Import: XML-importering

2018-10-22T04:39:02Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2001-07-04
|Publisert=
LB-2000-03138
|Sammendrag=

|Stikkord=
Familierett
|Saksgang=
Kongsberg byrett Nr 00214-2000A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03138 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01477.
|Parter=
Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Mette Yvonne Larsen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ann Mikalsen).
|Forfatter=
Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Lagdommer Ola Dahl. Sorenskriver Stein Arne Vedde
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§35a Barneloven (1981) §35a], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§171 Tvistemålsloven (1915) §171], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§34 §34], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§44a §44a], [https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7/§44b §44b]
}}

Saken gjelder en tvist om hvor to mindreårige barn skal bo fast og omfanget av samvær.

A og B traff hverandre i 1990, og flyttet sammen i 1992 i Bs leilighet på X. Deres første barn, C ble født **1996. Omtrent på samme tid flyttet familien inn i nybygget enebolig i byen. Sønnen, D, ble født **1998.

Mor arbeidet i denne tiden som ingeniør på oljeinstallasjon i Nordsjøen. Far arbeidet også som ingeniør, men i X. I forbindelse med Cs fødsel hadde mor permisjon i vel fire måneder og begynte i arbeidet igjen i september 1996. Hennes turnus fra september 1996 til desember 1997 var to uker på arbeid og fire uker hjemme. I denne perioden hadde C dagmamma tre dager i uken når mor var på arbeid i Nordsjøen, mens hun ikke hadde dagmamma i de ukene mor var hjemme.

I desember 1997 ble mor sykemeldt i forbindelse med svangerskap, og hun var sammenhengende hjemme frem til endt fødselspermisjon 1 februar 1999. Etter endt fødselspermisjon og frem til juni 1999 hadde hun en turnus som innebar to uker på arbeid og to uker hjemme. I denne perioden gikk C i barnepark fire timer om dagen, mens D var hjemme.

Fra juni 1999 frem til juni 2000 hadde mor en turnus som innebar to uker på arbeid og tre uker hjemme for deretter å ha to uker på arbeid og fire uker hjemme. I denne perioden gikk C full tid i barnepark, mens D var hjemme hos dagmamma tre dager i uken.

I januar 1998 ble far utsatt for en alvorlig hangglider ulykke i Australia, hvor han pådrar seg en lukket hodeskade, betegnet som et «høy energi traume». I den første perioden etter ulykken var han satt drastisk tilbake hva angikk så vel fysiske som kognitive ferdigheter. Han var 100% arbeidsufør i de første fire månedene, og deretter 50% sykemeldt og 50% i arbeid i en lengre periode. Mye av så vel fars og mors tid etter ulykken ble således viet fars rehabilitering.

I februar 2000 ble det brudd mellom partene, og i april flyttet mor til Y. Hun gikk over til arbeid i land med ordinær arbeidstid. Far ble boende i eneboligen på X sammen med barna. Partene ble ikke enige om hvem barna skulle bo fast hos.

Den 23 mai 2000 tok mor ut stevning for Kongsberg byrett med påstand med å få tilkjent daglig omsorg for barna, samt at barna skulle bo fast hos henne inntil rettskraftig dom forelå. Far tok til motmæle, og nedla påstand om at barna skulle bo fast hos ham. Under et saksforberedende møte den 9 juni 2000 inngikk partene rettsforlik som skulle gjelde frem til hovedforhandling, hvor etter begge barna skulle bo hos mor henholdsvis far i perioder på 2 - 3 uker.

Kongsberg byrett avsa 20 september 2000 dom og kjennelse i saken. Dommen har slik domsslutning:

1. C, f. **96, og D f. **98, skal begge bo fast hos B.

2. C og D skal ha slikt samvær med A:

a) Hver fjerde helg, fra onsdag ettermiddag til søndag kveld.

b) Hver sommerferie, to ganger to uker.

c) Annenhver vinterferie, påskeferie og høstferie.

d) Halvparten av hver juleferie, slik at barna er hos mor første delen av ferien annethvert år.

«Feriene» tilsvarer grunnskolens ferie.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

4. B tilpliktes å betale til Kongsberg sorenskriverembete, storgt. 30, 3611 Kongsberg, kr 20.401,- -tyvetusenfirehundreogen - innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse.

5. A tilpliktes å betale til X sorenskriverembete, storgt 30, 3611 X, kr 20.401,- -tyvetusenfirehundreogen - innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse.

Kjennelsen, som gjelder frem til hovedsaken er rettskraftig avgjort, har denne slutningen:

1. C, f. **96, og D, f. **98, skal begge bo fast hos B.

2. C og D skal ha samvær med A slik dette fremgår av domsslutningen ovenfor.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

A har i rett tid påanket dommen og påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett.

Borgarting lagmannsrett avsa 21 november 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Byrettens kjennelse punkt 1 og 2 stadfestes.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

For nærmere detaljer vedrørende hendelsesforløpet vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Ankeforhandling fant sted i Oslo tinghus 26 og 27 juni 2001. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avgav forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Den sakkyndige avga forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

Spørsmålet i saken er om det for fremtiden er best for barna å bo hos mor eller hos far. I rettspraksis er det trukket frem en rekke ulike momenter som er relevante i denne vurderingen. I denne saken er det særlig fire forhold som er av betydning.

Det eneste som er påstått å trekke i fars retning er risikoen ved et miljøskifte. I denne saken står man imidlertid ovenfor to helt normale barn, og det er ikke fremkommet noe som skulle tilsi at det er forbundet med noen risiko at de flytter til mors hjem i Y. I Y vil barna få en trygg, stabil oppvekst sammen med mor. Hun har nå en normalarbeidstid og begge barna har fått plass i barnehage. Hennes mor vil kunne tre støttende til dersom det er nødvendig selv om hun bor en seks timers busstur fra Y. Det vises til [[Rt-1986-997]] og [[Rt-1990-198]] der det ikke ble lagt avgjørende vekt på miljøskifte. Miljøskifteargumentet har i denne saken liten egenvekt og liten relativ vekt.

Hensynet til omsorgsmulighetene fremover tilsier at barna bor fast hos mor. Det er enighet om at det ikke er noe å si på mors omsorgsevne. Det foreligger imidlertid usikkerhet rundt fars fremtidige omsorgsevne. Det vises særlig til spesialisterklæring 13 august 2000 fra Gunnar Hansen, spesialist i nevrologi, der det fremgår at far har fått varige nevrofysiske og nevropsykologiske skader. Mor har etter ulykken opplevd at han har vært meget hissig og aggressiv mot henne. Hun er med rette redd for at han vil være dette mot barna. Naboer har overhørt at far har kjeftet og vært aggressiv mot barna. Mor er også med rette bekymret for at far ikke har tilstrekkelig tilsyn med barna. Det kan nevnes en rekke enkeltepisoder som underbygger denne frykte som for eksempel at han har jogget om morgenen mens barna har sovet alene i huset, at han har tatt barna med på seiltur og låst dem inne inn i kahytten, at han ikke vet hvor barna er når mor ringer om ettermiddagen, at han lar C gå alene til sin søster, at han lar D bruke bilen som lekegrind og at han ved en anledning ble så sint at han kastet ispinner i ansiktet på C.

Barnas følelsesmessige tilknytning tilsier også at de bør bo fast hos mor. Barna er små og deres primærtilknytning er til mor. Mor har vært sammenhengende hjemme i lange perioder, mens far var syk i en viktig periode. I denne perioden hadde han forståelig nok ikke overskudd til å være sammen med barna. Mor stiller også spørsmål med hvor interessert far egentlig er i barna. Det vises til hans prioriteringer, særlig seiling i helgene hvor barna overnatter hos mor eller hans søster.

Hensynet til en best samlet foreldrekontakt taler også for at barna bor fast hos mor. Det er utelukkende mors fortjeneste at samværet har fungert. Far har kjørt et par ganger til Sandefjord for å hente, ellers har han ikke gjort noe. Han ønsker heller ikke at mor skal ha noe mer samvær, mens mor vil at far skal ha mere samvær med barna enn det hun har i dag dersom barna bor fast hos henne.

Til slutt understrekes at det er helt irrelevant i vurderingen hvem som brøt ut av forholdet, og hvem som har flyttet hvor. Det kan imidlertid legges vekt på hvem det vil være et størst tap for å ikke få tilkjent den daglige omsorgen, jf [[Rt-1985-179]], og det kan ikke være tvil om at det er mor som lider mest i denne saken.

Mor mener at den sakkyndige erklæringen lider av feil, og at den har en slagside i forhold til far. Han har lagt for stor vekt på at det er en risiko forbundet med å flytte barna, og for liten vekt på at det er usikkerhet rundt fars fremtidige omsorgsevne.

Mor mener at omfanget av samværet bør økes uavhengig av om barna skal bo fast hos mor eller far. Dette bør gjøres ved at de nåværende samværsperiodene blir lengre, og ikke ved at samværet er hyppigere. Mor stiller seg uforstående til den sakkyndiges uttalelse om at det kan skape problemer for barna med lengre samvær. Mor foreslår således samvær hver fjerde uke fra fredag ettermiddag/kveld til søndag kveld i neste uke, dvs en sammenhengende samværsperiode på ni dager. I tillegg foreslås en uke vinterferie, halve påskeferien (eller annet hvert år), halve juleferien, tre ukers sommerferie og en ukes høstferie.

Når C begynner på skolen må samværsordningen endres noe. Samværet bør da være annenhver helg med utvidelse i hver ende av helgen dersom skolen gir tillatelse. Det er ikke grunn til å gjøre noen endring i feriesamværet.

Videre foreslås at foreldrene deler på å dekke de økonomiske utgiftene til samvær, og likeså deler på henting og bringing av barna. Mor vil frivillig være med på å dekke de økonomiske utgiftene ved samvær dersom barna skal bo fast hos henne. Far på sin side nekter å være med på å betale utgiftene dersom barna skal bo hos ham. Det er hjemmel i barneloven §44b for å pålegge ham å være med på å bære disse utgiftene. Det foreligger særlige grunner som gjør det rimelig at foreldrene deler utgiftene, idet reisekostnadene er så høye.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. C f. **96, og D, f. **98, skal bo fast hos A.

2. C og D skal ha samvær med B fastsatt etter rettens skjønn.

3. B tilpliktes å betale til A sakens omkostninger for så vel byrett som lagmannsrett innen 14 dager etter forkynnelse.

Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:

Byrettens dom er riktig, både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Det er ikke noe ved partenes personlige egenskaper som tilsier at far eller mor bør foretrekkes. Far har ingenting å innvende mot mors omsorgsevne. Mor synes å mene at ulykken har påført far slike varige skader at det går ut over hans omsorgsevne. Ulykken har fått alt for stor plass i denne saken. Spørsmålet er hvordan far fungerer i dag, og i dag er det ingenting som plager ham slik at det går ut over hans omsorgsevne. Han jobber fulltid og gjør for øvrig akkurat det samme som han gjorde før ulykken. Det tilbakevises også at han er hissig og aggressiv mot barna, eller at det er grunn til å være bekymret for at han ikke skal passe på dem i tilstrekkelig grad. Det er således ikke grunnlag for å skille på foreldrene når det gjelder omsorgsevne, verken nå eller i tiden fremover.

Når det gjelder hensynet til best mulig foreldrekontakt og barnas følelsesmessig tilknytning, er det heller ikke noe som tilsier at det kan gjøres forskjell på foreldrene.

Mor har hatt arbeid som har medført at hun har vært til og fra hjemmet, mens far har vært den personen som alltid har vært til stede.

Det avgjørende moment blir derfor at det foreligger en risikoen ved miljøskifte, og det tilsier at barna bør fortsette å bo fast hos far. I X har barna et godt stabilt og innarbeidet nettverk med familie og venner. Fars mor og fars søster med to barn bor like i nærheten, og begge barna går i samme barnehage hvor de trives godt. Det er ingen tvil om at barna har det bra med far i X, og at de har utviklet seg på en normal og fin måte. En flytting fra X vil således bety et brudd med far som har vært den stabile personen i deres tilværelse, og et brudd med et stabilt og godt miljø. Videre vil en flytting til Y innebære en rekke usikkerhetsmomenter. Det være seg ny bolig, nye venner og ny barnehage. Det er også usikkert hvilket nettverk mor har i Y. Den søsteren som bodde i Y, er nå flyttet til X, og hennes mor bor nord for Bergen og vil bruke seks timer med buss til Y. Barna må også forholde seg til mors nye venn som ikke snakker norsk. Selv om begge barna er normale på alle måter, vil det være forbundet med en risiko å foreta et slikt miljøskifte, og den risikoen må man ikke ta når barna har det så godt som de har det i sitt vante miljø i X. Det vises bla til [[Rt-1996-420]] der det heter at det «kreves en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barna, for at man skal endre en vel fungerende ordning.»

Far mener at samværet bør være som fastslått av byretten og tilrådd av den sakkyndige, uavhengig av om barna skal bo fast hos mor eller ham. Dersom barna skal bo fast hos far vil han bidra med henting og bringing av barna i forbindelse med samværet. Han vil imidlertid motsette seg å være med på å dele de økonomiske utgiftene ved mors samvær. Det foreligger ikke slike «særlige grunner» som gjør det «rimelig» å pålegge far å dele reiseutgiftene, jf barneloven §44b. Tvert imot er det urimelig at han skal belastes dette når mor selv har valgt å flytte så langt unna. Reisekostnadene har heller ingen betydning for mors levestandard på en slik måte at det kan gå ut over barna.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Kongsberg byretts dom av 20.09.2000, slutningens punkt 1 og 2, stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten.

Etter barneloven §35a, jf §34 tredje ledd 4. punktum skal avgjørelse av hvor barnet skal bo fast «først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Dette vil bero på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av hvilket omsorgsalternativ som antas best på kort og lang sikt. I rettspraksis og teori er det pekt på en del momenter som regelmessig bør tillegges vekt, jf bl a Karnov, 1999, s 1465 og 1466. Nedenfor vil retten gå gjennom de momenter som partene har trukket frem, og som retten mener er avgjørende for vurderingen av denne saken.

Retten legger til grunn at man står overfor to barn som på alle måter fungerer normalt, og to ressurssterke foreldre som begge har et oppriktig ønske om å ta seg av sine barn i hverdagen.

Far har ingen innvendinger mot mors omsorgsevne, og det er heller ikke fremkommet noe som kan gi grunnlag for å trekke den i tvil. Mor er imidlertid bekymret for at far ikke bruker nok tid på barna, at han er agressiv og hissig overfor dem, og at han ikke fører tilstrekkelig tilsyn med dem. Hun mener derfor at hun vil være en bedre omsorgsperson for barna enn far.

Det er ikke holdepunkter for at far har fått varige skader som er av nevneverdig betydning for omsorgsevnen etter ulykken i 1998. Det vises til fars redegjørelse for dette i retten som i hovedtrekk understøttes av forklaringen fra vitnet Gunnar Hansen, spesialist i nevrologi, og den sakkyndige. Heller ikke de enkeltepisoder som mor har trukket frem, gir etter rettens mening grunnlag for å stille spørsmål ved hans omsorgsevne. Videre tyder alt på at han har tatt seg av barna på en fin måte i den perioden de nå har bodd fast hos ham. Styreren i den barnehagen der begge barna går, har i retten uttalt at barna fungerer utmerket på alle områder, at barnas forhold til far synes godt og normalt, og at far følger opp de praktiske ting som følger det å ha barn i barnehage på en grei måte. Retten er etter dette kommet til at det ikke er fremkommet noe om fars omsorgsevne som tilsier at barna bør bo fast hos mor. I likhet med byretten og den sakkyndige, legger lagmannsretten til grunn at begge foreldrene er vel skikket til å ha den daglige omsorgen for sine barn. Dette gjelder i dag og i tiden fremover.

Mor har gjort gjeldende at barna rent følelsesmessig er knyttet mer til henne enn far, og at det også vil ha en positiv innvirkning på barnas samlede foreldrekontakt dersom de bor fast hos henne. Riktignok er barna små, og mor har vært den som har hatt hovedomsorgen for dem når hun har vært hjemme. På den anne side har hun vært fraværende i perioder fra hjemmet i forbindelse med arbeid, mens far alltid har vært til stede. I likhet med den sakkyndige, kan ikke retten se at det er grunnlag for å anta at barna har noen nærmere tilknytning til mor enn til far. Retten har heller ikke holdepunkter for å anta at det vil få noen nevneverdig betydning for den samlede foreldrekontakt hvor barna bor fast.

De materielle og miljømessige forhold ligger vel til rette hos begge foreldrene. De har gode boligforhold og brukbar økonomi. Forholdene synes imidlertid særlig gode hos far. Han har sin mor og sin søster med to barn boende i umiddelbar nærhet, og de har vært og vil være en støtte for ham og barna fremover. Videre er det her barna alltid har bodd, og hvor de trives i nærmiljø og i barnehage.

Lagmannsretten er enig med mor i at det neppe er forbundet med særlig risiko, ut over visse problemer i en overgangsfase, at barna flytter til Y. Man står overfor to trygge, harmoniske barn som normalt vil tåle en slik påkjenning. En viss usikkerhet vil imidlertid alltid være forbundet med å forlate et miljø en trives og føler seg trygg i, og flytte til et helt annet sted av landet med nye venner, barnehage osv. Det avgjørende for vurderingen av denne saken, er imidlertid at det ikke er fremkommet noe som tilsier at en flytting vil medføre fordeler på noen måte. Det er da ikke grunnlag for å flytte barna fra far og et miljø de fungerer godt i, jf [[Rt-1996-420]].

På grunnlag av en konkret helhetsvurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at det er best for barna at de blir boende fast hos far.

Også omfanget av samværet mellom mor og barna skal rette seg etter det som er best for barna, jf barneloven §44a tredje ledd 3. punktum. Mor ønsker at omfanget økes ved at samværet hver fjerde uke gjøres vesentlig lenger, dvs økes fra fire til ni sammenhengende dager. Videre er det foreslått noen små endringer vedrørende feriesamværet, bl a tre ukers sommerferie i stedet for to ganger to uker. I samsvar med den sakkyndiges tilrådning, er lagmannsretten kommet til at den samværsordning som ble fastsatt i byretten bør opprettholdes. For barna har den fungert godt, og det er mulig at lengre sammenhengende samvær ikke vil være heldig for barna. Retten mener også at det vil være det beste for barna at denne samværsordningen opprettholdes, også etter at C har begynt på skolen. Dette forutsetter imidlertid at C får fri fra skolen to dager hver fjerde uke.

Retten har merket seg at far har sagt seg villig til å bidra med henting og bringing i forbindelse med barnas samvær med mor, og retten forutsetter at far følger dette opp fremover. Retten finner imidlertid ikke at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at det er den samværsberettigede som skal dekke reiseutgiftene. Selv om reiseutgiftene er høye, foreligger det ikke grunnlag for å pålegge far å dele disse etter barneloven §44b. Det vises særlig til at det er mor som har flyttet, og at reiseutgiftene ikke er så høye at det skaper problemer for gjennomføringen av det fastsatte samværet.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd. Slik saken forelå og var opplyst for byretten var den så tvilsom at A hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten.

Anken har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part pålegges å betale motpartens nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Mikalsen har innlevert omkostningsoppgave på kr 46.119,-, hvorav kr 45.599,- er salær. Det forutsettes at dette beløpet også inkluderer arbeidet med kjæremålet, jf lagmannsrettens kjennelse 21 november 2000. Det er ikke gjort innsigelser mot kravet, og oppgaven legges til grunn. I tillegg må den ankende part bære utgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §171.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale B saksomkostninger for lagmannsretten med 46.119 -førtisekstusenetthundreognitten- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom. I tillegg pålegges A å betale utgifter til den sakkyndige i saken for lagmannsretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-3138 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering