Import: XML-importering

2018-10-22T04:02:02Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1999-01-22
|Publisert=
LA-1998-01128
|Sammendrag=

|Stikkord=
Strafferett
|Saksgang=
Kristiansand byrett nr: 98-00513 - Agder lagmannsrett LA-1998-01128. Anket til Høyesterett; se HR-1999-00036 B.
|Parter=
Ankende part: 1. A (Forsvarer advokat Sveinung Søndervik Johnsen) 2. B (Forsvarer advokat Kjell Myrland). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Edward Dahl).
|Forfatter=
Lagmann Ola Rygg. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Sorenskriver Tor Tønnessen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§162 Straffeloven (1902) §162], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§344 §344], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§34 §34], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§35 §35], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§62 §62], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§63 §63], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§64 §64], [https://lovdata.no/lov/1992-12-04-132/§24 Legemiddelloven (1992) §24], [https://lovdata.no/lov/1992-12-04-132/§31 §31]
}}

Kristiansand byrett avsa den 26. mai 1998 dom med slik domsslutning:

"1. A født xx.xx.75 - - - dømmes for: 4 overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste. 1 overtredelse av legemiddell. §31 annet ledd, jf. §24, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste.

Gjerningstidsrom: Oktober 1995 - april 1997.

Straffen settes til: Fengsel i 9 - ni måneder med fradrag av 19 dager for utholdt varetekt.

Strl. §62 første ledd og §63 annet ledd er anvendt.

A dømmes til å tåle inndragning i medhold av straffeloven §34 av vinning oppnådd ved straffbar handling med kr 2000,-.

A dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom, å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 5000,-.

2. B, født xx.xx.76 - - - dømmes for: 3 overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste. 4 overtredelser av legemiddell. §31 annet ledd, jf. §24, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste.

Gjerningstidsrom: Våren 1996-april 1997.

Straffen settes til: Fengsel i 10 - ti- måneder med fradrag av 25 dager for utholdt varetekt.

Strl. §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 første ledd er anvendt.

B dømmes til å tåle inndragning i medhold av straffeloven §35 av en "tjobang" og 1 saks brukt ved straffbar handling og i medhold av straffeloven §34 vinning oppnådd ved straffbar handling med kr 5000,-.

B dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom, å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 5000,-."

Begge de domfelte har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. As anke gjelder straffutmålingen. Bs anke gjelder dels bevisbedømmelsen under ett av skyldspørsmålene og inndragningsdommen og dels straffutmålingen.

Ved Agder lagmannsretts beslutning av 11. august 1998 ble Bs anke over bevisbedømmelsen og hans anke over inndragningsdommen nektet fremmet, mens både Bs anke og As anke over straffutmålingen ble henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand torsdag 21. og fredag 22. januar 1999. Både A og B møtte og forklarte seg. 6 vitner ble avhørt, av disse var 4 nye for lagmannsretten.

Om enkelthetene vedrørende de straffbare handlingene og de domfeltes personlige forhold, vises til byrettens domsgrunner.

A v/advokat Sveinung Søndervik Johnsen har i hovedsak anført:

Det er riktig, slik også byretten har lagt til grunn, at A opptrådte som medhjelper for B som må anses som hovedmann både i forhold til innførslene og overdragelsene.

Det må legges til grunn at innførslene gjaldt LSD-stjerner med svært lavt innhold av virkestoff.

Det er formildende at det nå er 2 år siden den første innførselen ble foretatt, uten at dette skyldes forhold hos A. Hun har i denne tiden ikke begått nye lovbrudd.

A er tidligere ustraffet, hun var bare 21 år på gjerningstiden og hun har avgitt en uforbeholden tilståelse. Hun har etter at hun ble satt under straffeforfølgning utdannet seg som hudterapeut, er nå i fast arbeid med mulighet til å etablere egen praksis, og hun har ikke lenger noen tilknytning til narkotikamiljøet. Soning av fengselsstraff vil kunne få uheldige virkninger på en rehabilitering som så langt har vært særdeles vellykket.

B v/advokat Myrland har i hovedsak anført:

Det er ikke bevismessig dekning for byrettens antagelser om at B har opptrådt som hovedmann og A som medhjelper ved innførslene og videresalget. Det riktige er at begge har vært like gode.

Byrettens bevisbedømmelse med hensyn til kvantum og med hensyn til styrkegraden bestrides. Det er om dette vist til Høyesteretts dom av 3. desember 1998. Denne dom forelå ikke da nærværende sak ble pådømt av Kristiansand byrett.

Begge de domfelte har bedt om å få dom på samfunnstjeneste. For Bs vedkommende foreligger det en egnethetsvurdering av 12. juli 1997, hvor han er ansett som egnet. Det er om dette vist til avgjørelser i [[Rt-1991-275]] og [[Rt-1997-1921]].

Statsadvokaten har påstått begge ankene forkastet.

Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke se at det foreligger grunnlag for å betegne noen av de domfelte som såkalt hovedmann i saken. Etter lagmannsrettens vurdering må det legges til grunn at de domfelte må bedømmes som likeverdige i rollefordelingen.

Når det gjelder styrken av det aktuelle stoffet, kan det ikke med tilstrekkelig sikkerhet konstateres hvilken styrkegrad som er den riktige. Etter den sakkyndige, overingeniør Tormod Bønes' uttalelse kan styrkegraden like sannsynlig være 20 som 50 mikrogram pr. dose. Det foreligger ikke opplysninger som gir tilstrekkelig grunn til å fravike dette, og lagmannsretten legger på denne bakgrunn det gunstigste alternativ for de domfelte til grunn.

Det er imidlertid også andre hensyn som må tillegges vekt, så som de domfeltes subjektive skyld og stoffets spredningsfare og skademuligheter. Det vises i den forbindelse til fremlagt uttalelse av 18.3.96 fra Statens rettstoksikologiske Institutt.

Lagmannsretten finner at slik saken ligger an bør straffereaksjonene i utgangspunktet være en ubetinget fengselsstraff.

Retten har delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - ekstraord. lagdommer Årseth og sorenskriver Tønnessen - kan ikke se at det foreligger slike særlige personlige hensyn som kan betinge at det nevnte utgangspunkt fravikes for noen av de domfelte. Ingen av den kan sies å være i en slik rehabiliteringssituasjon som kunne gjøre en soning av fengselsstraff betenkelig. Det gjør seg gjeldende sterke almenpreventive hensyn i saken, og samfunnstjeneste vil heller ikke for de domfelte kunne anses som en tilstrekkelig tyngende reaksjon.

Flertallet finner at det ikke foreligger noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og den straff som er utmålt av byretten, jfr. straffelovens §344. Selv om rollefordelingen mellom de domfelte anses lik, foreligger det likevel momenter som tilsier en viss forskjell i straffen, Det vises til at B er domfelt for to tilfeller av bruk av hasj høsten 1997, og som anses som et straffskjerpende moment, og at A i større grad enn B har tilstått såvel de faktiske forholdene som straffeskyld.

Flertallet finnes således at ankene blir å forkaste.

Mindretallet, lagmann Rygg, er under noen tvil kommet til at det i nærværende sak er forsvarlig og riktig å anvende samfunnstjeneste. Det avgjørende hensyn for mindretallet er at begge de domfelte nå er i en livssituasjon hvor avsoning av fengselsstraff indiviudalpreventivt fremstår som unødvendig og vil kunne få direkte negative konsekvenser. Når dette sammenholdes med at de begge tidligere er ustraffet, og at det nå er ca 2 år siden de straffbare handlingene ble begått, kan almenpreventive hensyn etter mindretallets syn ikke tale avgjørende mot bruk av samfunnstjeneste i denne saken. De nevnte hensyn står noe sterkere i forhold til A enn i forhold til B, men mindretallet er etter en helhetsvurdering blitt stående ved at samfunnstjeneste er det riktige for begges vedkommende.

Det avsies kjennelse i samsvar med flertallets standpunkt.

Med hensvisning til de domfeltes økonomiske stilling finner flertallet at saksomkostninger for lagmannsretten ikke bør idømmes.

Mindretallet viser til sin stemmegivning i sakens realitet. Avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten er således enstemmig.

Kjennelsen er avsagt under slik dissens som fremgår av foranstående.

Slutning:

Ankene forkastes.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LA-1998-1128 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering