Import: XML-importering

2018-12-24T17:39:30Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Norges Høyesterett
|Dato=
2011-09-19
|Publisert=
HR-2011-01740-A - Rt-2011-1176
|Sammendrag=
Saken gjelder krav om økonomisk vederlag etter opp hør av samboerforhold. Hovedspørsmålet er om kvinnen har b idratt til mannens formuesforøkelse på en slik måte at hun kan gjøre k rav gjeldende basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper.
|Stikkord=

|Saksgang=
HR-2011-01740-A, (sak nr. 2011/205), sivil sak, anke over dom
|Parter=
A (advokat Jostein Grosås – til prøve) mot B (advokat Anders Flatabø – til prøve)
|Forfatter=
Normann, Falkanger, Kallerud
|Lovhenvisninger=

}}

<pre style="background-color: white; border: 0">
NORGES HØYESTERETT

Den 19. september 2011 avsa Høyesterett dom i

HR-2011-01740-A, (sak nr. 2011/205), sivil sak, anke over dom,

A (advokat Jostein Grosås – til prøve)

mot

B (advokat Anders Flatabø – til prøve)

</pre>

<pre style="background-color: white; border: 0">
G I V N I N G :

(1) Dommer Normann: Saken gjelder krav om økonomisk vederlag etter opp hør av
samboerforhold. Hovedspørsmålet er om kvinnen har b idratt til mannens
formuesforøkelse på en slik måte at hun kan gjøre k rav gjeldende basert på alminnelige
berikelses- og restitusjonsprinsipper.

(2) Om sakens bakgrunn heter det i lagmannsrettens dom:

”B og A ble kjærester i november 2001, og flyttet sammen i hans borettslagsleilighet
omtrent et halvt år senere. A hadde kjøpt leilighet en i 1999 og overtok den i mars 2000.
I sin forklaring for lagmannsretten var han usikker på om kjøpesummen var 1,1 eller
1,2 millioner kroner, men han opptok iallfall et boliglån på 1,1 millioner kroner for å
finansiere kjøpet. X eiendomsmeglere har anslått at leilighetens verdi i november 2009
var 1,8 millioner kroner. Leilighetens andel av borettslagets fellesgjeld var ca. 83 000 2

kroner i 2002, ca. 52 000 kroner i 2005 og 120 000 i 2009. Økningen skyldes låneopptak i
forbindelse med at badene i alle leilighetene i borettslaget ble modernisert og
oppgradert.

Fra og med høstsemesteret 2002 tok B sosionomutdann ing ved Høgskolen i Y.
Utdanningen var fullført sommeren 2005, og hun fikk fast jobb fra september 2005. A
hadde hele tiden fast jobb som IT-konsulent.

B og A inngikk ikke noen skriftlig samboeravtale. De hadde avtalt muntlig at hun skulle
bidra til den felles økonomien ved å overføre et fa st beløp hver måned til hans

brukskonto. Fra denne kontoen skulle han betale husleie, lån og regninger ellers. Før de
flyttet sammen bodde B i et bofellesskap der hun betalte 4000 kroner per måned. Det
ble derfor til at hun skulle fortsette å betale det samme beløpet til A. Da hun var ferdig
utdannet og kom i jobb i 2005, ble de enige om å forhøye det månedlige beløp til 7000
kroner.

B og A – og i særlig grad B – var interessert i hund, og i perioden 2005-2008 anskaffet
de til sammen fire hunder, alle av rasen Spansk vannhund. Da de kjøpte hund, trengte
de også en større bil. De kjøpte derfor i august 20 05 en brukt Audi A4 stasjonsvogn.
Denne kostet 333 400 kroner. Av dette betalte A 80 000 kroner, som han fikk ved salg av
den bilen han hadde fra før. Restbeløpet ble lånefi nanisert med begge samboerne som
låntakere. I 2007 ble billånet refinansiert og lagt inn i As boliglån.

Partene er enige om at i løpet av de syv årene samb oerforholdet varte, ble det betalt
avdrag på boliglånet med til sammen 329 700 kroner

Samboerskapet opphørte i april 2009. Partene inngik k ingen helhetlig avtale, verken
skriftlig eller muntlig, om hvordan det økonomiske oppgjøret etter bruddet skulle

gjennomføres. I praksis ble det imidlertid til at B overtok de fire voksne hundene med
tilhørende utstyr samt valpekullet (fem valper som ble født i januar 2009), og A overtok
bilen. I tillegg beholdt A leiligheten, som han, som nevnt, hadde anskaffet forut for
samboerskapet.

B fremmet krav om vederlag mot A. Han avviste kravet, og i oktober 2009 reiste hun
søksmål ved Oslo tingrett med påstand om vederlag. Han tok til motmæle og reiste

dessuten motsøksmål med påstand om at B skulle påle gges å slette en pantesikkerhet for
104 000 kroner som var stillet i atkomstdokumentene til leiligheten. Beløpet gjaldt
hennes studielån som hadde blitt refinansiert med A som realkausjonist.”

(3) Oslo tingrett avsa 23. desember 2009 dom med slik domsslutning:

”1. A betaler 150 000 – etthundreogfemtitusen – kroner til B.

2. I sakskostnader i hovedsøksmålet betaler A til B 110 300 –
etthundreogtitusentrehundre – kroner.

3. B tilpliktes å slette pantesikkerhet stor kr 104 000 i atkomstdokumentene til
leilighet 4133, snr 145 i Z Borettslag.

4. I sakskostnader i motsøksmålet betaler B til A 16 800 –
sekstentusenåttehundre – kroner.

5. Oppfyllingsfrist er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.”

(4) A anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt vederlagskravet. B
anket ikke tingrettens dom i motsøksmålet. Lagmanns retten avsa 7. desember 2010 –

under dissens – dom med slik domsslutning:

”1. Anken over tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, forkastes. 3

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 49 125 –
førtinitusenetthundreogtjuefem – kroner til B innen to uker fra dommen blir
forkynt.

3. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.”

(5) Mindretallet kom til at det ikke var grunnlag for vederlagskrav.

(6) A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett . Anken gjelder rettsanvendelsen.
Høyesteretts ankeutvalg tillot ved beslutning 10. f ebruar 2011 anken fremmet. Saken står
i samme stilling for Høyesterett som for de tidlige re instanser. Den er behandlet i

sammenheng med sak 2011/93 (HR-2011-01739-A), som er votert tidligere i dag.

(7) Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

(8) I et samboerforhold har partene atskilt økonomi . I motsetning til i ekteskap foreligger
ingen gjensidig underholdsplikt. Det bestrides at B ved sitt økonomiske bidrag under
samlivet har tilført A en økonomisk fordel. Hun har ikke bidratt til nedbetalingen av hans
huslån. Det forelå ingen avtale og det var heller ikke forutsatt at hennes bidrag skulle

benyttes til nedbetaling av lånet.

(9) B kan ikke få del i verdistigningen på leiligheten som A hadde anskaffet to år før
etablering av samlivet. B har i gjennomsnitt ikke bidratt med mer enn det hun har
forbrukt. Hennes månedlige bidrag er så beskjedne at de ikke kan sies å representere noen

verdiøkning for samboeren. Evneprinsippet kan ikke legges til grunn ved beregningen av
hennes andel av forbruksutgiftene. A tilbød henne t o ganger å bli medeier i leiligheten.
Samboerforholdet var ikke langvarig.

(10) A har nedlagt slik påstand:

”1. A frifinnes med hensyn til å betale vederlag, jfr. tingrettens domsslutning pkt.
1.

2. B dømmes til å erstatte A sine saksomkostninge r i hovedsøksmålet for
tingretten, og for lagmannsretten.

3. B dømmes til å erstatte saksomkostninger til d et offentlige for Høyesterett.”

(11) Ankemotparten, B, har i korte trekk anført:

(12) Deler av Bs månedlige bidrag gikk til nedbetaling av As boliglån. Totalt overførte hun i
overkant av 500 000 kroner i de årene samboerforholdet varte. Det er overført en ”ikke
uvesentlig økonomisk fordel” fra B til A. Hennes bi drag må vurderes på grunnlag av

evneprinsippet. Pengeoverføringene representerer en objektiv målbar økonomisk fordel
for A. Bs bidrag førte til en raskere nedbetaling a v hans huslån enn det han ville klart
alene. Verdistigningen på leiligheten må hensyntas ved beregningen av vederlagskravet.

(13) Hensynet til rimelighet tilsier at hun tilkjennes vederlag. I rimelighetsvurderingen må det

vektlegges at B har vært satt utenfor boligmarkedet i den tiden forholdet varte. Hun bor i
dag til leie. Samboerforholdet varte i lang tid. Fordelen av å bo gratis kan ikke verdsettes 4

etter vanlig markedsleie. Partenes økonomiske still ing etter samlivsbruddet er skjev. A er
godt økonomisk stilt, mens B har svak økonomi.

(14) B har nedlagt slik påstand:

”1. Anken forkastes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og tingretten.

3. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.”

(15) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

(16) Spørsmålet er om B har et vederlagskrav; særli g om hun har tilført A en økonomisk fordel
i løpet av de årene samboerforholdet varte.

(17) I rettspraksis er det lagt til grunn at det ved opphør av samboerforhold kan tilkjennes

vederlag med grunnlag i alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, jf. Rt. 1984
side 497, Rt. 2000 side 1089 og Høyesteretts dom av sagt tidligere i dag i sak 2011/93
(HR-2011-01739-A). Det fremgår av disse avgjørelsen e at to kumulative vilkår må være
oppfylt for at vederlag skal kunne tilkjennes: Den ene må ha tilført den andre en

økonomisk fordel, og det må i tillegg være rimelig å tilkjenne vederlag.

(18) Når det gjelder kravet om økonomisk fordel, er dette utdypet slik:

”Det er ut fra Høyesteretts praksis et grunnvilkår f or vederlag at den ene samboeren
under samlivet har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel, i form av berikelse
eller besparelse.nne økonomiske fordelen vil også være bestemmend e for det
maksimale omfanget av vederlagskravet”,

jf. Høyesteretts dom i sak 2011/93 (HR-2011-01739-A ) avsnitt (29).

(19) Jeg legger disse alminnelige utgangspunktene til grunn for min videre drøftelse.

(20) B har anført at A er tilført en økonomisk ford el, og at man ved beregningen av hennes
bidrag må ta utgangspunkt i et evneprinsipp. Et slikt prinsipp vil innebære at hver av

partene forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk, og at dekning
utover denne andelen anses som en økonomisk berikel se for den annen, jf. Høyesteretts
dom i sak 2011/93 (HR-2011-01739-A) avsnitt (30). Førstvoterende uttalte der at han
”viker tilbake for å bygge på et evneprinsipp for samboere, ut fra rene

rimelighetsbetraktninger”. Jeg legger dette til grunn.

(21) Ved vurderingen av om en av partene har krav på vederlag fra den annen, er det – i
mangel av avtale om noe annet – naturlig å ta utgangspunkt i at samboere svarer for
halvparten av deres felles forbrukskostnader. Det kan derfor bare være tale om en

berikelse for A dersom B har dekket mer enn sin halvdel av deres felles forbruk.

(22) B har vist til at A har mottatt en objektiv målbar økonomisk fordel som følge av at en del
av hennes faste månedlige overførsler gikk til nedb etaling av hans boliglån. Partene er
enige om at det i de årene samboerforholdet varte, ble betalt avdrag på lånet med til

sammen 329 700 kroner. 5

(23) Ifølge en oppstilling som er fremlagt av B, ov erførte hun totalt til A vel 517 000 kroner i
den perioden samlivet varte. Hun betalte i tillegg en del andre utgifter – blant annet
utgifter til hunder, møbler og en reise. Hennes bid rag utgjør etter dette totalt 860 000

kroner. Dette innebærer at B i gjennomsnitt har bidratt med i overkant av 10 000 kroner
per måned til partenes samlede utgifter. Partene er enige om at A har bidratt med
vesentlig mer.

(24) Bs betaling på 10 000 kroner skulle dekke alle utgifter til hennes livsopphold; herunder
blant annet tilgang til bolig, bil, mat og hundehold. Beløpet overstiger ikke det som var

nødvendig for å dekke hennes eget forbruk. Jeg finner det derfor klart at B ikke har tilført
A en økonomisk fordel. Det er da ikke grunnlag for noe restitusjonskrav.

(25) Anken har ført frem. Som jeg tidligere har nev nt, er saken behandlet i sammenheng med
sak 2011/93 (HR-2011-01739-A). Da de rettslige spør smål saken reiser, i noen grad først
er avklart ved dommen i den saken i dag, bør saksko stnader heller ikke her tilkjennes for

noen instans, jf. tvisteloven 20-2 tredje ledd bokstav a.

(26) Jeg stemmer for denne

D O M :

1. A frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

(27) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.

(28) Dommer Falkanger: Likeså.

(29) Dommer Kallerud: Likeså.

(30) Dommer Stabel: Likeså. 6

(31) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.

Riktig utskrift bekreftes: </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2011-1740-A - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering