Import: XML-importering

2018-10-22T04:22:33Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2000-11-09
|Publisert=
LB-2000-02598
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo namsrett Nr 99-01342 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02598 K04.
|Parter=
Kjærende part: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Stig Bjørnar Andersen). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl Konow Rieber-Mohn).
|Forfatter=
Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Peter L. Bernhardt. Kst. lagdommer Hedda Remen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§7-13 Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§176 Tvistemålsloven (1915) §176], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§31 Ekteskapsloven (1991) §31], [https://lovdata.no/lov/1991-07-04-47/§42 §42], [https://lovdata.no/lov/1992-06-26-86/§3-3 §3-3]
}}

Saken gjelder klage over utleggsforretning.

Kjæremotparten, A, påtok seg ved påtegning 22. september 1988 kausjon for Bs gjeld til Sparebanken ABC som ifølge gjeldsbrev var 200.000 kroner. Med grunnlag i kausjonserklæringen avholdt namsmannen i Oslo utleggsforretning 8. januar 1999 etter begjæring av den kjærende part Sparebanken NOR, og for et samlet beløp inklusive renter og omkostninger på 317.971,66 kroner. Ifølge protokollen fra utleggsforretningen forelå det intet til utlegg. Sparebanken NOR hadde bedt om pant i eiendommen gnr. 228 bnr. 559 snr. 17 i Oslo. Ifølge protokoll for utleggsforretningen var det for namsmannen ikke grunn til å tro at kjærende part hadde ervervet noen sameiepart i eiendommen. Det ble anført at det var kjæremotpartens ektefelle som har grunnbokshjemmel til eiendommen og at ektefellene har fullt særeie ved ektepakt registrert 18. desember 1992.

Etter klage fra den kjærende part over den avholdte utleggsforretning, oversendte namsmannen i Oslo 14. juli 1999 saken til namsretten idet namsmannen ikke fant grunnlag for å omgjøre sin beslutning, og slik at saken ble henvist til behandling i namsretten.

Etter lengre tids saksforberedelse, avsa Oslo namsrett 6. juli 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Klagen tas ikke til følge.

2. Sparebanken NOR betaler til A 4.000,- -firetusen- kroner i saksomkostninger innen 2 -to- uker etter forkynning av denne kjennelse.

Både namsmannen og namsretten fant det ikke sannsynliggjort at den kjærende part har noen eierandel i den nevnte eiendom og at presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd ikke kan tillegges betydning i saken.

Sparebanken NOR har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle. Etter at namsretten oversendte kjæremålssaken til lagmannsretten har partene inngitt ytterligere ett prosesskrift hver. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter for lagmannsretten med opplysninger om restaurantbedriften - - Tandori som er eiet av kjæremotpartens ektefelle, om ligningstall for kjæremotparten og ektefellen, en tidligere utleggsforretning overfor kjæremotparten og kopi av en lånesøknad kjæremotparten undertegnet i 1997. Saken foreligger ellers i samme skikkelse som for namsretten. For sakens bakgrunn og tidligere behandling vises til namsrettens kjennelse og til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Sparebanken NOR har til støtte for kjæremålet i det vesentlige anført:

Namsretten har lagt til grunn feil forståelse av sakens faktum når namsretten er kommet til at kjæremotparten ikke kan anses som en medeier i borettslagsleiligheten i - - gate 2, angivelig solgt, og nåværende felles bolig i - - plass 5. Generelt gjøres gjeldende at namsretten tar feil når den legger til grunn at ektepakten mellom ektefellene av 1992 og registrert eierforhold må anses reelle fordi Sparebanken NOR ikke anses å ha bevist at det forholder seg annerledes. Slik forholdene i denne saken ligger an synes det klart å ha formodningen for seg at registrerte og offisielle opplysninger om ektefellenes økonomiske forhold ikke kan stemme overens med de faktiske forhold.

Namsretten har feilaktig unnlatt å legge vekt på at kjæremotparten er registrert som daglig leder/administrerende direktør i restaurantbedriften - - Tandori, men likevel kun er registrert med inntekter de siste år på ca 40.000 kroner årlig. Det har klart formodningen mot seg at A, som ansatt i firmaet registrert som ektefellens enkeltmannsforetak, kun har inntekt i denne størrelsesorden. På den annen side opererer ektefellen med inntekt - formodentlig fra samme firma - i størrelsesorden 220.000 kroner per år. Det er grunn til å anta at kjæremotparten er den som i realiteten står for driften av restauranten.

For så vidt gjelder felles bolig - - plass 5 gnr. - - bnr. - - snr. 17, er det feil av namsretten å legge til grunn at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd ikke kommer til anvendelse. Det gjøres gjeldende at leiligheten ble anskaffet for å tjene til bolig for ektefellene, og at selv om leiligheten da den ble anskaffet ikke var umiddelbart påtenkt som felles bolig, eller var anskaffet med dette som det primære formål, kommer tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd uansett til anvendelse dersom eiendommen tjener til felles bolig på det tidspunkt utleggsforretningen skal avholdes. Ektefellene flyttet til leiligheten i - - plass 5 i juli 1998.

Det er i saken ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fravike lovens utgangspunkt, selv om det erkjennes at det ikke skal stor sannsynlighetsovervekt til før presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd må fravikes. Leiligheten ble hovedsakelig lånefinansiert ved lån som begge ektefeller sto ansvarlig for, og må anses ervervet av dem i fellesskap, slik at ektepakten fra 1992 - selv om den skulle anses å innebære en realitet mellom partene - ikke kan lede til noe annet resultat enn at leiligheten tilhører begge ektefellers særeie med en halvdel på hver.

Slik saken står for lagmannsretten, finner den kjærende part ikke grunnlag for å nedlegge påstand om utlegg i borettslagsleiligheten i - - gate 2, som er opplyst for lengst å være solgt.

Den kjærende part har understreket at tvilen om de faktiske forhold i saken reiser spørsmål om saken bør belyses gjennom muntlig forhandling. Den kjærende part nedlegger derfor som subsidiær påstand at saken hjemvises til namsretten, som kan beramme muntlig forhandling eller overføre saken til søksmåls former.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

Oslo namsrett sin kjennelse av 6. juli 2000 i sak 99-1342 D oppheves og Sparebanken NOR gis utlegg i henhold til utleggsbegjæring i saksøktes ideelle halvdel av gnr. - - 8, bnr. - - 9, seksjonsnr. 17 i Oslo.

Subsidiært:

Oslo namsrett sin kjennelse av 6. juli 2000 i sak 99-1342 D oppheves og saken hjemvises til ny behandling i namsretten.

I begge tilfeller: Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 6.000,-, inkludert rettsgebyr.

A har i det vesentlige støttet seg til den argumentasjon og den konklusjon som namsretten er kommet til i sin kjennelse. For lagmannsretten er særskilt anført at virksomheten i - - Tandori drives av kjæremotpartens ektefelle. Kjæremotpartens faktiske innsats i virksomheten er forholdsvis beskjeden, derfor er også hans lønn relativt beskjeden. Virksomheten gir for øvrig ikke noe stort utkomme for kjæremotpartens ektefelle. Kjæremotparten kan ikke se at det er fremkommet noe som sannsynliggjør at avtaleforhold og økonomiske realiteter mellom kjæremotparten og hans ektefelle i stor grad er preget av pro forma slik den kjærende part har anført.

For øvrig vises det til kjæremotpartens anførsler i namsretten, hvis kjennelse gir et utførlig referat av disse.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken gjelder klage over utleggsforretning, og hovedspørsmålet for lagmannsretten som for namsretten, er hvorvidt kjæremotparten er eier av en del av kjæremotpartens og hans ektefelles felles bolig, en leilighet i - - plass 5, gnr. - -, bnr. - -, snr. 17 i Oslo.

Lagmannsretten legger til grunn at kravet om utlegg i ektefellenes tidligere bolig, en andelsleilighet i - - gt. 2 i Oslo, er frafalt for lagmannsretten. Slik saken foreligger opplyst for lagmannsretten, anser den ikke at særlige grunner tilsier at det holdes muntlig forhandling om kjæremålet.

Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd som utgangspunkt kan få anvendelse på det som er felles bolig på tidspunktet for utleggsforretningen, selv om leiligheten på tidspunktet for anskaffelsen ikke tjente som felles bolig for ektefellene. Imidlertid finner lagmannsretten at presumsjonsregelen ikke får anvendelse i denne saken idet det foreligger nærmere opplysninger om eierforholdet, og retten må da - slik det fremgår av kjennelse inntatt i [[Rt-1999-901]] - ta stilling til spørsmålet om eierforholdet «ut fra hva som finnes mest sannsynlig». Slike «nærmere opplysninger om eierforholdet» foreligger her først og fremst ved opplysninger om ektefellenes ektepakt inngått 9. desember 1992 og registrert 18. desember s.å. Videre foreligger det opplysninger om kjæremotpartens inntekts- og formuesforhold som er egnet til å kaste lys over hans evne til å betjene gjeld som måtte være stiftet i forbindelse med erverv av eierandel i ektefellenes felles bolig. Etter dette, og på grunnlag av uttalelsene i kjennelsen i [[Rt-1999-901]], anser lagmannsretten det klart at presumsjonsregelen i §7-13 tredje ledd ikke får betydning for lagmannsrettens bevisbedømmelse i spørsmålet om eierforholdet til leiligheten i - - plass 5.

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Det bemerkes innledningsvis at det ikke foreligger holdepunkter for å fastslå at den ektepakt kjæremotparten og ektefellen inngikk i 1992 er proforma, og ikke gir uttrykk for det reelle forhold at ektefellene avtalte fullstendig særeie. Etter ekteskapsloven §42 medfører ektepakten at det ektefellene eide i 1992 eller senere har ervervet, skal være den enkeltes særeie. Dette er imidlertid ikke til hinder for at ektefellene kan ha etablert et sameie, hvor hver sameieandel er den enkeltes særeie, jf også ekteskapsloven §31 annet ledd. Det avgjørende spørsmål i saken blir etter dette hvorvidt leiligheten i - - plass 5 ble ervervet av begge ektefellene, eller alene av kjæremotpartens hustru.

Lagmannsretten finner, i likhet med namsretten, at ektepakten sammenholdt med det forhold at hustruen alene har tinglyst hjemmel til leiligheten, taler mot at denne ble ervervet av ektefellene sammen. I samme retning trekker også de foreliggende dokumenterte opplysninger om kjæremotpartens inntekts- og formuesforhold. En viss vekt må det etter lagmannsrettens oppfatning tillegges at partenes tidligere felles bolig i - - gate 2 ifølge ektepaktens egen tekst var hustruens særeie i sin helhet.

Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at de nevnte forhold ikke nødvendigvis gir uttrykk for det reelle eierforhold til leiligheten i - - plass 5. Retten anser imidlertid at de øvrige foreliggende opplysninger ikke er tilstrekkelige til å oppveie sannsynligheten for at hustruen er eneeier av leiligheten. Lagmannsretten har merket seg lånesøknad 15. juni 1997 i forbindelse med finansiering av kjøp av leiligheten i - - plass 5. Retten er imidlertid ikke enig i at denne godtgjør at ektefellene sammen søkte lån. Hustruen er alene oppført som lånesøker i søknaden. I søknaden er det riktignok anført at både lånesøkeren og ektefellen skal være «låntakere». På den annen side viser gjeldsbrev at hustruen alene er låntaker, mens kjæremotparten er oppført «som samskyldner». Selv om dette reelt sett setter kjæremotparten i en stilling som debitor for lånet på lik linje med ektefellen, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å godtgjøre at partene ervervet leiligheten i - - plass 5 sammen. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre konkrete holdepunkter som kan godtgjøre ektefellenes påståtte felles erverv av denne leiligheten.

Den kjærende part kan etter dette ikke få utlegg i en del av eiendommen, idet retten finner at kjæremotparten ikke har noen eierandel i denne.

Namsrettens kjennelse må etter dette stadfestes, idet lagmannsretten også er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse.

Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 at kravet må tas til følge. Kjæremotpartens omkostninger er i kjæremålstilsvaret oppgitt til 5.000 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at beløpet i sin helhet gjelder salær til kjæremotpartens prosessfullmektig. Den kjærende part har protestert mot kravet. Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at kravet er for høyt. Kjæremålstilsvaret inneholder foruten påstanden, en rent summarisk henvisning til namsrettens kjennelse. Selv om man hensyntar det prosesskriftet på ca én side som kjæremotparten deretter innga, er beløpet etter lagmannsrettens oppfatning for høyt. I medhold av tvistemålsloven §176 fastsettes kjæremotpartens omkostninger som skal dekkes av den kjærende part til 2.500 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken NOR til A 2.500 -totusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-2598 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering