Import: XML-importering

2018-12-24T17:44:29Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Norges Høyesterett
|Dato=
2015-10-09
|Publisert=
HR-2015-02033-A - Rt-2015-1103
|Sammendrag=
Saken gjelder hvilken betydning et brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, SP, artikkel 14 nr. 5 i form av en ubegrunnet ankenektelse skal ha for straffutmålingen i en sak om skatteunndragelse, der det blant annet på grunn av bruddet har blitt en svært lang saksbehandlingstid, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1.
|Stikkord=

|Saksgang=
HR-2015-02033-A, (sak nr. 2015/982), straffesak, anke over dom
|Parter=
A (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Leif Aleksandersen)
|Forfatter=
Stabel, Falch, Matheson, Matningsdal
|Lovhenvisninger=
grunnloven § 95, ligningsloven § 12-2, ligningsloven § 12, straffeloven § 62, straffeprosessloven § 321, straffeprosessloven § 392, straffeloven § 37
}}

<pre style="background-color: white; border: 0">
NORGES HØYESTERETT

Den 9. oktober 2015 avsa Høyesterett dom i

HR-2015-02033-A, (sak nr. 2015/982), straffesak, anke over dom,

A (advokat Anders Brosveet)

mot

Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Leif Aleksandersen)

</pre>

<pre style="background-color: white; border: 0">
G I V N I N G :

(1) Dommer Stabel: Saken gjelder hvilken betydning et brudd på FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter, SP, artikkel 14 nr. 5 i form av en ubegrunnet ankenektelse skal ha

for straffutmålingen i en sak om skatteunndragelse, der det blant annet på grunn av
bruddet har blitt en svært lang saksbehandlingstid, jf. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6
nr. 1.

(2) A, født 30. juni 1967, ble ved Aust-Agder tingretts dom 22. november 2007 domfelt for
overtredelse av ligningsloven § 12-2 nr. 1 og 2, jf. § 12-1 nr. 1 a og ligningsloven § 12-2
nr. 1 og 2, jf. § 12-1 nr. 1 d, jf. kapittel 4. Straffen ble satt til fengsel i ett år og en bot på

500 000 kroner. A ble også dømt til å tåle inndragning av 1 400 000 kroner, samt fradømt
retten til å drive næringsvirksomhet med videre for alltid. Det dreiet seg om
skatteunndragelser på minst 4,5 millioner kroner.

(3) Domsslutningen lød slik:

"1. A, født 00.0.1967, dømmes for overtredelse av ligningsloven § 12 - 2 nr 1 og 2,
jfr. § 12 - 1 nr 1 a og ligningsloven § 12 - 2 nr 1 og 2, jfr. § 12 - 1 nr 1 d, jfr. 2

kapittel 4, til fengsel i 1 – ett – år, jfr. straffeloven § 62 første ledd, samt en bot
på 500.000 – femhundretusen – kroner, subsidiært fengsel i 90 – nitti – dager.
Til fradrag ved soningen går utholdt varetekt med 2 – to – dager.

2. A dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av utbytte av
straffbar handling med 1.400.000 – enmillionfirehundretusen – kroner.

3. A dømmes til for alltid å tape retten til å drive næringsvirksomhet, retten til å
være daglig leder eller inneha annen ledende stilling i noe selskap, samt retten
til å sitte i noe selskaps styre.

4. Saksomkostninger ilegges ikke."

(4) A anket til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,
saksbehandlingen, straffutmålingen og inndragningen. Agder lagmannsrett nektet ved
ubegrunnet beslutning 14. mars 2008 anken fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre
ledd. Beslutningen ble anket, men ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 5. juni 2008 ble
anken forkastet.

(5) A fremmet 31. desember 2008 ved sin daværende forsvarer begjæring om omgjøring. I
begjæringen ble det vist til Høyesteretts storkammeravgjørelse avsagt 19. desember 2008
– Rt. 2008 side 1764 – hvor Høyesterett kom til at det følger av SP artikkel 14 nr. 5 at det
ved ankenektelse må gis en begrunnelse som viser at det har skjedd en reell overprøving.

Begjæringen ble avvist ved Agder lagmannsretts kjennelse 5. mars 2009. Lagmannsretten
viste til at riktig rettsmiddel i slike saker ifølge praksis fra Høyesteretts ankeutvalg er
begjæring om gjenåpning av tingrettens dom. A anket til Høyesterett, og ankeutvalget
forkastet anken ved kjennelse 16. april 2009.

(6) Statsadvokatene lyktes ikke i å få forkynt ankeutvalgets kjennelse for A på hans oppgitte
adresse, og i september/oktober 2009 ble han innkalt til soning og etterhvert etterlyst.

(7) Den 21. desember 2010 fremsatte den daværende forsvareren – under henvisning til

storkammerdommen i Rt. 2010 side 1170 – ny begjæring om omgjøring. Agder
lagmannsrett avviste begjæringen ved kjennelse 14. januar 2011, igjen med henvisning til
at riktig rettsmiddel var begjæring om gjenåpning, og nå med henvisning til Rt. 2010 side
1489.

(8) Etter dette fremmet A 14. februar 2011 gjenåpningsbegjæring til Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker. Ved kommisjonens avgjørelse 5. mai 2011 ble
begjæringen tatt til følge for så vidt gjaldt Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 5. juni
2008. Gjenåpningen var begrunnet med at det var en feil at lagmannsretten ikke hadde gitt
noen begrunnelse for sin beslutning om ankenektelse. Det ble vist til Rt. 2010 side 1170

og straffeprosessloven § 392 første ledd.

(9) Høyesteretts ankeutvalg kom i kjennelse 7. juni 2011 til at lagmannsrettens beslutning
måtte oppheves, med henvisning til Rt. 2010 side 1170 og Rt. 2010 side 1489. Det ble

besluttet at ny behandling skulle skje ved Gulating lagmannsrett.

(10) Gulating lagmannsrett henviste 28. oktober 2011 anken til ankeforhandling for så vidt
gjaldt straffutmålingen og inndragningen. Ankebehandlingen skulle skje på grunnlag av
det faktum tingretten hadde lagt til grunn. For øvrig ble anken nektet fremmet. A anket

beslutningen, og Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken 30. april 2012. 3

(11) Lagmannsretten berammet ankeforhandling først til 22. juni 2012 og deretter til
13. desember 2012, uten at disse lot seg gjennomføre. Dette fordi A ikke møtte, første

gang på grunn av sykdom og annen gang fordi påtalemyndigheten ikke lyktes å stevne
ham.

(12) Ankeforhandling ble så holdt 2. mai 2013. Gulating lagmannsrett avsa samme dag dom
med slik domsslutning:

"1. I Aust-Agder tingretts dom 22. november 2007 i sak 07-098273, slutningens
post 1, gjøres den endring at 120 – hundreogtyve – dager av fengselsstraffen
gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år i medhold av straffeloven §§ 52-
54.

2. I Aust-Agder tingretts dom 22. november 2007 i sak 07-098273, slutningens
post 2, gjøres den endring at inndragningsbeløpet settes til kroner
1 371 796 – kronerenmilliontrehundreogsyttientusensyvhundreognittiseks –."

(13) Politiet hadde vansker med å få forkynt dommen fordi A ikke befant seg på oppgitt
adresse i Norge, og heller ikke på antatt oppholdssted i Spania. Ankeerklæring datert
12. juni 2014 ble derfor først mottatt av forsvareren 19. juni 2014, og anke og støtteskriv

ble oversendt Agder statsadvokatembeter 22. august 2014. Den ble så videresendt
politikammeret, der den ble forlagt frem til 7. mai 2015, etter at forsvareren hadde
etterlyst saken 28. november 2014.

(14) Anken var i støtteskrivet angitt å gjelde straffutmålingen og saksbehandlingen knyttet til

inndragningen. Høyesteretts ankeutvalg tillot 25. juni 2015 anken fremmet for så vidt
gjelder straffutmålingen. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet.

(15) Jeg er kommet til at straffen må settes ytterligere noe ned, først og fremst på grunn av den
lange behandlingstiden.

(16) Tiltale i saken ble tatt ut 16. mai 2007. Det samlede tidsforløp frem til endelig behandling
i Høyesterett i dag er dermed nærmere åtte og et halvt år. Dette er usedvanlig lang tid.
Med mindre tidsforbruket kan forklares med saklige og nødvendige hensyn, vil det måtte
anses som brudd på kravet om dom innen rimelig tid i Grunnloven § 95, jf. EMK artikkel
6 nr. 1.

(17) Jeg er enig med lagmannsretten i at tingrettens opprinnelige straffutmåling på fengsel i ett
år for skatteunndragelser på minst 4,5 millioner kroner, i utgangspunktet var på et
passende nivå. Frem til tingrettens dom 22. november 2007 var det heller ingen urimelige
forsinkelser. Selv om etterforskningen startet allerede høsten 2005, fremgår det av

dommen at A på dette tidspunkt oppholdt seg i Spania, og var vanskelig å få tak i.

(18) Behandlingen frem til lagmannsrettens ubegrunnete ankenektelse 14. mars 2008 var heller
ikke urimelig lang. Problemet med denne avgjørelsen var at den, i samsvar med det som
var vanlig på dette tidspunkt, var ubegrunnet og derfor representerte en

konvensjonskrenkelse og følgelig et menneskerettsbrudd.

(19) Perioden det tok å få reparert denne krenkelsen, etter behandling i
Gjenopptakelseskommisjonen, opphevelse i Høyesterett og ny behandling i
lagmannsretten 2. mai 2013, var på vel fem år. Vel to av disse årene – fra desember 2008 4

til februar 2011 – skyldtes imidlertid utelukkende den daværende forsvarerens gjentatte
feilaktige bruk av rettsmiddel, også etter at han var gjort kjent med riktig fremgangsmåte.
A selv var dessuten i denne perioden vanskelig å komme i direkte kontakt med.

(20) Etter at saken var henvist til ny ankeforhandling i Gulating lagmannsrett i oktober 2011,

tok det halvannet år til saken faktisk ble behandlet. Som jeg har gjort rede for
innledningsvis, skyldtes dette at saken var berammet to ganger tidligere uten at A møtte,
og uten at man ved den andre berammelsen klarte å komme i kontakt med ham. Første
gang skyldtes avlysningen sykdom, noe han ikke kan bebreides for. Men å gjøre seg
utilgjengelig i en situasjon der han selv hadde anket, må derimot tilskrives ham.

(21) Når det gjelder tiden fra dommen i lagmannsretten til behandlingen i Høyesterett, er den

på totalt to og et halvt år. Det første året skyldtes imidlertid problemer med å få forkynt
dommen for A, noe han selv må ta ansvar for. Derimot må det faktum at saken, etter at
anken var innkommet, ble forlagt av politiet i åtte og en halv måned fra august 2014 til
mai 2015, også etter at det var purret på saken, klart tilskrives påtalemyndigheten.

(22) Særlig denne forsømmelsen, sett i sammenheng med at det usedvanlig lange totale
tidsforløpet har sin bakgrunn i et tidligere menneskerettsbrudd, gjør at saken, slik den nå

står, tilsier en noe større reduksjon i straffen enn det lagmannsretten kom frem til. Jeg er
kommet til at en passende straff vil være fengsel i ni måneder hvorav fem måneder gjøres
betinget.

(23) Tingretten fastsatte, som nevnt, boten til 500 000 kroner – et beløp som er i overkant av
den tilleggsskatten som ellers ville ha blitt ilagt av ligningsmyndighetene. Dette er ikke i
samsvar med Høyesteretts praksis, jf. Rt. 2005 side 129 og Rt. 2011 side 1509 der boten

ble satt til ca. halvparten av den alternative tilleggsskatten. Se omtalen av disse og
lignende saker i Matningsdal: Straffeloven, Alminnelige bestemmelser, 2015 side
532–533. Jeg er etter dette kommet til at boten bør reduseres til samme forholdsmessige
nivå som i Rt. 2011 side 1509 – til 250 000 kroner.

(24) I saker hvor boten trer i stedet for tilleggsskatt anvendes det i praksis en lavere subsidiær

fengselsstraff enn normalt, jf. Rt. 2004 side 645 avsnitt 20. Jeg er etter dette kommet til at
den subsidiære fengselsstraffen på 90 dager bør reduseres til samme forholdsmessige nivå
som i Rt. 2011 side 1509 – fengsel i 21 dager.

(25) Forsvareren har i skranken for Høyesterett gjort gjeldende at inndragningsavgjørelsen bør
endres slik at det inndratte beløpet blir tilkjent til fordel for staten, jf. straffeloven § 37d.
Som jeg har gjort rede for innledningsvis, ble anken over inndragningen ikke tillatt

fremmet. Jeg finner derfor ikke grunnlag for å omgjøre denne beslutningen, jf. Rt. 2011
side 514 avsnitt 27 ff.

(26) Jeg stemmer for denne

D O M :

I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at fengselsstraffen
settes til 9 – ni – måneder hvorav fullbyrdelsen av 5 – fem – måneder utstår i en prøvetid
på 2 – to – år, samt at boten settes til 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner, subsidiært
21 – tjueen – dager fengsel. 5

(27) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.

(28) Dommer Falch: Likeså.

(29) Dommer Matheson: Likeså.

(30) Dommer Matningsdal: Likeså.

(31) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, gjøres den endring at fengselsstraffen

settes til 9 – ni – måneder hvorav fullbyrdelsen av 5 – fem – måneder utstår i en prøvetid
på 2 – to – år, samt at boten settes til 250 000 – tohundreogfemtitusen – kroner, subsidiært
21 – tjueen – dager fengsel.

Riktig utskrift bekreftes: </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2015-2033-A - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering