Import: XML-importering

2018-10-22T06:04:19Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1987-04-09
|Publisert=
HR-1987-00147k
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Lnr. 147 K/1987, jnr. 59/1987
|Parter=
A (advokat Rolf Undem) mot B (advokat Atle Helljesen)
|Forfatter=
Schweigaard Selmer, Bugge, Dolva
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§41 Barneloven (1981) §41], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§239 §239], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§396 §396], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/ Barneloven (1981)]
}}

I sak mellom B og A som blant annet gjaldt spørsmålet om hvem av partene som skulle ha den daglige omsorgen for barna C og D, avsa Stavanger byrett 4 juli 1986 dom som gikk ut på at B skal ha den daglige omsorgen for barna. For byretten var psykolog John Wormnes oppnevnt som sakkyndig.

A har anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. I ankeerklæringen begjærte hun oppnevnt to nye sakkyndige psykologer til å gi uttalelse om hvem som burde ha den daglige omsorgen for barna. I anketilsvaret anførte B:

"Om den ankende part mener at det skal oppnevnes ytterligere sakkyndige, så er det noe ankemotparten ikke kan motsette seg. Men ankemotparten ser ikke noe direkte behov for dette, og mener at antallet nye sakkyndige i alle fall bør begrenses til en. Den som har vært sakkyndig for byretten må også kunne opptre som sakkyndig for lagmannsretten, og evt. bli supplert av en ny sakkyndig."

I brev til partenes prosessfullmektiger 8 oktober 1986 skrev forberedende dommer i lagmannsretten at lagmannsretten ikke fant å kunne imøtekomme begjæringen om oppnevning av to nye sakkyndige.

I prosesskriv 18 desember 1986 begjærte moren at saken ble oversendt Y barnevernsnemnd til uttalelse spesielt til spørsmålet om hvor barna midlertidig skulle bo til saken var rettskraftig avgjort. Ettersom moren var flyttet til X, ble det anført at saken vel også burde oversendes X barnevernsnemnd til uttalelse.

I prosesskriv 2 januar 1987 gjorde faren blant annet gjeldende at det ikke var noen grunn til å oversende saken til barnevernsnemnda. Nemnda i X kunne ha lite eller intet å uttale i sakens anledning, og barnevernsnemnda i Y hadde heller ikke noe kjennskap til partene på forhånd.

Lagmannsretten sendte 6 januar 1987 saksdokumentene til den ankende parts prosessfullmektig for utarbeidelse av utdrag. Den ankende parts prosessfullmektig gjorde i prosesskriv 7 januar 1987 gjeldende at utdrag ikke burde utarbeides før lagmannsretten hadde tatt standpunkt til om saken skulle oversendes Y barnevernsnemnd til uttalelse og om det skulle innhentes ny sakkyndig erklæring fra psykolog. Til dette svarte forberedende dommer i lagmannsretten i brev 16 januar 1987 at han hadde truffet avgjørelse om disse spørsmålene i oktober 1986.

I prosesskriv 19 januar 1987 har A ved sin prosessfullmektig påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Den kjærende part gjør gjeldende at partene er enige om at det skal oppnevnes en sakkyndig, og at uenigheten bare gjelder om det skal oppnevnes to eller en sakkyndig. Det anføres at retten ikke tidligere har truffet en beslutning som utelukker oppnevnelse av en sakkyndig. Videre gjøres det gjeldende at det må bero på en misforståelse når lagmannsretten hevder å ha tatt standpunkt til spørsmålet om å oversende saken til barnevernsnemnda tidligere. En part må etter barnelovens §41 ha krav på at saken oversendes barnevernsnemnda der foreldrene og barna bor. I kjæremålet er det lagt ned slik påstand:

"1. Saken sendes Y barnevernsnemnd og X barnevernsnemnd til uttalelse.

2. Det oppnevnes en sakkyndig.

3. A tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget."

I brev til prosessfullmektigene 19 februar 1987 har forberedende dommer blant annet skrevet:

"Etter å ha mottatt saksdokumentene ser forberedende dommer at det 8. oktober 1986 bare ble tatt stilling til begjæringen om oppnevning av 2 nye sakkyndige psykologer. Det kan derfor anføres at det ikke er tatt stilling til spørsmålet om oppnevning av 1 ny psykolog som sakkyndig og dessuten var begjæringen om å benytte barnevernsnemndene som sakkyndige ikke fremsatt i oktober 1986. Lagmannsrettens skriv til prosessfullmektigen av 16. januar 1987 er derfor missvisende og skyldes at saksdokumentene på det tidspunktet var sendt til advokat Undem.

Lagmannsretten finner det derfor riktig nå å ta stilling til både spørsmålet om det bør oppnevnes 1 ny sakkyndig og om barnevernsnevndene bør avgi uttalelse.

Til begjæringen om 1 ny sakkyndig bemerker lagmannsretten at det ikke kan være av avgjørende betydning om partene enige om at det bør oppnevnes 1 ny sakkyndig. Etter loven er det overlatt til retten selv å bestemme om det bør oppnevnes sakkyndige, og retten kan ikke se at det er behov for 1 ny sakkyndig i nærværende sak. Det bemerkes at det ikke er fremsatt begjæring om oppnevning av psykolog Vormnes som sakkyndig også for lagmannsretten.

Når det gjelder begjæringen om uttalelse fra barnevernsnemndene i Y og X, så er lagmannsretten enig i de anførsler som er fremsatt av advokat Helljesen. Lagmannsretten forstår forøvrig barnelovens §41 slik at uttalelse fra barnevernsnemnda står som alternativ til uttalelse fra sakkyndig, og bestemmelsen om at uttalelse fra sakkyndig eller barnevernsnemnda bør foreligge før det blir tatt avgjørelse i saken, er således oppfylt. Lagmannsretten er således i dag av samme oppfatning som den 6. januar da en ba om at utdrag ble utarbeidet i saken. Ankeforhandling bør søkes berammet så snart som mulig.

Ettersom det er innkommet kjæremål til Høyesterett, blir det idag forkynt for motparten med tilsvarsfrist og prosessfullmekigene får samtidig sendt kopi av nærværende brev."

I tilsvar til kjæremålserklæringen anfører B at forberedende dommers brev av 19 februar 1987 må oppfattes som en begrunnelse for de standpunkter som er tatt tidligere. Etter hans mening er lagmannsrettens beslutninger ikke gjenstand for kjæremål. Det vises til tvistemålslovens §239 fjerde ledd og §396. Beslutningene kan selvsagt senere benyttes som ankegrunn.

Kjæremålsmotparten presiserer videre at hans uttalelse i anketilsvaret innebærer at han er innforstått med at det er opp til lagmannsretten å avgjøre om det skal oppnevnes nye sakkyndige. Når lagmannsretten har besluttet ikke å oppnevne ny sakkyndig er han enig i dette. Han viser til det han tidligere har anført om barnevernsnemndene. Han har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

Subsidiært: Kjæremålet forkastes.

I begge tilfeller: B tilkjennes saksomkostninger med kr. 1.000,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

I den foreliggende sak har lagmannsretten truffet flere beslutninger som alle går ut på å nekte oppnevning av sakkyndige og innhentelse av uttalelse fra barnevernsnemnd etter barnelovens

§41. På grunn av sammenhengen i saken behandler kjæremålsutvalget spørsmålene under ett.

Kjæremålsutvalget legger til grunn at beslutninger om ikke å oppnevne sakkyndige/innhente uttalelse fra barnevernsnemnd kan påkjæres. Se som eksempel Rt-1984-side 416.

Den kjærende part hevder at avslaget er i strid med loven, og anfører at etter barnelovens §41 har en part krav på at barnevernsnemnda der begge foreldrene og barna bor, gir uttalelse. Kjæremålsutvalget viser til at det av barnelovens §41 fremgår at det bør innhentes uttalelse fra sakkyndige eller barnevernsnemnd "i saker der det trengst". I dette ligger at retten har et selvstendig ansvar for å vurdere behovet for å innhente slike uttalelser.

Den kjærende part har i kjæremålserklæringen videre anført at det er enighet mellom partene om at det skal oppnevnes en sakkyndig. Det fremgår imidlertid av kjæremålsmotpartens tilsvar at han ikke har fremsatt begjæring om dette, men overlatt spørsmålet til rettens avgjørelse.

Kjæremålsutvalget legger til grunn at lagmannsrettens nektelse av å oppnevne sakkyndige uttrykkelig gjelder spørsmålet om oppnevning av nye sakkyndige. Man oppfatter dette slik at spørsmålet om å oppnevne som sakkyndig for lagmannsretten den samme som var oppnevnt for byretten, psykolog Wormnes, fremdeles står åpent. Under enhver omstendighet foreligger hans erklæring som er mindre en et år gammel, og som er sitert i byrettens dom.

Kjæremålsutvalget er som lagmannsretten av den mening at det i den foreliggende sak ikke er tilstrekkelig behov for ytterligere uttalelser fra sakkyndige eller barnevernsnemnd.

Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd, og beløpet settes overensstemmende med påstanden til kr 1 000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 1 000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1987-147-K - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering