Import: XML-importering

2018-10-22T04:27:25Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-05-11
|Publisert=
LA-1999-01214
|Sammendrag=

|Stikkord=
Strafferett
|Saksgang=
Mandal herredsrett Nr.: 99-00237 - Agder lagmannsrett LA-1999-01214 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00760.
|Parter=
Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Per Slinde). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politimester Thor Backe-Hansen).
|Forfatter=
Lagdommer Åse Berg. Sorenskriver Anne Kristine Andreassen. Sorenskriver Audun Johansen. 4 meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233 Straffeloven (1902) §233], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§49 §49], [https://lovdata.no/lov/1999-07-02-62/ Psykisk helsevernloven (1999)]
}}

Saken gjelder spørsmålet om forlengelse av sikring.

Lyngdal herredsrett avsa 10. juli 1989 dom i sak mot A, født *.*. 1965, med slik domsslutning:

«1. I medhold av straffeloven §39 nr 1 gis påtalemyndigheten overfor A, f. *.*..65, adgang til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-e, for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.»

Etter ordre fra Riksadvokaten tok statsadvokaten i Agder 18. mai 1999 ut tiltale mot A med påstand om forlengelse av sikringstiden med 5 år. Tiltalebeslutningen lyder slik:

«I. Straffeloven §233 første ledd,

for å ha forvoldt en annens død,

Grunnlag:

a. Lørdag 20. august 1988 i tidsrommet mellom kl 14.00 - 15.30 på - - skytebane i X, skjøt han med et haglegevær fra kort hold to eller flere skudd mot B, som ble truffet i hode og ryggen og døde momentant eller etter kort tid.

b. Til tid og på sted som nevnt under pkt. I a), skjøt han med et haglegevær fra kort hold to eller flere skudd mot C, dom ble truffet i hodet, brystet og i magen og døde etter kort tid.

II. Straffeloven §233, første og annet ledd

for å ha forvoldt en annens død under særdeles skjærpende omstendigheter.

a. Lørdag 20. august 1988 ca kl 14.45 på - - skytebane i X, skjøt han med et haglegevær fra kort hold ett eller flere skudd mot ambulansesjåfør D, som ble truffet i ryggen og døde etter kort tid. D hadde rykket ut til stedet med Falkens uniformerte ambulanse etter melding om skytingen som er omhandlet under pkt. I.

b. Til tid og på sted som nevnt under pkt. II a), skjøt han med et haglegevær ett eller flere skudd mot ambulansesjåfør E, som ble truffet bl.a i bakhodet, venstre del av ryggen og armen og døde etter kort tid. E var rykket ut i samme oppdrag som nevnt under pkt. II a) sammen med D.

III. Straffeloven §233 første ledd, jf. §49

for å ha forsøkt å forvolde en annens død,

Grunnlag:

a. Til tid og på sted som nevnt under pkt. I a) forsøkte han å volde F's død ved å skyte mot ham med et haglegevær. F ble truffet i overkroppen av ca 150 hagl. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet fordi skadene ikke var livstruende.

b. Til tid og på sted som nevnt under pkt. I a) forsøkte han å forvolde G's død ved å skyte mot ham med et haglegevær. G ble truffet i overkroppen av ca 130 hagl. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet fordi skadene ikke var livstruende.

Tiltalte ble ved Lyngdal herredsretts dom av 10. juli 1989 dømt for i sinnsyk tilstand å ha begått handlingene tiltalebeslutningen omhandler. Påtalemyndigheten ble ved samme dom bemyndighet til å anvende sikringsmidlene i straffeloven §39 nr. 1 a-e for inntil 10 år.

Sikringstiden utløper den 18. august 1999.

Tiltalebeslutningens pkt I og II er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten.»

Mandal herredsrett avsa 2. juli 1999 dom i saken med slik domsslutning:

«Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som i straffeloven §39 nr. 1 litra a-e for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens dom.

A har påanket dommen til Agder lagmannsrett, og det er nedlagt påstand om frifinnelse. Han har anført at det ikke foreligger kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger og at lov om psykisk helsevern vil gi tilstrekkelig sikkherhet i dette tilfellet. Det er ikke nødvendig med noen «tilleggssikkerhet» i form av sikring, slik herredsretten har kommet til. Påtalemyndigheten har henholdt seg til herredsrettens dom og påstått anken forkastet.

Ankeforhandling ble avholdt i Kristiansand 9. og 10. mai 2000. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner. De rettspsykiatrisk sakkyndige, psykiater Tor Gamman og førsteamanuensis Hans Jakob Stang, møtte og avga forklaring.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at vilkårene for sikring er til stede, og skal bemerke:

Når det gjelder vilkårene for å kunne anvende sikring etter straffeloven §39 nr. 1, legger lagmannsretten til grunn det Høyesterett uttaler i sin avgjørelse inntatt i [[Rt-1999-1705]] der det heter:

«Etter straffeloven §39 nr. 1 er det et vilkår for sikring at en ellers straffbar handling er foretatt i sinnsykdom, bevisstløshet eller under en forbigående nedsettelse av bevisstheten, eller av en person med mangelfullt utviklede eller varige svekkede sjelsevner, og at det er fare for at vedkommende som følge av slik tilstand skal begå nye straffbare handlinger. I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, se f.eks. [[Rt-1988-262]], [[Rt-1991-114]], [[Rt-1993-793]], [[Rt-1994-1028]], [[Rt-1995-1699]] og [[Rt-1997-48]]. Vilkårene for å avsi dom for forlenget sikring er de samme som for den opprinnelige sikringsdommen.»

De sakkyndige for lagmannsretten, som også var oppnevnt som sakkyndig for herredsretten, konkluderte i den rettspsykiatriske erklæring av 25. januar 1999 slik:

«1. Observanden lider av en kronisk sinnslidelse. Han er å anse som fortsatt sinnsyk. Han var sinnsyk i observasjonstiden.

2. Observanden lider ikke av bevisstløshet eller forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten.

3. Observanden har mangelfullt utviklede sjelsevner.

4. Observanden har varig svekkede sjelsevner.

5. De sakkyndige anser at det foreligger gjentakelsesfare i dette tilfellet.»

Begge de sakkyndige fastholdt konklusjonene i lagmannsretten, og som lagmannsretten slutter seg til. Den sakkyndige Hans Jakob Stang tilføyde at det som var kommet frem av nye opplysninger i lagmannsretten, bare styrket de konklusjoner som tidligere var avgitt.

Når det gjelder spørsmålet om A er sinnsyk, hvilket ikke er bestridt, finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til de sakkyndiges vurderinger, som også herredsretten sluttet seg til.

Vedrørende gjentakelsesfaren vises til herredsrettens begrunnelse, som i det vesentlige også er dekkende for lagmannsrettens vurdering av spørsmålet. Lagmannsretten legger således til grunn at det her foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

Det vises også til hva de sakkyndige uttaler om gjentakelsesfaren på side 28 i den rettspsykiatriske erklæringen, der det heter:

«Det dreier seg her om en svært spesiell sak, og de sakkyndige antar at gjentakelsesfaren er liten når observanden er godt behandlet under betryggende forhold. Ved tilbakefall av psykotiske symptomer vil vi imidlertid ikke føle oss trygge på hva som kan skje. Slik sett, dersom det oppstår en forverring i hans tilstand, anser vi at det vil være en fare for gjentakelse tilstede pga. den endring i virkelighetsoppfatning hos observanden som da kan finne sted.»

Lagmannsretten har ved vurderingen av faren for nye alvorlige straffbare handlinger også sett hen til at A så sent som i fjor sommer fikk et nytt tilbakefall da sikringssaken var til behandling i herredsretten. Dette ble en stor påkjenning for ham, ikke minst på grunn av pressedekningen. Da han ble kjent med resultatet, som var en stor skuffelse for ham, måtte han innlegges på lukket avdeling hvor han også selv ønsket å være. Han ble der i seks uker. Det bør tilføyes at en medvirkende årsak til tilbakefallet også kan ha vært at han var redd for at hans søster var kommet til skade i forbindelse med brannen ombord i «Prinsesse Ragnhild».

Ved innleggelsen var han psykotisk og reagerte med blant annet sterk uro, angst og vrangforestillinger. Han ga uttrykk for at han var redd for at politiet skulle komme og «ta» ham og betjeningen på institusjonen der han bor. Ifølge sykejournalen var han også redd for at han skulle reagere med å bli farlig for sine omgivelser. Dette viser etter lagmannsrettens oppfatning - slik også de sakkyndige ga uttrykk for - at A er meget sårbar for skuffelser og ytre påkjenninger, og at han sannsynligvis også senere vil få lignende tilbakefall og reagere med paranoide forestillinger, hvilket i 1988 fikk så katastrofale følger.

Lagmannsretten vil understreke at gjentakelsesfaren anses meget liten så lenge A får bo på Y psykiatriske senter (tidligere - - -), der han nå har bodd i flere år. Behandlingen og oppfølgningen av ham har for øvrig vært den aller beste helt siden han ble pasient ved Vest-Agder sentralsykehus etter å ha blitt overført fra fengselet i desember 1988. Behandlingen har gitt meget gode resultater. Dessuten bør nevnes at A har vært samarbeidsvillig, og at han har forholdt seg til personalet på en grei måte og fulgt de pålegg som er blitt gitt. Situasjonen vil imidlertid bli en helt annen dersom A skrives ut fra sykehuset og flytter inn i egen bolig, slik det er planer om. Det vil da være kommunehelsetjenesten som får ansvaret for ham, og det er ikke kjent hvordan dette er tenkt lagt opp. Sannsynligvis vil den faglige oppfølgning under ingen omstendighet bli like tett og betryggende som hittil. Videre nevnes at A i retten opplyste at han om en tid kunne tenke seg å flytte til et helt annet sted der folk ikke kjente til den tragiske hendelsen i 1988, og ingen følte noen angst i forhold til ham. I så fall vil risikoen øke ytterligere for at ansatte i helsevesenet, som ikke kjenner A fra tidligere, ikke vil oppfange signaler om forverring av helsetilstanden.

Ved et friere opplegg utenfor sykehuset vil en heller ikke ha noen garanti for at A bruker foreskrevne medisiner, hvilket er helt avgjørende for å kunne holde sykdommen under kontroll. Det er i den forbindelse også tillagt en viss vekt at han selv ved enkelte anledninger har uttrykt ønske om å kutte ut eller redusere den antipsykotiske medikasjonen, dette til tross for at tidligere forsøk på å redusere medisineringen ikke har virket positivt. Dette synes også å vise at hans sykdomsinnsikt fortsatt ikke er helt god, selv om den har økt i forhold til tidligere.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at lov om psykisk helsevern ikke vil gi tilstrekkelig sikkerhet i dette tilfellet, og at det derfor av hensyn til beskyttelsen av samfunnet er nødvendig med fortsatt sikringsbemyndigelse. Begge de sakkyndige var av samme oppfatning. Det var også vitnet overlege Magne Tauler, som tidligere i en periode har hatt ansvaret for behandlingen av A.

Lagmannsretten er også enig med byretten i at lengstetiden for sikringen bør settes til 5 år, og at sikringsbemyndigelsen bør omfatte sikringsmidler som er omhandlet i straffeloven §39 nr. 1 a-e, men med den endring at alternativet anbringelse i «sikringsanstalt» i bokstav e utgår.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I herredsrettens dom gjøres den endring at sikringsbemyndigelsen for så vidt gjelder straffeloven §39 nr. 1 e ikke omfatter alternativet «sikringsanstalt».

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LA-1999-1214 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering