Import: XML-importering

2018-12-24T17:42:54Z

XML-importering

Ny side

{{Høyesterett
|Instans=

Norges Høyesterett
|Dato=
2017-03-10
|Publisert=
HR-2017-525-U
|Sammendrag=
Saken gjelder spørsmålet om en psykolog er inhabil til å gjøre tjeneste som fagkyndig meddommer i en barnevernsak.
|Stikkord=

|Saksgang=
HR-2017-525-U, (sak nr. 2017/402), sivil sak, anke over kjennelse
|Parter=
Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tor Sandsbraaten) mot A (advokat Ole-Håkon Ellingsen) B (advokat Olav Sylte)
|Forfatter=

|Lovhenvisninger=
tvisteloven § 30-3, domstolloven § 108, grunnloven § 95
}}

<pre style="background-color: white; border: 0">
NORGES HØYESTERETT

Den 10. mars 2017 ble det av Høyesteretts ankeutvalg bestående av dommerne Webster og
Kallerud og kst. dommer Kaasen i

HR-2017-525-U, (sak nr. 2017/402), sivil sak, anke over kjennelse:

Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Tor

Sandsbraaten)

mot

A (advokat Ole-Håkon Ellingsen)

B (advokat Olav Sylte)

avsagt slik

</pre>

<pre style="background-color: white; border: 0">
:

(1) Saken gjelder spørsmålet om en psykolog er inhabil til å gjøre tjeneste som fagkyndig
meddommer i en barnevernsak.

(2) Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus traff 8. februar 2016 vedtak

om omsorgsovertakelse av C som da var litt over to år gammel. Det ble også fastsatt samvær
mellom C og hennes far A hennes mor B.

(3) Både Oslo kommune og foreldrene begjærte rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak. Oslo
tingrett avsa dom 2. juni 2016 hvor vedtaket om omsorgsovertakelse ble stadfestet. Tingretten
kom også til at foreldrene ikke skulle ha rett til samvær med C og at jenta skulle plasseres i
fosterhjem på sperret adresse.

(4) A anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som ga samtykke til fremme av saken når det
gjaldt spørsmålet om samvær og sperret adresse. For øvrig ble anken nektet fremmet. 2

(5) Lagmannsretten oppnevnte 12. januar 2017 psykolog Sverre Asmervik som fagkyndig
meddommer i saken.

(6) Et halvt år tidligere, den 27. juli 2016, hadde Asmervik publisert en kritisk artikkel i
Aftenpostens nettavis som bar overskriften "Hatet mot (det norske) barnevernet". Kort tid
etter at artikkelen ble publisert gjorde Asmervik tjeneste som fagkyndig meddommer i en
barnevernsak ved Sør-Gudbrandsdal tingrett. Dom ble avsagt under dissens 26. september

2016. Asmervik og den andre meddommeren utgjorde flertallet. Dommen ble senere opphevet
av Eidsivating lagmannsrett, som kom til at Asmervik var inhabil i saken som følge av
uttalelsene i domspremissene sett i sammenheng med avisartikkelen. Anke til Høyesterett ble
nektet fremmet i begrunnet beslutning 13. januar 2017 (HR-2017-90-U). Det var dermed
endelig avgjort at Asmervik var inhabil i den saken.

(7) Oslo kommune gjør gjeldende at Asmervik er inhabil også i saken her.

(8) Borgarting lagmannsrett kom i kjennelse 6. februar 2017 til at psykolog Asmervik ikke skulle
vike sete.

(9) Oslo kommune v/ordføreren har anket til Høyesterett. Det er hovedsakelig gjort gjeldende at
Asmerviks uttalelser i artikkelen og hans flertallsvotum i Sør-Gudbrandsdal tingretts dom, sett
i sammenheng, er særlige forhold som etter en objektiv målestokk gir rimelig og saklig grunn
til å tvile på hans upartiskhet som meddommer også i denne saken. Domspremissene er langt
på vei en generell kritikk av barnevernet. Kritikken er eksepsjonelt sterk, den er fremsatt på en

insinuerende måte og er holdt i en generell form uten angivelse av grunnlag. Lagmannsretten
tar feil når den legger til grunn at uttalelsene "fremfor alt [er] rettet mot barnevernets
representanter i den saken, og ikke nødvendigvis etaten som helhet".

(10) A har gjort gjeldende at Asmervik er habil til å gjøre tjeneste i saken. Det vises blant annet til

at hans kronikk er av generell art og en systemkritikk av det norske barnevernet. De kritiske
uttalelsene i Sør-Gudbrandsdal tingretts dom må forstås å være rettet mot barnevernets
representanter i den saken, og ikke etaten som helhet. Domstolene bør være særlig varsomme
med å kneble fri meningsytring fra sakkyndige på et rettsområde som dette.

(11) Også B anfører at Asmervik er habil. Verken hans tidligere flertallsvotum eller artikkelen i
Aftenposten er tilstrekkelig til å inhabilisere ham. Det er vanlig at dommere i konkrete saker
uttaler seg mot en av partene, også på en måte som en av partene kan føle er urettferdig, uten
at dette medfører at dommeren må vike sete i senere saker med andre parter. Det er viktig at
fagfolk deltar i den offentlige debatt. Det bør ikke gjelde noen forsiktighetsregel for omtale av

norsk barnevern, som sammen med politiet er den største tvangsetaten vi har.

(12) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at saken gjelder lagmannsrettens habilitetsavgjørelse som
førsteinstans. Utvalget har da full kompetanse, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd sammenholdt
med § 29-3 første ledd.

(13) Spørsmålet i saken er om psykolog Asmervik er inhabil etter domstolloven § 108, som lyder:

"Dommer eller lagrettemedlem kan heller ikke nogen være, når andre særegne
omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet. Navnlig
gjelder dette, når en part av den grunn krever, at han skal vike sete."

(14) Som fremholdt av lagmannsretten, må bestemmelsen tolkes i tråd med Grunnloven § 95 og
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 som gir enhver rett til rettergang 3

ved en upartisk domstol. Det følger av rettspraksis at § 108 stiller krav i to retninger. Det må
både vurderes om dommeren vil kunne ta en upartisk avgjørelse som ikke påvirkes av
utenforliggende hensyn, og hvordan forholdet tar seg ut overfor partene og allmennheten, jf.

HR-2016-2311-P avsnitt 14 med videre henvisning til Rt. 2013 side 409 avsnitt 27. Som
fremholdt der har den objektive tilnærmingen fått økende vekt i rettspraksis de siste årene,
altså "om de særlige forholdene i saken etter en objektiv målestokk gir omverdenen rimelig og

saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet", jf. HR-2016-681-A avsnitt 18.

(15) I ankeutvalgets avgjørelse 13. januar 2017 (HR-2017-90-U) er innholdet i Asmerviks artikkel

oppsummert slik i avsnitt 11:

"I artikkelen som ligger til grunn for habilitetsavgjørelsen, viser Asmervik innledningsvis til
utfallet i en sak som gjaldt barna til et norsk-rumensk ektepar; kalt Naustdal-saken.
Ankeutvalget deler imidlertid lagmannsrettens vurdering av at innlegget, til tross for
innledningen, ikke handler om Naustdal-saken, men om forfatterens egne erfaringer som
sakkyndig medlem av 'adskillige fylkesnemnder og domstoler'. Asmervik gir uttrykk for at

stigmatiserende diagnoser 'tidvis settes nokså lem-/tilfeldig' i barne- og ungdomspsykiatrien,
at noen sakkyndige vitner som føres av barneverntjenesten 'synes å ha gjort seg økonomisk
avhengig av slike oppdrag', at man ikke kan vente objektive vurderinger av en god del
fagfolk, og at ledende lærekrefters kritikkverdige holdninger om barnevernets rolle
nødvendigvis må smitte over på dem som utdannes."

(16) Det sentrale avsnittet i flertallets premisser i Sør-Gudbrandsdals dom med tanke på
habilitetsvurderingen lyder:

"Flertallet savner selvrefleksjon hos barnevernets ulike representanter. Det som fins, og som
man bare med betydelig velvilje kan kalle refleksjon, går entydig i foreldrenes disfavør. En
kan ikke finne spor av at etaten har spurt seg, til tross for at dette gjelder det mest
inngripende tiltak i barnevernloven: Er dette nødvendigvis riktig? Kan en annen forklaring
eller tolkning være vel så gyldig? Flertallet har det inntrykk at etaten er for ukritisk til egen

rolle, og at man mener at man har både rett og troverdighet simpelthen i kraft av at man
arbeider i barneverntjenesten, og at man følgelig ikke har noen personlig interesse i at saken
skal få et spesielt utfall. Da ses det i så fall bort fra den personlige prestisje som kan
investeres i det å ha gjort seg opp en faglig mening, og at det kan være et anslag mot ens
profesjonelle identitet å innse at man kanskje tok feil."

(17) Utvalget kom i saken fra januar i år til at "sammenhengen mellom artikkelen og de siterte
deler av flertallsvotumet utgjør et slikt særlig forhold som etter en objektiv målestokk gir
omverden rimelig og saklig grunn til å tvile på dommerens upartiskhet", se avsnitt 14.
Utvalget var derfor enig med lagmannsretten i at Asmervik måtte anses inhabil i den saken.

(18) Spørsmålet nå er om de generelle synspunktene i avisartikkelen, med sin skarpe brodd mot det
norske barnevernet, sammen med den konkrete kritikken mot barnevernet i domspremissene i

saken for Sør-Gudbrandsdal tingrett, fører til at Asmervik er inhabil også i herværende sak, og
i praksis i lignende fremtidige saker.

(19) Denne problemstillingen tok utvalget ikke stilling til i HR-2017-90-U, se avsnitt 15 hvor det
heter at:

"… saken ikke reiser spørsmål om hva som skal til for at en fagkyndig meddommer
inhabiliserer seg selv gjennom systemkritikk på sitt fagfelt, om grensen varierer alt etter 4

hvilken situasjon kritikken fremsettes i og om en slik grense ville være overskredet når de
angitte domsgrunnene tenkes borte."

(20) Det foreligger ikke rettspraksis som gir direkte veiledning for saken her. Avgjørelsen i
Rt. 2008 side 602, sammenholdt med Rt. 2003 side 1094, gir imidlertid støtte for at
habilitetsreglene ikke bør stenge for generelle faglige uttalelser.

(21) Asmerviks avisinnlegg må ses som faglig kritikk av et myndighetsorgans holdninger og
praksis på et felt hvor han har lang erfaring. Slike synspunkter er det viktig at kommer frem,
og gir i alminnelighet ikke omverden rimelig og saklig grunn til å tvile på forfatterens
upartiskhet som dommer i fremtidige saker. Det må som utgangspunkt gjelde også om
forfatterens form er skarp, eller har en form det kan reises innvendinger mot.

(22) Utvalget er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at Asmerviks avisartikkel ikke i seg
selv gir grunnlag for å kjenne ham inhabil som meddommer i saker som kommer opp etter at
artikkelen ble publisert.

(23) Spørsmålet er så om premissene i saken for Sør-Gudbrandsdal tingrett – sett i sammenheng

med avisartikkelen – kan få avgjørende betydning for habilitetsvurderingen i saken her.

(24) Etter utvalgets oppfatning er det ikke tvilsomt at domspremissene i tingretten knyttet seg til
den aktuelle saken og de barnevernsansatte som handlet i den. Det vises blant annet til at
bemerkningene i avsnittene umiddelbart før og etter det siterte gjaldt konkrete forhold knyttet

til barnevernets opptreden i den aktuelle saken. Det skal etter utvalgets syn mye til for at en
dommers utforming av domspremisser klart knyttet til saken som er til pådømmelse skal gjøre
ham inhabil til å dømme i lignende fremtidige saker.

(25) Selv om domspremissene fikk en lite heldig form, og noen formuleringer kan minne om
avisartikkelens, kan de etter utvalgets syn ikke lede til inhabilitet i andre saker. Utvalget

bemerker i denne sammenheng at det synes som om premissene her ble skrevet av
meddommerne selv.

(26) Asmervik har etter det opplyste deltatt i avgjørelsen av et stort antall barnevernssaker, med
ulikt resultat. Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunn til å tvile på at Asmervik vil møte
den foreliggende saken med friske øyne og her utøve sin dommergjerning på en

samvittighetsfull og upartisk måte. Heller ikke omverden har etter utvalgets oppfatning
rimelig og saklig grunn til å tvile på dette.

(27) Utvalget er etter dette kommet til at Asmervik ikke er inhabil i den foreliggende saken, og
anken forkastes.

(28) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

Anken forkastes.

Knut H. Kallerud Bergljot Webster Knut Kaasen
(sign.) (sign.) (sign.)

Riktig utskrift: </pre>
[[Kategori:Høyesterett]]

HR-2017-525-U - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering