Import: XML-importering

2018-10-22T06:09:41Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg
|Dato=
1989-07-26
|Publisert=
HR-1989-00330k
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Lnr 330 K/1989, jnr 160/1989
|Parter=
Torpo Turistsenter (advokat Knut Ove Soltvedt) mot Christiania Bank og Kreditkasse (advokat Bjørn Berggrav).
|Forfatter=
Røstad, Bugge, Backer
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§181 §181], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§384 §384], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§403 §403], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§404 §404]
}}

Heldal Transport A/S krevet ved stevning 28. juni 1988 til Hallingdal herredsrett at Christiania Bank og Kreditkasse, Geilo, skulle innfri en garantiforpliktelse på 445.000 kroner, som banken hadde påtatt seg på vegne av Torpo Turistsenter overfor Heldal Transport A/S i forbindelse med kjøp av en lastebil.

Christiania Bank og Kreditkasse påstod seg frifunnet i søksmålet. Banken saksøkte ved stevning 31. august 1988 Torpo Turistsenter med påstand om at turistsenteret skulle dømmes til å betale banken det beløp som den i tilfelle måtte bli dømt til å betale til Heldal Transport A/S.

Ved Hallingdal herredsretts dom 7. februar 1989 ble Christiania Bank og Kreditkasse frifunnet og tilkjent 24.450 kroner i saksomkostninger i forhold til Heldal Transport A/S.

I det søksmål som Christiania Bank og Kreditkasse anla mot Torpo Turistsenter, lød domsslutningen slik:

1. Torpo Turistsenter v/Rakel Beøy frifinnes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Torpo Turistsenter v/adv. Knut Ove Soltvedt 19.250 - nittentusentohundreogfemti - kroner i saksomkostninger.

Christiania Bank og Kreditkasse påkjærte herredsrettens saksomkostningsavgjørelse i tvisten mot Torpo Turistsenter til Eidisivating lagmannsrett, som 27. april 1989 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Punkt 2 i Hallingdal herredsretts dom av 7. februar 1989 i sak mellom Christiania Bank og Kreditkasse og Torpo Turistsenter oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes Christiania Bank og Kreditkasse 1.200 - ettusentohundre - kroner.

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.

Torpo Turistsenter har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovtolkning.

Torpo Turistsenter har blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten ved å trekke inn anvendelsen av tvistemålsloven §172 annet ledd, uriktig har overprøvet herredsrettens bevisbedømmelse, noe den etter tvistemålsloven §181 annet ledd ikke har adgang til.

Det er tilstrekkelig at herredsretten i sin avgjørelse nevner at motparten har tapt saken fullstendig. Dermed kommer unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke til anvendelse, og det kan ikke kreves at herredsretten uttrykkelig skal si at unntaksregelen ikke er anvendelig.

Torpo Turistsenter viser også til at Høyesteretts kjæremålsutvalg kan prøve om lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §181 annet ledd korrekt. Når herredsretten har funnet at Christiania Bank og Kreditkasse har tapt saken fullstendig, er tvistemålsloven §172 første ledd anvendt riktig, og saksomkostningsavgjørelsen er da ikke i strid med loven.

Torpo Turistsenter har nedlagt slik påstand:

1. Lagmannsrettens kjennelse i kjæremålssak nr. 92/89 hl.nr. 305/89 oppheves.

2. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til å betale Torpo Turistsenter saksomkostninger for såvel lagmannsrett som Høyesterett - med tilsammen kr. 5.600,-.

Christiania Bank og Kreditkasse har tatt til motmæle i kjæremålet. Det er blant annet vist til at lagmannsretten med rette har opphevet herredsrettens omkostningsavgjørelse fordi herredsretten ikke hadde gitt noen nærmere begrunnelse for sin avgjørelse enn en henvisning til tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten hadde da ikke mulighet for å prøve om avgjørelsen var i strid med loven.

Det var nødvendig for banken å saksøke Torpo Turistsenter fordi senteret ikke ville undertegne erklæring om regressansvar for det tilfelle at banken måtte innfri sitt garantiansvar. I og med at bevistemaet i de to tvistene var nærmest det samme, var det naturlig å behandle sakene sammen, og det er vanskelig å forstå hva herredsretten mener med at banken i alle fall ikke foreløpig burde saksøkt Torpo Turistsenter. Det er forøvrig forvirrende når herredsretten reduserer bankens omkostningskrav mot Heldal Transport; Heldal Transport, som velger å saksøke bare garantisten, må være forberedt på at hoveddebitor blir trukket inn i saken, og må være rede til å dekke eventuelle omkostninger ved dette.

Herredsrettens avgjørelse var så ufullstendig at lovmessigheten ikke lot seg prøve.

Christiania Bank og Kreditkasse har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 1.500.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål, som bare kan erklæres på det grunnlag at det er feil ved lagmannsrettens saksbehandlig eller dens tolkning av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kunne lagmannsretten bare prøve om herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet i regressaken mellom banken og Torpo Turistsenter var i strid med loven, og lagmannsretten var ved denne prøvelse bundet av herredsrettens bedømmelse av sakens bevisligheter. Det hevdes i det videre kjæremål at lagmannsretten har gått utenfor denne kompetansebegrensning, slik at det for så vidt foreligger en saksbehandlingsfeil. Videre anføres det at lagmannsretten under enhver omstendighet har tolket bestemmelsen i §181 annet ledd uriktig.

Utvalget finner at kjæremålet ikke kan føre frem.

Lagmannsretten uttaler - etter å ha redegjort for de to søksmål herredsrettens dom gjelder - at den finner at herredsretten ved saksomkostningsavgjørelsen i regressaken riktig har anvendt tvistemålsloven §172. Lagmannsrettens kjennelse bygger altså ikke på at herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, og den tar ikke standpunkt til om herredsretten skulle ha anvendt noen av unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd. Men lagmannsretten har funnet at det ut fra herredsrettens omkostningsavgjørelse ikke kan sees om herredsretten overhodet har vurdert anvendelsen av noen av unntaksreglene i annet ledd, særlig første og tredje punktum. Dette er etter lagmannsrettens oppfatning en saksbehandlingsfeil, som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og som derfor har ledet til at lagmannsretten har opphevet herredsrettens omkostningsavgjørelse, tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 jf §403 annet ledd. Lagmannsretten har i denne forbindelse henvist til kjennelse inntatt i [[Rt-1970-1539]] (feilskrevet side 1541) og uttalelser av Jacob Walnum i [[Rt-1958-130]].

Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved å oppheve herredsrettens omkostningsavgjørelse på dette grunnlag har handlet utenfor sin kompetanse eller gjort noen feil ved saksbehandlingen eller lovtolkningen. Også utvalget viser i denne forbindelse til den nevnte avgjørelse i [[Rt-1970-1539]], bemerkningene på side 1540. Lagmannsrettens avgjørelse blir heller ikke uriktig av den grunn at banken i sitt kjæremål til lagmannsretten hadde gjort gjeldende at saksomkostningsspørsmålet i regressaken skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §174. Banken hadde anført at det iallfall var uriktig av herredsretten å anvende §172 første ledd.

Etter resultatet tar utvalget motpartens påstand om saksomkostninger i kjæremålssaken til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1989-330-K - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering