Import: XML-importering

2018-10-22T04:11:47Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
2000-04-10
|Publisert=
LB-2000-00811
|Sammendrag=

|Stikkord=
Sivilprosess
|Saksgang=
Oslo byrett Nr 99-02847 A/10 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00811 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2000-00602.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Thorer Ytterbøl). Kjæremotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tron Gundersen).
|Forfatter=
Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§54 Tvistemålsloven (1915) §54], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180]
}}

Ved stevning datert 16. mars 1999 anla A sak for Oslo byrett mot Storebrand Livsforsikring ASA (senere rettet til Storebrand Skadeforsikring AS) med krav om oppgjør i henhold til gjeldsforsikringsavtale. Storebrand Skadeforsikring AS tok til gjenmæle og påstod prinsipalt saken avvist. Oslo byrett avsa 31. januar 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Sak nr. 99-02847 A/10 avvises.

2. A erstatter Storebrand Skadeforsikring AS saksomkostninger med kr 20.000 - kronertyvetusen - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 14 - fjorten - dager etter kjennelsens forkynnelse til betaling skjer.

A v/advokat Thorer Ytterbøl påkjærte byrettens kjennelse ved erklæring av 14. februar 2000. Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til gjenmæle i kjæremåls-tilsvar av 29. februar 2000.

Byretten avviste saken pga manglende rettslig interesse. Sakens nærmere bakgrunn og omstendigheter fremgår av byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den kjærende part, A, har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Byretten har tatt feil når den har funnet at den kjærende part ikke har den tilstrekkelige rettslige interesse for å få prøvd saken. Den kjærende part og B var samboere fra 1981. De anskaffet i fellesskap en bolig i Fuglevik borettslag i Fredrikstad. De var eiere av hver sin ideelle halvpart. De finansierte boligkjøpet ved lånopptak i Kreditkassen. Bs lån i Kreditkassen var sikret med pant i adkomstdokumentene til boligen som sådan, det vil også si den del som tilhørte A. B tegnet gjeldsforsikring 2. juli 1991 sammen med A, og hun oppnådde dermed reelt en betydelig sikkerhet. Forsikringen innebar at Bs gjeld til Kreditkassen ville bli innfridd dersom de omstendigheter forsikringen tok sikte på å dekke skulle inntreffe. I dette tilfellet ville banken kunne gjøre bruk av sin sikkerhet til boligen og derved ramme A .

Etter en trafikkulykke 1. juli 1992 anla B søksmål mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS for Oslo byrett. B døde før hovedforhandling ble avviklet, og han fikk følgelig ingen dom i saken, som ble hevet. Hans arvinger overtok ikke boet til privat skifte. På bakgrunn av det som ovenfor er sagt og at det ikke var mulig å fortsette søksmålet, hevder A å ha rettslig interesse i søksmålet hun har anlagt mot Storebrand Skadeforsikring AS, jf. tvistemålsloven §54. Hun har åpenbart en sterk aktuell interesse i å få tvisten avgjort. Den kjærende parts krav er av rettslig karakter. Det vises i denne forbindelse til avgjørelse i [[Rt-1991-1468]] flg.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

1. Saken fremmes

2. Storebrand Skadeforsikring ASA tilpliktes å erstatte A sakens omkostninger.

Storebrand Skadeforsikring AS har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Oslo byrett har foretatt en korrekt rettslig vurdering av tvistemålsloven §54, og byrettens kjennelse blir å stadfeste. A har intet krav mot Storebrand Skadeforsikring AS i henhold til den eksisterende gjeldsforsikring. Denne ble utløst som følge av et forsikringstilfelle på Bs side. A har heller ikke vært arving etter B eller - så vidt vites - hatt noe krav i hans dødsbo. Hun er således ikke materielt berettiget overfor Storebrand Skadeforsikring AS, verken direkte eller indirekte gjennom boet.

Ved privatrettslige forhold er det et krav ved vurderingen av prosessforutsetningene og partenes tilknytning til søksmålsgjenstanden at søksmålet som hovedregel må gjelde saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte. Dette følger av en rekke dommer, se blant annet [[Rt-1989-338]] og [[Rt-1994-524]]. Selv om A skulle ha en økonomisk interesse i å få spørsmålet saken gjelder avgjort, gir ikke dette henne tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden når hun ikke er formell rettighetshaver, se blant annet [[Rt-1990-1203]] og [[Rt-1987-590]]. Dette har byretten korrekt lagt til grunn.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts kjennelse av 31.01.00 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av 12 - tolv - % rente fra 14 - fjorten - dager etter forkynnelse til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn byretten. I denne saken gjelder det et privatrettslig forhold. A s interesse er i hvert fall av økonomisk karakter. Hun eier nå den leilighet hun bor i med en halvpart, mens den andre halvparten eies av Bs arvinger. Hun har således en avledet økonomisk interesse i denne saken, da hennes mulighet til å fortsette å bo i leiligheten må antas å være et økonomisk spørsmål. Imidlertid er ikke en økonomiske interesse nok til å statuere rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 ved et fastsettelsessøksmål. Som i denne saken, som gjelder krav på oppgjør etter gjeldsforsikringsavtale, er normalt ikke den økonomiske interessen tilstrekkelig til å gi den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden. Søksmålet gjelder rettighetene etter Bs egen gjeldsforsikring. Denne avtalen ga ikke A noen selvstendige rettigheter overfor forsikringsselskapet. Da B døde i 1996 ble gjeldsforsikringen utløst for hans del, men kun til å gjelde hans del av pantegjelden. A hadde også selv tegnet gjeldsforsikring, men denne utløses først ved hennes død eller når vilkårene ellers etter avtalen er oppfylt.

Da A ikke er formell rettighetshaver etter Bs gjeldsforsikringsavtale med Storebrand Skadeforsikring AS, mangler hun i utgangspunktet den nødvendige tilknytning til saksgjenstanden og dermed den nødvendige rettslige interesse slik lovens §54 er forstått i teori og rettspraksis. Imidlertid kan det tenkes unntak, jf. uttalelser i Schei: Tvistemålsloven I s. 276, når reelle hensyn tilsier at vedkommende likevel bør kunne få opptre som saksøker.

B og A tegnet gjeldsforsikringen sammen 4.7.91 gjennom långiveren Kredittkassen. Lånet som skulle sikres gjaldt lån knyttet til fellesbolig hvor A eide - og eier - en ideell halvdel. Lånet skulle således også sikre As interesser knyttet til boligen og sikre A i tilfelle tvangsfullbyrdelse; Bs lån var sikret med pant i adkomstdokumentene til boligen.

Etter lagmannsrettens vurdering er disse omstendigheter av en slik karakter at A har en så tungtveiende interesse i å få prøvd Storebrands økonomiske ansvar etter gjeldsforsikringen at hun har den nødvendige rettslige interesse etter tvistemålsloven §54.

Lagdommer Nygard vil for øvrig bemerke: Gjeldsforsikringen er tegnet av banken på vegne av forsikringsselskapet og det er da naturlig i forhold til kunden å identifisere de to finansinstitusjoner. Dersom A hadde valgt å vente til banken tok skritt til å realisere pantet, ville hun kunne reise innsigelse på det grunnlag at Bs renteansvar var dekket av gjeldsforsikringen. A måtte da også kunne velge å kreve fastsettelsesdom overfor banken. Spørsmålet om å endre partsforholdet - ved å trekke inn banken - og påstanden vil kunne reises ved byrettens fortsatte behandling.

Kjæremålet har ført frem og etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd skal Storebrand erstatte As saksomkostninger. Imidlertid finner lagmannsretten at spørsmålet om nødvendig rettslig interesse foreligger har vært så tvilsomt at det var grunn for Storebrand til å påstå avvisning. Etter lagmannsrettens resultat bør således partene bære sine egne omkostninger for begge retter.

Kjennelsen er enstemmig med den særuttalelse som fremgår av premissene.

Slutning:

1. Saken fremmes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-811 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering