Import: XML-importering

2018-10-22T06:09:09Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1987-11-19
|Publisert=
HR-1987-01424s
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Lnr 1424/1987, jnr 556/1987
|Parter=

|Forfatter=
Schweigaard Selmer, Holmøy, Aasland
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233 Straffeloven (1902) §233], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§391 Straffeprosessloven (1981) §391], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/ Straffeprosessloven (1981)], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§397 §397]
}}

Ved Gulating lagmannsretts dom av 14. januar 1986 ble A dømt for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd til fengsel i 7 år og sikring i inntil 5 år. Dommen inkluderer resttid etter Stavanger forhørsretts dom av 15. juli 1985.

A påanket dommen til Høyesterett for så vidt gjaldt avgjørelsen av sikringsspørsmålet, og Høyesterett tok anken til følge ved dom av 27. juni 1986.

10. september 1986 fremsatte A begjæring om gjenopptakelse til Gulating lagmannsrett under henvisning til straffeprosessloven kap. 27, særlig §391 nr 3.

På grunnlag av begjæringen og senere tillegg til denne, besluttet førstelagmannen i Gulating bevisopptak i medhold av straffeprosessloven §397. I alt 7 vitner ble avhørt ved Stavanger forhørsrett, blant disse C, som i lagmannsretten ble domfelt for samme forhold.

Etter at partene hadde uttalt seg om de innhentede opplysninger, avsa Gulating lagmannsrett 20. august 1987 kjennelse med slik slutning:

"As begjæring om gjenopptagelse forkastes."

Det nærmere saksforhold og begrunnelsen for gjenopptakelsesbegjæringen fremgår av de nevnte avgjørelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende de samme anførsler og bevis som for lagmannsretten, og anfører at lagmannsretten ikke synes å ha vært oppmerksom på de poenger som er fremkommet under bevisopptakene. Dette gjelder særlig det faktum at C ikke bare skubbet avdøde ut i vannet, men holdt ham under til han døde. Fra kjæremålserklæringen gjengis:

"Jeg er ikke enig i at alle vitnene har vært uoppmerksom på problemene omkring tilskyndelse og voldsanvendelse. Det er klart at vitnene har konsentrert seg om det som skjedde omkring X.

Bs utsagn, er f.eks. åpenbart ikke vurdert. H har sagt rett ut at C har fortalt ham at A ikke hadde noe med saken å gjøre. C hadde gjort det hele selv. Ds vitneprov er enda klarere. Overfor ham har C gitt uttrykk for at A ikke hadde vært med på noe av det som skjedde. E bekrefter også at onkelen ble drept, ikke ved å bli kastet uti, men ved at C holdt ham under til han druknet. Dette er et annet forhold enn det retten har lagt til grunn. Overfor E har også C uttrykt at han slo men han har ikke sagt noenting om A. F forteller også at C fortalte at han slo, og at han ikke nevnte noenting om at A hadde slått. Det ble heller ikke sagt noe som skulle tilsi at A oppfordret C til å slå eller drepe. A bare var der. G forteller forøvrig at A var så full at han såvidt kunne gå. Det er vanskelig å tenke seg at A i denne tilstand skulle kunne være med på slagene eller andre ting i forbindelse med drapshandlingen. G sier forøvrig at C har sagt at A bare sto og så på og at han ikke hadde vært borti mannen.

Disse opplysningene sammenholdt med at C åpenbart løy ved første del av politiavhørene bør tilsi at saken kommer opp på ny. Lagretten må få anledning til å vurdere saken slik den nå står. Av sentral betydning for Cs troverdighet er også det faktum at han blankt nektet å ha snakket med alle disse vitnene.

Det er altså ikke riktig at vitnene utelukkende har festet seg ved spørsmålet om hvem som kastet avdøde uti. De har heftet seg ved at C drepte onkelen ved å holde ham under. De har videre, eller i alle fall flere av dem festet seg ved at C har gitt uttrykk for at A hele tiden har vært passiv, at han var så full at han knapt kunne gå og at C ikke på noe tidspunkt har gitt uttrykk for noen form for medvirkning fra As side hverken i form av vold eller tilskyndelser.

Dette står i sterk kontrast til Cs opprinnelige forklaringer. Dette står også i kontrast til det C forklarte under hovedforhandlingen og som lagretten har funnet å måtte legge til grunn.

I utgangspunktet syns jeg bevisførselen i saken under lagmannsretten var særdeles sparsom. I realiteten ble A dømt på Cs endrede forklaringer. Jeg mener at Cs opptreden i forbindelse med varetektsoppholdet, og også under soningen, og det han har sagt til de ulike vitnene tilkjennegir en slik tvil og usikkerhet, at de nye omstendigheter og bevis synes å kunne være egnet til frifinnelse, subsidiært en vesentlig mildere rettsfølge."

Påtalemyndigheten har sagt seg enig i lagmannsrettens kjennelse og vist til sin tidligere uttalelse i anledning gjenopptakelsesbegjæringen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram, og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Utvalget vil særlig bemerke:

Gjenopptakelse er begjært under henvisning til straffeprosessloven §391 nr 3, som hjemler gjenopptakelse til gunst for siktede "når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge". Til støtte for begjæringen er vist til forklaringer fra seks vitner. Disse forklaringer har ikke grunnlag i direkte iakttakelser av begivenhetsforløpet omkring drapet, men gjelder uttalelser som den annen domfelte, C, skal ha kommet med i den etterfølgende tid. Fem av vitnene har vært undergitt fengsling samtidig med C, mens det sjette vitnet har besøkt ham i fengslet. Forklaringene går i sin kjerne ut på at C i fengselet skal ha sagt at han var alene om drapet, og at A er uskyldig. Når det gjelder de nærmere detaljer i hva C skal ha sagt, er forklaringene noe forskjellige. Vitneforklaringene, som er tatt opp ved bevisopptak, har vært foreholdt C, også ved rettslig forklaring. Han benekter å ha uttalt seg slik vitnene har forklart.

I sin første politiforklaring la C skylden for drapet på A. Få dager senere gav han en annen forklaring hvor han påtok seg det meste av skylden. Han erkjente således å være ansvarlig for det vesentligste av voldsutøvelsen mot fornærmede forut for drapet og for alene å ha skjøvet fornærmede ut i vannet. Dette opprettholdt han i senere politiforklaringer, og så vidt utvalget forstår, forklarte han seg på samme måte for lagmannsretten da drapssaken ble pådømt. Cs forklaring må ha hatt vesentlig betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet i forhold til A. Imidlertid har den statsadvokat som møtte som aktor, fremhevet at forklaringen ble støttet av andre bevis.

De uttalelser de seks vitnene har tillagt C, kan umiddelbart synes å stå i strid med hans forklaringer for retten og politiet. I den utstrekning uttalelsene har en felles kjerne, er det imidlertid nærliggende å oppfatte dem først og fremst som uttrykk for at C var den aktive og utøvende ved drapet. Det er videre nærliggende at C kan ha uttrykt dette eller at det av vitnene er oppfattet, erindret og gjengitt i en noe forenklet form. Som nevnt av lagmannsretten, reiste medvirkningsspørsmålet for A kompliserte rettslige spørsmål, som neppe kan ha vært påaktet i de samtaler vitnene har forklart seg om. Muligheten for misforståelse eller feilerindring av hvordan uttalelsene er falt, må dessuten være nærliggende.

Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at vilkårene for gjenopptakelse i straffeprosessloven §391 nr 3 er oppfylt.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1987-1424-S - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering