Import: XML-importering

2018-10-22T04:26:54Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2000-12-01
|Publisert=
LB-2000-03445
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess, Heving, Saksomkostninger
|Saksgang=
Asker og Bærum herredsrett Nr 99-01256 A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03445 K/04.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Nina Reiersen). Kjæremotpart: Staten v/Rikstrygdeverket v/advokat Borgar Høgetveit Berg.
|Forfatter=
Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend. Lagdommer Peter L. Bernhardt
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§175 Tvistemålsloven (1915) §175], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§53 §53], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§57 §57], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§67 §67], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3]
}}

Saken gjelder spørsmål om heving og saksomkostninger.

Staten v/Rikstrygdeverket reiste i juni 1999 søksmål ved Asker og Bærum herredsrett mot A med krav krav om betaling av kr 101.162 med tillegg av renter. Kravet gjaldt tilbakebetaling av refusjoner fra folketrygden som A hadde mottatt som privatpraktiserende lege. Rikstrygdeverket gjorde gjeldende at han hadde mottatt refusjoner han ikke hadde krav på. A bestred kravet.

Under saksforberedelsen for herredsretten opplyste Rikstrygdeverket at kravet løpende ble nedbetalt ved at folketrygden motregnet i nye refusjonskrav fra A. Berammelse av hovedforhandling utsto i påvente av behandlingen av en ankesak vedrørende et likeartet tilfelle.

I prosesskriv av 3. april 2000 opplyste Rikstrygdeverket at kravet var bortfalt som følge av motregningen, og staten begjærte saken hevet og påsto seg tilkjent saksomkostninger.

A anførte at staten ikke kunne begjære saken hevet uten å frafalle det materielle krav. Dersom saken likevel ble hevet, krevet han at staten dekket hans saksomkostninger.

Herredsretten avsa 2. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Sak 99-1256 for Asker og Bærum herredsrett heves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Herredsretten la til grunn at staten hadde et ubetinget krav på heving etter tvistemålsloven §67 fjerde ledd og at saksomkostningsspørsmålet skulle avgjøres etter §175 annet ledd, men at det ikke var grunnlag for å tilkjenne staten omkostninger i dette tilfelle. Det kunne ikke anses helt på det rene at staten ville vunnet frem i søksmålet.

A har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Han har i korthet anført:

Herredsretten har tolket tvistemålsloven §67 fjerde ledd uriktig. Ordlyden og forarbeidene viser at oppfyllelse må skje ved saksøktes egen aktivitet for at bestemmelsen får anvendelse.

Herredsretten har også tatt feil når den har funnet at saken er blitt gjenstandsløs.Statens påstand består både av en fastsettelsesdel og en fullbyrdelsesdel. Det er fortsatt tvist om A har krevet urettmessige refusjoner fra folketrygden. Uten at staten oppgir tilbakebetalingskravet, består det stadig en reell rettsuvisshet mellom partene. I et slikt tilfelle kan ikke §67 fjerde ledd tjene som grunnlag for å heve saken.

Videre pekes det på at Rikstrygdeverket ennå ikke har behandlet As klage på det vedtak av Fylkestrygdekontoret i Akershus som ga grunnlag for statens søksmål. Derimot har fylkestrygdekontoret redusert kravet mot A med kr 29.768 da de nå erkjenner at det opprinnelige beregningene ikke var korrekte. Dette illustrerer behovet for en rettslig behandling av kravet.

For det tilfelle at saken heves, anføres subsidiært at A må tilkjennes saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd.

A har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/ Rikstrygdeverket sin påstand om at sak 99-01256 ved Asker og Bærum herredsrett heves, tas ikke til følge.

2. Subsidiært: A tilkjennes kr 99.000,- i saksomkostninger med tillegg av 12% årlig rente fra forfall og til betaling skjer.

3. I begge tilfeller: A tilkjennes kr 10.000 i saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% årlig rente fra forfall og til betaling skjer.

Staten v/Rikstrygdeverket har i kjæremålstilsvar i hovedsak gjort gjeldende:

Det er ikke dekning i rettskildene for at tvistemålsloven §67 fjerde ledd skal tolkes slik at den utelukker oppgjør ved motregning. Motregning er en vanlig og velkjent oppgjørsmåte. Dersom en slik reservasjon var meningen fra lovgivers side, måtte det ha kommet klart frem i ordlyden.

Det er ikke uenighet om at kravet er oppgjort. Det er ikke lenger noe krav som kan eller skal frafalles av staten. Kjærende parts henvisning til §67 første ledd er da uten mening. At staten i stevningen la ned påstand som var delt i en fastsettingsdel og en fullbyrdingsdel, endrer ikke på at kravet er oppfylt. I forhold til §67 er det misvisende når den kjærende part viser til at han har krav på rettslig behandling av kravet. Han kan når som helst gå til motsøksmål. Det er ikke gjort.

Med hensyn til saksomkostningene har herredsretten med rette benyttet tvistemålsloven §175 annet ledd. Det er en forutsetning for heving etter krav fra saksøkeren er at kravet er oppfylt. Forpliktelsen er falt bort, og §175 annet ledd kommer til anvendelse. Det er ikke grunnlag for å hevde at annet ledd er subsidiær i forhold til §175 første ledd.

Staten v/Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

1. Ordskurden frå heradsretten vert stadfesta.

2. Staten v/Rikstrygdeverket vert tilkjent kr 3.000,- i sakskostnader for lagmannsretten med tillegg av 12% forseinkingsrente frå forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Innledningsvis bemerkes at søksmålet fra staten fremstår som et rent fullbyrdelsessøksmål. Kjærende part har anført at statens påstand består både av en fastsettelsesdel og en fullbyrdelsesdel, og også kjæremotparten har uttalt seg i samme retning. I lys av statens påstand i stevningen, som er sitert innledningsvis, kan ikke lagmannsretten se at det er grunnlag for dette.

Lagmannsretten finner at det var korrekt å heve saken og at det må gjelde uavhengig av statens begjæring og uavhengig av om staten oppgir sitt krav.

Når saksøkeren har fått dekket det som er krevet i påstanden, er betingelsen om rettslig interesse, som må innfortolkes i tvistemålsloven §53, falt bort. Fullbyrdelsessøksmålet er således blitt «gjenstandsløst», men saken skal heves, ikke avvises, jf. Schei: Tvistemålsloven s. 294.

Lagmannsretten kan ikke se at saksøktes rettslige interesse i å få avklart det underliggende forhold, kan medføre at saken ikke skal heves. En slik interesse kunne vært varetatt gjennom motsøksmål, som etter tvistemålsloven §57 annet ledd ville blitt fremmet til doms uavhengig av om hovedsøksmålet falt bort. Det må følge motsetningsvis av denne bestemmelse at når motsøksmål ikke er reist, må saken heves. På den annen side står adgangen til særskilt søksmål åpen for saksøkte.

Spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten må avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §175. Første ledd bestemmer at dersom en sak avvises eller ellers ender uten dom, skal saksøkeren erstatte saksøktes saksomkostninger med mindre utfallet skyldes forhold som ikke kan legges saksøker til last eller rettsspørsmålet var tvilsomt. Etter annet ledd kan saksøkte pålegges å erstatte saksøkerens saksomkostninger hvis saken heves fordi forpliktelsen er falt bort ved etterfølgende omstendigheter. Annet ledd omfatter spesielle tilfelle som også faller inn under den videre bestemmelse i første ledd. Dersom annet ledd ikke er anvendelig, må omkostningsspørsmålet avgjøres etter første ledd.

Herredsretten fant ikke grunnlag for å tilkjenne staten omkostninger etter annet ledd, og avgjørelsen er ikke påkjært av staten. Herredsretten har ikke drøftet nærmere saksøktes krav om omkostninger i medhold av §175 første ledd. Dette er en saksbehandlingsfeil, men lagmannsretten kan prøve spørsmålet fullt ut.

Lagmannsretten forstår §175 første ledd slik at den er obligatorisk, også i den forstand at dersom noen av unntakene i bestemmelsen anses å foreligge, er det ikke adgang til å ilegge saksøkeren ansvar for saksøktes omkostninger. Hvorvidt unntak foreligger, beror på så vel bevisbedømmelse som skjønnsmessige vurderinger.

De «omstændigheter» som det i denne saken er spørsmål om kan legges staten til last, er både at det ble reist sak og at denne senere ble hevet etter statens begjæring. Det siste er det ganske klart ikke kan legges staten til last, hvis heving ikke hadde vært begjært, ville herredsretten måtte ha hevet saken av eget tiltak.

Spørsmålet om det kan legges staten til last at sak ble reist, henger nært sammen med det materielle spørsmål i søksmålet. Lagmannsretten vil likevel peke på at unntaksregelen i §175 første ledd har vært anvendt også i tilfelle der det har vist seg at den anførte forpliktelse ikke har bestått, men der saksøkeren har hatt rimelig grunn til å gå til sak, se for eksempel [[Rt-1989-203]]. Lagmannsretten må vurdere om unntaksregelen kommer til anvendelse ut fra det materiale som foreligger etter saksforberedelsen og er kommet til at det ikke er sannsynliggjort at søksmålet ikke ville ført frem. Det kan derfor ikke legges staten til last at søksmål ble reist. At Rikstrygdeverket har redusert sitt tilbakebetalingskrav, er uten betydning for dette spørsmål.

Etter dette er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten, og dennes kjennelse må stadfestes.

Staten v/Rikstrygdeverket har krevet kr 3.000 i saksomkostninger for lagmannsretten. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Rikstrygdeverket 3.000 -tretusen- kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-3445 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering