Import: XML-importering

2018-10-22T04:39:37Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Agder lagmannsrett - Dom
|Dato=
2002-02-04
|Publisert=
LA-2001-01251
|Sammendrag=

|Stikkord=
Oppreisningserstatning
|Saksgang=
Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 01-00703 - Agder lagmannsrett LA-2001-01251. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet, HR-2002-00425.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jon Kise). Ankemotpart: B (Forsvarer: Advokat John Arild Aasen).
|Forfatter=
Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. Lagdommer Inge Hobæk. Ekstraord. lagdommer Erling Strand
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-5 Skadeserstatningsloven (1969) §3-5], [https://lovdata.no/lov/1900-05-31-5/§17 Løsgjengerloven (1900) §17], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§228 Straffeloven (1902) §228], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§3-3 §3-3], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§5-1 §5-1], [https://lovdata.no/lov/1969-06-13-26/§5-2 §5-2], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/ Forsinkelsesrenteloven (1976)], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§435 Straffeprosessloven (1981) §435]
}}

Saken gjelder krav om oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven §3-5.

B ble 7. juli 2001 dømt av Skien og Porsgrunn byrett til 90 dager fengsel for overtredelse av straffeloven

§228 første og annet ledd annet straffalternativ (og drukkenskapsloven §17). Han ble dessuten dømt til å betale kr 3 177 i erstatning til fornærmede i saken, A, men frifunnet for kravet om oppreisning.

A har 27. juli 2001 anket dommen til lagmannsretten forsåvidt gjelder frifinnelsen for oppreisningskravet, jf. straffeprosessloven §435. B har gitt tilsvar 11. september 2001 og imøtegått anken.

Hovedforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 28. januar 2002. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt tre vitner og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.

For det spørsmålet saken gjelder, står saken for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for byretten.

A har ved sin prosessfullmektig framkommet med anførsler som kan sammenfattes slik:

A ble 25. juni 2001 påført blant annet flere slag i ansiktet av B. Som følge av slagene har han fått balanse- og hukommelsesvansker, konsentrasjonsproblemer og vansker med å lese og skrive. Han har dessuten mistet luktesansen og fått smakssansen betydelig redusert. Han har ikke kunnet arbeide siden skadene ble påført ham og er gått sykmeldt og på attføring; nå med rehabiliteringspenger fram til 30. juni 2002. Det er mest sannsynlig at han da vil bli uføretrygdet.

På grunn av den situasjonen han er kommet i, er livskvaliteten sterkt redusert. Særlig skyldes dette at han ikke lenger kan ta del i sport og friluftsliv, som har vært hans hovedinteresse fra ungdommen av. Til tider føles tilværelsen så tung, at han vurderer å ta sitt eget liv.

Han har ikke på noen måte truet eller forulempet B inne på X. Utenfor ble han uten foranledning slått rett ned av B. Det dreier seg om «blind vold», og kravet til grov uaktsomhet i skadeserstatningsloven §3-5 er oppfylt. Vilkårene for nedsettelse av erstatningen etter lovens §5-1 og §5-2 er ikke oppfylt.

Det er for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. B dømmes til å betale oppreisning til

A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 100.000, innen 2 uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall.

2. B tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige med tillegg av lovens forsinkelsesrente.

B har ved sin prosessfullmektig framkommet med anførsler som kan sammenfattes slik:

Det erkjennes at det gikk styggere for seg enn det burde utenfor X. Da det likevel skjedde, sørget B for at A ikke ble påkjørt av en buss som kom kjørende da han lå nede, og han meldte også kort tid etter fra til politiet om det som hadde skjedd.

Det var As handlemåte innenfor og utenfor X angjeldende natt, som helt eller delvis var årsaken til det som skjedde. Inne i restauranten sendte A «stygge blikk» og puffet bort i B flere ganger, blant annet slik at han sølte øl på seg. A virket fiendtlig, og B ble redd for ham. Utenfor X var det A som var først ute med en voldshandling, idet han grep tak i skjortebrystet til B da denne gikk bort til A og spurte hva det var for noe.

Skyldkravet i loven er på denne bakgrunnen ikke oppfylt. Subsidiært vil en erstatning på kr 100.000 langt overstige det nivået som følger av rettspraksis. As medvirkning tilsier uansett at erstatningen faller bort eller settes ned etter lovens §5-1 og §5-2. B har stor gjeld og dårlig økonomi, og det må også tas hensyn til det.

Det er for lagmansretten lagt ned slik påstand:

«1. B frifinnes.

2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrenter regnet 14 dager etter forkynnelsen.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder bare spørsmålet om tilkjennelse av erstatning for skade av ikke økonomisk art, med andre ord oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5. Erstatning for økonomisk tap mv. er varslet senere og omfattes ikke av lagmannsrettens dom.

B og A ankom restauranten X i Skien omkring midnatt den 25. juni 2000. Begge hadde drukket alkohol på forhånd, og de fortsatte å drikke øl der. B hadde drukket to halve pils på forhånd og fem halvlitere på X; A trolig noe mindre.

Lagmannsretten legger til grunn som mest sannsynlig, at B etter en tid følte seg truet av A. Det skjedde i form av «stygge blikk», ved at A presset seg ned på en barkrakk ved siden av seg, og ved at han svingte den kvinnen han danset med bort i B med den følgen at han sølte øl over seg. Det kom likevel ikke til noen åpen konfrontasjon mellom dem.

B forlot stedet noe før stengetiden kl 0300 og forsøkte å få plass i en drosje for å dra hjem til Y. Ettersom dette ikke lyktes, ble han værende utenfor den bygningen der X ligger. På fortauet noen få meter fra utgangen sto A sammen med en kvinne. B oppfattet det slik at A fortsatt hadde en truende holdning overfor seg. Han gikk derfor bort til ham og sa noe slikt som «hva er det for noe?». A grep da tak i klærne hans, og det som videre skjedde endte med at A mistet bevisstheten og ble liggende sterkt blødende i fortauskanten og kort tid etter hentet av en ambulanse.

Detaljene i det som skjedde etter at A tok tak i klærne på B, er ikke helt sikre. B har forklart at han slo til A en gang i ansiktet og to ganger i kroppen, men ikke sparket, og at A slo til ham en gang i kroppen. Vitnet C, som befant seg like ved åstedet, har derimot forklart at B gikk rett bort til A og slo ham ned med ett slag i ansiktet og ett i kroppen, eller to slag i ansiktet. A falt da halveis overende, og da han forsøkte å reise seg, ble han på nytt slått i ansiktet og dessuten sparket, med den følgen at han falt i bakken «stiv som en stokk». C trodde da at A var «ferdig».

Med det krav til klar sannsynlighetsovervekt som kreves i saker som dette, nøyer lagmannsretten seg med å legge til grunn at B påførte A minst to slag i ansiktet, og at de har vært kraftige. Det er lagt særlig vekt på forklaringen til C og de skadene som A ble påført.

Lagmannsretten tilføyer at det ikke kan utelukkes at A kan ha tildelt B et slag i kroppen. I såfall framstår dette som helt underordnet i forhold til Bs reaksjon med slag mot ansiktet til A, med de følgene dette fikk både umiddelbart og senere. Det var også som nevnt B som var den pågående av de to og søkte en konfrontasjon istedenfor å begi seg hjem til Y.

Skadene som A ble påført av B må etter dokumentasjonen for lagmannsretten sies å være betydelige, og det er ikke reist noen innvending fra B på dette punktet. Som følge av slagene i ansiktet fikk A kutt over øyet og munnen, bøyd nese, hevelser og blødninger i ansiktet og hjernerystelse. As helsetilstand utviklet seg i negativ retning slik det i hovedsak er gjengitt under anførslene ovenfor. Det tilføyes imidlertid at han i følge lege Erik Fløholms uttalelse 16. mai 2001

«er stort sett blitt mye bedre m.h.t. balanse, har i en periode nå følt seg nermest normal i så henseende, men blir av og til påminnet om dette i form av plutselig ustøhet, etc.»

Lagmannsretten legger videre til grunn at han har fått livsinnholdet vesentlig redusert slik han har forklart, og at det er små muligheter for bedring på kort sikt.

Lagmannsretten finner det klart at B har handlet forsettlig, slik også byretten i og med domfellelsen etter straffeloven §228 la til grunn. Vilkårene for å tilkjenne A oppreisning for tort og smerte er oppfylt, jf. skadeserstatningsloven §3 - 5 a) og b), jf. §3-3, og lagmannsretten finner det klart at slik erstatning bør gis. Det tilføyes at lovens skyldkrav går på handlingen, ikke på skadefølgen, jf. [[Rt-1999-887]].

Beløpet settes skjønnsmessig til kr 50 000. Det er tatt hensyn til Bs sterkt klanderverdige opptreden og de følgene den fikk for A, slik det er gjort rede for ovenfor. Det er også tatt hensyn til Bs økonomi, med oppgitt årsinntekt på omlag 250.000 kroner og en egen bolig med en gjeld på omlag 950.000 kroner.

Lagmannsretten tilføyer at B ikke kan høres med at As handlemåte innenfor og utenfor X var av en slik karakter, at det kan betegnes som medvirkning og gi grunnlag for avkortning etter §5-1.

Lagmannsretten finner heller ikke grunn til å lempe erstatningsansvaret etter §5-2, jf. den prinsipielle uttalelsen i [[Rt-1997-883]].

Anken har ført fram i sin helhet, idet lagmannsretten finner at den ankende partens påstand om fastsettelse etter skjønn er reell. Ankemotparten bør tilpliktes å betale sakens omkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Den ankende parten er innvilget fri sakførsel uten betaling av egenandel. Omkostningene er i følge salærfastsettelsen på kr 36 245, hvorav kr 27 562 er salær. Beløpet tilfaller det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B dømmes til å betale kr 50.000 - femtitusen - i oppreisning til A.

2. B dømmes til å betale til det offentlige kr 36.235 - trettisekstusentohundreogtrettifem - i saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene i punktene 1 og 2 er to uker fra forkynnelsen av dommen. I tillegg til beløpene kommer renter etter forsinkelsesrenteloven regnet fra dagen etter forfall.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LA-2001-1251 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering