Import: XML-importering

2018-10-22T03:21:48Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-11-08
|Publisert=
LA-1993-00544
|Sammendrag=

|Stikkord=
Barn, Barnelova
|Saksgang=
Mandal herredsrett Nr. 93-85 - Agder lagmannsrett LA-1993-00544 A. Rettskraftig.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Selmar Johannessen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Nordmo).
|Forfatter=
Lagdommer John Årseth, formann, kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup. Mindretall: Eks.ord. lagdommer Haakon Steen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/ Barneloven (1981)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§34 Barneloven (1981) §34], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§38 §38]
}}

Det ble avsagt slik dom:

B født xx.xx.1964, og A født xx.xx.1954, inngikk ekteskap i 1985. De har to barn sammen, C født xx.xx.1986, og D født xx.xx.1988. Partene var faktisk separert fra sommeren 1989, men flyttet sammen igjen 1. januar 1991. De ble 21. august 1992 innvilget separasjon av fylkesmannen i Vest-Agder. Ved denne separasjonen var partene enige om at de skulle ha felles foreldreansvar for de to barna, at faren skulle ha den daglige omsorgen for dem, og at moren skulle ha samværsrett uten noen begrensning. I januar 1993 ønsket moren å overta den daglige omsorgen, og reiste i mars samme år sak for Mandal herredsrett med krav om overtakelse av omsorgen for begge barna. A motsatte seg dette. Mandal herredsrett (ved anledningen uriktig benevnt som Mandal byrett) avsa 29. april 1993 dom i tvisten med slik domsslutning:

"1. B, født xx.xx.64 og mor til C født xx.xx.86 og D født xx.xx.88 skal ha den daglige omsorgen for barna.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og påstander for herredsretten, samt rettens vurdering, fremgår av dommen.

A har anket dommen til Agder lagmannsrett, idet han mener at barna vil få det best ved at han fortsatt har den daglige omsorgen for dem. B med advokat Sverre Nordmo som prosessfullmektig har imøtegått anken. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har advokat Selmar Johannesen trådt inn som prosessfullmektig for den ankende part. Under saksforberedelsen begjærte ankemotparten midlertidig avgjørelse etter barneloven §38. Ved lagmannsrettens kjennelse 2. august 1993 ble bestemt at den ankende part skal ha den daglige omsorgen for barna inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 26. oktober 1993. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 4 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Det ble ellers dokumentert en del skriftlig bevismateriale, som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for avgjørelsen.

Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til herredsrettens gjengivelse.

Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:

Det avgjørende må være hvilken ordning som vil være best for barna, jfr. barneloven §34 tredje ledd. Det foreligger en separasjonsavtale som i utgangspunktet er bindende. Ankemotpartens valg dengang må tillegges vekt. Hun mente da at det var best for barna at de ble boende hos sin far, og dette valget var resultatet av en bevisst og overlagt vurdering. Den ankende parts omsorgsevne var kjent for henne. Det samme gjelder grunnlaget for hennes påstander om trusler og vold i ekteskapet. Hennes bevisste valg dengang er tillagt for liten vekt av herredsretten. Barna har siden bodd hos faren og familien har innrettet seg etter dette. D har hatt og vil fortsatt ha plass ved X barnehage, og C har gått i førskole og har fra i høst begynt i 1. klasse i barneskolen. Barna fungerer godt i barnehage og i skolen. Barna har det godt hos far, som er hjemmeværende og viser god omsorg.

Det bestrides at den ankende part har motsatt seg en romslig samværsordning for moren og barna. Samværene skjer nå ved helgesamvær annenhver helg og dessuten samvær 2 dager pr uke. Barnas kontakt med besteforeldrene kan ivaretas gjennom samværet med moren, og det foreligger ikke noe behov for slik kontakt utover det normale.

Det bestrides ikke at moren tidligere hadde hovedomsorgen for barna. Hun hadde imidlertid lav frustrasjonsterskel overfor dem og det var påfallende hvor lite fornøyd hun var med å stelle hus og barn. Dette var antakelig også grunnen til at hun overlot til faren å ha omsorgen for dem. Herredsretten synes feilaktig å ha falt tilbake på den tidligere morspresumpsjonen.

Barna er følelsesmessig like sterkt knyttet til begge foreldrene. De har flyttet flere ganger tidligere og bruddet mellom foreldrene har vært en belastning for dem. De har nå behov for ro og stabilitet.

Herredsretten har lagt vekt på partenes økonomiske forhold. Dette er neppe relevant i foreliggende sak, og er i hvert fall mangelfullt begrunnet. Det erkjennes at den ankende part har visse økonomiske problemer, som har sin bakgrunn i tidligere selvstendig næringsvirksomhet. Familien fungerer imidlertid i dag innenfor den rammen økonomien gir, og de økonomiske forholdene har ikke skapt noen problemer for familien. Den ankende part bor sammen med barna i eget hus.

Den ankende part ble ved siste årsskifte dømt for promillekjøring. Dette diskvalifiserer ham ikke i noen særlig grad som omsorgsperson. Han har søkt om benådning, eventuelt soningsutsettelse.

Ut fra en totalvurdering er byrettens dom uriktig. Det må kreves en stor grad av sannsynlighetsovervekt for at barna vil få det bedre ved å flytte til moren. Det er ikke ført bevis for at slik sannsynlighet foreligger.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. A frifinnes.

2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Mandal herredsrett og A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Ankemotparten hevder at herredsrettens dom er riktig og har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hovedbegrunnelsen for hennes standpunkt er for det første at hun har vært barnas primære omsorgsperson og oppdrager i hele barnas liv frem til annen gangs separasjon i august 1992. Dessuten hadde hun under hele ekteskapet daglig arbeid med den ankende parts to barn fra tidligere ekteskap. Hun hadde hovedansvaret for partenes barn selv om hun delvis hadde arbeid utenfor hjemmet. For det annet vil barna få best samlet foreldre- og besteforeldrekontakt ved at hun overtar den daglige omsorgen. Dette hensynet ble svært godt ivaretatt under partenes første separasjon, men derimot ikke under den siste separasjonstiden. Avtalen om at det ikke skulle være noen begrensning i samværene, har ikke fungert. Barnas far har begrenset samværene ned mot barneloven "vanlig samvær". Han har også nektet morens foreldre samvær med barna.

Det vises dessuten til at moren har en stabil økonomi, mens farens økonomi er svært dårlig. Han har fra tidligere selvstendig virksomhet opparbeidet seg en gjeld som han ikke har hatt oversikt over. Dette medfører en psykisk belastning for ham, og han risikerer pågang fra kreditorer, og dette vil kunne medføre en utrygg bosituasjon for ham og barna. Moren har de mest stabile forhold hjemme, med gode boforhold og mange ressurspersoner i sitt miljø, mens den ankende part nærmest isolerer seg og barna på en uheldig måte. Han er glad i å feste og bruk av alkohol er i slike sammenhenger fremtredende. Han promillekjørte i julen 1992 og ble hardt skadet, og har i den forbindelsen vært innlagt på sykehus i flere uker. Han er straffedømt for forholdet, og har mistet førerkortet for en tid, og dette begrenser barnas fritidsmuligheter. Dessuten innebærer en slik hendelse at han er et dårlig forbilde for barna.

Det har vært mye vold i ekteskapet, og ved det siste samlivsbruddet ble ankemotparten truet med en rifle mens han var kraftig beruset. På grunn av omstendighetene i siste del av ekteskapet ble ankemotparten sterkt nedkjørt og dette førte til avtalen om farens omsorg for barna. Avtalen var ment å være midlertidig, og faren har dessuten brutt forutsetningen om at det ikke skulle være noen begrensning i morens samværsrett.

Den ankende parts eneste saklige argument for å beholde omsorgen er risikoen for barna ved et miljøskifte. Barna har flyttet mye mens partene var gift. Den faktiske flyttingen til moren nå må imidlertid tillegges liten betydning, og skiftet av omsorgsperson har i dette tilfelle ingen negativ betydning for barna.

Det vil utvilsomt være det beste for de to småjentene at de får vokse opp hos sin mor, jfr. herredsrettens dom hvorav det fremgår at moren etter rettens skjønn klart har bedre forutsetninger enn faren for å ta seg av barna.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Mandal herredsretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Saken gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for deres fellesbarn C, født xx.xx.1986, og D, født xx.xx.1988. I likhet med herredsretten legger lagmannsretten til grunn at moren har vært hovedomsorgsperson for barna, såvel i den første tiden mens partene var gift og bodde sammen, som under den første separasjonsperioden fra sommeren 1989 til årsskiftet 1990/91, og fra de flyttet sammen igjen ved nevnte årsskifte til den siste separasjonen i august 1992. Hun er således den av foreldrene som i en svært grunnleggende periode for barnas utvikling har hatt hovedansvaret for dem. I den første separasjonsperioden hadde faren samværsrett med barna, og den samværsordningen som da var avtalt, fungerte etter det opplyste godt. Etter det opplyste hadde barna da svært god kontakt med begge foreldrene. Partene er enige om at den av foreldrene som barna ikke bor hos, skal ha utvidet samværsrett. Etter det som er fremkommet legger lagmannsretten til grunn at morens omsorgsovertakelse også denne gangen vil gi barna best mulig samlet foreldrekontakt. Dette er et vesentlig moment i morens favør, jfr. [[Rt-1983-266]] flg. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten etter bevisføringen at en slik ordning åpenbart også vil gi barna best kontakt med besteforeldrene. Det er viktig for barns oppvekst og utvikling, særlig i en sak som denne hvor de opplever at foreldrene har funnet å måtte skille lag, at så mange gode og nære familiære relasjoner som mulig blir bevart og utviklet.

Begge foreldrene må anses skikket til å ha den daglige omsorgen for barna. Som nevnt foran har imidlertid moren i den lengste tiden av barnas liv hatt hovedomsorgen for dem. Den omstendigheten at barna i det vesentlige har bodd hos faren siden separasjonen i august 1992, kan ikke tillegges avgjørende vekt. Grunnen til dette skyldes spesielle forhold. Lagmannsretten finner nemlig å måtte legge til grunn at den avtalen som ved separasjonen ble inngått om at faren skulle ha omsorgen for barna, ble inngått i en tid da moren var sterkt nedkjørt på grunn av forskjellige problemer under ekteskapet, og at den fra hennes side var ment å være av midlertidig karakter. Det legges etter bevisføringen også til grunn at hennes mulighet for samvær med barna ikke er blitt slik som forutsatt ved nevnte avtale. Det vises ellers til det som er nevnt ovenfor om hvilken ordning som etter lagmannsrettens oppfatning vil gi barna best samlet foreldre- og besteforeldrekontakt.

Risikoen for barna ved et miljøskifte kan i dette tilfellet ikke antas å være særlig fremtredende. Barna har flyttet flere ganger. De flytter nå til sin mor, som har gode boforhold i rimelig nærhet til skole og barnehage. Hennes økonomiske forhold er også mer betryggende enn farens. Han drar med seg en betydelig gjeld fra tidligere næringsvirksomhet, etter det opplyste på ca kr 1,2 millioner, og dette skaper en viss usikkerhet for hans fremtidige boforhold. Det vises dessuten til at han for tiden er arbeidsledig, og at det er uklart hvordan han har tenkt å ordne seg i forhold til barna nå han kommer i arbeid igjen. Moren er derimot i fast arbeid, men har tenkt å gå over til noe redusert arbeidstid når hun overtar omsorgen. Hun har tidligere vist at hun kan kombinere et arbeid utenfor hjemmet med omsorg for barna, og etter det som er fremkommet for lagmannsretten må det legges til grunn at det ikke vil by på vesentlige problemer for henne å kombinere et yrke som nevnt med omsorgen for barn.

Ved avgjørelsen av omsorgsspørsmålet legger lagmannsretten avgjørende vekt på hva som vil være til det beste for barna, jfr. barneloven §34 tredje ledd tredje punktum. I tilfeller hvor foreldrene ut fra personlige forhold og miljø står nokså likt, må det kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytting, jfr. [[Rt-1985-467]] flg. Lagmannsretten finner at status quo-prinsippet i dette tilfellet ikke kan tillegges avgjørende vekt. Det vises til det som er anført foran, og til herredsrettens begrunnelse. Det tilføyes at det etter lagmannsrettens oppfatning også vil tjene barnas interesser på lengre sikt at de flytter til moren.

Herredsrettens dom blir således å stadfeste.

Den ankende part har tapt saken for begge instansene og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jfr. §172 første ledd burde han da ha vært pålagt å erstatte motpartens saksomkostninger for begge rettene. Lagmannsretten finner imidlertid at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å få saken prøvet for retten, jfr. unntaksregelen i §172 annet ledd. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir derfor å stadfeste.

Lagmannsrettens flertall - rettens formann og kst. lagdommer Frøstrup - finner derimot ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §180 første ledd for så vidt angår saksomkostningene for lagmannsretten. Ankemotpartens prosessfullmektig har gitt en omkostningsoppgave på kr 15000,-, som er hans salær. Den ankende part har ikke gitt bemerkninger til oppgaven som legges til grunn. Lagmannsrettens mindretall - ekstraordinær lagdommer Steen - finner at saken har vært så tvilsom at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for lagmannsretten. Det avsies dom i samsvar med flertallets standpunkt.

Dommen er avsagt med slik dissens som nevnt foran.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til B kr 15000,- - kronerfemtentusen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LA-1993-544 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering