Import: XML-importering

2018-10-22T03:59:22Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1998-09-14
|Publisert=
LB-1998-02474
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess
|Saksgang=
Ytre Follo herredsrett Nr. 97-00701 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02474 K/04.
|Parter=
Kjærende part: Skeidar DnM Engros AS (Prosessfullmektig: Advokat Jan Esben Leborg). Kjæremotpart: Knut Mortensen AS (Prosessfullmektig: Advokat Elizabeth Ege).
|Forfatter=
Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Sverre Mitsem. Lagdommer Sissel Rydman Langseth
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§189 Tvistemålsloven (1915) §189], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§209 §209], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§250 §250], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§253 §253], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§254 §254], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§252 §252], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§258 §258], [https://lovdata.no/lov/1972-06-16-47/ Markedsføringsloven (1972)]
}}

Kjæremålssaken gjelder krav om fremleggelse av dokumenter under saksforberedelsen i en verserende rettssak.

Hovedsaken ble innbragt for Ytre Follo herredsrett ved stevning av 17. desember 1997. Knut Mortensen AS (senere også benevnt KM), som produserer interiørprodukter i furu, har nedlagt påstand om at Skeidar DnM Engros AS (Skeidar) skal forbys å selge rettsstridige produktetterligninger og betale erstatning. Skeidar, som påstår seg frifunnet, anfører at det ikke dreide seg om etterligninger, og at KM ikke har noen enerett til produktene.

I stevningen og senere prosesskrift ble Skeidar provosert til å opplyse navn og adresse på produsent, eventuelt leverandør, av de aktuelle produktene, tidspunktene for når bestillingene startet, innkjøps- og utsalgspriser, samt antall solgte produkter. Skeidar ønsket ikke å etterkomme provokasjonene, idet det ble gjort gjeldende å dreie seg om konkurransemessig ømfintlige opplysninger uten betydning for saken. KM ba deretter herredsretten utferdige pålegg til Skeidar etter tvistemålsloven §250 første ledd, jf. §253 og §254.

Ytre Follo herredsrett avsa 11. august 1998 kjennelse med slik slutning:

Krav om å gi pålegg til Skeidar DnM Engros AS om å fremlegge bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer mellom selskapet og produsent/leverandør av etterligningsprodukter til Knut Mortensen AS tas til følge.

Skeidar DnM Engros AS pålegges å fremlegge dokumentasjonen innen to uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.

Kjennelsen er i rett tid påkjært av Skeidar, og KM har tatt til motmæle. Skeidar begjærte oppsettende virkning for kjæremålet, noe som ble tatt til følge ved lagmannsrettens beslutning av 1. september 1998. Det bemerkes at hovedforhandlingen er berammet til avholdelse 22.-24. september 1998.

Kjærende part - Skeidar DnM Engros AS - gjør i hovedsak gjeldende:

Betingelsene for å kreve fremlagt skriftlige bevis er ikke tilstede. Dokumentene er ikke tilstrekkelig individualisert. Bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer går under enhver omstendighet utover det som med letthet kan fremskaffes. Opplysningene har ikke noen sentral betydning for saken, og det dreier seg om forhold av konkurransemessig betydning, blant annet fordi dokumentene gir innsyn i Skeidars kalkyler. En interesseavveining etter tvistemålsloven §209 annet ledd bør derfor gå i Skeidars favør. Det er for øvrig heller ikke tilstrekkelig til å utløse en utleveringsplikt at KM pretenderer å ha krav mot Skeidar, idet kravene må sannsynliggjøres.

I prosesskrift av 8. september 1998 har Skeidar identifisert leverandøren av produktene, et firma i Estland.

Kjærende part har nedlagt slik påstand:

Krav om å gi pålegg til Skeidar DnM Engros AS om å fremlegge bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer mellom selskapet og produsent/leverandør av "etterligningsprodukter" til Knut Mortensen AS, tas ikke til følge.

Kjæremotparten - Knut Mortensen AS - gjør i hovedsaken gjeldende:

Kravet til individualisering er tilfredsstilt. Pålegget gjelder bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer. Skeidar har dokumentene i sin besittelse og de kan enkelt fremlegges. De har betydning som bevis, både for spørsmålet om markedsføringsloven er overtrådt og for vurderingen av erstatningskravet. De vil også bringe produsentenes/leverandørenes identitet på det rene og muliggjøre vitneavhør. Dokumentene røper ikke forretningshemmeligheter, men i motsatt fall må hensynet til sakens opplysning veie tyngst.

Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:

Ytre Follo herredsretts kjennelse av 11. august 1998 stadfestes.

Lagmannsretten bemerker:

Ved herredsrettens kjennelse er Skeidar DnM Engros AS (Skeidar) pålagt å fremlegge bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer mellom selskapet og produsenter/leverandører av etterligningsprodukter.

Pålegget er forankret i tvistemålsloven §250 første ledd, jf. §253, hvoretter skriftlige bevis i en parts besittelse kan kreves fremlagt, med mindre de inneholder noe som parten etter vitnereglene ville være fritatt for å forklare seg om. Vedrørende sistnevnte har Skeidar påberopt retten til å nekte å svare på spørsmål, når svaret vil røpe forretnings- eller driftshemmeligheter, jf. tvistemålsloven §209 første ledd. Etter §209 annet ledd kan man imidlertid allikevel bli pålagt å svare, hvis retten etter en interesseavveining finner dette påkrevet.

Begrepet "etterligningsprodukter" - som er benyttet såvel av partene som i kjennelsesslutningen - kan tenkes å reise problemer, noe lagmannsretten foreløpig ser bort fra, men kommer tilbake til avslutningvis.

Et fremleggelseskrav må gjelde skriftlige "bevis". Dette innebærer imidlertid ikke annet og mer enn en vurdering av om det dreier seg om dokumenter som bør avskjæres etter tvistemålsloven §189, jf. [[Rt-1970-1277]]. I dette tilfellet er det forbeholdet i §189 første ledd nr. 1 som kan være aktuelt - adgangen til å avskjære bevisførsel som "ikke kommer saken ved". Ved denne vurderingen må det bygges på anførslene i saken, uten noen vurdering av deres holdbarhet, jf. [[Rt-1998-484]].

Lagmannsretten mener, som herredsretten, at dokumentene ikke kan karakteriseres som betydningsløse. De kan ha betydning for størrelsen av det erstatningskravet KM har reist, ved å bidra til å kaste lys over de salgsinntekter KM kan ha gått glipp av ved at dets produkter er erstattet av andres. Dokumentasjonen "kommer saken ved" også i den forstand at den muliggjør vitneavhør som kan ha betydning ved vurderingen av om markedsføringsloven er overtrådt. Lagmannsretten viser imidlertid til at Skeidar nå, i prosesskrift av 8. september 1998, har opplyst hvilket firma som leverer produktene, et firma i Estland, som så vidt forstås også produserer artiklene.

Pålegget omfatter dokumenter som eksisterer og er i Skeidars besittelse, noe som heller ikke kan sees å være bestridt. De er tilstrekkelig individualisert ved betegnelsen "bestillinger, ordrebekreftelser og fakturaer", jf. kjennelsen i [[Rt-1998-484]], hvorav også fremgår at det stilles beskjedne krav til spesifikasjon. Også på dette punktet er lagmannsretten således enig med herredsretten.

Det kan heller ikke legges til grunn at fremskaffelsen av dokumentene vil være urimelig byrdefull, jf. om dette kriteriet [[Rt-1991-183]]. Etter det som er opplyst av Skeidar (midt på side 3 i dok. nr. 4), dreier det seg forøvrig om en dokumentasjon fra en relativt kort tidsperiode, nemlig fra sommeren 1997.

Herredsrettens fant at opplysninger om "innkjøps- og utsalgspriser" og antall solgte produkter må betraktes som forretningshemmeligheter etter tvistemålsloven §209 første ledd, men at det var av vesentlig betydning for erstatningskravet at pålegget omfattet også dette, jf. bestemmelsen om interesseavveining i tvistemålsloven §209 annet ledd.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at fremleggelseskravet for øvrig ikke gjelder forhold som kan betraktes som sensitive. Hvorvidt det samme gjelder salgsvolumet, er det unødvendig å ta standpunkt til. Under enhver omstendighet er lagmannsretten enig med herredsretten i at en interesseavveining etter §209 annet ledd bør føre til at opplysninger om størrelse av salget av etterligningsprodukter ikke kan skjermes, hensyn tatt til den betydning opplysningene må antas å ha for beregningen av erstatningskravet.

Vedrørende utsalgsprisene, bemerker lagmannsretten for ordens skyld at de dokumenter herredsrettens kjennelsesslutning gjelder vil avklare Skeidars innkjøpspriser, men ikke salgsprisene. Hva partene og herredsretten har ment med begrepet "utsalgspriser" kan for øvrig være noe uklart. Siden det er hevdet av Skeidar å dreie seg om forretningshemmeligheter, antas det å sikte til prisene mellom Skeidar og detaljister.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er av konkurransemessig betydning at innkjøps- og salgsprisene, og dermed også Skeidars kalkyler, ikke blir kjent for KM. Spørsmålet er dermed om Skeidar skal pålegges å avdekke også disse prisforholdene. Herredsretten besvarte spørsmålet bekreftende, etter den interesseavveiningen tvistemålsloven §209 annet ledd gir anvisning på.

Lagmannsretten vurderer dette spørsmålet anderledes. Det bemerkes at det ikke kan sees at KM til nå har redegjort for hvordan erstatningskravets størrelse skal begrunnes. Men i en situasjon der innkjøps- og salgsprisene ikke er kjent, må KM - så langt de kan ha betydning - kunne legge de forutsetninger til grunn som best underbygger erstatningsgrunnlaget og maksimaliserer kravets størrelse. Det får så bli opp til Skeidar å vurdere hvilke av KM's faktiske forutsetninger som eventuelt vil bli bestridt, og hvilke bevismidler man i så fall vil tilby. Skeidar kan i en slik sammenheng bli nødt til å foreta en prioritering mellom ønskeligheten av å skjerme opplysninger og behovet for å yte det best mulige forsvar mot KM's krav, idet en unnlatelse av å besvare KM's provokasjoner vil kunne bli tillagt vekt vil Skeidars disfavør. Dette er for øvrig konsekvensen også hvis en part ikke etterkommer et fremleggelsespålegg, jf. tvistemålsloven §258, men Skeidar bør kunne vurdere spørsmålet, og foreta sine prioriteringer, uavhengig av et slikt pålegg.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at den er enig med herredsretten, med unntak for de prisopplysninger som vil fremgå av dokumentene. Lagmannsretten viser til at tvistemålsloven §252 annet ledd har regler om hvordan fremleggelsen skal skje i slike situasjoner. Etter omstendighetene er det mer praktisk, og formodentlig også fullt ut betryggende, at Skeidar selv overdekker den prisinformasjon som ellers vil fremgå.

Lagmannsretten kommer etter dette tilbake til termen "etterligningsprodukter", som fremleggelsesplikten er knyttet til.

I forbindelse med fremleggelsespålegget må spørsmålet om hvilke av Skeidars produkter begrepet kan anvendes på knyttes til KM's oppfatning. Begrepet kan allikevel være uklart, og et fremleggelsespålegg må ikke overlate synderlig spillerom for vurderinger, jf. [[Rt-1936-977]].

Spørsmålet kan riktignok ikke sees å være reist av partene, hvilket i seg selv kan gi grunnlag for en formodning om at Skeidar er klar over hvilke produkter KM - etter sin oppfatning av saken - sikter til. Lagmannsretten reiste allikevel problemstillingen i telefaxbrev til prosessfullmektigene av 1. september 1998, der det blant annet heter:

I kjennelsesslutningen er fremleggelsespålegget knyttet til begrepet "etterligningsprodukter". Lagmannsretten er usikker på om det er klart definert hvilke produkter det dreier seg om, hvilket kan ha relevans for det omtvistede spørsmål om det er tilstrekkelig klart angitt hvilke dokumenter som begjæres fremlagt (kravet til individualisering)....Det bes opplyst om de aktuelle produktene kan identifiseres gjennom en henvisning til Skeidars sortiment.

Lagmannsrettens brev ble besvart ved prosesskrift av 3. og 8. september 1998.

I prosesskrift av 3. september 1998 fra KM's prosesssfullmektig er det, under henvisning til KM's prisliste (bilag 1 til stevningen), angitt at pålegget dreier seg om de trehvite produktene på side 1, 2 (unntatt messingkroker og ringer), 3, 4, 5 (unntatt skohyller) og side 12 hva angår hylleknekter m/profil og hylleknekter m/profil og hull. Det er også gitt opplysninger om antatte varenummer hos Skeidar. I prosesskrift av 8. september 1998 fra Skeidars prosessfullmektig bekreftes at trevarer fra den aktuelle leverandør/produsent i Estland har varenummeret 92897, men at dette også omfatter produkter som ikke har betydning for saken.

Lagmannsretten går etter dette ut fra at Skeidar kan fremlegge den aktuelle dokumentasjonen for de produktene KM betrakter som etterligningsprodukter, uten synderlig spillerom for vurderingspregede bedømmelser fra Skeidars side. Den omstendighet at det skal dreie seg om leveranser fra én leverandør, og i en begrenset tidsperiode, gjør også at Skeidar - om det overhodet skulle være grunnlag for tvil - bør kunne fremlegge dokumentasjonen og overlate til KM å foreta bedømmelsen av relevansen.

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, med den endring at pålegget ikke vil omfatte prisopplysning.

Etter omstendighetene fastsettes ingen frist for etterkommelsen av fremleggelsespålegget. Det er uvisst når kjennelsen blir forkynt, og hovedforhandlingen er berammet til avholdelse fra 22. september 1998. Det forutsettes at Skeidar vil etterkomme pålegget i så god tid som overhodet mulig før hovedforhandlingen tar til.

Partene har ikke nedlagt noen omkostningspåstand.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Herredsrettens kjennelse stadfestes, med den endring at prisopplysninger i dokumentene kan holdes hemmelig.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-1998-2474 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering