Import: XML-importering

2018-10-22T03:09:16Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
|Dato=
1992-09-09
|Publisert=
LE-1991-01005
|Sammendrag=

|Stikkord=
Erstatningsrett, Trygderett, Skatterett
|Saksgang=
Oslo byrett 1332/87-10-52 og - Nr. 1589/88-10-51. - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-01005 A og LE-1991-01008 A. (Anken nektet fremmet til Høyesterett - HR-1993-00251).
|Parter=
Ankesak nr. 91-01005 A: Ankende part: Per Bjørnstad Motpart: Staten v/ Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig, Oslo). Ankesak nr. 91-01008 A: Ankende part: Per Bjørnstad Motpart: Staten v/ Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Kommunaldepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig, Oslo).
|Forfatter=
Lagmann Rakel Surlien, formann. Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Ragnhild Dæhlin
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§106 Domstolloven (1915) §106], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§108 §108], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§14-9 Folketrygdloven (1966) §14-9], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§1 Forsinkelsesrenteloven (1976) §1], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/§5 §5], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§111 §111], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-5/§118 §118], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§177 Tvistemålsloven (1915) §177], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§180 §180], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§366 §366], [https://lovdata.no/lov/1915-08-13-6/§54 §54], [https://lovdata.no/lov/1947-06-27-9/§34 Sysselsettingsloven (1947) §34], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§18-10 §18-10], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§4-11 §4-11], [https://lovdata.no/lov/1966-06-17-12/§4-3 §4-3], [https://lovdata.no/lov/1967-02-10/§36 Forvaltningsloven (1967) §36], [https://lovdata.no/lov/1971-06-18-90/ Mønstringsloven (1971)], [https://lovdata.no/lov/1975-05-30-18/§17 Sjømannsloven (1975) §17], [https://lovdata.no/lov/1976-12-17-100/ Forsinkelsesrenteloven (1976)], [https://lovdata.no/lov/1989-12-07/ LOV-1989-12-07]
}}

Per Bjørnstad ble skadet 2. mars 1982 om bord i et supplyfartøy hvor han var påmønstret. Saken gjelder krav mot staten for tap Bjørnstad mener å ha lidt som følge av offentlige myndigheters behandling av saken.

Kort tid etter at skaden inntraff, ble Per Bjørnstad oppsagt av sin arbeidsgiver. Det oppstod tvist mellom Per Bjørnstad og rederiet, idet Bjørnstad hevdet at oppsigelsen var ugyldig. Det var også uenighet om en rekke poster vedrørende det økonomiske oppgjør i forbindelse med Bjørnstads fratreden.

I tiden fremover reiste Bjørnstad sak mot rederiet og anla også rettssaker mot staten med utspring i skaden. Det ble også reist sak mot staten på annet grunnlag.

Ved utenrettslig forlik av 29. september 1986 ble alle saker mot staten oppgjort. Staten betalte Per Bjørnstad kr 20000 for delvis dekning av pådratte utgifter. Beløpet fordelte seg med kr 10000 vedrørende en ansettelsessak ved Stormyra Videregående skole, og kr 10000 i saken om tjenesten til sjøs. Det heter i forliket at Per Bjørnstad for framtiden ikke ville gå til sak mot offentlige organer om forhold i tilknytning til Bjørnstads tjeneste til sjøs og ansettelsessaken.

Når det gjelder saken mot rederiet, ble det inngått rettsforlik 10. desember 1986. Forliket gikk ut på at rederiet utbetalte Per Bjørnstad kr 80000 som endelig oppgjør i saken. Rederiet innrømmet å ha begått feil når det gjaldt beregningen av fartstiden i 1982. I summen kr 80000 ble medregnet to måneders ekstra hyre etter sjømannsloven §17, slik den lød før endringen av 3. mars 1986.

Ved stevning av 16. mai 1987 mot staten v/Handelsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosialdepartementet reiste Per Bjørnstad krav, idet han hevdet at det ikke var tatt hensyn til rettsforliket med rederiet av 10. desember 1986 ved utbetaling av arbeidsløshetstrygd og sykepenger, og ved fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget for hans uførepensjon.

Ved kjennelse av 11. juni 1987 avviste Oslo byrett saken med den begrunnelse at det var inngått forlik om spørsmålene 29. september 1986. Bjørnstad påkjærte byrettens kjennelse til lagmannsretten, som i kjennelse av 18. august 1987 tok kjæremålet til følge. Byretten tok deretter saken under saksforberedelse.

Per Bjørnstad tok ut stevning 24. mai 1988 mot Staten v/Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet. Det ble gjort gjeldende at forliksbeløpet, kr 80000, i forliket med rederiet, ikke var riktig beskattet. Det ble nedlagt påstand om at ligningen må gjennomføres overensstemmende med Narvik ligningskontors vedtak av 22. mars 1988.

Byretten besluttet å forene de to saker til felles behandling og pådømmelse.

Oslo byrett avsa dom i de to saker 18. oktober 1990 med slik domsslutning:

1. I sak nr. 1332/87-10-52:

1.1. Saksøkte, Staten v/Handelsdepartementet, Kommunaldepartementet og Sosialdepartementet frifinnes.

1.2. Saksøker, Per Bjørnstad, betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen 28425 -tjueåttetusenfirehundreogtjuefemkroner- i saksomkostninger til Staten v/Regjeringsadvokaten.

2. I sak nr. 1589/88-10-51:

2.1. Saksøkte, Staten v/Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunaldepartementet frifinnes.

2.2. Saksøker, Per Bjørnstad, betaler innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse kr 3000,- -tretusenkroner- i saksomkostninger til Staten, v/Regjeringsadvokaten.

Per Bjørnstad har i rett tid påanket byrettens dom. Han har nedlagt slik endelig påstand:

I sak nr. 1005 A/91:

Prinsipalt: Oslo byretts dom av 18. oktober 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Subsidiært:

1. Staten v/Utenriksdepartementet, Kommunaldepartementet Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet dømmes til å betale den ankende part renter med kr 54121 med 18 % rente p.a. fra 24. september 1990 og til betaling skjer.

2. I henhold til ankeerklæring, sammendraget side 702, skal også manglende indeksregulering 1977 - 1984, jf folketrygdloven §4-3, nr. 2, fjerde ledd og kap. 6 behandles.

I sak nr. 1008 A/91 (skattesaken):

Prinsipalt: Oslo byretts dom av 18. oktober 1990 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Subsidiært: Ligning av beløpet kr 80000 må skje innen rammen av norsk lov - d.v.s. en må avkreve min tidligere arbeidsgiver den oppgave loven krever.

I begge saker:

Per Bjørnstad tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Staten har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik endelig påstand:

I lagmannsrettssak nr. 1005 A/91:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Staten v/Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I lagmannsrettssak nr. 1008 A/91:

Prinsipalt: Anke over Oslo byretts dom i sak 1589/88 avvises.

Subsidiært: Oslo byretts dom stadfestes.

Sakene er forent til felles behandling og avgjørelse også for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen ble holdt 18., 19. og 20. august 1992. Den ankende part møtte personlig. Som representanter for staten møtte byråsjef Aase Rokvam fra Sosialdepartementet og førstekonsulent Hans Holm fra Arbeidsdirektoratet. Som prosessfullmektig for staten møtte Elisabeth Stenwig. Rokvam avgav vitneforklaring. I tillegg ble avhørt ett vitne, advokat Bjørn Richard Monssen. De øvrige vitner ble frafalt. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.

Under ankeforhandlingen krevde Per Bjørnstad framlagt som bevis i saken, brev av 19. september 1991 fra Arbeidsdirektoratet til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, idet dette brev i utdraget er sladdet, samt dokumenter henvist til i Arbeids- og administrasjonsdepartets brev av 27. juli 1992 til Per Bjørnstad. Lagmannsretten fattet beslutning under ankeforhandlingen 19. august 1992 om at staten ikke pålegges å fremlegge de nevnte dokumenter.

Per Bjørnstad har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Byrettens dom må oppheves og saken hjemvises til ny behandling, idet byrettsdommer Sigvat Medgard var inhabil, og på grunn av saksbehandlingsfeil.

Når det gjelder spørsmålet om inhabilitet, gjøres gjeldende at byrettsdommer Medgard har handlet tidligere i saken, jfr. domstolsloven §106 nr. 6. Det vises også til domstolsloven §108. Byrettsdommer Medgard har som tidligere avdelingsdirektør i Rikstrygdeverket, undertegnet brev i saken. Det vises til brev av 4. februar 1983 fra Rikstrygdeverket til Narvik trygdekontor, og brev av 26. mai 1983 fra Rikstrygdeverket til Per Bjørnstad.

Det gjøres videre gjeldende at byrettsdommer Medgard opptrådte ukorrekt og partisk under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Dette vises ved måten dommen er skrevet på og at byrettsdommer Medgard i kjennelse av 11. juni 1987 avviste den sak som nå er ankesak nr. 91-01005A, mens Eidsivating lagmannsrett den 18. august 1987 kom til motsatt resultat.

Det gjøres gjeldende at domstolsloven §111 ikke er til hinder for at inhabilitet kan påberopes. Det ble allerede før hovedforhandling tatt forbehold om rettens lovlige sammensetning. Skriv om dette ble levert under hovedforhandlingen. Videre ble de ovenfor nevnte brev påberopt og forelagt byrettsdommer Medgard før hovedforhandlingen startet. Det anføres også at byrettsdommer Medgard hadde plikt til å orientere om domstolsloven §111, spesielt fordi saken ble prosedert uten prosessfullmektig.

Inhabilitetsspørsmålet ble feil behandlet av byretten. Det vises til domstolsloven §118.

Når det gjelder saksbehandlingsfeil, gjøres gjeldende at håndteringen av de påberopte vitner ikke ble gjort på korrekt måte. Det samme gjelder bevisføringen, og hvorledes retten forholdt seg overfor den ankende part. Manglende etterkommelse av innsynsrett påberopes også.

Staten kan ikke bebreide ham for at sakene ble brakt inn for domstolene relativt raskt og før de var sluttbehandlet i forvaltningen. Dette var nødvendig.

Når det gjelder sakens realitet, hevdes det at den tvist som i dag står for lagmannsretten ikke ble avgjort i forliket av 29. september 1986. Nærværende sak dreier seg om offentlige myndigheters behandling av krav på arbeidsløshetstrygd, syketrygd og uførepensjon. Disse krav omhandles ikke av forliket og kan ikke fraskrives. Det vises til folketrygdloven §18-10, jfr. Anders Bratholm og Jo Hovs bok: Sivil rettergang (1980) 257, tredje avsnitt.

Videre gjøres gjeldende at det kan ankes også over rettsforlik. Det vises til Bratholm og Hovs bok: Sivil rettergang, 463, pkt. 4.

Det fastholdes at mønstringsmyndighetene ikke forholdt seg i henhold til sine plikter i mønstringsloven. Det gjøres likevel ikke gjeldende erstatningsansvar på culpagrunnlag. Det kreves imidlertid renter fordi etterbetalingene kom alt for sent. Myndighetene hadde alle nødvendige opplysninger på et tidlig tidspunkt. Det vises til sysselsettingsloven §34, første ledd.

Rentekravet er beregnet til tilsammen kr 54121,- med 18 % rente p.a. fra 24.september 1990 til betaling skjer. Det bestrides at det ikke er hjemmel for renter. Det gjøres gjeldende at det finnes hjemmel for rente på alminnelig rettsgrunnlag. Videre gjøres gjeldende at folketrygdloven §14-9, femte ledd, siste punktum, ikke gjelder for arbeidsløshetstrygd. Hjemmel for rentekravet finnes også i morarenteloven §5. Parallellen til lønnskrav hvor det må betales renter ved for sen utbetaling påberopes også.

Bjørnstad krever at lagmannsretten skal behandle spørsmålet om indeksregulering av arbeidsløshetstrygden for perioden 1977 - 1984. Det vises til folketrygdloven §4-3, nr. 2, fjerde ledd og kap. 6.

Når det gjelder skattesaken, gjøres gjeldende at ligningen av beløpet kr 80000, som ble avtalt i forliket med rederiet, ikke er riktig beskattet. Arbeidsgiveren, K/S Supply-Service A/S & Co., må avkreves oppgaver i overensstemmelse med loven regler. Det vises til brev av 7. desember 1989 fra Finansdepartementet. Det fremgår av dette brev at departementet etter klage fra Bjørnstad har truffet vedtak om at den overskytende del av utbetalingen etter rettsforlik av 10. desember 1986 på kr 63550 er skattepliktig som inntekt om bord. Ligningen må skje i henhold til dette vedtak.

Det kreves saksomkostninger. Når det gjelder saksomkostninger i byretten vedrørende skattesaken, ilagt kr 3000,-, mener Bjørnstad at dette ikke er riktig. Det ble brukt liten tid på denne sak. Tvistemålsloven §177 påberopes. Han har opplyset at han ikke har krevet saksomkostninger etter forvaltningsloven §36.

Staten ved sin prosessfullmektig, advokat Elisabeth Stenwig, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet om byrettsdommer Medgards habilitet kan ikke løses etter domstolsloven §106 nr. 6. Denne bestemmelsen gjelder bare hvis dommeren har handlet for parten i rettssaken. Den aktuelle bestemmelsen må være domstolsloven §108. Det bestrides at byrettsdommer Medgard er inhabil. Medgard har for flere år siden underskrevet brev som avdelingsdirektør i Rikstrygdeverket. De spørsmål som omhandles i brevene, er ikke tvistespørsmål i nærværende sak. Det gjøres videre gjeldende at Per Bjørnstad åpenbart var kjent med Medgards befatning med saken før hovedforhandlingen. Han kom ikke med innvendinger før etter at hovedforhandlingen var avsluttet. Bjørnstad er derfor avskåret fra å påberope seg inhabilitet, jfr. domstolsloven §111, annet ledd. Det skal meget til for at lagmannsretten kan oppheve dommen av eget tiltak. Det vises til [[Rt-1987-1058]]. Det er ikke grunnlag for dette i nærværende sak.

Bjørnstad har ikke påvist saksbehandlingfeil og eventuelle feil har ikke under noen omstendighet hatt innvirkning på resultatet. Det er ikke grunnlag for å oppheve byrettens dom.

Staten gjør prinsipalt gjeldende at Per Bjørnstad er bundet av forliket som ble inngått 29. september 1986. Bjørnstad forpliktet seg til ikke å anlegge flere søksmål mot staten i anledning de nevnte saker. Det kan ikke være tvil om at Bjørnstad medvirket til forliket frivillig og at det ble grundig gjennomdiskutert på forhånd. Det vises til vitneforklaring fra advokat Per Richard Monssen. Han uttalte blant annet at forliket ble til etter grundige drøftelser, og det ble ikke tatt noe forbehold som ikke fremgår av forliket. Bjørnstad har ikke ved forliket fraskrevet seg rett til trygdeytelser. Folketrygdloven §18-10 har derfor ikke betydning.

Subsidiært anfører staten at det ikke er rettslig grunnlag for rentekravet. Krav om renter må ha hjemmel i lov eller avtale. Etterbetaling av trygd er klart et offentlig krav og faller utenfor morarenteloven, jfr. loven §1. Morarenteloven §5 gjelder prosessrenter og kommer ikke til anvendelse. Det er heller ikke hjemmel for renter i folketrygdloven. Hjemmelen for etterbetaling av trygd finnes i folketrygdloven §14-9. Det følger av denne bestemmelsen at det ikke kan kreves renter. Det kan heller ikke kreves renter av arbeidsløshetstrygd. For øvrig vises til Innst. O. VIII (1965 - 1966) side 52 og NOU 1974:54 Renter ved forsinket betaling, side 44-46.

Så vidt staten forstår, opprettholder Bjørnstad ikke rentekravet på culpagrunnlag. I motsatt tilfelle gjøres gjeldende at mønstringsmyndighetene ikke har utvist uaktsomhet. Det vises til byrettens bemerkninger om dette spørsmål, som staten slutter seg til.

Det er ikke utvist uaktsom passivitet ved behandlingen av trygdesakene. Forvaltningen har arbeidet med saken kontinuerlig siden forliket med rederiet i desember 1986 og også før den tid. Arbeidet har ikke tatt usedvanlig lang tid. Det har vært reist vanskelige spørsmål. Tvilsspørsmål er avgjort til Bjørnstads fordel. Bjørnstad har i høy grad medvirket til at saken er blitt svært tidkrevende.

Hvis Per Bjørnstad skulle få medhold i rentekravet, gjøres gjeldende at kravet er feil beregnet. Det kan ikke påløpe renter før etter en rimelig saksbehandlingstid, og i hvert fall ikke før forliket med rederiet. Man må også legge netto utbetaling til grunn idet det må gjøres fradrag for skatt.

Kravet om indeksregulering er framsatt for sent. Det må avvises etter tvistemålsloven §366.

Skattesaken må avvises da det ikke finnes noen tvistegjenstand. Bjørnstad har ikke rettslig interesse av å få prøvet spørsmålet, jf tvistemålsloven §54. Subsidiært påstås byrettens dom stadfestet.

Staten frafaller kravet om saksomkostninger for lagmannsretten vedrørende skattesaken. Når det gjelder saksomkostninger forøvrig, vises til tvistemålsloven §180 første ledd. Subsidiært påberopes tvistemålsloven §177, idet Per Bjørnstad unødig har vidløftiggjort saken. Saken kunne vært avsluttet langt tidligere. Domstolbehandlingen har ikke hatt betydning for utfallet av trygdesakene.

Lagmannsretten bemerker:

Følgende faktiske forhold legges til grunn:

Per Bjørnstad ble påmønstret et supplyfartøy tilhørende K/S Supply-Service A/S & Co. den 12. oktober 1981. Mens han var i tjeneste, ble han skadet den 2. mars 1982 ved at han fikk knust nesebenet. Han ble innlagt på sykehus og var sykmeldt fram til 24. april 1982. Han ble på nytt skadet 5. mai 1982 og ble sykmeldt til 5. juli 1982. Førstnevnte skade ble godkjent som yrkesskade. Den andre skaden ble ikke godkjent som sådan.

Bjørnstad har i dag uførepensjon fra folketrygden, beregnet etter en uføregrad på 90 %.

Bjørnstad ble oppsagt fra rederiet ved brev av 5. mars 1982, mottatt 12. mars 1982. I tiden som fulgte oppsto en rekke tvistepunkter mellom Bjørnstad og rederiet. Det dreide seg om beregning av fartstid, hyre, feriepenger, fratredelsestidspunkt, kostpenger, overtidsjournal, betaling for køyeklesvask m.v. Tvisten med rederiet ble gjort opp med det tidligere nevnte rettsforlik av 10. desember 1986. Løsningen av disse tvister hadde betydning for de ytelser Bjørnstad hadde krav på fra trygdemyndighetene og for beregningen av hans pensjonsgivende inntekt. Bjørnstads skattemessige forhold måtte også justeres. Den offentlige forvaltning har arbeidet med disse spørsmål jevnlig. Bjørnstad reiste videre en rekke rettssaker mot det offentlige som ble forlikt ved avtale av 29. september 1986 som nevnt ovenfor.

Det foreligger blant annet følgende vedtak vedrørende offentlige ytelser:

I følge Rikstrygdeverkets brev av 4.februar 1983 var sykepengegrunnlaget tidligere satt for høyt. Det riktige grunnlag ble fastslått til kr 7898.- pr. måned.

Arbeidsdirektoratet fattet vedtak 15. februar 1988 om at fartstiden skulle økes til fem måneder hvilket førte til at dagpengene øket.

Ved brev av 22. april 1988 underrettet Narvik trygdekontor om at grunnlaget for arbeidsløshetstrygd var økt. Som følge av dette økte sykepengene og Bjørnstad fikk etterbetaling for perioden 7. mars 1984 til 5. mars 1985 med tilsammen kr 18750.-

Arbeidsdirektoratets styreutvalg vedtok 7. desember 1988 at Bjørnstad ved fastsettelsen av dagpengegrunnlaget for 1982 ble å godskrive med en halv måneds ekstra fartstid samt en måneds oppsigelseshyre i tillegg til de to månedene han hittil var godskrevet. Dette medførte nytt dagpengegrunnlag for arbeidsløshetstrygden.

Narvik trygdekontor meddelte i brev av 26. januar 1989 at grunnlaget for arbeidsløshetstrygd var økt og at sykepengene også var forhøyet. Det ble foretatt etterutbetaling for perioden 7. mars 1984 til 5. mars 1985 med tilsammen kr 10730.-.

Arbeidsdirektoratets styreutvalg fattet vedtak 28. juni 1989 om at Bjørnstad skulle godskrives 7 måneders normert hyre i 1982. Dagpengegrunnlaget ble hevet til kr 125.00.-.

Narvik trygdekontor meddelte i brev av 27. juli 1989 at når grunnlaget for arbeidsløshetstrygd økte, så ble sykepengegrunnlaget forhøyet. Det ble etterbetaling av sykepenger for tiden 7. mars 1984 til 5. mars 1985 med tilsammen kr 2865.-.

Ved brev av 13. juni 1991 meddelte Arbeidsformidlingen i Narvik at fartstiden for 1981 var forhøyet til 9 måneder. Dette førte til en endring av dagpengene og en mindre etterbetaling.

Etter det som er opplyst arbeider myndighetene fortsatt med spørsmålet om dagpenger. I denne forbindelse vises til brev av 6. august 1992 fra Arbeidsformidlingen i Narvik til Per Bjørnstad.

Når det gjelder skattesaken, er det ikke framlagt i saken noe ligningsvedtak fra Narvik ligningskontor. Finansdepartementet har i brev av 7. desember 1989 etter klage fra Bjørnstad truffet vedtak om at den overskytende del av utbetalingen etter rettsforlik av 10. desember 1986 på kr 63550.- er skattepliktig som inntekt ombord. I denne forbindelse bemerkes at kr 16450.- som utgjør to måneders ekstra hyre er skattlagt tidligere.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om byrettens dom må oppheves på grunn av inhabilitet og andre saksbehandlingsfeil.

Når det gjelder habilitetsspørsmålet, kan det uten videre slås fast at byrettsdommer Medgard ikke tidligere har handlet i saken i den forstand at han er inhabil etter domstolsloven §106 nr. 6. Den aktuelle bestemmelse må derfor være domstolsloven §108. Medgard har som avdelingsdirektør i Rikstrygdeverket underskrevet brev av 4. februar 1983 til Narvik trygdekontor og brev av 26. mai 1983 til Per Bjørnstad. Det er opplyst i saken at Medgard ikke husket disse brevene da han fikk saken til behandling i Oslo byrett. Brevene omhandler fastsettelse av sykepengegrunnlaget for Bjørnstad. Lagmannsretten vil bemerke at dette spørsmål ikke er tvistegjendstand i nærværende sak. Dette forhold samt at Medgards befatning med Bjørnstad var perifer og ligger lang tilbake i tid, gjør at lagmannsretten ikke kan gi Bjørnstad medhold i at Medgard var inhabil.

Lagmannsretten finner ikke at det foreligger saksbehandlingsfeil i byretten som gir grunnlag for å oppheve byrettens dom.

Når det gjelder sakens realitet, vil lagmannsretten innledningsvis behandle betydningen av forliket med staten av 29. september 1986.

Det er enighet mellom partene om at forliket ikke innebærer noen innskrenkninger i Bjørnstads rettigheter etter trygdelovgivningen. Det følger av folketrygdloven §18-10 at disse rettigheter ikke kan fraskrives ved avtale. Lagmannsretten slutter seg til dette.

Lagmannsretten kan imidlertid ikke slutte seg til statens anførsel om at forliket er til hinder for at Bjørnstad kan få prøvet kravene om renter og indeksregulering vedrørende utbetalingene fra folketrygden. Forliket inneholder bestemmelse om at Bjørnstad forplikter seg til for fremtiden ikke å gå til sak mot det offentlige om forhold som gjelder eller har tilknytning til blant annet Bjørnstads tjeneste til sjøs i 1981 og 1982. Lagmannsretten finner at denne passus må forstås slik at den ikke omfatter vedtak om trygdeytelser som er fattet etter at forliket ble inngått.

Bjørnstads påstand om at "også manglende indeksregulering 19771984" skal behandles, jfr. pkt. 2 i den subsidiære påstand i ankesak 91-1005 A, ble ikke framsatt for byretten. Kravet ble første gang reist i Per Bjørnstads foreløpige anke av 23. februar 1991, som var vedlagt hans formelle ankeerklæring av 4. mars 1991, og er således nytt for lagmannsretten. Staten har påstått kravet avvist.

Det følger av tvistemålsloven §366 at det er en viss, men meget begrenset adgang til å trekke inn nye krav for ankedomstolen. I dette tilfellet er loven vilkår ikke til stede. Det kan reises spørsmål om ikke kravet måtte bli å avvise også av andre grunner, men lagmannsretten ser ingen grunn til å gå nærmere inn på dette. Kravet blir å avvise ved kjennelse.

Vedrørende rentekravet vil lagmannsretten innledningsvis fastslå at krav om renter må ha hjemmel i lov, avtale eller sedvane. Bjørnstads anførsel om at han må tilstås renter på alminnelig rettsgrunnlag eller etter analogi fra rettsområder hvor renter tilstås i medhold av lov eller eventuelt på grunnlag av innarbeidet praksis, kan således ikke føre fram. Det er for øvrig på det rene at det ikke er praksis å beregne renter ved etterbetaling av trygdeytelser. I folketrygdloven §14-9 fjerde ledd, siste punktum heter det dessuten uttrykkelig at renter ikke tilstås. Denne bestemmelsen får direkte anvendelse i nærværende sak i den utstrekning rentekravet knytter seg til etterbetaling av sykepenger. Bestemmelsen kom inn i loven fordi spørsmålet om renter ofte ble reist i praksis. Det ble da funnet hensiktsmessig med en uttrykkelig bestemmelse.

Det er riktig, som hevdet av Bjørnstad, at folketrygdloven §14-9 ikke får anvendelse når det gjelder stønad ved arbeidsløshet. Det fremgår av §4-11. Folketrygdloven §14-9 står i kapittelet om administrasjon, behandling av krav om ytelse, utbetaling m.v. Dette kapittel gjelder ikke for stønad under arbeidsløshet, idet reglene om administrasjon av denne stønad er inntatt i sysselsettingsloven av 27. juni 1947 kapittel V. Sysselsettingsloven har ikke regler om etterbetaling og renter. De alminnelige regler må derfor gjelde, og de fører som nevnt ikke til at Bjørnstad har krav på renter.

Bjørnstad har også påberopt morarenteloven. Det følger av §1 at loven bare gjelder for pengekrav på formuerettens område. Krav på trygdeytelser er et offentligrettslig krav og faller utenfor loven. Lagmannsretten viser til NOU 1974: 54 Renter ved forsinket betaling m.v. side 45, annen spalte og side 46, første spalte. Nederst på side 46, første spalte uttales : "Hverken trygde- eller pensjonsytelser er for tiden rentebelagt." Det er et unntak i §5 som omhandler prosessrenter. Denne bestemmelse kommer ikke til anvendelse da det ikke er tvist om kravet. Dette er en forutsetning for at prosessrenter kan tilkjennes.

Etter dette finner lagmannsretten at Per Bjørnstad ikke kan få medhold i sitt krav på renter av etterbetalte sykepenger og dagpenger under arbeidsløshet.

Per Bjørnstad har uttrykkelig frafalt krav om rentetap på erstatningsrettslig grunnlag, begrunnet med feil begått av mønstringsmyndighetene. Men lagmannsretten forstår ham slik at rentetapkravet opprettholdes på erstatningsrettlig grunnlag idet det gjøres gjeldende at saksbehandlingen har tatt altfor lang tid. Lagmannsretten vil bemerke at det ikke er grunnlag for erstatning av rentetapet på objektivt grunnlag. Det må påvises at forvaltningen har utvist culpa. Lagmannsretten har forståelse for at Bjørnstad er av den oppfatning at saksbehandlingen har tatt svært lang tid. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at rettsforliket med rederiet kom i stand først i desember 1986, og at dette reiste flere spørsmål i forhold til trygdemyndighetene. Disse har forvaltningen arbeidet med jevnlig. Klarleggingen av hvilke komponenter forliket med rederiet inneholdt har videre tatt tid. Per Bjørnstad har ved sin måte å håndtere sakene på også bidratt til at forvaltningsavgjørelsene har trukket ut. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at saksbehandlingstiden ikke kan betraktes som uaktsom lang. Bjørnstad gis ikke medhold i sitt krav om rentetap på dette grunnlag.

Etter dette gis Per Bjørnstad ikke medhold i sitt krav om renter eller rentetap.

Når det gjelder skattesaken, sak nr. 91-01008 A, er det ikke framlagt noe ligningsvedtak som angripes. Det foreligger et vedtak av Finansdepartementet av 7. desember 1989 som gir Bjørnstad medhold i sin klage. Vedtaket går ut på at den del av utbetalingen etter rettsforlik av 10. desember 1986 som ikke tidligere er skattlagt, kr 63550.- er skattepliktig som inntekt ombord. Bjørnstads påstand for lagmannsretten lyder :

"Ligningen av beløpet kr 80000.- må skal skje innen rammen av norsk lov - d.v.s. at det offentlige må avkreve Bjørnstads tidligere arbeidsgiver den oppgave loven krever". Lagmannsretten kan ikke se at Bjørnstad har rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 når det gjelder en slik påstand. Byrettsdommen blir således å oppheve bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen som lagmannsretten sier seg enig i og som blir å stadfeste. Saken avvises ved kjennelse. Staten har frafalt kravet om saksomkostninger for lagmannsretten.

Per Bjørnstads anke i sak nr. 91-01005 A har vært forgjeves. Per Bjørnstad pålegges å betale saksomkostninger til staten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, i det grunnlag for å anvende unntaksregelen ikke sees å foreligge. Lagmannsretten finner at staten ikke har utvist rettsstridig adferd eller vidløftiggjort saken som anført av Bjørnstad, jfr. tvistemålsloven §177.

Staten har framlagt oppgave hvor det kreves omkostninger med tilsammen kr 30000.- for lagmannsretten i sak nr. 91-1005 A. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse i sak nr. 911005 A stadfestes.

Lagmannsretten vil bemerke at det hører inn under forvaltningens oppgaver å ta stilling til spørsmålet om Per Bjørnstad har krav på saksomkostninger i forbindelse med trygdesakene, jfr. forvaltningsloven §36.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Sak nr. 91-1005 A:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Per Bjørnstad betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet kr 30.000,- -kronertrettitusen-. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

Slutning i kjennelse:

Sak nr. 91-1005 A:

Kravet om behandling av manglende indeksregulering 1977 - 1984 (den subsidiære påstands punkt 2) avvises.

Sak nr. 91-1008 A:

1. Byrettens dom, slutningens punkt 1 oppheves og saken avvises.

2. Byrettens dom, slutningens punkt 2 om saksomkostninger stadfestes.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1991-1005 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering