Import: XML-importering

2018-10-22T03:36:42Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
1996-10-11
|Publisert=
LB-1995-01211
|Sammendrag=

|Stikkord=
Arv, Livsdisposisjon, Dødsdisposisjon
|Saksgang=
Ringerike herredsrett Nr. 94-00535 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01211 A.
|Parter=
Ankende part: Aashild Rongen (Prosessfullmektig: Advokat Bente M. Fongen). Motpart: Einar Bolstad (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune).
|Forfatter=
Lagdommer Agnes Nygaard Haug, formann, Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal, Førstebyskriver Brit Seim Jahre
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§35 Arveloven (1972) §35], [https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§53 §53], [https://lovdata.no/lov/1972-03-03-5/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180]
}}

Dom:

Saken gjelder grensen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner.

Ingrid Bolstad, født xx.xx.1921, døde 3 mars 1994. Hun var ugift og barnløs. To måneder før sin død, 5 januar 1994, hadde hun skjøtet sin hytteeiendom, gnr 127 bnr 148 i Ål, til sin bror Einar Bolstad som gave. Etter Ingrid Bolstads død hevdet deres felles søster, Aashild Rongen, at gaven var en dødsgave og at den ikke var gitt i testaments form. Hun reiste sak med påstand om at hytteeiendommen ble ført tilbake til dødsboet.

Ringerike herredsrett avsa dom 20 februar 1995 med slik domsslutning:

1. Einar Bolstad frifinnes.

2. Aashild Rongen dømmes til å betale saksomkostninger til Einar Bolstad med kroner 39 100,- -kronertrettinitusenetthundre- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Aashild Rongen har ved sin prosessfullmektig, advokat Bente M. Fongen, i rett tid påanket dommen til lagmannsretten. Einar Bolstad har tatt til gjenmæle ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Sverre Thune.

Hovedforhandling ble holdt i Oslo 8 oktober 1996. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble avhørt 6 vitner. To av disse ble avhørt i form av telefonavhør. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Sakens nærmere bakgrunn er følgende:

Ingrid Bolstad var en av fire søsken. Den eldste søster var død før Ingrid Bolstad døde. Hun etterlot seg en sønn, Arne Skadsdammen. Ingrid Bolstad var den neste i aldersrekkefølgen. Deretter fulgte Aashild Rongen, den ankende part, som er født xx.xx.1923. Hun er også barnløs. Nummer fire er så ankemotparten, broren Einar Bolstad, født xx.xx.1925. Han er gift og har tre voksne barn.

Ingrid Bolstad kjøpte tomt og bygget hytte i Ål i 1968/69. I de første 10-20 år ble hytten benyttet meget såvel av Ingrid Bolstad selv som av hele hennes familie. Dels var familien Ingrid Bolstads gjester, og dels lånte de hytten til eget bruk. Alle som brukte hytten hjalp til med vedlikehold o l. Det er imidlertid ingen tvil om at den langt overveiende del av nødvendig praktisk bistand ble gitt av broren Einar Bolstad og hans familie, og i de senere år var det også bare Einar Bolstads gren som benyttet hytten - i tillegg til Ingrid Bolstad selv.

Ingrid Bolstad var opptatt av at hytten skulle bli i familien, og gjerne også benyttes videre av flest mulig av familiens medlemmer. Det er på det rene at hun nevnte slike tanker for andre - blant annet for vitnet Ottar Sandberg - allerede i 1992 eller tidlig i 1993. Hun var da over 70 år, og var i økende grad avhengig av andres hjelp for å kunne nyttiggjøre seg hytten selv.

I mai 1993 ble det konstatert at Ingrid Bolstad hadde en ondartet svulst på hjernen. Hun ble operert og kom seg noe utover sommeren. I september 1993 ble hun dårligere, og det viste seg at svulsten var "kommet tilbake". Det ble formentlig ansett nytteløst med ny operasjon, og hun ble i stedet satt på medikamenter. Hun ble dårligere utover høsten, med lammelser og styringsvansker. Legejournaler fra november 1993 og januar 1994 viser at hun begge ganger var klar og orientert, og at hun i tiden mellom de to kontrollene var blitt rullestolbundet. Det er på det rene at hun av sine leger ble orientert om alvoret i situasjonen.

Det er noe uklart når hun første gang sa til sin bror Einar at hun hadde bestemt seg for å gi hytten til ham, men det har mest sannsynlig vært sommeren eller tidlig på høsten 1993. Hun måtte i alle fall purre på ham flere ganger før han skaffet skjøteformular. Under en familiesammenkomst i Hønefoss 1 desember 1993 skjøtet Ingrid Bolstad hytteeiendommen til Einar Bolstad. Aashild Rongen var til stede da skjøtet ble skrevet. Verdien ble satt til kr 220000.

Noen dager senere ba Ingrid Bolstad søsteren Aashild Rongen om å hjelpe seg med å gi pengegaver til nevøen Arne Skadsdammen og til Aashild Rongen selv. Ca 10 desember 1993 fikk Aashild og nevøen hver kr 100.000 i kontanter.

Einar Bolstads hustru, Astri Bolstad, hadde undertegnet som et av vitnene på skjøtet. Det ble derfor nektet tinglyst. Nytt skjøte ble skrevet 5 januar 1994, denne gang under en sammenkomst i Ingrid Bolstads hjem. Også denne gangen var Aashild Rongen til stede. Dette skjøtet ble tinglyst 7 januar 1994. Samtidig ble det skrevet en "Erklæring" med påtegning av to vitner om at hytteeiendommen "samt innbo og løsøre" ble overdratt til Einar Bolstad. Einar Bolstad har opplyst at han etter dette har dekket alle løpende utgifter i forbindelse med hytten, og tatt seg av alt nødvendig vedlikehold. Han fikk i januar 1994 en sjekk på kr 25.000 fra søsteren Ingrid, til dekning av "div. utgifter i anledning overføring av hytta".

Ingrid Bolstad døde som tidligere nevnt 3 mars 1994.

Aashild Rongen har anført:

Overføringen av hytten til Einar Bolstad er en dødsdisposisjon. Ingrid Bolstad var klar og orientert, og hennes lege hadde høsten 1993 forklart henne at hun hadde en ondartet svulst på hjernen, som det ble ansett nytteløst å operere. Denne type kreft leder normalt til døden i løpet av relativt kort tid. En lege skal om et slikt tilfelle ha brukt uttrykket at "måneder er mer sannsynlig levetid enn år", og dette gir en riktig beskrivelse av forholdet også for Ingrid Bolstads vedkommende. Ingrid Bolstad lå i realiteten på dødsleiet da skjøtet ble skrevet.

Ingrid Bolstad hadde ved flere anledninger gitt uttrykk for at hun ikke ønsket å forfordele sine arvinger. Dersom hun ønsket å gi fra seg hytten, kunne hun gitt den til alle sine nevøer og nieser i sameie, og betinget seg selv en bruksrett.

Overføringen av hytten innebar ingen realitet for henne selv.

Ingrid Bolstad visste at døden nærmet seg. Dette er også godtgjort ved at hun høsten 1993 la til side noen smykker med et notat om at disse skulle være "Dåpspresang til første pikebaby i familien fra tante Ingrid". En nevø og en niese ventet barn på den tiden, og notatet viser at Ingrid Bolstad ikke regnet med å oppleve dåpssermoniene.

Verken skjøtet eller erklæringen som ble skrevet samtidig fyller kravene til et testament.

Aashild Rongen har ikke ved passivitet godtatt gaven. Hun regnet det som selvsagt at broren Einar etter Ingrids død ville la verdien av hytten gå inn i boet.

Aashild Rongen har nedlagt slik påstand:

1. Einar Bolstad pålegges å overføre hytteeiendommen til dødsboet.

2. Einar Bolstad betaler sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Einar Bolstad har anført:

Herredsrettens dom er riktig. Gaven ble fullbyrdet mens Ingrid Bolstad levde, og den var i samsvar med ønsker og planer som Ingrid Bolstad hadde gitt uttrykk for før hun ble syk. Hun lå ikke på dødsleiet da skjøtet ble skrevet, verken objektivt eller subjektivt.

Selv om det nok medisinsk sett var overveiende sannsynlig at hennes sykdom i løpet av relativt kort tid ville lede til døden, kunne ikke legene si noe sikkert om hvor raskt døden ville inntre. På Røde Kors sykehjem - der hun bodde fra midten av desember 1993 med sikte på opptrening og vurdering - ble det i januar 1994 bestilt en "aktiv" rullestol til henne. Det viser også at man fra medisinsk hold regnet med at hun ennå hadde en tid å leve.

Subjektivt var hun heller ikke "på dødsleiet". Hun la planer for tiden framover og var optimistisk og full av "fighting spirit". Hun snakket om å bli med Einar Bolstad til hytten våren 1994.

Det sentrale for Ingrid Bolstad var at hytten skulle bli i familien og være til glede for flest mulig av hennes slektninger, samtidig som hun selv kunne få hjelp til å være på hytten når hun ønsket det. Den eneste måte hun kunne oppnå dette på, var å gi hytten til Einar. Verken søsteren Aashild Rongen eller nevøen Arne Skadsdammen var interessert i å stå som eiere av hytten. Ingen av de to hadde for øvrig vært på hytten på mange år.

Ingrid Bolstad var meget opptatt av at hun ikke skulle forfordele noen av sine slektninger, verken på kort eller lang sikt. Det var grunnen til at hun samtidig ga søsteren og nevøen et betydelig pengebeløp hver.

Alle Ingrid Bolstads disposisjoner i desember 1993 - januar 1994 fører til et riktig og rimelig resultat totalt sett.

Subsidiært hevder Einar Bolstad at skjøtet og erklæringen i januar 1994 må kunne opprettholdes som gyldige testamentariske disposisjoner, selv om de ikke er kalt testamenter. De er begge undertegnet av to spesielt tilkalte vitner, som har vært til stede sammen med Ingrid Bolstad. Det vises til [[Rt-1915-381]] samt Arnholm: Arverett (1976-utgaven) side 195 og Lødrup: Arverett, side 75.

Atter subsidiært hevdes det at Aashild Rongen har akseptert gaven til broren. Hun var til stede ved begge de to anledninger da det ble skrevet skjøte, og hun protesterte ikke på noen måte.

Einar Bolstad har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at det til det omkostningsbeløp som ble tilkjent av herredsretten skal legges 12% årlig rente fra 8 mars 1995 til betaling skjer.

2. Aashild Rongen dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, dvs. at gaveoverdragelsen av hytten til Einar Bolstad må anses som en gyldig livsdisposisjon.

Ingrid Bolstad var uten tvil meget syk høsten 1993. Hun hadde en kreftsvulst på hjernen som man ikke hadde klart å fjerne eller "stanse" ved operasjon, og hun hadde fått beskjed om at det inntil videre ikke var aktuelt med noen ny operasjon. En av hennes behandlende leger har uttalt at mennesker som har denne type lidelser vanligvis vil dø i løpet av ett år. Han har for øvrig videre forklart at han informerte Ingrid Bolstad om alvoret i situasjonen.

Til tross for sykdommens alvor er det etter rettens mening ikke naturlig å si at Ingrid Bolstad objektivt sett "lå på dødsleiet" i desember 1993 - januar 1994. Hun kunne ennå ha en del tid igjen å leve. De som behandlet henne på Røde Kors sykehjem vurderte det tydeligvis slik at man i denne perioden burde satse på nye og bedre hjelpemidler for henne, og hun fikk i midten av januar 1994 levert en ny, "aktiv", rullestol.

Heller ikke subjektivt sett kan man si at Ingrid Bolstad disponerte "på dødsleiet". Vitner har forklart at hun var optimistisk og så framover, og at hun i forbindelse med gaveoverdragelsene var inne på at hun kanskje kunne komme til hytten en tur når våren kom.

Det viktigste er imidlertid - slik retten ser det - at de disposisjoner Ingrid Bolstad gjennomførte i desember 1993 - januar 1994 var et resultat av tanker hun må ha gjort seg over ganske lang tid, og som har modnet seg hos henne fra før hun ble syk. Ved å gi hytten til Einar Bolstad ordnet hun det best mulig for seg selv, samtidig som hun sikret seg at hytten sannsynligvis ble i familien. Pengegavene til søsteren og nevøen viser at hun også var opptatt av å gi dem en passende kompensasjon i forhold til det hun ga broren. Totalresultatet er rimelig, og - så langt man nå kan bedømme - nettopp slik Ingrid Bolstad selv ønsket det.

Herredsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste. Dette gjelder også saksomkostningsavgjørelsen og dens oppfyllelsesfrist, og det er da ikke nødvendig å komme nærmere inn på spørsmålet om renter av det saksomkostningsbeløp herredsretten tilkjente, jf Schei I side 367.

Lagmannsretten har på samme måte som herredsretten ikke vært i tvil om resultatet, og den ankende part må betale saksomkostninger også for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Høyesterettsadvokat Thune har innlevert saksomkostningsoppgave, og saksomkostningene settes i samsvar med denne til kr 34450, hvorav kr 34.000 er salær for lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aashild Rongen til Einar Bolstad 34.450 -trettifiretusenfirehundreogfemti- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-1995-1211 (1) - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering