Import: XML-importering

2018-10-22T06:52:09Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
|Dato=
1994-12-08
|Publisert=
HR-1994-02439s
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Høyesterett HR-1994-02439S , jnr. 807/1994.
|Parter=

|Forfatter=
Hellesylt, Halvorsen,, Tjomsland,
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§419 Straffeprosessloven (1981) §419], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§420 §420], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§388 §388], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§409 §409]
}}

Ved stevning datert den 12 januar 1993 reiste C privat straffesak ved Senja herredsrett mot A og B. I stevningen ble det nedlagt påstand om mortifikasjon av ærekrenkende utsagn som skulle være fremsatt av de saksøkte i omtale av Cs avdøde far, D. Det ble videre nedlagt påstand om oppreisning.

Herredsretten innkalte partene til saksforberedende møte den 11 mai 1993. Da verken C eller hans prosessfullmektig møtte, avsa retten samme dag kjennelse hvorved saken ble hevet i medhold av straffeprosessloven §419 annet ledd jf tredje ledd. C ble ilagt saksomkostninger.

Ved kjæremål av 26 mai 1993 påkjærte C herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett og begjærte samtidig omgjøring av kjennelsen etter straffeprosessloven §420, jf §419. Lagmannsretten forkastet kjæremålet uten først å overlate til herredsretten å ta stilling til begjæringen om omgjøring. C påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 29 oktober 1993 opphevet lagmannsrettens kjennelse, og saken ble hjemvist til herredsretten til avgjørelse av omgjøringsspørsmålet.

Senja herredsrett avsa den 6 desember 1993 beslutning med slik slutning:

"Senja herredsrett finner ikke å omgjøre sin kjennelse av 11 mai 1993."

Beslutningen ble meddelt partene ved herredsrettens brev av 7 desember 1993. Samme dag oversendte herredsretten saken til Hålogaland lagmannsrett for ny behandling av Cs kjæremål av 26 mai 1993. Lagmannsrettens avsa den 10 desember 1993 kjennelse med slik slutning:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. C tilpliktes å erstatte A og Bs saksomkostninger med kroner 4000 - kronerfiretusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."

C påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som den 10 mars 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og kjæremålet hjemvises til lagmannsretten til ny behandling. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet fordi lagmannsretten ikke hadde tatt stilling til om vilkårene for omgjøring forelå.

Hålogaland lagmannsrett avsa ny kjennelse i saken den 3 juni 1994 med slik slutning:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Hevningskjennelsen omgjøres ikke.

3. C tilpliktes å erstatte A og B saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kroner 5000 - kroner femtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."

Saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens tidligere avgjørelser.

C har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse og i hovedsak anført:

Det beror på en uriktig lovtolkning når lagmannsretten har identifisert C med hans prosessfullmektigs forsømmelse. Hovedregelen i straffeprosessen er at forsvarerens fristforsømmelse ikke går ut over domfelte, jf [[Rt-1950-557]]. Dette må også gjelde for uteblivelser i private straffesaker. De to avgjørelser i [[Rt-1962-527]] og [[Rt-1971-423]] kan verken enkeltvis eller samlet forstås slik at det oppstilles noen alminnelig regel om at saksøker alltid identifiseres med sin prosessfullmektig. Dette må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

I nærværende sak bør det legges vekt på at uteblivelsen ikke er en omstendighet som ga de saksøkte grunnlag for å anta at C hadde frafalt sine krav. Det bør også legges vekt på at C ikke har fremmet krav om straff.

Det fastholdes at det var en saksbehandlingsfeil at C ikke fikk uttale seg om saksomkostningsspørsmålet for herredsretten. Det er bare motpartens meromkostninger som følge av selve uteblivelsen som kan belastes C som fraværende part. Det er sannsynlig at saksbehandlingsfeilen har hatt betydning for resultatet.

C har nedlagt slik påstand:

"1. Senja herredsretts kjennelse i sak nr. 9200800 oppheves.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B en for begge og begge for en til C kr 16300,- fra forkynnelse, med tillegg av rettenes gebyrer."

A og B har i kjæremålstilsvar hovedsakelig anført:

Lagmannsretten har med rette foretatt identifikasjon mellom den kjærende part - som er saksøker - og hans prosessfullmektig. Rettstilstanden er her en annen enn når det gjelder forholdet mellom en tiltalt og hans forsvarer, jf kjennelse i [[Rt-1950-557]]. Da prosessfullmektigen har innrømmet at han har forsømt seg, må dette gå ut over saksøkeren.

Herredsretten måtte avgjøre saksomkostningsspørsmålet samtidig med at saken ble hevet fordi verken saksøkeren eller hans prosessfullmektig møtte.

A og B har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. C tilpliktes å erstatte A og Bs saksomkostninger ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs tredje gangs behandling av saken med kr 2500,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det dreier seg om et videre kjæremål. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset ved straffeprosessloven §409 jf §388 til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.

Lagmannsretten har lagt til grunn at uteblivelsen fra rettsmøtet den 11 mai 1993 ikke kan legges den kjærende part til last, men at uteblivelsen skyldes forsømmelse fra prosessfullmektigen. Spørsmålet blir derfor om C i forhold til bestemmelsen i straffeprosessloven §420 skal identifiseres med sin prosessfullmektig. Lagmannsretten uttaler om dette:

"Etter lagmannsrettens oppfatning må C som saksøker identifiseres med sin prosessfullmektig, og det foreligger dermed ikke adgang til omgjøring etter §420. Lagmannsretten viser til kjæremålsutvalgets kjennelser inntatt i Rt-1971-s 423 og Rt-1962-s 527 og slutter seg for så vidt til herredsrettens begrunnelse i sin beslutning av 6. desember 1993."

I herredsrettens kjennelse av 6 desember 1993 heter det om dette spørsmålet:

"Det er påberopt avgjørelser i [[Rt-1971-423]] og [[Rt-1962-527]]. Disse avgjørelser skiller mellom det at det er saksøkeren eller saksøkte i en privat straffesak som angriper en avgjørelse. Når det er saksøkte, som jo er tiltalt, har høyesterett kommet til at det ikke foreligger identifikasjon mellom saksøkte og hans prosessfullmektig, men motsatt når det gjelder saksøkeren. Det vises forsåvidt til begrunnelsen i disse to avgjørelsene.

I denne sak er det C som er saksøker og etter prinsippet i de to siterte avgjørelser foreligger det da identifikasjon mellom ham og hans prosessfullmektig."

Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for en uriktig forståelse av straffeprosessloven §420.

C har også gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med herredsrettens behandling av saksomkostningsspørsmålet. Denne anførsel kan imidlertid kjæremålsutvalget ikke prøve.

Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger for utvalget. Påstanden tas til følge med kr 2000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler C til A og B 2000 -totusen- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.

[[Kategori:Høyesterett]]

HR-1994-2439-S - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering