Import: XML-importering

2018-10-22T04:23:57Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-10-23
|Publisert=
LB-2000-00423
|Sammendrag=

|Stikkord=
Avgangsvederlag i agenturforhold
|Saksgang=
Oslo byrett Nr 97-5489 A/63 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00423 A/02. Anket til Høyesterett; ankende part gis medhold, se HR-2000-01503.
|Parter=
Ankende part: Gunnar Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg). Motpart: Hunter Textile AS (Prosessfullmektig: Advokat Carl A Christiansen).
|Forfatter=
Lagdommer Kjersti Graver, formann. Konstituert lagdommer Astrid Gjeldsvik. Byrettsdommer Thor Linde
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1992-06-19-56/§28 Agenturloven (1992) §28], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 Tvistemålsloven (1915) §180], [https://lovdata.no/lov/1916-06-30-1/ Kommisjonsloven (1916)], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§3 Forsinkelsesrenteloven (1976) §3], [https://lovdata.no/lov/1992-06-19-56/§30 §30]
}}

Saken gjelder avgangsvederlag i agenturforhold.

Hunter Textile AS, heretter benevnt Hunter, ble stiftet i 1987, med Arild Ruud og nåværende styreformann, Terje Rasmussen, som aksjonærer. Hunter er et engrosfirma som kjøper klær, hovedsakelig herreklær, i egen regning for salg på det norske marked. I 1988 kjøpte Hunter de registrerte varemerkene Kløver, A-Team og Charlie. Kløver hadde vært registrert varemerke fra 1927 og var vel innarbeidet på det norske marked. Det ble deretter gjort avtale med fire agenter, som skulle ha salg av Hunters produkter i hver sin landsdel.

Gunnar Olsen ble tilsatt i agenturet for de fire nordligste fylkene. Han hadde betjent denne landsdel tidligere, blant annet som selger i firmaet Røvde fra 1957. Fra 1977 hadde han agenturet for Ajak frem til 1988, da firmaet kom i økonomiske vanskeligheter og han ble oppsagt. Han hadde fortsatt et annet agentur, for Skogstad Fabrikker. Olsens arbeid for Hunter omfattet mange av de samme forretningene som han hadde hatt kontakt med tidligere. Hunter og Olsen inngikk avtale høsten 1988. Her heter det blant annet:

G. Olsen har ansvar for salg av Hunter Textile AS sin kolleksjon i følgende distrikt: Nord- Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark.

G. Olsen dekker alle sine utgifter i forbindelse med salget, dette gjelder salg på messer, kjedeutpakninger og direkte salg hos kunder.

Hunter Textile AS utbetaler en provisjon av netto fakturert salg på 7% av 0. - 16.000.000.- og provisjon utbetales den siste i hver mnd. dersom ikke annet er avtalt.

G. Olsen kan av Hunter Textile AS pålegges annet salgsfremmende arbeide, når G. Olsen ikke er opptatt med salg, med mindre annet er avtalt.

G. Olsen har anledning til å selge andre artikler som er godkjent av Hunter Textile AS.

Hunter inngikk høsten 1988 leverandøravtale med kjedene Innkjøpsringen og Dobloug Tekstilgruppen «for Deg og Dine». Med virkning fra 1993 ble det inngått leverandøravtale med AS Herrcon.

Det ble inngått en samarbeidsavtale mellom NKL-Teko og Hunter den 25 januar 1989. Det ble her nedfelt at den gjaldt hele Hunters kolleksjon, med spesiell vekt på varemerket Kløver. Hunter kunne ha direkte salg til de kooperative butikker og skulle oppta sine ordre direkte hos butikkene. Det ble avtalt rabatt og fakturering sentralt.

Olsen sluttet ved utløpet av august 1996, etter eget ønske på grunn av alder og helse. Han ble tilstått et avgangsvederlag med kr 112.000. Omsetningen til kjedeforretningene var holdt utenfor i beregningsgrunnlaget.

Utviklingen i omsetningen i Olsens distrikt gjennom hans agentperiode fremgår av følgende oversikt, basert på tilgjengelige tall:

- I 1988 var Olsens provisjon stor kr 8.110, av en omsetning på kr 81.000.

- I 1989 var provisjonen på kr 135.887, av omsetning på kr 1.655.528.

- I 1991 var provisjonen på kr 235.252.

- I 1992 var provisjonen på kr 255.294.

- I 1993 var provisjonen på kr 254.946.

- I 1994 var provisjonen på kr 295.002. Omsetningen var samlet kr 4.2 millioner,

med 48,3 % på NKL-kjeden, 22,2 % på Herrcon og 21,7 % på ikke-kjedetilknyttede butikker.

- I 1995 var Olsens provisjon på kr 282.886. Samlet omsetning var kr 4 millioner,

med 62,6 % på NKL-kjeden, 14,9 % på Herrcon og 17,2 % på ikke-kjedetilknyttede butikker.

- For perioden 1.1 - 31.8.1996 var Olsens provisjon kr 236.203, og samlet omsetning kr 2.8 millioner, med 63,9 % på NKL-kjeden, 19,7 % på Herrcon og 13,8 % på ikke-kjedetilknyttede butikker.

I de siste fem år Olsen var agent for Hunter utgjorde årlig gjennomsnittlig provisjon kr 280.550. Med fradrag av kjedetilknyttede kunder, utgjorde provisjonen for kunder som Hunter mente at Olsen hadde skaffet, kr 56.000 pr år.

I tekstilbransjen skjer opptak av varebestillinger for en stor del på messer, som arrangeres av kjedene to ganger i året. Her har Hunter deltatt. På messene foregår det vesentlige av innsalget, med forhåndsbestilling av henholdsvis vår- og høstkolleksjon. Innsalget og etterbestillinger står for omtrent hver sin halvpart av Hunters omsetning, på i alt ca kr 40 millioner. På messene er agentene tilstede som salgsrepresentanter for Hunter, uten begrensninger til kunder i sitt distrikt. Av de bestillinger Hunter får i alt, går ca 80 % inn sentralt, mens agentene gjennom sin oppsøkende virksomhet står for ca 20 %.

Den største kjedekontakten, NKL har et basissortiment, som bestemmes sentralt av et eget vareråd, og som tilbys detaljistene. I tillegg kommer andre varer, et såkalt kantsortiment, som i stor grad selges av leverandøren direkte til den enkelte forretning. Det lages salgsbrosjyrer i forretningenes navn. Varerådet bestemmer også kampanjevarer.

Olsen aksepterte ikke at salg til kjedeforretninger skulle holdes utenom beregningsgrunnlaget for avgangsvederlaget. Hunter avslo kravet på ytterligere avgangsvederlag. Olsen reiste ved stevning av 2 juli 1997 søksmål for Oslo byrett med krav om avgangsvederlag oppad begrenset til kr 280.000, med fradrag for de kr 112.000 som er betalt. Oslo byrett avsa den 23 november 1999 dom med slik domsslutning:

1. Hunter Textile AS frifinnes.

2. Gunnar Olsen dømmes til å betale saksomkostninger til Hunter Textile AS med kr 38.000 - kroner trettiåttetusen - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Gunnar Olsen har rettidig påanken dommen. Hunter Textile AS har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 26 og 27 september 2000. Olsen møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For Hunter Textile AS møtte sammen med prosessfullmektigen, styreformann Terje Rasmussen, som avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett pr telefon. To av vitnene var nye for lagmannsretten. Telefonavhør av et fjerde vitne måtte innstilles på grunn av manglende kontakt med mobiltelefon. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Gunnar Olsen, har i hovedsak gjort gjeldende:

Olsens krav på avgangsvederlag følger av agenturloven §28. Partene er enige om at han kommer under unntakene i §30, ettersom han sa opp på grunn av alder og sykdom. Han er utbetalt kr 112.000, men har krav på et ytterligere beløp. Han skal ha differansen mellom de kr 112.000 og ett års gjennomsnitt av de siste fem år, som utgjør kr 280.000.

Agenturloven utgjør implementering av et EU-direktiv om handelsagenter, som i stor grad er basert på tysk rett. Nasjonale domstoler er forpliktet til å tolke lovbestemmelsene i lys av direktivets ordlyd og formål. Vi står overfor et ordinært og tradisjonelt agentforhold, som ligger i kjernen for agenturloven. Den begrensede rettspraksis som foreligger, herunder de to Høyesterettsdommene av 7 april 1999, gir ikke grunnlag for å trekke for vidtgående konklusjoner.

Det er ikke bestridt at Olsen fyller vilkårene i agenturloven §28 nr 1, at han har tilført Hunter nye kunder. Enigheten gjelder de frittstående forretninger. Tvisten gjelder de kjedetilknyttede kundene, som Hunter hadde inngått avtaler med. Dette var imidlertid rabatt- og faktureringsavtaler, der intet var avtalt om hvilke kvanta som skulle leveres. Det var de betalingsbetingelser som agentene kunne tilby, som her ble satt i system. Kundekretsen måtte like fullt bearbeides gjennom oppsøkende salg og agentens aktivitet på messene. Kjedeavtalen var kun en døråpner, mens det var på gulvet at slaget stod. Det hører med i dette bildet at Hunters produkter var ordinære, uten særpreg. De måtte selges aktivt.

Det skal lite til før kunden anses tilveiebragt av agenten etter agenturloven §28. Det er tilstrekkelig at agenten har medvirket til at kundeforholdet er etablert. Det vil være et samvirke av flere forhold når en kunde bestemmer seg for en bestilling. Agentens innsats vil være et moment. Av vitneforklaringer fremkom at Olsen hadde tillit og var viktig for kontakten med kundene.

Om retten kommer til at kjedekundene ikke var tilført av Olsen, så har han i alle fall ført til merkbart økt omsetning gjennom bestående kundekrets. Om kjedekundene anses tilført gjennom kjedeavtalene med Hunter, måtte omsetningen like fullt komme gjennom ordrebestillinger, som det måtte arbeides med for å få. Det var agenten som her medvirket til økningen i omsetningen. Olsen betjente og bearbeidet sitt område uavhengig av kjedeavtalene. Tekstilmesser har lang tradisjon i Norge, som tekstilagentenes oppsøkende virksomhet har.

Det var en merkbar omsetningsøkning i Olsens distrikt. I hans tid steg omsetningen fra kr 81.000 i 1988 til kr 4 millioner i 1995. Byretten har tatt feil da den kom til at Olsens inntekt ikke har variert i betydelig grad. Den har gått opp fra kr 8.100 i 1988 og kr 135.887 i 1989 til kr 282.866 i 1995. Salget til kjedekundene har gått betydelig opp, mens det til de frittstående kundene har gått ned.

Hunter er tilført vesentlige fordeler gjennom Olsens innsats, jf kravet i agenturloven §28. Det avgjørende er at hovedmannen kan utnytte det potensiale som ligger i det etablerte kundeforholdet, at han har mulighet til å bringe det videre. Det er uten betydning om det faktisk gjøres. Det fremgår av juridisk litteratur og kommentarer knyttet til EU-direktivet at det ikke skal mye til før vesentlig fordel anses å foreligge. Hunter har her fått en permanent omsetningsfordel. Olsen har stått for bearbeidelse, for etablering og for sementering av kundeforholdene. Særlig hvor produktene som her er ordinære basisplagg har agentens innsats stor betydning.

Etter agenturloven §28 nr 2 skal det også foretas en rimelighetsvurdering. Av Ot.prp.nr.49 (1991-1992) til agenturloven, side 68 spalte 2, fremgår at det i normaltilfellene vil være rimelig at agenten får avgangsvederlag. Om hovedmannen vil få vesentlige fordeler, vil det anses rimelig med avgangsvederlag.

Avgangsvederlagets størrelse skal beregnes ut fra antall nye kunder eller kunder som er beholdt, ut fra hva kundene representerte i omsetning og provisjon de siste 12 måneder, ut fra hvor lenge agenten kunne regne med å beholde kundene, ut fra hvilken provisjon agenten ville ha hatt, ut fra rimelighet, og ut fra den begrensning at det ikke skal overstige ett års vederlag, beregnet ut fra det gjennomsnittlige vederlag for de siste fem år.

Det er ikke riktig å holde kjedeavtalene utenfor beregningsgrunnlaget. Eventuell regulering i denne henseende må foretas gjennom en rimelighetsvurdering i ettertid, jf [[Rt-1999-569]], den såkalte Spets-dommen. Det er ikke grunnlag for å anse Olsens arbeid forenklet gjennom kjedeavtalene eller de sentralt utarbeidede markedsføringsbrosjyrene. Det sentrale er like fullt at detaljistene må påvirkes gjennom agenten.

Levetiden for kundeforhold er i tysk rett gjennomsnittlig sjablongmessig satt til tre år. Det samme er lagt til grunn i Norge. Med en provisjon som for de siste 12 kalendermåneder var på kr 292.231, beregnet over tre år, blir agentens tap her kr 876.000. Det opereres videre med en faktor for hvor mange kunder som erfaringsmessig forsvinner hvert år, et migrasjonstall, som i Spetsdommen er satt til 20 %. Det må bli en skjønnsmessig vurdering. Uansett er man i denne sak over taket.

Denne sak skiller seg fra Oslo byretts dom av 8 juli 1996 mellom Hunter og en av de andre agentene, Asbjørn Eliassen. Når halvparten av kundene ble trukket ut der, var det fordi Eliassen i følge eget utsagn hadde lite å gjøre med kjedekundene. Uansett vil en slik betraktningsmåte her ikke slå ut i resultatet, ettersom halvparten av de kr 876.000 som er utgangspunktet, vil ligge langt over taket på kr 280.000. Selv om man skulle bruke en kapitaliseringsfaktor, vil man ligge over dette taket.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Hunter Textile AS v/styrets formann dømmes til innen 14- fjorten - dager å betale avgangsvederlag etter rettens skjønn begrenset oppad til

kr 280.000,- med fradrag for kr 112.000,- som er betalt, i tillegg kommer 12 % rente fra 29. november 1996 til betaling skjer.

2. Hunter Textile AS v/styrets formann dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte Gunnar Olsen v/advokat Svein Thalberg, Selgerforbundet, sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

Ankemotparten, Hunter Textile AS, har i hovedsak gjort gjeldende:

Det er enighet om at agenturloven §28 får anvendelse. Uenigheten gjelder hvilket resultat det skal føre til. Når agenten skal ha vederlag for økt omsetning, er det ut fra prinsippet om at den som sår, skal høste. Den tradisjonelle agentvirksomheten består i mye markedsbearbeidelse, med hardt arbeid og krav til kvalifisert innsats. Avgangsvederlaget er vederlag for de verdier som agenten gjennom sin innsats overfører til hovedmannen. Den norske lovregel er basert på en vederlagsmodell og ikke en erstatningsmodell.

Olsen har fått utbetalt avgangsvederlag for de ikke-kjedetilknyttede kundene, for to år, i samsvar med Oslo byretts dom av 8 juli 1996 i Eliassen-saken. Disse kundene utgjorde i 1996 14 % av omsetningen, mens kjedene NKL og Herrcon til sammen stod for 84 %. Andelen av frittstående forretninger går nedover.

Det sentrale spørsmål i relasjon til §28, er om kundene er brakt til veie av agenten og slik at hovedmannen vil ha glede av det, eller om økningen skyldes hovedmannens innsats eller andre omstendigheter. Det er ikke nok å konstatere at kundene har kommet til i agentens tid. Det må påvises årsakssammenheng mellom agentens innsats og kundeforholdet. Kjernespørsmålet er hvilken påvirkning agenten må ha hatt. Det reises ikke tvil om at Olsen har gjort en god jobb. Han deltok på messer, reiste rundt og har nok påvirket salget. Men det var en innsats som hadde virkning der og da. Den har ikke bidratt til at Hunter fortsatt ville få vesentlige fordeler.

Olsen hadde ingen befatning med Hunters inngåelse av kjedeavtalene, som gjelder for hele landet. Bakgrunnen for avtalen med NKL var at de ønsket seg merkevaren Kløver. Avtalen ga Olsen inngang til NKL-forretningene i hans distrikt. Vareutvalget var imidlertid i stor grad bestemt sentralt og styrt gjennom varekataloger herfra. Over halvparten av salget fant sted på messene. Utover i Olsens agenttid stod kjedene for stadig mer av omsetningen og de ikke-kjedetilknyttede forretningene for mindre. Kjedene krever en tettere kontakt med hovedmannen sentralt.

Denne sak skiller seg fra Spets-dommen, der det ikke var tvil om at agenten Spets hadde vært instrumentell ved tilføring av kunder.

Hunter har brukt samme prinsipper for beregningen overfor Olsen som de som følger av Oslo byretts dom i Eliassen-saken, som er rettskraftig. Disse anvisninger har Hunter lagt seg på overfor agentene.

Vedrørende levetiden som skal settes for kundeforhold, kan ikke disse fordeler anslås til mer enn to år. Når det i andre sammenhenger er brukt tre år, må det tas hensyn til hvilket varesortiment det gjelder. Klesprodukter har kort levetid, og de må innarbeides to ganger i året. Migrasjonen kan settes til 20 % som i Spets-dommen. Det må videre korrigeres for at pengene utbetales nå og ikke om to år. Høyesterett har i Spets-dommen benyttet en diskonteringsrente på 8 %, noe som er greit ved denne type beregninger.

Det vises til Spets-dommen også hva angår den rimelighetsbetraktning Høyesterett foretok der, og som førte til at vederlaget ble kuttet med 50 %. Det ble her lagt vekt på samarbeidsavtalen med kjeden og på den intensiverte markedsføring av produktene knyttet til kjeden, som var å anse som resultat av hovedmannens innsats.

Vedrørende utmålingen av avgangsvederlaget har Hunter betalt Olsen kr 112.000, ut fra beregnet provisjon for ikke-kjedetilknyttede kunder med kr 56.000 over to år. Det er ikke tatt inn beregning for kundefrafall eller neddiskontering.

Så sant de kjede-tilknyttede kundene skal inn i beregningsgrunnlaget, er utgangspunktet taket på kr 280.550. Om man ut fra Spets-dommen foretar en rimelighetsvurdering der det tas hensyn til hovedmannens innsats knyttet til kjedekundene, og setter deres andel av omsetningen, forsiktig, til 75 %, så blir ikke resultatet langt unna de kr 112.000 som er utbetalt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Gunnar Olsen dømmes til innen 14 dager å erstatte Hunter Textile AS sakens omkostninger for lagmannsrett i tillegg av 12 % rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Agenturloven av 1992 kom i hovedsak som en tilpasning til EF-retten. EFs rådsdirektiv av 18 desember 1986 om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter ble her innarbeidet i norsk rett. I Ot.prp.nr.49 (1991-1992) til agenturloven fremheves på side 10 at «Den antakelig mest betydningsfulle endringen i forhold til gjeldende rett som foreslås i utkastet her, er innføringen av et avgangsvederlag som både en handelsagent og en handelsreisende kan få krav på når agenturavtalen/arbeidsavtalen opphører». Tilsvarende lovgivning er innført i de andre nordiske land. I kommisjonsloven fra 1916, som var resultat av lovsamarbeid med Danmark og Sverige, fantes ikke regler om avgangsvederlag eller andre former for goodwill-kompensasjon til agenten ved agentforholdets opphør. Det var regler om etterprovisjon, som også finnes i den nye lov, i §11.

Det fremheves i Ot.prp.nr.49 på side 10 at «Retten til avgangsvederlag er i utgangspunktet begrunnet i at agenten har skapt verdier for hovedmannen, som denne kan utnytte i fremtiden». I innstillingen fra arbeidsgruppen som fremla lovutkastet, vedlegg 1 til Ot.prp.nr.49, side 39, heter det

«Begrunnelsen for retten til avgangsvederlag, er at agenten tilfører hovedmannen en økonomisk verdi ved at hovedmannen kan fortsette forretningsforbindelsene med kundene agenten har skaffet. Regelen gjenspeiler den faktiske situasjon i et agenturforhold - det at det er en tidsforskyvning mellom det arbeidet agenten nedlegger og de økonomiske godene som vinnes i ettertid».

Avgangsvederlaget sikrer agenten godtgjørelse for det arbeid han har nedlagt med å innarbeide hovedmannens varer i markedet, om han blir sagt opp eller selv sier opp på grunn av alder, sykdom eller lignende og dermed ikke får ta del i resultatet av sin innsats gjennom fremtidig provisjon.

Avgangsvederlag er kompensasjon for goodwill som hovedmannen er tilført gjennom agentens innsats. Det er en totalvurdering som her skal skje, basert på tre vurderingstemaer som er nedfelt i agenturloven §28. For det første må agenten ha tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart ha økt omsetningen med den bestående kundekrets. Alle kunder som kommer til i agentens periode,må i utgangspunktet anses tilført av agenten, jf Arbeidsgruppen, vedlegg 1 til Ot.prp.nr.49, side 67 og Karnov, bind 3, 1996, side 2771, note 114. Dog er det i EF-kommisjonens beretning om anvendelsen av direktivet, av 23 juli 1996, som inngår i rettskildene, uttalt at

«Handelsagenten skal imidlertid have spillet en aktiv rolle, hvorfor det ikke altid automatisk vil være tilstrækkeligt, at den nye kunde geografisk er etablert i det område, som er omfattet av eneforhandlingsaftalen».

Vedrørende bestående kundekrets, er det i seg selv intet hinder for retten til avgangsvederlag om hovedmannen før agentens tiltredelse hadde en kundekrets skapt av hovedmannen eller av en annen agent. Det sentrale er at om hovedmannens salg er øket gjennom agentens innsats, så kan agenten være berettiget til slikt vederlag. Forutsetningen er at omsetningen er øket «merkbart». I den svenske lov er benyttet ordet «vesentlig». Herbert Söderlund har i kommentarutgaven til den svenske lov, Agenträtt, 1994, i kommentaren til §28, gitt uttrykk for at det må bli opp til rettspraksis å fastslå om de ulike uttrykk som på dette punkt er valgt i de nordiske lands lover, vil få forskjellig innhold. I de norske lovforarbeidene er det imidlertid lagt til grunn at det i Norge stilles mindre krav til graden av økning enn i land som benytter begrepet «vesentlig».

For at agenten skal få avgangsvederlag må for det andre hovedmannen fortsatt få vesentlige fordeler. Arbeidsgruppen uttaler, på side 67 i vedlegg 1 til Ot.prp.nr.49, at

«Her må man legge til grunn en presumsjon for at de nye kundene vil fortsette forbindelsene med hovedmannen eller at den økede omsetningen med de gamle kundene vil fortsette. Det må avgjøres ved et konkret skjønn hvordan situasjonen vil utvikle seg. «Vesentlige fordeler» ligger allerede i den permanente omsetningsmulighet når de nye kunder vil fortsette sine forbindelser og den økte omsetning vil bestå.»

Det skal for det tredje vurderes om avgangsvederlag er rimelig på bakgrunn av samtlige omstendigheter, §28 nr 2.

Det er erkjent at Olsen har krav på avgangsvederlag etter §28 for de ikke-kjedetilknyttede forretningene, og han er utbetalt kr 112.000 for det. Denne sak gjelder om agentens innsats utløser krav på avgangsvederlag for omsetningen til de kjedetilknyttede forretningene i sitt distrikt. Når det gjelder disse forretningene, er partene uenige om hvilken rolle Olsen har spilt i forhold til dem, og om hva som skal til av innsats fra agentens side for at den utløser krav på avgangsvederlag.

Foreliggende rettspraksis er sparsom og ikke direkte anvendelig på denne sak. Men kjedetilknytning ble tillagt vekt i Spets-dommen, [[Rt-1999-569]], som gjaldt utmålingen av avgangsvederlagets størrelse. Her var det ikke tvil om at Spets hadde tilført selskapet verdier. Det er således uttalt at han «tilførte selskapet betydelige verdier ved nye kunder og omsetningsøkning hos den gamle kundekretsen». Men det ble også lagt vekt på innsats fra hovedmannens side gjennom kjedeavtale og markedsføringsutgifter, og avgangsvederlaget ble halvert, etter agenturloven §28 første ledd nr 2. I en dom fra Oslo byrett av 8 juli 1996, som var mellom Hunter Textile AS og en annen agent, Asbjørn Eliassen, var partene enige om at Eliassen hadde rett til avgangsvederlag, men de var uenige om vederlagets størrelse. Ca halvparten av kundene var tilknyttet større kjeder, og Eliassen hadde i følge egne opplysninger lite å gjøre med dem. De ble ikke ansett tilført av Eliassen og ble trukket fra ved beregningen av avgangsvederlaget.

Kjedeavtalene ble inngått mellom Hunter sentralt og den enkelte kjede. Olsen hadde intet med disse avtaleinngåelsene å gjøre. Avtalene la rammene for salgsvirksomheten, men det ble ikke her regulert hvilke produkter som skulle selges eller hvilket omfang salget skulle ha. Avtalen med NKL inneholdt rabatt- og faktureringsbestemmelser. Det var her nedfelt at ordre som agenten tok opp i forretningene skulle faktureres direkte på NKLs Teko-avdeling, hvoretter NKL viderefakturerte på hver butikk.

Andelen kjedetilknyttede forretninger i distriktet økte utover i Olsens agentperiode. En betydelig del av omsetningen gikk etter hvert over på kjedene. De ikke-kjedetilknyttedes andel av omsetningen ble sterkt redusert. Noen av disse forretningene gikk etter hvert inn i kjedene. Den oversikt som er fremlagt gjelder årene 1994, 1995 og 1996 ut august måned, der kjedene stod for henholdsvis ca 70 %, 77 % og 84 % av omsetningen i Olsens distrikt. NKL stod for henholdsvis 48 %, 63 % og 64 % av denne omsetningen. Av oversikten inntatt foran på side 3, fremgår at Olsens provisjon og omsetning i sitt område, fra solid økning 1988/1989 - 1990/1991, har hatt blitt noe, men ikke betydelig, større fra 1991 frem til han sluttet i 1996. Av Hunters totale omsetning utgjør Olsens salgsområde 12-13 %.

Salget foregikk dels på messer, dels gjennom agentene, dels ved bestillinger direkte fra detaljistene. Kjedene har messer to ganger i året. Her opptrådte Olsen som selger for Hunter, sammen med ledelsen i Hunter og de andre agentene. Hans virksomhet på messene var ikke knyttet spesielt til eget geografisk område. Salget ble dog ført på agentens distrikt og inngikk i provisjonsgrunnlaget. Olsen deltok på de fleste messene til NKL, som i hans distrikt var den klart største av kjedene, og en betydelig aktør i markedet der. Produktsortimentet i de NKL-tilknyttede forretningene ble for basisutvalgets del bestemt av et sentralt vareråd. Markedsføringen ble også i vesentlig grad lagt opp fra sentralt hold. Det innebar dog ikke at det ikke var rom for noen selvstendig salgsvirksomhet for agentene. De tok opp bestillinger i forretningene, både på basisvarer og på andre produkter, videre foregikk etterbestillinger. Det såkalte kantsortimentet gir, etter det lagmannsretten forstår, også et potensiale for salgsvirksomhet direkte fra agenten. Den sentraliserte faktureringsordningen etter kjedeavtalene la også grunnlag for salg fra agentene. Kjedetilknytningen kan således ikke sies å utelukke at agentens opptreden og handlemåte vil kunne bidra til verdiskapning for hovedmannen.

For den konkrete vurdering av om Olsen har tilført Hunter nye kunder, er utgangspunktet i følge lovforarbeidene at de anses tilført av agenten. Lagmannsretten legger dog til grunn at agenten må ha spilt en aktiv rolle, jf EF-kommisjonens beretning. Hans innsats skal ha bidratt til at hovedmannen er tilført en verdi denne ikke ville ha fått uten agentens opptreden. Det må ha foreligget en viss ekstra innsats på agentens side.

Olsen var den første agent for det nyetablerte Hunter i distriktet. Hunter er med nødvendighet tilført nye kunder i Olsens tid som agent. Spørsmålet er om det var Olsen som skaffet dem, om han har spilt en aktiv rolle i denne sammenheng. Om det således er sentralt styrte salgsopplegg, kjedevilkår og -tilbud som i det alt vesentlige har ført til at Hunter har fått kunder, er de ikke å anse som tilført av Olsen.

Av de kunder som Hunter ble tilført i Olsens tid som agent, inngikk flere samvirkelag som tidligere var betjent av Olsen. Han hadde arbeidet i distriktet i 20 år. Disse forretningene ble så ble omfattet av avtalen mellom Hunter og NKL i 1988. Som medlemmer av NKL fikk de tilbud om kjøp av Hunters produkter gjennom markedsføringsmateriale. Varene til Hunter ble ansett å være lett salgbare, med modeller som ikke fulgte alle motens svingninger og med gunstige priser. Rammene var således lagt gjennom kjedeopplegget og de salgstiltak som ble styrt herfra. Men ut fra det som kom frem i retten må Olsen innsats anses å ha hatt medvirkende betydning. Hans tidligere kontakt med flere av de kjedetilknyttede forretningene har bidratt til å gi Hunter en positiv introduksjon hos dem. Det må anses å ha hatt betydning når det nye firma og de nye produkter skulle lanseres lokalt. Lagmannsretten er under tvil kommet til at Olsen gjennom sin innsats må anses å ha tilført Hunter nye kunder. Det legges til grunn at det etter agenturloven §28 ikke stilles store krav til aktivitet fra agentens side før dette vilkår er oppfylt.

Lagmannsretten drøfter også om Olsen «merkbart har økt omsetningen med den bestående kundekrets», jf agenturloven §28 første ledd nr 1. I Høyesteretts dom i [[Rt-1999-574]], Denina AS mot Rishaug, ble det lagt til grunn at endringen i omsetningsvolum som utgangspunkt skal vurderes ut fra den samlede kundekrets, og ikke slik at det bare tas hensyn til kunder med økt omsetning. De fremlagte oversikter viser at de kjedetilknyttede forretningenes andel av omsetningen økte betydelig utover i Olsens agenttid. Men av provisjonsberegningene fremgår det også at det ikke var noen betydelig økning i totalomsetningen fra 1991 og ut hans periode. Denne omsetningsøkningen kan etter lagmannsrettens syn ikke være tilstrekkelig til å anses som «merkbar» i lovens forstand. Omsetningstallene fra tiden før 1991, der 1990 mangler, tillegges ikke vekt i denne sammenheng. De gjelder den første tiden, der det ble bygget opp en kundekrets for Hunter. Når totalomsetningen ikke har økt i særlig grad, er det blitt forklart med at kjedene har overtatt en stadig større andel av omsetningen. En slik utvikling er ikke spesiell for Olsens distrikt, men er et fenomen på landsbasis og i mange bransjer. Når ikke totalomsetningen har gått opp, indikerer det at Olsens aktiviteter er blitt flyttet over på kjedekundene. Olsens innsats må her vurderes mot de aktiviteter som utsprang av kjedeavtalene, med faktureringsordningen og sentralt styrte markedsføringstiltak, med varekataloger der Hunters produkter inngikk, og spesielle annonsekampanjer. At Hunter hadde fått tilgang til bruk av det innarbeidede varemerket Kløver inngikk også i markedsføringen. Som når det gjaldt å få nye kunder, har nok Olsen medvirket positivt til å bygge opp under kundeforholdets fortsatte eksistens. Hans innsats må dog anses å ha hatt langt mindre betydning for kjedeomsetningen av Hunters produkter enn de sentralt styrte aktiviteter. Kravet i §28 om merkbar økt omsetning anses etter dette ikke oppfylt.

Det tredje vurderingstema etter §28 første ledd nr 1 er om hovedmannen fortsatt vil få vesentlige fordeler. Spørsmålet er om hovedmannen har fått utsikt til en mer langvarig forretningsforbindelse med kunder som er skaffet av agenten. Hunters fordeler av Olsens innsats var knyttet til at det var etablert kundeforhold, som Hunter kunne forvente å beholde. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det var Olsens innsats som kan tilskrives den fortsatte forretningsforbindelse mellom Hunter og kjedeforretningene. Olsen er av retten tillagt en medvirkende betydning ved etableringen av de nye kundeforholdene. Han bidro ved å skape kontakt mellom detaljist og leverandør der og da. Men for den fremtidige, mer langsiktige forbindelse mellom Hunter og kjedeforretningene må kjedeavtalen og kjedenes markedsførings- og salgsvirksomhet ses som utslagsgivende. Med dette opplegg, og i en bransje som klesbransjen, vil virkningene av agentens innsats lett være relativt kortvarige sett opp mot etterfølgende salgsaktiviteter.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Olsen, hva angår kjedekundene, ikke har tilført Hunter noen goodwill verdi som gir rett til avgangsvederlag.

Det er ikke reist innsigelser mot beregningsgrunnlaget for de ikke-kjedetilknyttede kundene, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å endre det.

Byrettens dom blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke nådd frem. I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak fra hovedregelen. Advokat Christiansen har inngitt omkostningsoppgave på kr 36.000, som alt utgjøres av salær. Det er ikke fremsatt innvendinger mot omkostningsoppgaven fra den ankende parts side, og lagmannsretten finner at den kan legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Gunnar Olsen betaler saksomkostninger til Hunter Textile AS med 36.000 - trettisekstusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd til betaling skjer.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-423 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering