Import: XML-importering

2018-10-22T02:26:54Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1989-01-02
|Publisert=
LE-1988-00292
|Sammendrag=

|Stikkord=

|Saksgang=
Kjennelse av 2. januar 1989 i kjæremålssak nr. 292/1988, hl.nr. 951/1988.
|Parter=
Kjærende part: 1. Hanne Siri Melsæter 2. Tone Egelandsdal 3. Heidi A. Gunnestad 4. Eva Rygg 5. Marianne Isaksen 6. Mona Snevoll (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale). Kjæremotpart: Scandinavian Airlines System (SAS) (Prosessfullmektig: Advokat Niels H. Noer).
|Forfatter=
1. Lagdommer Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Emil H. Eriksrud 3. Ekstraord. lagdommer Astri Rynning
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§58 Arbeidsmiljøloven (1977) §58], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§265 Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §265], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§262 §262], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§268 §268], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§248 §248], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/§61 §61], [https://lovdata.no/lov/1977-02-04-4/ Arbeidsmiljøloven (1977)], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§239 §239], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§172 Tvistemålsloven (1915) §172], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-7/§2 §2]
}}

Det ble avsagt slik kjennelse:

Ved stevning av 20. september 1988 til Asker og Bærum herredsrett gikk seks midlertidig ansatte flyvertinner til søksmål mot Scandinavian Airlines System (SAS) og nedla påstand om at vilkåret i arbeidsavtalene om at tilsetting bare gjaldt for et bestemt tidsrom frem til 31. august 1988, skulle kjennes ugyldig.

Denne sak ble ved herredsrettens beslutning av 15. november 1988 forenet med en tilsvarende sak reist av 11 flyverter/ flyvertinner mot SAS (Asker og Bærum herredsretts sak nr. A 415/88).

I stevningen av 20. september 1988 begjærte også flyvertinnene midlertidig forføyning hvoretter de som måtte fratre sine ansettelsesforhold pr. 31. august 88, skulle tillates å gjeninntre i stillingene og bli stående inntil rettskraftig dom foreligger.

Den 14. oktober 1988 avsa Asker og Bærum herredsretts kjennelse med slik slutning:

"Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge."

Om saksforholdet, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse vises til kjennelsen.

Hanne Siri Melsæter m.fl. (de seks flyvertinner) har i rett tid påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:

"1. Scandinavian Airlines System (SAS) pålegges å opprettholde ansettelsesforholdet til de kjærende parter inntil rettskraftig dom forligger, uten hensyn til at det avtalte sluttidspunktet er overskredet.

2. Scandinavian Airlines System (SAS) stiller sikkerhet etter rettens skjønn for den delen av pkt. 1 som vedrører selskapets løpende lønnsforpliktelse i den tid saken pågår.

3. Saksomkostningene ved kjæremålet utsettes til avgjørelse sammen med hovedsaken."

De kjærende parter har anført at herredsretten har tatt feil både ved bevisvurderingen og i rettsanvendelsen.

Vedrørende bevisvurderingen er særlig anført at herredsretten uriktig har lagt til grunn at fratredelsen skjedde frivillig fra de kjærende parters side. Det henvises i den forbindelse til forhandlingsprotokoll av 6. mai 1988 mellom Norsk Kabinforening (NKF) og SAS som viser at forhandlingene endte i uenighet om anvendelsen av arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 i dette tilfelle, samt til brev av 5. august 1988 fra SAS til samtlige ansatte med beskjed om fratredelse "etter endt sommervikariat med siste tjenestedag 31. august 1988".

Videre anføres at herredsretten uriktig har lagt til grunn at de kjærende parters fratreden skjedde uten forbehold. Det henvises i den forbindelse til ovennevnte forhandlingsmøte 6. mai 1988 der SAS ble gjort kjent med at det ble forberedt sak også på vegne av de kjærende parter i denne sak, samt til at årsaken til at de kjærende parter ikke tok ut stevning før etter 31. august 1988 var tilbakeholdenhet av frykt for senere problemer.

Forbehold om at de kjærende parter anså seg fast ansatt er tatt av NKF på de kjærende parters vegne.

Vedrørende rettsanvendelsen anfører de kjærende parter at herredsretten har tatt feil når den legger til grunn at de ansatte har akseptert den tidsbegrensede avtale ved å slutte pr. 31. august 88 uten å ta forbehold. Det er likeledes feil når herredsretten er kommet til at retten til å bli stående i stillingen forutsetter at sak reises innen utløpet av de tidsbegrensede ansettelsavtaler. Det hevdes i den forbindelse at en avtale som er i strid med arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 ikke blir rettsgyldig fordi om de ansatte aksepterer avtalen, eller bestemmer seg for å angripe den rettslig etter at avtalen etter sin ordlyd er utløpt. Det henvises i den forbindelse til tvangsfullbyrdelsesloven §265.

Videre henviser de kjærende parter til tvangsfullbyrdelsesloven §262 og avgjørelse ref. i [[Rt-1973-767]], samt til Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 1. september 1988 (Eidsivating lagmannsretts kjæmålssak nr. 261/88).

De kjærende parter krever at SAS pålegges å stille sikkerhet etter rettens skjønn for den løpende lønnsforpliktelse i ansettelsesforholdene.

SAS har tatt til motmæle i saken og har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten med kr. 1 000,-."

Kjæremotparten hevder at herredsrettens avgjørelse er riktig, både når det gjelder bevisvureringen og rettsanvendelsen.

De kjærende parter har ikke reist sak innen utløpet av kontrakstiden til tross for at de var kjent med det søksmål de 11 andre flyverter/flyvertinner i samme situasjon hadde gått til. Det er heller ikke gitt noen melding til arbeidsgiveren om at søksmål ville bli reist innen fristens utløp. Retten til å stå i stillingen krever i det minste en slik melding. De kjærende parter har selv valgt å fratre sine stillinger og kan derfor ikke høres med at de skal gjeninntre.

Vedrørende rettsanvendelsen anfører kjæremotparten at herredsretten har rett når den legger til grunn at de kjærende parter hadde akseptert den tidsbegrensede ansettelsesavtale ved å slutte i stillingene uten å ta forbehold.

Endelig anfører kjæremotparten at denne sak står i en annen stilling enn den andre saken mellom kjæremotparten og midlertidige ansatte, jfr. Asker og Bærum herredsretts sak nr. A 415/887. Ulikheten skyldes særlig at de kjærende parter i nærværende sak fratrådte og at det derfor blir spørsmål om gjeninntredelse.

Når det gjelder kravet om sikkerhetsstillelse anfører kjæremotparten at det ikke foreligger noe reelt grunnlag for et slikt krav.

Lagmannsretten viser til avgjørelse av 27. desember 1988 kjæremålssak nr. 261/88 mellom 11 midlertidig ansatte flyverter/flyvertinner og SAS. Lagmannsretten kom - som herredsretten - i den saken til at kravet om den midlertidige forføyning burde tas til følge da det var sannsynliggjort at de ansatte hadde krav på å bli stående i stillingene, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, ref. i [[Rt-1982-1725]].

I nærværende sak er den rettslige situasjonen en noe annen idet sak til prøvelse av ansettelseskontraktenes gyldighet først ble reist etter at disse kontrakter var utløpt den 31. august 1988, og etter at de kjærende parter hadde fratrådt sine stillinger og lønnsutbetalingene var opphørt.

Lagmannsrettens må da prejudisielt ta standpunkt til om det er sannsynlig at de kjærende parter på dette grunnlag har rett til å kreve gjeninntagelse i stillingene, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §268 og §248.

Lagmannsretten viser i denne forbindelse til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg referert i [[Rt-1988-583]] følgende. Det fremgår herav at såfremt en arbeidstaker har valgt å fratre sin stilling kan arbeidstakeren ikke uten videre kreve å tre inn i stillingen igjen etter arbeidsmiljøloven §61 fjerde ledd. Forutsetningen for en slik gjeninntredelsesrett er etter denne avgjørelse at arbeidstakeren ved sin fratreden tok forbehold om gjeninntredelse, eller at arbeidsgiveren av andre grunner måtte forstå at arbeidstakeren regnet med å falle tilbake på sin rett etter arbeidsmiljøloven §61 fjerde ledd.

Lagmannsretten viser til at det forut for de kjærende parters saksanlegg hadde foregått langvarige forhandlinger mellom partenes organisasjon, Norsk Kabinforening (NKF), og kjæremotparten. Under det forhandlingsmøte som ble avholdt i Stockholm den 6. mai 1988, ble det således klart slått fast og gjengitt i forhandlingsprotokollen at NKF mente kjæremotparten handlet i strid med arbeidsmiljøloven slik vikaransettelsene da ble praktisert. Det påpekes fra NKF at vikaransettelsene leder til en vikartid på 9 måneder, og at vikarer brukes for å oppfylle behov ved fravær av fast ansatt kabinpersonale. NKF krevde på dette grunnlag at blant annet de kjærende parter skulle ansees som "tillsvidareanstallde" under henvisning til arbeidsmiljøloven §58 nr. 7.

Kjæremotparten på sin side argumenterte på møtet for at arbeidsmiljøloven var tillempet korrekt.

Forhandlingene ble avsluttet med uenighet.

Det kan på dette grunnlag ikke være tvil om at NKF på vegne av de midlertidige ansatte, herunder de kjærende parter, har gjort sitt synspunkt på den rettslige og faktiske situasjon helt klart ovenfor kjæremotparten, både under det nevnte møte i Stockholm og på annen måte i Oslo.

Lagmannsretten finner på dette grunnlag at de kjærende parter har tatt tilstrekkelig forbehold overfor kjæremotparten om sitt syn på ansettelsesavtalene og om sitt ønske om å bli i sine stillinger ut over 31. august 1988. På denne bakgrunn kan det forhold at de kjærende parter gikk til søksmål tre uker etter at kontraktene var utløpt, ikke av kjæremotparten med rimelighet påberopes som fratreden uten forbehold om å kunne kreve å gjeninntre stillingene på det rettslige og faktiske grunnlag som tidligere var gjort kjent for kjæremotparten.

Lagmannsretten har således - i motsetning til herredsretten - kommet til at de krav de kjærende parter har fremsatt om at arbeidsavtalene er ugyldige og at de har rett til å gjeninntre sine stillinger, er tilstrekkelig sannsynligjort.

Videre er lagmannsretten kommet til at en midlertidig avgjørelse er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe for de kjærende parter, det vil her si å sikre at de kjærende parter kan gjeninntre sine stillinger og motta lønn mens hovedsaken verserer for domstolene, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2.

Når det gjelder betydningen av det forhold at pålegget om gjeninntagelse ikke kan tvangsfullbyrdes etter tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd, vises til lagmannsrettens ovennevnte kjennelse av 27. desember 1988 i kjæremålssak nr. 261/88. Lagmannsretten legger samme rettsoppfatning til grunn i denne kjæremålssak hvoretter arbeidsmiljøloven verneregler ikke bør kunne tilsidesettes eller svekkes som følge av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §239 annet ledd.

De kjærende parter har krevet at kjæremotparten stiller sikkerhet etter rettens skjønn for den løpende lønnsforpliktelse. Begrunnelsen er at kjæremotparten ikke vil innordne seg norske domstolers avgjørelse og norsk arbeidslivs praksis.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik påstand og finner at kravet om sikkerhetstillelse som ledd i den midlertidige forføyning ikke kan føre frem.

Kjæremålet har etter dette ført frem.

De rettslige spørsmål som er reist i saken er tvilsomme. Det kan ikke sees at entydig veiledning er gitt i de relevante lovbestemmelser eller i tidligere domspraksis. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Hanne Siri Melsæter, Tone Egelandsdal, Heidi A. Gunnestad, Eva Rygg, Marianne Isaksen og Mona Snevoll gis rett til å gjeninntre i sine stillinger i Scandinavian Airlines System inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.

2. Kravet om sikkerhetstillelse tas ikke til følge.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1988-292 (1) - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering