandal byretts grunngitte beslutning av 12. august 1985 ble A tilkjent foreldreansvaret og den daglige omsorg for sin datter D, født xx.xx.1980. Barnets mor, E, døde i juni 1985.

Retten tilkjente samtidig Ds morforeldre B og C samværsrett med barnet med hjemmel i barnelovens §45.

27. oktober 1986 fremsatte B og C begjæring til Setesdal namsrett om tvangsfullbyrdelse av samværsretten ved tvangsbot med hjemmel i barnelovens §48.

Setesdal namsrett avsa 12. november 1986 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen tas ikke til følge.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

B og C påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 13. februar 1987 avsa kjennelse med slik slutning:

"A pålegges en tvangsmulkt på 300 - trehundre - kroner for hver dag den samværsrett som ble fastsatt ved Mandal byretts beslutning 12. august 1985, ikke blir respektert. Boten gjelder første gang for besøk som skal finne sted den week-end som begynner 27. februar 1987 og siste gang den week-end som begynner 29. januar 1988.

Namsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.

Den kjærende part anfører at barnelovens §48 ikke kan hjemle tvangsfullføring av en samværsrett med det omfang som er fastsatt av Mandal byrett i beslutningen av 12. august 1985. Det fremgår av denne at det skulle praktiseres en begrenset samværsordning det første året; deretter skulle samværsretten utvides til å omfatte bl.a. helgebesøk hjemme hos kjæremotpartene. Den kjærende part har fremholdt at den begrensede samværsordning første år var en betingelse for utvidet samværsrett senere og at B og C har misligholdt den begrensede samværsrett i perioden frem til august 1986. Den kjærende part gjør gjeldende at de dermed ikke kan kreve tvangsfullbyrdet den utvidede form for samværsrett.

Den kjærende part anfører videre at lagmannsretten ikke har tatt stilling til dette spørsmål. Dette må etter omstendighetene anses som en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse.

Han anfører dessuten at lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig ved at retten ikke har vurdert om samværsretten fortsatt består.

Den kjærende part bemerker at det er betenkelig om misligholdte samværsordninger skal kunne tvangsgjennomføres med hjemmel i barnelovens §48.

Han har nedlagt slik påstand:

"Agder lagmannsretts kjennelse av 13. februar 1987 i sak A 68/1986 oppheves. Saken hjemvises til ny behandling i Agder lagmannsrett."

B og C har i tilsvar gjort gjeldende at kjæremålet må forkastes. De viser til sine tidligere anførsler og bevis og til lagmannsrettens begrunnelse, som de i det vesentlige slutter seg til.

De har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. A tilpliktes å betale saksomkostningene til B og C for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tilsammen kr. 5.000,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Etter reglene i tvistemålslovens §404 er da utvalgets kompetanse i dette tilfelle begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskift, jfr. §404 nr. 2 og 3, som det er vist til i kjæremålserklæringen.

Når det gjelder tolkingen av barnelovens §48 har lagmannsretten korrekt bygget på at den endelige judisielle avgjørelse om samværsrett kunne gjennomføres ved tvangsbot og har lagt dette til grunn. Lagmannsretten har vist til at denne avgjørelse bare kunne bringes til opphør ved avtale eller endringssak etter barnelovens §47 tredje ledd, jfr. §39. Lagmannsretten hadde ikke adgang til og har heller ikke prøvet om tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelsen måtte anses ønskelig eller hensiktsmessig. Utvalget er enig i denne tolking av §48, jfr. Rt-1983- side 1546.

På bakgrunn av As anførsel om at byrettens utforming av samværsretten måtte være slik å forstå at praktiseringen av den innskrenkede samværsordning det første år var en forutsetning for den senere utvidede ordning, har lagmannsretten uttalt at den ikke kan "finne grunnlag for å anta at psykiske skadevirkninger oppstår ved at man straks går over til den utvidede samværsordning som skulle gjelde fra august 1986, selv om den mer begrensede ordning som skulle gjelde frem til da, ikke er gjennomført." Utvalget finner at det i denne uttalelse sett i sammenheng med lagmannsrettens kjennelse for øvrig åpenbart ligger at lagmannsretten har ment at samværsretten består og at utøvelse av den begrensede samværsordning ikke var noe vilkår for den senere utvidede samværsrett. Noen saksbehandlingsfeil, som påberopt av den kjærende part, ses således ikke å foreligge. Lagmannsrettens konkrete vurdering er utvalget avskåret fra å overprøve.

Kjæremålet må etter dette bli å forkaste. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående. Etter omstendighetene finner utvalget at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for utvalget.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING:

Kjæremålet forkastes.

Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. *****

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1987-142-K - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering