Import: XML-importering

2018-10-22T02:29:42Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1989-02-20
|Publisert=
LE-1988-00243
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjennelse av 20. februar 1989 i kjæremålssak nr. 243/1988, hl.nr. 789/1988.
|Parter=
Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arild Farstadvoll). Kjæremotpart: Staten v/Sosialdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/Erik Møse).
|Forfatter=
1. Lagdommer H. Byrkjeland, formann 2. Lagdommer Emil H. Eriksrud 3. Lagdommer Wilhelm Omsted
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1961-04-28-2/ Psykisk helsevernloven (1961)], [https://lovdata.no/lov/1961-04-28-2/§3 Psykisk helsevernloven (1961) §3], [https://lovdata.no/lov/1961-04-28-2/§9 §9], [https://lovdata.no/lov/1980-06-13-35/§19 Rettshjelpsloven (1980) §19], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/ Tvistemålsloven (1915)]
}}

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder overprøvelse av vedtak om tvangsinnleggelse på sykehus etter lov om psykisk helsevern.

A har i brev av 27. august 1987 til Kontrollkomisjonen ved X sykehus klaget over beslutning om tvangsinnleggelse av henne etter §3 i lov om psykisk helsevern. I klagen begjærte hun seg utskrevet fra sykehuset.

Den 3. november 1987 fattet Kontrollkommisjonen vedtak med slik konklusjon:

"Klagen tas ikke til følge."

Om sakens forløp og behandling vises til Kontrollkommisjonens møteprotokoll.

A ble av Kontrollkommisjonen gjort oppmerksom på at vedtaket kunne bringes inn for domstolene med hjemmel i §9a i lov om psykisk helsevern.

Ved brev av 15. desember 1987 fra Kontrollkommisjonen til Oslo byrett ble dokumentene i saken oversendt byretten idet det ble gjort oppmerksom på at A under en samtale med Kontrollkommisjonens formann den 10. s.m. hadde ønsket tvangsvedtaket prøvet rettslig.

I brev av 6. januar 1988 ba A om at byretten fremmet saken snarest.

Oslo byrett oppnevnte den 19. januar 1988 advokat Kaj Bjørnstad som prosessfullmektig for A etter rettshjelploven §19 nr. 2. Staten v/Sosialdepartementet v/Regjeringsadvokaten er ansett som saksøkt i saken.

Den 17. februar 1988 ble A utskrevet fra X sykehus til sitt hjem. Tvangsvedtaket ble opphevet fra samme dato.

Dette foranlediget saksøkte til å kreve saken hevet. Samtidig ble A henvist til eventuelt å anlegge sak som vanlig sivil sak etter reglene i tvistemålsloven kap. 30.

A protesterte og anmodet om at saken ble fremmet. Hun anførte at hun anså tvangsinnleggelsen som både krenkende og uverdig.

Den 15. august 1988 Oslo byrett kjennelse med slik slutning:

"Saken heves."

A har i rett tid påkjært denne kjennelse til Eidsivating lagmannsrett.

Lagmannsretten har med hjemmel i rettshjelploven §19 nr. 2 oppnevnt advokat Arild Farstadvoll som As prosessfullmektig. Advokat Farstadvoll har i prosesskrift av 3. februar 1989 nedlagt slik påstand:

"1. Saken fremmes."

Den kjærende part har i det vesentlige begrunnet sin påstand med at det er en velferdssak for henne å få fastslått at det tvangsinngrep som ble iverksatt ved innleggelsen av henne, var ulovlig. Hun finner det lite akseptebelt å være nødt til å fremme nytt søksmål etter tvistemålsloven kap. 30 for å få spørsmålet rettslig prøvet.

Den kjærende part anmoder på dette grunnlag om at det vurderes om det til tross for kjennelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalg ref. i [[Rt-1982-1789]] er grunnlag for å fremme saken i medhold av kap. 33 i tvistemålsloven.

Staten v/Sosialdepartementet har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

"Oslo byretts kjennelse av 15. august 1988 stadfestes."

Kjæremotparten har henholdt seg til byrettens kjennelse som hevdes å være riktig. Det følger av klar rettspraksis at overprøving av vedtak etter tvistemålsloven kap 33 forutsetter at det dreier seg om aktuelle, virksomme inngrep. Det vises til avgjørelser referert i [[Rt-1982-1088]], [[Rt-1982-1499]] og [[Rt-1982-1789]].

Da den kjærende part ble utskrevet fra X sykehus 17. februar 1988 er dette vilkår for overprøving ikke oppfylt.

Lagmannsretten er kommet til samme resultet som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Også lagmannsretten finner således de avgjørelser kjæremålsmotparten har henvist til, som avgjørende for resultatet.

Det er ikke påstått saksomkostninger for byretten eller lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Oslo byretts kjennelse stadfestes.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1988-243 (1) - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering