Import: XML-importering

2018-12-24T17:40:38Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Norges Høyesterett
|Dato=
2010-12-21
|Publisert=
HR-2010-02191-A - Rt-2010-1580
|Sammendrag=
Saken gjelder krav om erstatning for manglende kontraktsoppfyllelse. Den reiser særlig spørsmål om kjøperens rett til å gå fra en avtale i medhold av lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted
|Stikkord=

|Saksgang=
HR-2010-02191-A, (sak nr. 2010/1003), sivil sak, anke over dom
|Parter=
Sandven AS (advokat Erik Ulvesæter – til prøve) mot Tore Westrum (advokat Steinar Thomassen)
|Forfatter=
Noer, Falkanger
|Lovhenvisninger=
angrerettloven § 11, angrerettloven § 6, proposisjonsutkastet § 6, forbrukerkjøpsloven § 54, isteloven § 20-2
}}

<pre style="background-color: white; border: 0">
NORGES HØYESTERETT

Den 21. desember 2010 avsa Høyesterett dom i

HR-2010-02191-A, (sak nr. 2010/1003), sivil sak, anke over dom,

Sandven AS (advokat Erik Ulvesæter – til prøve)

mot

Tore Westrum (advokat Steinar Thomassen)

</pre>

<pre style="background-color: white; border: 0">
G I V N I N G :

(1) Dommer Bruzelius:Saken gjelder krav om erstatning for manglende
kontraktsoppfyllelse. Den reiser særlig spørsmål om kjøperens rett til å gå fra en avtale i

medhold av lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved
fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven) § 11, jf. § 6 første ledd, jf. § 1.

(2) Sandven AS driver salg av biler i Bergen og fikk i august 2007 en Bentley Continental
GT til salgs på vegne av eieren. Bilen ble annonsert til salgs på selskapets hjemmeside og
på nettportalen FINN.no.

(3) Tore Westrum var interessert i bilen, og henvendte seg i november/desember 2007 over
telefon til Sandven AS med forespørsel om å benytte sin BMW eller Range Rover som
innbyttebil ved et eventuelt kjøp. Prisantydningen på Bentleyen var da redusert fra
2 250 000 kroner til 2 050 000 kroner. Under telefonsamtalen med selskapets daglige
leder ga Westrum uttrykk for at prisen fremdeles var for høy. 2

(4) Westrum sendte 21. januar 2008 via annonsen på FINN.no en e-post til Sandven AS hvor
han sa at han stod ”ved mitt tilbud med innbytte i min velutstyrte BMW 645 cab. og

kr 950’ mellom”.

(5) Selskapets daglige leder, som oppfattet at det var inngått avtale om kjøp av bilen, sendte
31. januar 2008 en e-post der han ba Westrum om å fylle ”inn navn adresse og signere[r]
nederst i høyre hjørne” på første siden av en vedla gt utfylt kjøpekontrakt hvor prisen var

oppgitt til 1 800 000 kroner med tillegg av omregistreringsavgift. Bilen ble 1. februar
2008 registrert som solgt i annonsen på FINN.no.

(6) I en e-post 4. februar 2008 meddelte Westrum at ”jeg må dessverre takke nei til ditt

tilbud”. Han ble deretter orientert om at Sandven AS ville foreta dekningssalg av bilen, og
at han ville bli holdt ansvarlig for eventuelt tap. Bilen ble solgt i oktober 2008 for
1 400 000 kroner, og Sandven AS henvendte seg til Westrum med krav om erstatning for
tapet med tillegg av renter.

(7) Selskapet tok ut stevning mot Westrum ved Tønsb erg tingrett 15. april 2009. Tingretten
avsa 5. oktober 2009 dom med slik domsslutning:

”1. Tore Westrum frifinnes.

2. Partene bærer sine egne omkostninger ved saken.”

(8) Tingretten kom til at det ikke var inngått noen rettslig forpliktende avtale mellom partene

om kjøp av bilen.

(9) Sandven AS anket til Agder lagmannsrett, som avsa dom 3. mai 2010 med slik
domsslutning:

”1. Anken forkastes.

2. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.”

(10) Lagmannsretten fant at det var inngått bindende avtale mellom partene, men at
angrerettloven § 11, jf. § 6 første ledd bokstav a, hjemlet rett til å gå fra avtalen.

(11) Sandven AS har anket til Høyesterett. Anken gj elder lagmannsrettens rettsanvendelse og
bevisbedømmelse for så vidt gjelder spørsmålet om a ngrerettloven hjemlet rett til å gå fra
avtalen. Etter at anken var tillatt fremmet til Høyesterett, frafalt Westrum anførselen om
at det ikke var inngått bindende avtale mellom partene. Det er innhentet en erklæring fra
FINN bil AS. For øvrig står saken i samme stilling som for de tidligere instanser.

(12) Den ankende part, Sandven AS, har i korte trekk anført:

(13) Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at det foreligger et fjernsalg som omfattes av

angrerettloven. Tilleggsvilkåret for at en avtale skal være omfattet av lovens definisjon av
fjernsalg, jf. § 6 første ledd bokstav a, er ikke o ppfylt. Selskapet verken tilbød eller
oppfordret i sin markedsføring til inngåelse av avt aler ved fjernkommunikasjon.
Markedsføringen var heller ikke egnet til å fremkal le bestilling ved bruk av slik
kommunikasjon. Avtalen var resultatet av kontakt mellom partene. 3

(14) Definisjonen av fjernsalg i angrerettloven må forstås på bakgrunn av Europaparlaments-
og Rådsdirektiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om vern av forbrukerne med hensyn til avtaler

som inngås ved fjernsalg, som angrerettloven gjennomfører i norsk rett. Ved tolkingen av
loven må det dessuten ses hen til tilsvarende lover i de øvrige nordiske land.

(15) Dette tilsier at det også i norsk rett må innfortolkes i definisjonen et krav om at det må
foreligge et system for fjernsalg organisert av den næringsdrivende. Er et slikt system

ikke etablert, må det stilles et kvalifisert krav til klarhet i tilbudet eller oppfordringen og
til tilretteleggingen for avtaleslutning ved fjernkommunikasjon, for at tilleggskravet skal
kunne anses oppfylt.

(16) Lagmannsretten har feilaktig vektlagt bruken av en e-postlenke i annonsen og uriktig sett
bort fra øvrig kontakt mellom partene. Retten har d essuten misforstått betydningen av e-
postlenken i annonsen. Bilannonser på FINN.no må sammenlignes med rubrikkannonser i
avisene, og forutsetter som disse, etterfølgende di rekte kontakt mellom partene. E-
postlenken i annonsen er bare en av flere måter å få kontakt med selger på. Det må ses

hen til at det var individuell kommunikasjon mellom partene og til at Westrum tok
initiativet til avtaleinngåelsen, jf. her lovens § 2 bokstav f som et tolkingsmoment. Det må
også trekkes inn at bilen var tilgjengelig for besiktigelse.

(17) Bilforhandlere forventer ikke angrerett ved annonsering av biler på FINN.no, og kan bli

påført tap om loven får anvendelse.

(18) Det er ikke tvilsomt at selskapet har krav på erstatning for sitt tap, jf. forbrukerkjøpsloven
§ 43 første ledd bokstav c. Det er klar årsakssamme nheng mellom tapet og
kontraktsbruddet, og kravet er adekvat. Det er ikke grunn til å lempe eller sette ned

ansvaret.

(19) Sandven AS har nedlagt slik påstand:

”1. Tore Westrum dømmes til å betale til Sandven A S et beløp stort kr. 400 000,-
med tillegg av den til enhver tidsgjeldende forsinkelsesrente fra 25. mars 2008
til 27. oktober 2008 av hovedstol kr 1.800.000, –, stor kr. 133 033,-, med tillegg
av forsinkelsesrente av et beløp stort kr 400 000,- fra 27. oktober 2008 og frem
til betaling finner sted.

2. Tore Westrum dømmes til å betale sakens omkostn inger for Tønsberg
tingrett, Agder Lagmannsrett og Norges Høyesterett. ”

(20) Ankemotparten, Tore Westrum, har i korte trekk gjort gjeldende:

(21) Avtalen mellom partene var et fjernsalg, slik dette defineres i angrerettloven § 6 første
ledd bokstav a, og lagmannsretten har riktig kommet til at Westrum kunne gå fra avtalen i

medhold av lovens § 11.

(22) Lovens tilleggsvilkår for at det skal forligge fjernsalg er oppfylt. Ved avtaler via Internett
kreves det lite for at markedsføring skal anses egn et til å fremkalle bestilling ved

fjernkommunikasjon.

(23) Selskapets markedsføring av bilen på FINN.no var egnet til å fremkalle tilbud ved
fjernkommunikasjon. Westrum henvendte seg dit på grunn av annonsen, som hadde ligget
ute på FINN.no fra august 2007. Ettersom markedsfør ingen var egnet til å fremkalle 4

tilbud, oppstod det allerede da Sandven AS la ut annonsen i august 2007 vern i medhold

av angrerettloven for enhver avtale som deretter ble inngått ved hjelp av
fjernkommunikasjon. Partenes kontakt før inngåelsen av avtalen er uten betydning.

(24) Lenken ”Send meg tilbud” er et system som er egnet for avtaleinngåelse, og
lagmannsretten har bygget på rett forståelse av lenkens betydning. Lenken gir kjøpere

mulighet til elektronisk bestilling.

(25) Anførsler om konsekvenser for selgere av angre retten kan ikke føre frem. Lovgiver har
valgt å gi forbrukere en særlig beskyttelse ved fjernsalg. I motsetning til

forbrukerkjøpsloven gir angrerettloven forbrukeren vern ved distansekjøp hvor kjøper
ikke har besiktiget varen før avtalen.

(26) Subsidiært anføres at erstatningskravet må lem pes eller at det må foretas et skjønnsmessig
fradrag fordi verdifallet lå utenfor det Westrum med rimelighet kunne forutse som en

mulig følge av kontraktsbruddet.

(27) Tore Westrum har nedlagt slik påstand:

”1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler

Sandven AS til Tore Westrum kr. 261.790,00 –
tohundreogsekstientusensyvhundreognittikroner, innen to uker fra dommens
forkynnelse.”

(28) Mitt syn på saken

(29) Jeg behandler først spørsmålet om Westrum hadd e rett til å gå fra avtalen med Sandven

AS innen de frister som er fastsatt i angrerettloven § 11. Dette forutsetter at det foreligger
et fjernsalg, jf. lovens § 1 første ledd, slik dett e er definert i § 6 første ledd bokstav a, som
lyder:

” I loven menes med:
a) fjernsalg: salg der forberedelse og inngåelse av en avtale skjer utelukkende
ved bruk av fjernkommunikasjon, forutsatt at selgeren eller tjenesteyteren i
sin markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngå else av avtaler på denne
måten”

(30) For at det skal foreligge fjernsalg kreves for det første at forberedelse og inngåelse av en
avtale utelukkende har skjedd ved bruk av fjernkommunikasjon, som i bokstav b
defineres som ”kommunikasjon som skjer uten at partene er tilstede samtidig”, for

eksempel ved bruk av Internett. For det annet følge r det av definisjonen i bokstav a at
selgeren i sin markedsføring må tilby eller oppford re til inngåelse av avtale ved
fjernkommunikasjon. For å være omfattet av angrerettloven kreves dessuten at selger
”opptrer i næringsvirksomhet” og at kjøper er forbr uker, jf. § 1 første ledd.

(31) Partene er enige om at avtalen ble inngått ved fjernkommunikasjon, ettersom avtalen ble
inngått ved hjelp av e-post og telefon. Det er videre enighet om avtalen er inngått mellom
en næringsdrivende og en forbruker. Uenigheten gjelder om tilleggsvilkåret er oppfylt. 5

(32) Før jeg drøfter definisjonen av fjernsalg nærm ere, nevner jeg at angrerettloven
gjennomfører direktiv 97/7/EF av 20. mai 1997 om ve rn av forbrukerne med hensyn til

avtaler som inngås ved fjernsalg. Artikkel 2 nr. 1 definerer avtaler ved fjernsalg som
avtaler ”inngått mellom en leverandør og en forbruker innen rammen av et system for
fjernsalg …tilrettelagt av leverandøren, som for den ne avtalens del bruker utelukkende en
eller flere fjernkommunikasjonsmetoder inntil og inklusive det øyeblikket da avtalen
inngås”. Behovet for direktivet er i fortalens punkt 14 begrunnet med at ”[F]orbrukeren

har i praksis ikke mulighet til å se varen … før avt alen inngås”. I punkt 9 understrekes at
fjernkommunikasjon ”anvendes som ledd i et organisert system for fjernsalg eller
fjerntjenesteyting uten at leverandøren og forbruke ren er til stede samtidig”.

(33) Direktivet er et såkalt minimumsdirektiv. Statene kan således i sin
gjennomføringslovgivning fritt gi forbrukere mer om fattende rettigheter. Angrerettloven
ble forberedt i samarbeid med de øvrige nordiske st atene for å sikre likartet
gjennomføring.

(34) Det fremgår av Ot.prp. nr. 36 (1999–2000), som ligger til grunn for loven, at
departementet i høringsnotatet hadde foreslått to v ilkår i definisjonen av fjernsalg. For det
første skulle selgeren ha ”organisert et system for fjernsalg, dvs. at virksomheten er
organisert slik at markedsføring og salg skjer ved bruk av fjernkommunikasjon”, og for
det annet måtte det ”utelukkende vært brukt fjernkommunikasjon for inngåelse av den

aktuelle avtalen”, se side 18.

(35) Ordlyden i proposisjonsutkastet § 6 første led d bokstav a, som svarer til gjeldende lov, ble
valgt for å presisere i hvilke tilfeller loven får anvendelse, og for å få enkle kriterier
knyttet til forhold som partene har kunnskap om. På side 18 i proposisjonen fremhevet

departementet at det ”for at det skal anses å foreligge fjernsalg, også bør stilles krav om at
det skal være utvist en viss aktivitet i form av markedsføring fra den næringsdrivendes
side, utover det å faktisk akseptere inngåelse av avtaler ved fjernkommunikasjon”.

(36) Under drøftelsen av vilkåret om at selgeren el ler tjenesteyteren har markedsført sitt tilbud,
heter det i proposisjonen på side 19 at det skal ”stilles visse krav til at den
næringsdrivende har markedsført sitt tilbud om inngåelse av avtale på avstand for at
virksomheten skal anses som fjernsalg”. Dette er sø kt presisert nærmere, og det sies at
loven også får anvendelse for virksomheter som vanligvis baserer sitt salg på bruk av et

utsalgssted, såfremt ”de ved en eller flere anledninger, tilrettelegger for og gjennom
markedsføring tilbyr eller oppfordrer til inngåelse av avtaler på den måten loven
omfatter”, se side 19. På den annen side, uttaler departementet, omfattes ikke tilfeller hvor
en næringsdrivende ” bare unntaksvis, i enkelttilfeller, aksepterer bestilling for eksempel
per telefon og etter initiativ og oppfordring fra en kunde som en slags ekstraservice i

forhold til denne personen”.

(37) I merknaden til § 6 heter det på side 94:

”For det annet er det et vilkår at selgeren eller tjenesteyteren gjennom markedsføring
generelt til forbrukere tilbyr inngåelse av avtaler ved bruk av fjernkommunikasjon.
Selgeren kan oppfordre til slik avtaleinngåelse direkte, eller ved at markedsføringen er
egnet til å fremkalle bestillinger på denne måten. Typisk markedsføring vil være
utsendelse av kataloger, med informasjon om produkter og informasjon om
ordretelefon eller andre muligheter for bestilling. Et annet eksempel er presentasjon av
selgeren og vareutvalget på Internett, kombinert med mulighet for elektronisk
bestilling. På den annen side vil tilfeller hvor en næringsdrivende bare foretar 6

annonsering for sin virksomhet eller bestemte ytelser ved bruk av for eksempel
fjernsynsreklamer, tekst-TV, hjemmesider på Internett o.l. ikke være omfattet, såframt
markedsføringen ikke inneholder en uttrykkelig elle r indirekte oppfordring til å inngå
avtale ved fjernkommunikasjon.”

(38) Hensett til ordlyden og uttalelsene i forarbeidene mener jeg at tilleggsvilkåret innebærer

at det bare foreligger et fjernsalg som omfattes av loven, når selgeren enten direkte
oppfordrer til avtaleinngåelse ved bruk av fjernkommunikasjon, eller når
markedsføringen er egnet til å fremkalle bestilling på denne måten. Hva som nærmere
ligger i dette gir merknadene til § 6 veiledning om.

(39) Jeg bemerker at ved de endringer som ble gjort i proposisjonsutkastet i forhold til
høringsforslaget skiller den norske lovteksten seg her noe fra direktivet og den danske og
svenske lovteksten. Spørsmålet om det i praksis bli r noen særlig forskjell, finner jeg ikke
grunn til å gå nærmere inn på.

(40) Lagmannsretten mente at e-postlenken på FINN.no var en kanal for spørsmål om bilen,
men at den dessuten var egnet til å fremkalle bestilling ved bruk av fjernkommunikasjon,
slik at loven fikk anvendelse. Før jeg går inn på d enne anvendelsen av loven, vil jeg
redegjør noe nærmere for annonsering/markedsføring på FINN.no/bil.

(41) FINN.no er en portal for internettannonsering på ulike markedsplasser, blant annet av
biler som selges via FINN.no/bil. Annonsene tilsvarer rubrikkannonser i en avis. Foruten
en del obligatoriske opplysninger om salgsobjektet inneholder annonsene
kontaktinformasjon, dvs. adresse, telefonnummer og telefaksnummer. Selgers e-

postadresse oppgis ikke, men eventuelle e-posthenvendelser kanaliseres gjennom lenkene
”Send e-post” eller ”Send meg tilbud”. Denne fremgangsmåten er valgt av FINN for å
hindre uønsket e-post. Lenkene har samme funksjon, men ”Send meg tilbud” er bygget
opp etter en standardisert mal som tvinger brukeren til å oppgi relevant informasjon

avhengig av foretrukket kommunikasjonsmåte og annonsørens behov. Bruk av lenkene
generer en e-post til selgeren som derved får opplyst interessentens e-postadresse. Ved å
svare på henvendelsen vil selgeren oppgi sin e-postadresse, og videre kommunikasjon
skjer direkte mellom kjøper og selger.

(42) I erklæringen fra FINN bil AS heter det:

”Når det gjelder avtale om kjøp og salg av bil, er det ellers vår oppfatning at dette som
regel er noe som finner sted etter et fysisk møte mellom partene, hvor kjøper også
foretar en besiktigelse av bilen. Det kan for øvrig påpekes at alle annonser på FINN bil
inneholder en generell advarsel om at annonsene kan være mangelfulle, og at man vil
kunne få fullstendig informasjon om salgsobjektet ved å henvende seg til selger. Ut over
dette er det imidlertid opp til partene selv å bestemme formen og det nærmere innholdet
av eventuelle avtaler som inngås.”

(43) FINN.no/bil tilbyr ikke noen mulighet for betaling. Vanligvis når en vare bestilles over
Internett inneholder lenken krav om opplysninger om hvorledes betaling skal skje, enten

ved at kjøpers kredittkort eller lignende belastes eller annen tilsvarende betalingsordning.

(44) En bilannonse på FINN.no/bil tilbyr ikke noen direkte mulighet til avtaleinngåelse. Det
som følger av annonsene er muligheten for kontakt m ed selger via e-post, telefon m.m.

Spørsmålet er imidlertid som nevnt om annonsen er m arkedsføring som tilbyr eller
oppfordrer til avtaleinngåelse utelukkende ved fjernkommunikasjon. 7

(45) Annonsen inneholdt foruten bilder av bilen, opplysninger om denne og om utstyr. Prisen
var angitt og at denne ikke inkluderte omregistrerings- og årsavgift. Selgers navn og

adresse var opplyst sammen med navnene på to kontaktpersoner. Annonsen inneholdt
videre opplysninger om forskjellige måter å få kontakt med selger på.

(46) Det hadde vært telefonisk kontakt mellom Sandven AS og Westrum ved flere
anledninger i tidsrommet november-desember 2007. Westrum hadde da fått relevante
opplysninger om Bentleyen og selskapet tilsvarende om den bilen som Westrum ønsket å

benytte som innbytte, og om hans finansielle stilling. Kontakt via e-post fant første
gangen sted 21. januar 2008 da Westrum fremsatte tilbudet om kjøp av bilen ved hjelp av
e-postlenken.

(47) Avtalen er utvilsomt inngått ved bruk av fjernkommunikasjon, men jeg er ikke enig med
lagmannsretten i at markedsføringen var egnet til å fremkalle bestillinger på denne måten.

E-postlenken kan etter mitt syn ikke ses som noe annet enn Øn av flere fremgangsmåter
for kontakt med selger på linje med å oppgi telefonnummer og adresse. Lenken hadde
ikke noe opplegg for betaling for bilen, noe som etter min mening viser at den ikke er
”egnet” til å fremkalle kjøp ved fjernkommunikasjon. Avtalen gjaldt dessuten en bruktbil,
noe som vanligvis neppe blir kjøpt uten etter besik tigelse. Selv om kjøper i dette spesielle

tilfellet hadde tilstrekkelig med opplysninger til å kjøpe bilen uten å ha sett den, må
markedsføringen av bilen anses å ha hatt til hensik t å gjøre mulige interessenter
oppmerksom på bilen, og ikke tatt sikte på inngåelse av avtale om kjøp uten etter
nærmere besiktigelse. Heller ikke den omstendighet at kjøper og selger i dette tilfellet
hadde utvekslet opplysninger om prisen på bilen før e-posten ble sendt, kan føre til at
markedsføringen kan anses egnet til å fremkalle avt aler om kjøp av bruktbil ved

fjernkommunikasjon.

(48) Min konklusjon er således at det ikke foreligger et fjernsalg i angrerettlovens forstand, og
Sandven AS har da i utgangspunktet krav på å få erstattet sitt tap. Westrum har imidlertid
anført at erstatningen må lempes idet Sandven AS ik ke i tilstrekkelig grad har søkt å

begrense tapet, jf. forbrukerkjøpsloven § 54.

(49) Jeg kan ikke se at dette kan føre frem. Westru m ble umiddelbart etter kontraktsfragåelsen
gjort kjent med at han ville bli holdt ansvarlig for eventuelt tap. Da Westrum sendte sin e-
post 21. januar 2008 hadde bilen ligget ute på FINN.no i flere måneder, og han var vel
kjent med at selger hadde justert prisen ned flere ganger. Dette viste at bilen var vanskelig

omsettelig, og kanskje spesielt konjunkturavhengig. Det er ikke lagt frem noe som viser at
Sandven AS ikke gjorde det som var mulig for å selge bilen til høyest mulig pris så raskt
som mulig.

(50) Selskapets tap er 400 000 kroner. I tillegg er det krevd forsinkelsesrente av

1 800 000 kroner frem til 27. oktober 2008, 133 033 kroner. Det samlete tap utgjør
533 033 kroner. Dessuten er det krevd forsinkelsesrente av 400 000 kroner fra 27. oktober
2008 frem til betaling finner sted.

(51) Anken har ført frem, og etter hovedreglen i tv isteloven § 20-2 første ledd har ankende
part da i utgangspunktet krav på full erstatning av sine sakskostnader. Jeg er likevel

kommet til at tungtveiende grunner gjør det rimelig at ankemotparten fritas for 8

erstatningsansvar for motpartens sakskostnader for alle retter. Saken har reist et spørsmål
om forbrukerrettigheter som ikke tidligere har vært avgjort av domstolene.

(52) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Tore Westrum betaler til Sandven AS 533 033 –
femhundreogtrettitretusenogtrettitre – kroner med tillegg av forsinkelsesrente av

400 000 – firehundretusen – kroner fra 27. oktober 2008 til betaling skjer, innen 2
– to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(53) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.

(54) Dommer Noer: Likeså.

(55) Dommer Falkanger: Likeså.

(56) Dommer Gjølstad: Likeså.

(57) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Tore Westrum betaler til Sandven AS 533 033 –
femhundreogtrettitretusenogtrettitre – kroner med tillegg av forsinkelsesrente av
400 000 – firehundretusen – kroner fra 27. oktober 2008 til betaling skjer, innen 2
– to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

Riktig utskrift bekreftes: </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2010-2191-A - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering