Import: XML-importering

2018-10-22T04:30:04Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-12-20
|Publisert=
LA-2000-00870
|Sammendrag=

|Stikkord=
Barn
|Saksgang=
Kragerø herredsrett nr.: 99-00165 A - Agder lagmannsrett LA-2000-00870 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00212.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ole-Bjørn Hvattum). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Geirr Midgaard).
|Forfatter=
Lagdommer Erik Holth, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Lagdommer Inge Hobæk. 4 meddommere
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§34 Barneloven (1981) §34], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§35a §35a], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§38 §38]
}}

Saken gjelder hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for fellesbarna C, født *.*.1995, og D, født *.*.1998. A og B var samboere fra 1992 til mars 1999, da A flyttet fra fellesboligen sammen med barna. Etter dette har barna blitt boende hos moren, mens faren har hatt samvær i samsvar med inngått avtale.

B reiste sak ved stevning av 1. juli 1999 til Kragerø herredsrett med krav om at barna skulle bo fast hos ham. Samtidig fremmet han en begjæring om foreløpig avgjørelse, jf. barneloven §38. A krevet i tilsvaret at barna fortsatt skulle bo fast hos henne. Behandlingen av begjæringen om foreløpig avgjørelse ble stilt i bero i påvente av uttalelse fra sakkyndig. Den 26. august 1999 ble psykolog Trond Kilnes av Kragerø herredsrett oppnevnt som sakkyndig, med mandat å fremkomme med forhold som han mente kunne ha betydning for hvem av foreldrene som skulle ha omsorgen for barna. Den sakkyndiges skriftlige uttalelsen forelå 22. januar 2000, med tilråding om at eldstegutten C skulle bo fast hos sin far, mens D skulle bli boende hos sin mor.

Kragerø herredsrett avsa 4. februar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, født *.*.1995 og D, født *.*.1998.

2. B skal ha den daglige omsorgen for C.

3. A skal ha den daglige omsorgen for D.

4. A skal ha samværsrett med C og B skal ha samværsrett med D. Samværsrettens utstrekning fremgår av dommens premisser inntatt ovenfor.

5. Det treffes ingen midlertidig avgjørelse eller avgjørelse om foregrepet tvangskraft, med hensyn til hvem av partene som skal ha den daglige omsorgen for barna.

6. Ingen av partene tilpliktes å betale saksomkostninger.»

Herredsretten fant avgjørelsen meget vanskelig. Den vurderte det slik at det var mange forhold som talte for at A burde få omsorgen for begge barna, men fant likevel å burde legge til grunn tilrådingen fra den sakkyndige. For de nærmere faktiske omstendigheter i saken, partenes anførsler og rettens avgjørelsesgrunner, vises til herredsrettens dom.

A, med advokat Ole-Bjørn Hvattum som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot bevisvurderingen og rettsanvendelsen, idet det anføres at det er best for barna at de begge blir boende hos henne. B har i anketilsvaret tatt til motmæle, og motanket forsåvidt gjelder pkt.3 i dommen, idet det anføres at det er best for barna at de begge bor fast hos ham. Psykolog Kilnes ble 4. september 2000 oppnevnt som sakkyndig også i ankesaken, og han har avgitt en skriftlige tilleggsuttalelse.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 6. og 7. desember 2000, der partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Retten mottok forklaring fra 10 vitner. Den sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen og redegjorde for sine vurderinger etter at vitneførselen var avsluttet.

Partene er enige om felles foreldreansvar, og følgende omforenede samværsrett, slik det fremgår av herredsrettens dom:

«Den av foreldrene som ikke får den daglige omsorgen skal ha samvær med barna:

- tirsdag og torsdag fra kl.11.00 til kl.18.00.

- annenhver helg fra fredag kl.15.00 til søndag kl.17.00.

- 2 ukers sommerferie

- annenhver jul og påske.

Partene er enige om at avtalen kan endres ved endring bl.a i arbeidsforhold/barnehageplass.

Dersom retten følger den sakkyndige, psykolog Kilnes' vurdering, blir samværsretten slik han har foreslått.»

Denne samværsretten er tilpasset det forhold at C er i barnehage mandag, onsdag og fredag.

Påstandene fra prosessfullmektigene om samværsrett refererer seg til denne omforenede løsning på samværsspørsmålet.

Den ankende part har i hovedsak anført:

Bevisførselen har vist at begge foreldrene er skikket til å ha omsorgen for barna, og vil kunne gi dem en god oppvekst.

Bevisførselen viser videre at den sakkyndiges redegjørelse bygger på tildels bristende forutsetninger. Det kan ikke trekkes slutninger fra gamle tester av A fra skoletiden og til hennes omsorgsevne i dag. Vitnet logoped Øivind Jacobsen har redegjort for feilkilder som kan være forbundet med slike tester, både generelt og spesielt i forhold til A, som særlig har vært plaget med stor prestasjonsangst i evalueringssituasjoner. Hun har hatt en personlig utvikling etter samlivsbruddet, og fått mer selvtillit. Hennes kjæreste E er til støtte og hjelp. Hennes lese- og skrivevansker er ikke større enn at hun leser for barna hver kveld, og barna har stor glede av det. As intelligensnivå eller lese- og skrivevansker er ikke på noen måte en slik funksjonssvikt at det går ut over omsorgsevnen for barna. Det kan vises til dom inntatt i [[Rt-1993-1165]], hvor farens døvhet ikke var diskvalifiserende når det gjelder evnen til å ha omsorgen for barn.

Den sakkyndige har reist tvil om A har nok innsikt og krefter til å kunne ta seg av C, da han skal være så krevende. Bevisførselen har imidlertid vist at gutten det siste året, og etter at sakkyndiguttalelsen forelå, har hatt en svært positiv utvikling. Dette bekreftes såvel av barnehage som av helsesøster. Forandringen med C har skjedd mens han har bodd hos A. Han har fremdeles noen raseriutbrudd, men det skjer både hos mor og hos far. Det må legges til grunn at begge foreldrene setter grenser. Episoden med guttens utagering under 4 års-kontrollen hadde sammenheng med den hektiske tiden like etter foreldrenes samlivsbrudd. Når tvisten mellom foreldrene bilegges, vil C fortsette sin positive utvikling.

A var barnas hovedomsorgsperson under samlivet, og barna har bodd hos henne etter samlivsbruddet i mars 1999. Barna, som fortsatt er små, har derfor en sterk følelsesmessig tilknytning til sin mor. Status-quo prinsippet kommer inn med tyngde, da det må legges til grunn at flytting av barna vil utgjøre en risiko. Dette selv om faren har hatt utstrakt samvær i samsvar med samværsavtalen. I tillegg kommer usikkerheten omkring Bs fremtidige bosituasjon, ved at han har avertert den tidligere fellesboligen for salg, og ved at hans kjæreste bor i X. Betydningen av å unngå miljøskifte er bl.a lagt vekt på i dom inntatt i [[Rt-1985-467]]. Ut fra personlige forhold og miljø sto foreldrene nokså likt. Det måtte da kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytting.

Det kan reises spørsmål ved Bs personlige egenskaper. A har anmeldt ham for å ha utøvet vold mot henne, og som det fremgår av tilleggsuttalelsen fra den sakkyndige utferdiget statsadvokaten forelegg mot ham for legemsfornærmelse ved juletider 1998. Saken ble dog henlagt da han ikke vedtok forelegget. B synes heller ikke å ha holdt barna utenfor konflikten med A. C har således fortalt sin mor at faren har vist ham den skolen han skal gå på i X.

Med den sakkyndiges forslag vil ikke de to brødrene bo sammen. Det må i alminnelighet antas å være uheldig at søsken blir adskilt, jf. [[Rt-1984-268]]. En adskillelse av C på 5 år og D på 2 år bør ikke skje uten særlig grunn. Noen slik grunn foreligger ikke.

Det er lagt ned slik påstand:

«I ankesaken:

A skal ha den daglige omsorgen for C.

I motanken:

Herredsrettens dom pkt. 3 stadfestes.

I begge tilfeller:

B skal ha samværsrett med C og D som avtalt.

B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.»

Ankemotparten har i hovedsak anført:

Herredsrettens dom er korrekt. Det er best for C å bo fast hos sin far. Dette er også i overensstemmelse med den sakkyndiges tilråding. Psykolog Kilnes har etter å ha hørt parts- og vitneforklaringene for lagmannsrett, fastholdt sin konklusjon. B mener dog at det vil være best også for D å bo hos sin far, og derved sammen med sin eldre bror.

A er ikke skikket til å ha den daglige omsorgen for en så krevende gutt som C. Det samme vil gjelde D etter hvert som han blir eldre.

Den sakkyndige uttaler i sin skriftlige vurdering for herredsretten at det er dokumentert at C er en krevende gutt som trenger voksne rundt seg som både har innsikt, utholdenhet og perspektiv på hva som trengs for å rette opp den skjevutvikling som har skjedd. Han er en gutt med et stridig lynne, og har etablert en adferd i forhold til sin mor som han selv ikke greier å endre. Han er dominerende imot både barn og voksne når grensene ikke settes på en innsiktsfull måte. Hos far og i barnehagen innretter han seg etter det akseptable mønsteret for måltider, lek og sosial kontakt. Mellom A og gutten blir det gjerne en tautrekking som A ofte gir seg på ved at C er så utholdende og kraftig utagerende både språklig og handlingsmessig. Den sakkyndige skriver videre at A verken har innsikt eller krefter til å stå imot C sine egosentriske krav. Han blir derfor ikke møtt med de nødvendige grenseoppdragninger fra morens side. Faren på sin side har den innsikt, utholdenhet og perspektiv som kreves for å lede C inn i en akseptabel væremåte hvor det er respekt og hensyntagen til både jevnaldrende og voksne. Utviklingen i Y barnehage har vist at det er mulig å tøyle hans utfordrende adferd samtidig med at trivselen øker. Den sakkyndige har basert sine vurderinger av C på en kartlegging med CBCL (Child Behaviour check list), hvor partene har utfylt et sørreskjema, og hvor deres beskrivelser av gutten er tilnærmet like på flere områder.

Episoden under 4 års-kontrollen var alvorlig, og etter lengre samtaler med foreldrene hver for seg, henviste kommunelege Lindboe gutten til BUP. A bagatelliserer guttens oppførsel, og har tydelig problemer med å se hva som er til guttens beste.

Risikoen ved miljøskifte er liten, da barna er fortrolige med det miljø de skal flytte til. C bodde i farens hus frem til samlivsbruddet våren 1999, og har som D hatt utstrakt samvær med faren etter det. B har ikke solgt huset, og vil nå bli boende der dersom han får omsorgen for barna. Det var datteren til Bs kjæreste som viste C skolen hun går på i X. C vil etter flyttingen den korte avstanden til sin far i Y, fortsette i Y barnehage, hvor D vil begynne neste høst.

B benekter å ha utøvet vold mot A. De har kranglet noen ganger, bla. 31. januar 1999, hvor han ville ha henne ut av huset. Noe tidligere hadde A fortalt at hun vanket sammen med E, og krangelen gjaldt delvis dette, delvis hennes pengeforbruk.

Det er lagt ned slik påstand:

«I ankesaken:

Kragerø herredsretts dom pkt 2 stadfestes.

I motanken:

B skal ha den daglige omsorgen for D.

I begge tilfelle:

1. A skal ha samværsrett med barna C og D som avtalt mellom foreldrene.

2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger for herredsretten.

3. A tilpliktes å erstatte B eventuelt det offetlige sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten når det gjelder eldstegutten C idet den er kommet til at det vil være til barnas beste at de begge blir boende fast hos sin mor A. Lagmannsretten er således enig med herredsrettens avgjørelse, og med den sakkyndige, vedrørende D.

Avgjørelsen om hvor C og D skal bo fast, skal først og fremst skal rette seg etter det som er best for barna, jf. barneloven §35a jf. §34. Det naturlige utgangspunkt for vurderingen er at barna har bodd hos moren siden samlivsbruddet i mars 1999, og at moren også under samlivet hadde en vesentlig del av omsorgsarbeidet. Det er uomstridt i saken at det er et nært forhold mellom moren og de to barna, C på 5 år og D på 2 år. Psykolog Kilnes har uttalt at mor gir barna mye omsorg og varme, og har et stort engasjement. Faktisk omsorg og følelsesmessig tilknytning er momenter av betydning for vurderingen av hva som er barnas beste. I denne saken kommer moren fordelaktig ut på disse områder. Det må da kreves særlige grunner for at faren skal tilkjennes den daglige omsorgen. Etter bevisførselen kan ikke lagmannsretten se at det er tilfelle, idet den ikke finner å kunne legge til grunn at morens personlige forutsetninger medfører slik funksjonssvikt i omsorgsrollen som den sakkyndige synes å mene. Lagmannsretten må legge til grunn at både mor og far har alminnelig god omsorgsevne.

Et spesielt moment i saken, som såvel herredsretten som den oppnevnte sakkyndige har tillagt stor vekt, er mors angivelig manglende ressurser. Den sakkyndige, som også var sakkyndig for herredsretten, har konkludert med at moren ikke vil greie å ha omsorgen for begge barna, og har tilrådd at den eldste gutten bør bo hos sin far. Det heter om dette i den første skriftlige uttalelsen fra psykolog Kilnes:

«I min vurdering av As omsorgsevne har jeg lagt liten vekt på hennes lese- skrivevansker og tallmessige svakheter. Det er den generelle intelletuelle kapasitet og mentale funksjon som ikke strekker til når kravene til voksen fungering er så stor som i forhold til C. Selv om det dyslektiske handicappet er så omfattende som det er for A, ville det vært mulig med kompensasjoner, hvis de intellektuelle forutsetningene for øvrig var til stede.»

I sin nye skriftlige vurdering for lagmannsretten, viser han blant annet til disse uttalelser og fastholder sin tilråding om at den eldste gutten bør bo hos sin far, mens den yngste fortsatt bør bo hos sin mor. Om utviklingen etter herredsrettens dom heter det under sluttavsnittet «ny vurdering»:

«I løpet av året som har gått siden forrige observasjoner og vurderinger ble gjort, er det skjedd vesentlige forandringer i livssituasjonene for både A og B, og barna har utviklet seg videre. A har etablert et kjæresteforhold til E, og B er i et stablit forhold til F. Den tidligere usikkerheten om det var mulig å finne tilbake til et samliv mellom A og B, er nå helt uaktuell. Samværsordningen for barna har fungert relativt greit på det ytre plan, men kommunikasjonen mellom foreldrene er svært kjølig og begrenset til praktiske forhold. De etablerte forholdene på hver side ser ut til å ha dempet spenningen mellom partene, og jeg mener å se at dette har hatt en positiv innvirkning på barnas funksjon. Y barnehage rapporterer en svært god utvikling for C, og han fungerer nå på en upåfallende måte.

................

As livssituasjon og muligheter til å håndtere C og D er blitt lettere etter at E kom tydeligere inn som støtte i oppdragelsen av barna....

Min vurdering av As omsorgsevne fra januar 2000 er den samme som i dag.»

I sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten etter å ha overvært bevisførselen har psykolog Kilnes fastholdt sin konklusjon. Han har lagt stor vekt på historiske opplysninger om mors intellektuelle fungering, basert på gjennomgåtte tester da hun gikk i grunnskolen.

Etter å ha hørt partsforklaringer og vitneforklaringer om mors fungering i dag samt om guttenes utvikling, finner ikke lagmannsretten grunnlag for å fastslå at det er slike mangler ved mors omsorgsevne i dag som tilsier at noen av barna bør flyttes til faren. Utviklingen det siste året har vist at den eldste gutten har tilpasset seg godt i barnehagen, og han er ikke lenger behandlingstrengende, i motsetning til hva som ble oppgitt å være tilfelle under herredsrettsaken. Det vises til at C var til kontroll hos helsesøster Åse Lauritzen 20. oktober 2000, mens D var til 2 års-kontroll 20. november 2000. G ved Y barnehage har forklart at C slet med å tilpasse seg barnehagen, men at han nå fungerer bra og har ikke noe behov for oppfølgning. Disse positive forandringene har skjedd mens mor har hatt omsorgen.

Vitnet Øivind Jacobsen har redegjort for sitt arbeid som logoped for A i 1988 og 1989, med tilrettelegging av hennes leseutvikling. Hun strevet med prestasjonsangst og følelsesmessige blokkeringer ved utførelse av testoppgaver. Hun hadde stor fremgang. Jacobsen har i anledning omsorgsaken hatt møte med henne igjen. Hun leser for barna sine, og har ytterligere potensiale for leseutvikling. Jacobsen ga uttrykk for sterk kritikk av den tidligere testkulturen, blant annet ensidigheten ved slike målinger av evner og ferdigheter, og var uenig i at slike tester i skolealder kan si noe sikkert overhodet om omsorgsevnen for egne barn.

Det er under saken for øvrig ikke fremkommet opplysninger om forhold den siste tiden som skulle gi grunn til å se med skepsis på mors omsorgsevne. Den utageringen som C hadde under 4 års-kontrollen i mai 1999, anser lagmannsretten som i det vesentlige situasjonsbetinget, og kan forklares med konfilktnivået mellom foreldrene på det tidspunktet, kort tid etter samlivsbruddet. Psykolog Kilnes har ikke opplyst om noen konkrete situasjoner under sine egne observasjoner hos moren som etter lagmannsrettens vurdering kan ha noen betydning for omsorgsspørsmålet.

Selv om barna gjennom samværsordningen er svært fortrolige med faren og hans bomiljø, vil en flytting fra moren etter lagmannsretten vurdering være en unødvendig belastning for barna. Lagmannsretten anser som nevnt at moren er godt skikket til å ta seg av begge barna. I tillegg kommer at også den sakkyndige konkluderer med at det vil være det beste for D å bli boende hos sin mor. Psykolog Kilnes vurderer det altså slik at mors ressurser ikke er så redusert at begge guttene bør flytte til faren.

Det må i alminnelighet antas å være uheldig at søsken blir adskilt som følge av foreldrenes samlivsbrudd. Lagmannsretten vurderer det slik at så også vil være tilfelle i denne saken. Den sakkyndige har lagt vekt på at samarbeidet mellom foreldrene trolig vil fungere bedre så lenge de har hovedomsorgen for hvert sitt barn, og at samværet er så omfattende at de vil oppfatte seg som søsken. For lagmannsretten fremstår det som tvilsomt om en delt løsning vil forbedre samarbeidsklimaet, som for øvrig ikke synes å være noe annerledes enn ved de fleste samlivsbrudd, og de to guttene bør derfor vokse opp sammen. Foreldrene må uansett samarbeide i forbindelse med gjennomføringen av den omforenede samværsretten barna har med sin far.

Begge parter har nedlagt påstand om samværsrett i henhold til egen avtale. Dette har ikke vært gjenstand for ankebehandling, men samværsretten gjentas for ordens skyld i domsslutningen.

Kragerø herredsretts domsslutning pkt.1 om felles foreldreansvar er ikke påanket, og derfor rettskraftig avgjort av herredsretten.

Saksomkostninger.

Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet reguleres av tvistemålsloven §172, jf. §180 annet ledd. Begge parter er innvilget fri sakførsel, og lagmannsretten finner å kunne frita ankemotparten for den ankende parts/det offentliges omkostninger for lagmannsrett.

Motanken har ikke ført frem, og saksomkostningsspørsmålet for denne del av saken skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, men lagmannsretten anser at det foreligger slike særlige omstendigheter at den finner å kunne frita tapende part for saksomkostninger.

Herredsrettens omkostningsavgjørelse endres ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. C, født *.*.1995, og D, født *.*.1998, skal bo fast sammen med sin mor A.

2. Faren B skal ha samvær med barna i samsvar med tidligere inngått avtale.

3. Saksomkostninger idømmes ikke for lagmannsrett, verken i anken eller i motanken.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LA-2000-870 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering