Import: XML-importering

2018-10-22T04:27:33Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Borgarting lagmannsrett - Dom
|Dato=
2000-12-11
|Publisert=
LB-2000-00874
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Oslo byrett Nr 98-8393 A/76 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00874 A/01.
|Parter=
Ankende part: Staten v/Oslo likningskontor (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ingolf Skaflem). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Arne Holthe).
|Forfatter=
Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. formann. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig. Sorenskriver Einar Thomesen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§3-4 Ligningsloven (1980) §3-4], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§8-2 §8-2], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§174 Tvistemålsloven (1915) §174], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1952-11-21-2/§41 Skattebetalingsloven (1952) §41], [https://lovdata.no/lov/1952-11-21-2/§48 §48], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-24/§10-4 §10-4]
}}

Saken gjelder overligningsnemndas vedtak om skjønnsmessig fastsettelse av inntekt.

A drev dagligvareforretning i - - veien 26 i Oslo. Som ledd i en større undersøkelse av dagligvarebransjen i Oslo øst, foretok Oslo likningskontor bokettersyn i As virksomhet fra mars 1994 til medio januar 1995. Ettersynet resulterte i en rapport datert 16 januar 1995 for inntektsårene 1991, 1992 og 1993. I rapporten påpekte bokettersynsrevisoren (nedenfor omtalt som revisoren) en rekke mangler ved de førte regnskapsbøker og lister, herunder ble det påvist varekjøp og varesalg som ikke var bokført. På bakgrunn av disse manglene, og en vurdering av at de bokførte tall ga en svært lav bruttofortjeneste og omløpshastighet på As varelager, foreslo revisor skjønnsmessig inntektstillegg for de aktuelle år.

A fikk rapporten med brev fra Oslo likningskontor 16. februar 1995 der det også fremgikk at spørsmålet om endring av hans ligninger for inntektsårene 1991, 1992 og 1993 var aktuelt. Etter korrespondanse mellom likningskontoret og As advokat, traff ligningsnemnda den 2 juli 1996 vedtak om inntektsøkning. For 1991 ble økningen kr 333.500, for 1992 kr 311.400 og for 1993 kr 648.900. Det ble ilagt tilleggsskatt med 60 % for samtlige tre år. A påklaget vedtaket til overligningsnemnda som den 13 mars 1998 tok klagen delvis til følge ved at nettoinntektsøkningen for de aktuelle tre år ble redusert med henholdsvis kr 153.200, kr 159.300 og kr 191.800.

Den 29 september 1998 - innen søksmålsfristen etter skattebetalingsloven §48 nr 5 - innga A stevning mot Staten v/Oslo likningskontor, med krav om at ligningen for de aktuelle inntektsår ble opphevet. Staten tok til motmæle og påsto frifinnelse.

Oslo byrett avsa dom 15 september 1999 med slik domsslutning:

1. Ligningen for A for inntektsårene 1991, 1992 og 1993 oppheves.

2. Staten v/Oslo ligningskontor pålegges å erstatte A saksomkostninger med 106.405 - etthundreogsekstusenfirehundreogfem - kroner innen 2 -to- uker efter dommens forkynnelse, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente til betaling skjer.

Staten v/Oslo likningskontor har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. A har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i dagene 14. til 17. november 2000. Den ankende part møtte ved prosessfullmektigen og var for øvrig representert ved direktør Jan Egil Kristiansen. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Foruten representanten fra Oslo likningskontor, avga også ett annet vitne forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende. A har for lagmannsretten - i motsetning til for byretten - akseptert at vilkårene for å foreta skjønnsligning for inntektsårene 1991 - 1993 var tilstede. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Staten v/Oslo likningskontor, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Domstolene kan ved sin prøvelse bare bygge på det faktum som var gjort kjent på tidspunktet for overligningsnemndas behandling. De nye opplysninger fra A om at frukt- og grønnsaker ikke utgjorde mer enn 15 % av omsetningen, må retten derfor se bort fra. Subsidiært anføres at denne nye opplysningen må ha minimal beviskraft. Domstolenes prøvelsesrett overfor ligningsvedtak går ellers ikke lenger enn til å slå ned på saksbehandlingsfeil, feil i faktum og myndighetsmisbruk. I et tilfelle som det foreliggende der det er mange og til dels grove feil ved regnskapene, vil for øvrig spillerommet for ligningsmyndighetenes skjønn være videre enn normalt.

Overligningsnemnda utøvde et selvstendig og forsvarlig skjønn. Det ble som det fremgår av vedtaket kun tatt et utgangspunkt i de foreliggende bransjetall. Andre sentrale momenter i grunnlaget for skjønnet var eksempelvis vareopptellingslistene for 1993 og As egne opplysninger, herunder regnskapstallene vedrørende kjøpsandelen av frukt og grønnsaker. Videre er det bygget på de påviste uteholdte varekjøp og uoppgitte varesalg, sammenholdt med As manglende føring av leverandør- og kundereskontro. I revisors hjelpeberegninger er A favorisert blant annet ved valg av inflasjonsfaktor og svinnprosent. Overligningsnemnda har også kun lagt til grunn en antatt bruttofortjeneste på 18 %.

Det er ikke begått saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for overligningsnemndas skjønnsresultat. Det var ikke feil å nekte å utlevere rapportene fra Norsk Kjøpsmannsinstitutt AS eller de øvrige bokettersynsrapportene fra det såkalte Dagligvareprosjektet. Rapportene fra Norsk Kjøpsmannsinstituttet AS kunne A - som var representert med advokat - ha fått tak i ved henvendelse direkte dit. De øvrige bokettersynsrapporter ble ikke vektlagt av overligningsnemnda og har for øvrig ikke noen beviskraft i saken, allerede av den grunn at de aller fleste ble skjønnslignet. Subsidiært anføres at tallene i de øvrige rapporter spriker slik at de uansett ikke er av interesse. Nærmere kjennskap til innholdet i rapportene ville ikke ha ført til noe annet resultat i overligningsnemnda.

En rekke av de feil/unøyaktigheter som A mener foreligger i bokettersynsrapporten og i overligningsnemndas vedtak gjelder forhold vedrørende spørsmålet om skjønnsadgang. Idet A nå erkjenner at det var adgang til å sette regnskapene til side og anvende skjønn, er disse ikke av interesse for saken. De øvrige feil - i den utstrekning det er tale om feil i det faktiske grunnlaget - kan ikke ha hatt noen betydning for overligningsnemndas vedtak.

Overligningsnemndas skjønnsutøvelse er fullt ut forsvarlig. Det er verken tale om vilkårlighet, sterk urimelighet eller usaklig forskjellsbehandling. A har kommet med en rekke innvendinger mot skjønnsutøvelsen. Det er for det første påstått at veiarbeider i området der As forretning lå har påvirket omsetningen i negativ retning. Men det er ikke dokumentert annet enn at veien overfor og nedenfor As forretning kun var stengt i to dager i den aktuelle tre-års perioden. Forholdet ble også vurdert av overligningsnemnda som imidlertid ikke fant grunn til å tillegge det særlig vekt. Det samme gjelder As fire hjerteinfarkt høsten 1993. Det bestrides at dette har hatt nevneverdig innvirkning på forretningens omsetning.

Det er heller ikke dokumentert at det meste A kjøpte inn av frukt og grønnsaker var sekunda vare. Erklæringen fra Bama er svært vag, og uansett leverte denne grossisten bare 3 - 10 % av det A solgte av denne varegruppen. Uansett har overlignings-nemnda også vurdert denne innvendingen fra A. Overligningsnemnda har ellers også vurdert det som har vært anført om en vanskelige konkurransesituasjon i området. Det at han har holdt lave priser betyr ikke at bruttofortjenesten har vært lav.

Det var grunn for overligningsnemnda til å reagere med 60 % tilleggsskatt. Tilleggsskatt er vurdert av overligningsnemnda selv om begrunnelsen er i snaueste laget. En eventuell saksbehandlingsfeil på dette punkt har uansett ikke hatt betydning for resultatet.

Staten v/Oslo likningskontor har lagt ned slik påstand:

1. Staten v/Oslo likningskontor frifinnes.

2. Staten v/Oslo likningskontor tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Det aksepteres at det var grunnlag for å skjønnsligne A i medhold av ligningsloven §8-2, men skjønnsmyndigheten er brukt feil og må settes til side som ugyldig på flere selvstendige grunnlag.

Det er begått en rekke saksbehandlingsfeil som kan ha fått betydning for overligningsnemndas vedtak. For det første er A urettmessig blitt nektet innsyn i bransjerapportene fra Norsk Kjøpmannsinstitutt AS og de øvrige bokettersynsrapportene utarbeidet i forbindelse med det omtalte Dagligvareprosjektet, jf ligningsloven §3-4 nr.1.

Bokettersynsrapporten så vel som ligningsnemndas og overligningsnemndas vedtak, er beheftet med en rekke større eller mindre feil. Eksempelvis er det i bokettersynsrapporten lagt til grunn at bransjetallet for bruttofortjeneste er 18,7 %. I ettertid sies at det er her gjort en skrivefeil og at det riktige er 18,2 %. Omsetningen av frukt og grønnsaker var videre ikke på 50 % av totalomsetningen, men omkring 15 %. I denne forbindelse nevnes at det ikke er noe oppsiktsvekkende ved de bokførte tall her. A økte innkjøpene av frukt og grønnsaker i 1993 fordi han - på grunn av den harde konkurransen på andre varer - ønsket å satse mer på dette område. Det var A selv som foretok innkjøpene på Økern torg. Etter at han ble syk i august 1993 sank innkjøpene drastisk, idet de ansatte i forretningen ikke hadde mulighet til å foreta innkjøp slik han gjorde.

Overligningsnemnda har ukritisk lagt revisors bokettersynsrapport til grunn, slik at feilene der har forplantet seg videre til nemndas vedtak. Men det er i overligningsnemndas vedtak også en lang rekke andre feil og unøyaktigheter. Det er blant annet feil i saksfremstillingen om karakteren av de mangler som fantes i As regnskaper. Videre er det feil i premissene både i tilknytning til spørsmålet om skjønnsadgang og ved selve skjønnsfastsettelsen. Av feilene nevnes blant annet det som er skrevet om omløpshastighet nederst på side 14. Videre har overligningsnemnda feilaktig unnlatt å vektlegge en rekke momenter som har påvirket størrelsen av As omsetning. Dette gjelder blant annet opplysningene han har gitt om hvordan sin sykdom høsten 1993, veiarbeidene utenfor forretningen gjennom hele perioden, samt utviklingen i konkurransesituasjonen, har påvirket omsetningen. Det er ellers feilaktig lagt til grunn at det ikke var lov å parkere utenfor As forretning.

Det gjøres gjeldende at det foreligger en mangelfull skjønnsutøvelse som må gi grunnlag for å sette overligningsnemndas vedtak til side som ugyldig. Den gjennomførte skjønnsligning bygger for det første på et uriktig metodevalg. Det er brukt en teoretisk model; en normtallsligning. Skjønnsligning ut fra en beregning av et varelagers omløpshastighet er helt ukjent i rettspraksis. Ved bruk av bransjetallene er det ikke tatt slike forbehold som bransjen selv anbefaler. Tallene er helt reservasjonsløst lagt til grunn, slik at det i realiteten ikke er foretatt noe skjønn. Man har tatt noen tall fra den ene rapporten og noen fra en annen, noe som samlet har gitt minst gunstig resultat for A. Det vises ellers til den generelle uttalelsen som ligningsnemnda har avgitt i en annen sak vedrørende B, der det ble uttalt at bruttofortjenesten for mindre butikker lå på 15 %.

Det er bygget på en uriktig og ufullstendig bevisbedømmelse. På tidspunktet for overligningsnemndas vedtak forelå tallmaterialet fra de øvrige forretninger der bokettersyn var gjennomført, uten at nemnda fant grunn til å bygge på disse tallene. Dette er en svikt. Skjønnsligningen er i det hele usaklig og vilkårlig, og resultatet er blitt klart urimelig. Skjønnet må derfor settes til side ut fra den såkalte misbrukslæren.

Skjønnet må anses som vilkårlig blant annet fordi man har sett bort fra enkelte opplysninger som kunne ha ledet frem til et langt gunstigere resultat for A. Andre opplysninger er tillagt for liten vekt. Dette gjelder blant annet opplysningen A ga om sine alvorlige helseproblemer høsten 1993 og sykdommens innvirkning på omsetningen. Dette har åpenbart hatt betydning for omsetningen i As forretning. Det samme gjelder blant annet den alminnelige utviklingen i konkurransesituasjonen i området, samt det forhold at veiarbeider hindret kunder i å komme til As forretning.

For øvrig er det faktiske forhold som er tillagt for stor vekt, blant annet de gjennomsnittstall fra dagligvarebransjen som er benyttet.

A har også blitt usaklig forskjellsbehandlet i forhold til andre skattytere. Dette gjelder for det første ut fra det interne statistiske materialet man har i ligningsvesenets interne bok «Ligningskontrollen». A ligger klart over den grensen med hensyn til bruttofortjeneste som kan foranledige kontroll fra ligningsvesenets side. Videre vises til ligningene av C Kjøtt og Mat AS samt B og til skattyter nr 6 og 9 av de 19 i Dagligvareprosjektet som ikke ble skjønnslignet.

Avslutningsvis anføres at overligningsnemndas vedtak er åpenbart urimelig. De skjønnsmessige inntektstillegg A har fått, innebærer at han må ha hatt et driftsresultat som er over seks ganger høyere enn gjennomsnittet i bransjen, jf rapporten fra Norsk Kjøpmannsinstitutt for 1994. Dette viser at skjønnsresultatet åpenbart må være feil. For øvrig viser også den nye skatteberegningen med tilleggsskatt hvor sterkt urimelig resultatet har blitt. Av rettspraksis vises til [[Rt-1933-588]].

Også ligningsnemndas vedtak om tilleggsskatt ble påklaget til overligningsnemnda, uten at denne instans har tatt stilling til klagepunktet. Hvis tilleggsskatt er vurdert av overligningsnemnda, er standpunktet om å opprettholde tilleggsskatten ikke begrunnet. Det er en saksbehandlingsfeil som må ha hatt betydning for resultatet.

A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Oslo byretts dom 15.12.99 stadfestes.

2. Staten v/Oslo likningskontor pålegges å erstatte A saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 -tolv- prosent rente til betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten ut fra følgende syn på saken:

Etter ligningsloven §8-2 nr 1 kan ligningsmyndighetene sette skattyters oppgaver til side og fastsette grunnlaget for ligningen ved skjønn når ligningsmyndighetene finner at oppgavene ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettelsen på. A har for lagmannsretten akseptert at det var grunnlag for skjønnsligning i medhold av bestemmelsens bokstav a). Denne omhandler det tilfelle der regnskapene som oppgavene bygger på ikke er ført i samsvar med lov og forskrifter, og disse forhold svekker tilliten til oppgavene eller regnskapet i sin alminnelighet.

Overligningsnemnda har så vidt skjønnes også lagt til grunn at §8-2 nr 1 bokstav b) gir selvstendig hjemmel for skjønnsligning i det foreliggende tilfelle. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta uttrykkelig stilling til dette. Under enhver omstendighet må de forhold som er trukket frem om lav bruttofortjeneste og omløpshastighet være sentrale momenter ved utøvelsen av skjønnet i dette tilfelle, jf nedenfor.

Lagmannsretten kommenterer først de saksbehandlingsfeil A anfører er begått i hans sak. For det første er det fremholdt at A hadde krav på å få utlevert de tre rapporter fra Norsk Kjøpmannsinstitutt AS som ligningskontoret var i besittelse av, samt bokettersynsrapportene til de øvrige forretninger som var blitt kontrollert under Dagligvareprosjektet, jf ligningsloven §3-4 nr 1. Det grunnleggende vilkår for innsyn etter denne bestemmelsen er at det dreier seg om et «saksdokument som angår hans ligning». For de nevnte bokettersynsrapportene var dette åpenbart ikke tilfelle. Mer tvilsomt kan det være når det gjelder de aktuelle rapportene fra Norsk Kjøpmannsinstitutt AS. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til om ligningskontoret var i sin rett når A ikke fikk disse oversendt, idet en feil under ingen omstendighet kan antas å ha hatt betydning for saken. Det som A i ettertid har trukket frem om hva som i 1994-rapporten var å finne om de undersøkte forretningers gjennomsnittlige driftsresultatet, kan vanskelig antas å ha noen selvstendig interesse i saken.

A har videre i tilknytning til saksbehandlingen anført at det foreligger en rekke faktiske feil, både i bokettersynsrapporten og i overligningsnemndas vedtak. Etter lagmannsrettens syn er det - i den utstrekning det er tale om faktiske feil eller unøyaktigheter - ikke grunnlag for å tro at noen av disse har hatt innflytelse på skjønnsresultatet. Hva angår de feil som knytter seg til spørsmålet om adgangen til å skjønnsligne A, kan de fleste av disse ikke ses å være av interesse allerede av den grunn at det nå er akseptert at det forelå en slik adgang. I den utstrekning det er aktuelt å kommentere noe av det A har fremholdt som feil særskilt, finner lagmannsretten det mest naturlig at dette skjer under drøftelsen nedenfor av skjønnets forsvarlighet. Dette gjelder blant annet forhold vedrørende As sykdom høsten 1993, veiarbeiders betydning for omsetningen m.m.

Før lagmannsretten går nærmere inn på det arbeidet som leder frem til de skjønnsmessig fastsatte inntektstillegg, er det grunn til å fremheve at As regnskaper var beheftet med betydelige og alvorlige mangler som gjorde det vanskelig å verifisere oppgitte varekjøp, lagerverdier og den oppgitte omsetningen. Det ble også påvist varekjøp og varesalg som ikke var bokført. Når det som her foreligger mange og grove feil ved regnskapene, vil det være færre holdepunkter for skjønnsutøvelsen. Det er i denne situasjon man må vurdere revisors arbeid, og helhetsinntrykket er at det er seriøst, grundig og har hatt et siktemål om å komme As faktiske omsetning så nær som mulig.

Etter lagmannsrettens syn kan det ikke reises vesentlige innvendinger mot revisors metodevalg eller gjennomføringen av de beregninger som har ledet han frem til de konklusjoner han har trukket om at As bruttofortjeneste og omløpet av As varelager har vært usannsynlig lave. I denne forbindelse bemerkes at spørsmålet om hvor stor andel frukt og grønnsaker utgjorde av As samlede omsetning, ikke kan ses å være noen avgjørende premiss for revisorens konklusjoner. Talloppstillingen avslutningsvis under punkt 7.3 i bokettersynsrapporten er kun del i en støtteberegning som er ment å vise at selv om det legges til grunn - noe det ikke uten videre er - at all utelatt omsetning refererte seg til denne varekategorien, ville den andelen revisor teoretisk hadde beregnet ligge lavere og til dels langt lavere enn 50 % Det legges imidlertid til grunn at A under ligningsbehandlingen selv oppga at andelen var nærmere 50 %. Hvis det ikke var slik, hadde han all mulig oppfordring til å korrigere prosentsatsen under ligningsmyndighetenes behandling. Dette unnlot han å gjøre. Først for byretten opplyste han om en annen prosentsats.

De små unøyaktigheter som er påvist, for eksempel at det er angitt et bransjetall for dagligvareforretningers bruttofortjeneste på side 11 på 18,7 %, fremfor det riktige som var 18,2 %, kan ikke ses å ha hatt noen betydning for saken. Også de forslag til inntektstillegg som revisor foreslo fremstår som saklige og velfunderte, og det selv om overligningsnemnda ved sitt skjønn kom frem til at inntektstilleggene burde settes noe lavere. Hva særskilt angår beregningen av omløpshastighet ut fra 1987-rapporten til Norsk Kjøpsmannsinstitutt AS bemerkes at det synes noe inkonsekvent når revisor beregnet seg teoretisk frem til en omløpshastighet på As varelager ut fra en bruttofortjeneste på 22 %, mens det i undersøkelsen ble lagt til grunn en gjennomsnittlig bruttofortjeneste på 28,5 %. Men lagmannsretten legger til grunn at dette utslaget i As disfavør kompenseres av andre tall som revisor i sine beregninger har latt gå til As fordel, som svinnprosent og inflasjonsfaktor ved tilbakeregning av varelagerverdien for tidligere år.

Både når det gjelder beregningene i bokettersynsrapporten og lignings- og overligningsnemndas behandling, har det helt sentrale ankepunkt fra As side vært den måten bransjetall for bruttofortjeneste og omløpshastighet for varelager har vært benyttet. Lagmannsretten kan ikke gi A medhold i at disse bransjetallene er brukt helt slavisk og eliminert bruken av skjønn. Overligningsnemnda har i sitt vedtak uttrykkelig fremhevet at nemnda kun har tatt utgangspunkt i tallene. Når siktemålet er å komme de reelle tall så nær som mulig, må det åpenbart være fornuftig og hensiktsmessig å bruke hjelpeberegninger.

Det fremgår ellers av overligningsnemndas vedtak at den har vært oppmerksom på det A har anført om sin sykdom høsten 1993, veiarbeidene i perioden, andelen av frukt og grønnsaker som var sekunda vare og den alminnelige konkurransesituasjon, og hvordan disse forhold har påvirket omsetningen. Overligningsnemnda kom imidlertid til at disse forhold ikke kunne føre til et lavere inntektstillegg. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å sette disse vurderingene til side som uforsvarlige eller i det hele å mene at skjønnet er utøvd på en vilkårlig måte.

Når det gjelder anførselen om usaklig forskjellsbehandling bemerkes at det er et grunnleggende vilkår for å sette til side et forvaltningsvedtak på dette grunnlag, at det er tale om like tilfeller. Dernest er det bare den usaklige forskjellsbehandling som det kan slås ned på.

Det er ingen grunn til å tro at A er blitt forskjellsbehandlet i forhold til de øvrige næringsdrivende som var gjenstand for bokettersyn i det såkalte Dagligvareprosjektet. Tvert i mot taler det forhold at det store flertallet av de øvrige også ble skjønnslignet, for at ligningsmyndighetene har behandlet alle rettferdig og likt. Henvisningen til de to som ikke ble skjønnslignet, og deres tall for bruttofortjeneste og omløpshastighet for varelageret, er åpenbart utilstrekkelig for å påvise forskjellsbehandling. En kjenner i det hele ikke noe til hvorvidt disse forretninger er sammenlignbare med As. Ut fra det foreliggende kan lagmannsretten heller ikke se at forretningene til C Kjøtt og Mat AS samt B er sammenlignbare. Det forhold at en ikke kjenner til andre tilfeller der beregninger av omløpshastighet er benyttet som grunnlag for skjønnsutøvelsen, kan heller ikke begrunne usaklig forskjellsbehandling. Hjelpeberegningene er foretatt i As tilfelle fordi en fant å kunne legge til grunn hans vareopptellingslister for 1993.

Når det gjelder As henvisning til ligningsmyndighetenes interne bok «Ligningsforvaltningen» er så vidt skjønnes synspunktet at man konsekvent unnlater å reagere overfor skattytere, med mindre bruttofortjenesten ligger under en viss prosentsats, noe det hevdes at A ikke gjør. Lagmannsretten nøyer seg her med å konstatere at dette er en helt udokumentert anførsel som ikke kan føre frem.

En siste anførsel i forhold til misbrukslæren er at skjønnet fremstår som sterkt urimelig. Heller ikke denne anførselen kan føre frem. Når skjønnet ellers må anses forsvarlig, kan ikke det forhold at den samlede skattebelastning - inkludert tilleggsskatt - vil være tung for skattyter å bære, begrunne at skjønnet må settes til side som ugyldig. Tilsvarende gjelder forhold som sykdom, at A har sluttet å drive forretning m.m. Slike forhold må heller i tilfelle brukes som argumenter i en eventuell søknad om ettergivelse på billighetsgrunnlag, jf skattebetalingsloven §41. Heller ikke det som A har trukket frem om gjennomsnittlig driftsresultat hos andre i henhold til Norsk Kjøpmannsinstitutt AS' rapport fra 1994, er egnet til å underbygge myndighetsmisbruk.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å sette til side de inntektstillegg som overligningsnemnda traff vedtak om for inntektsårene 1991 - 1993.

Ligningsnemnda fattet imidlertid også vedtak om å ilegge A tilleggsskatt med 60 %, jf ligningsloven §10-4 nr 1. I klagen til overligningsnemnda ble det i påstanden krevd at tilleggsskatten måtte frafalles, men det ble ikke argumentert nærmere for dette kravet. Overligningsnemnda har opplyst i saksfremstillingen, og ved et kryss på forsiden av vedtaket, at tilleggsskatt var ilagt av ligningsnemnda, men det fremgår ikke noe i premissene om at spørsmålet om tilleggsskatt ble vurdert av overligningsnemnda.

Ileggelse av tilleggskatt, og særlig med den høyeste prosentsats på 60, er en alvorlig reaksjon overfor en skattyter. Selv om vilkårene for å anvende den høyeste satsen foreligger, vil spørsmålet om den skal brukes i siste omgang bero på et skjønn, jf at tilleggsskatt «kan» ilegges med denne sats. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at overligningsnemnda med stor grad av sannsynlighet har oversett klagepunktet og ikke undergitt spørsmålet om tilleggsskatt en fornyet vurdering i henhold til ligningslovens klageregler. I denne situasjon må ligningen for så vidt gjelder tilleggsskatten for de aktuelle år bli å oppheve.

Anken har etter dette delvis ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal både for byretten som for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §174, jf §180 annet ledd. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten under noe tvil kommet til at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for begge instanser. Riktignok har punktet om tilleggsskatt representert en mindre del av saken tidsmessig, noe som kunne tale for at saksomkostninger i hvert fall delvis ble tilkjent staten etter unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd. Men lagmannsretten er blitt stående ved at hovedregelen bør følges i dette tilfelle, blant annet ut fra det som er nevnt om at tilleggsskatt, spesielt med den høyeste sats, representerer en alvorlig - og i dette tilfelle merkbar - reaksjon overfor skattyter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ligningen for A for inntektsårene 1991, 1992 og 1993 oppheves for så vidt gjelder ileggelse av tilleggsskatt. For øvrig frifinnes staten.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for byretten og lagmannsretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LB-2000-874 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering