Import: XML-importering

2018-10-22T03:16:43Z

XML-importering

Ny side

{{Lagmannsretter
|Instans=

Eidsivating lagmannsrett - Dom
|Dato=
1993-01-08
|Publisert=
LE-1992-00216
|Sammendrag=

|Stikkord=
Drap
|Saksgang=
- Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00216 M. Rettskraftig.
|Parter=
Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Strand) mot A (Forsvarer: Advokat Tor Kjærvik).
|Forfatter=
Dag Stousland (Rettens formann), T. Christoffersen, Tore Hagen
|Lovhenvisninger=
[https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§233 Straffeloven (1902) §233], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§183 §183], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§192 §192], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§213 §213], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§257 §257], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§258 §258], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§260 §260], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§270 §270], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§271 §271], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§349 §349], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§39 §39], [https://lovdata.no/lov/1902-05-22-10/§56 §56], [https://lovdata.no/lov/1981-05-22-25/§437 Straffeprosessloven (1981) §437]
}}

Tiltalte, A, bopel Oslo, f. t. i varetekt i Oslo kretsfengsel, er født xx.xx.1957. Han er uføretrygdet og får utbetalt ca kr 6000 netto pr. måned. I tillegg driver han deltidssalg av ballonger. Han er uformuende, ugift og uten forsørgelsesplikt.

Tiltalte er tidligere straffedømt 4 ganger for blant annet overtredelse av straffeloven §183, §257, §258, §260, §270, §271 og §349.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 20. januar 1992 - rettet under hovedforhandlingen - er tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter

Straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213 For ved vold eller å ha fremkalt frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, og den utuktige omgang var samleie.

Grunnlag: Fredag 2. februar 1990 ca kl. 0415 på en parkerings- og/eller byggeplass ved Henrik Ibsensgt. i Oslo rettet og/eller holdt A en kniv mot B og tvang han til å masturbere seg og/eller tvang ham til å suge sin penis inntil sædavgang og/eller kommanderte B ned på knærne hvoretter han stakk sin penis inn i hans endetarm.

Det forbeholdes nedlagt påstand om erstatning/oppreisning.

Denne tiltalebeslutning er tatt ut etter ordre fra Riksadvokaten.

Tiltalebeslutningen er gitt følgende tillegg datert 17. februar 1992: Det forbeholdes nedlagt påstand om at påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler overfor tiltalte som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av 5 -fem- år.

Ved tilleggstiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 15. oktober 1992 er tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter Straffeloven §233 første og annet ledd For å ha forvoldt en annens død og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag er følgende forhold: Formentlig tirsdag 25. februar 1992 i en leilighet i X-gate i Oslo, helte han brannfarlig væske (tynner) over hodet og kroppen på C og tente på, slik at C døde av brannskader.

Det forbeholdes nedlagt påstand om at påtalemyndigheten benyndiges til å anvende sikringsmidler overfor tiltalte etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 10 -ti- år.

Tilleggstiltalebeslutningen er utferdiget etter ordre fra riksadvokaten.

Lagretten er forelagt ett hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål vedrørende tiltalebeslutningen. Hovedspørsmålet er besvart med nei. Lagretten er videre forelagt ett hovedspørsmål vedrørende tilleggstiltalebeslutningen som er besvart med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn.

Tiltalte blir etter dette å dømme for forbrytelse mot straffeloven §233. Han blir å frifinnes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om fengsel i 13 år. Videre er det lagt ned påstand om at påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som angitt i straffeloven §39, nr. 1 a-f for et tidsrom av 5 år.

Forsvareren har lagt ned påstand om at påtalemyndigheten ikke gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler og at tiltalte for øvrig ansees på mildeste måte.

Lagmannsretten finner at drapet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter og at straffen må settes til fengsel i 12 år.

Til fradrag i straffen går 434 dager for utholdt varetektsfengsel.

Lagmannsretten finner ikke å kunne gi påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.

A bor hjemme hos sine foreldre. Han har en eldre søster og en yngre bror. Faren er maskinarbeider i postverket mens moren er hjelpepleier, men har vært uføretrygdet i flere år. Søsteren er også uføretrygdet etter gjentatte opphold i psykiatrisk instituasjon.

Tiltalte har gjennomgått 9-årig skole, men med unntak av de to første skoleårene, har han vært plassert i hjelpeklasse. Forut for dette hadde han vært i kontakt med skolepsykologisk kontor, og har senere gjennom en årrekke hatt en viss oppfølgelse gjennom Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Tiltalte var sent utviklet. Han gikk først i 2-årsalderen og snakket ikke før i 3-årsalderen. Skoletiden har vært preget av tale- og lærevansker. Han ble tidlig oppfattet som "sinke". På skolen klarte han seg best i praktiske fag, mens han hang etter i de teoretiske. Allerede på et tidlig tidspunkt i skoleårene begynte han å påkalle oppmerksomhet ved å slå på brannalarmer. I 7. klasse begynte han å skulke, ble etter en rekke mindre påsatte branner innlagt i psykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus og var forbigående i behandlingshjem.

Etter skoleårene arbeidet han i 1 1/2 år i postverket med tømming av postkasser og sortering. Han sluttet i forbindelse med en sykemeldig som hang sammen med nødvendig behandling av medfødt klumpfot. I 1976-78 var han fabrikkarbeider ved Tiedemands Tobakfabrikk, men sluttet også denne gang i forbindelse med forestående benoperasjon og har senere vært uføretrygdet. Bortsett fra enkelte småjobber har han ikke hatt noe senere arbeidsforhold, inntil han i 1989 fikk seg deltidsarbeide som ballongselger. Dette arbeid synes han å ha skjøttet bra.

A ble første gang innlagt i psykiatrisk avdeling i 1971 for adferdsforstyrrelser etter blant annet å ha påtent noen mindre branner. Han har i alt frem til 1980 hatt 6 opphold i samme avdeling. Under oppholdet i 1975 synes han å ha vært hallusinert og å ha gitt uttrykk for paranoide ideer. Han ble overflyttet til et kortvarig opphold på Dikemark sykehus. I 1980 fikk han diagnosen "grensepsykose". I 1982 og 1984-85 var han, i forbindelse med fengselsopphold, innlagt i fengselssykehusets psykiatriske avdeling, men frembød ingen psykotiske eller psykosenære symptomer.

Til de rettspsykiatriske sakkyndige har tiltalte oppgitt at han daglig drikker øl, vesentlig for å dempe basalangsten og hindre rastløshet, men har også brukt konsentrert alkohol i større mengder, gjennomsnittlig en gang i uken. Han har i denne forbindelse ikke hatt black-out, men utvikler abstinenssymptomer etter inntak av større mengder med alkohol. Han har også gjennom flere år hatt et uttalt misbruk av organiske løsningsmidler som han innhalerer. Han kan ha opphold på inntil 3 måneder, men pleier så å sniffe nokså regelmessig gjennom flere uker i strekk. Han tilhører det såkalte miljøet rundt "Eika" ved Akerselven.

Drapsdagen arbeidet tiltalte som ballongselger på Oslo City. Etter arbeidstidens slutt har han oppgitt å ha inntatt 4 halvlitere øl på en av restaurantene i butikksenteret. Der møtte han sin venn, D, og sammen gikk de til en restaurant i Oslo sentralstasjon, hvor de inntok ytterligere et par halvlitere øl. Derfra reiste de til C for å kjøpe tynner. Det var vel kjent i sniffemiljøet at C solgte tynner mot vederlag i penger eller seksuelle tjenester. De ankom Cs leilighet i X-gate ut på ettermiddagen/kvelden. Her var foruten C, en polsk landsmann av ham, E, til stede. Sistnevnte hadde overnattet fra dagen før og var sterkt beruset. C bød på alkohol og tiltalte har forklart at han drakk to melkeglass med 50/50 deler vodka og mineralvann. Deretter kjøpte han en mineralvannsflaske med tynner av C og begynte å sniffe. Det legges til grunn at alle fire i leiligheten etterhvert ble beruset. Det videre hendelsesforløp antas å være at C beordret ham til å kle av seg hvilket han gjorde, enten fullstendig eller bare på overkroppen. Det ble ved denne anledning ikke utført noen seksuelle handlinger. Tiltalte ønsket å kle på seg igjen, men C nektet ham dette, angivelig en halv times tid. Da tiltalte hadde fått på seg klærene igjen ville han gå, men C sperret døråpningen mellom rommet de befant seg i og gangen, slik at tiltalte måtte bane seg vei ut. I forbindelse med dette sparket han C slik at denne falt overende. Mens C lå på gulvet, helte tiltalte tynner over hodet og kroppen på ham. Han har forklart at det var ca 1/4 liter som han helte over C. Deretter tente han på sniffekluten sin med en lighter og slapp den brennende kluten over C. Det er etter bevisførselen uklart om tiltalte var alene i leiligheten da han gjorde dette.

De store mengdene med tynner medførte at C antagelig umiddelbart sto i lys lue. Etter rapporten fra åstedsgranskningen har C beveget seg mot badet, men har segnet om foran døren hvoretter det har tatt kraftig fyr i et skap som sto der. Brannen må åpenbart være blitt slukket, men det er uklart av hvem. Tiltalte har opplyst at han løp fra leiligheten uten å forsøke å slukke brannen.

Ved obduksjonen av C er det påvist omfattende forbrenningsskader over det meste av kroppen. Alt hår var svidd vekk og hodet og overkroppen var helt svertet ved forkulling. Det var også svertet hud på lårene og på venstre arm. De svære brannskadene som forelå i dette tilfellet er av Rettsmedisinsk Institutt ansett å være dødelig i seg selv.

Det ble funnet rikelig med sot i luftrør og luftrørsgrener, hvilket ifølge Rettsmedisinsk Institutt, betyr at C var i live da brannen startet. Videre, ifølge Rettsmedisinsk Institutt, må brannen ha vært eksplosiv, hvilket indikerer en hurtig død. Professor Olaisen har under hovedforhandlingen antydet at døden kan ha inntruffet i løpet av noen sekunder til et par minutter.

Lagmannsretten finner etter dette at drapet er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jfr. straffeloven §233 annet ledd i.f. Selv om døden inntraff hurtig, må det ha vært en gruoppvekkende opplevelse å bli dynket med så vidt store mengder tynner for deretter å bli satt fyr på. Avdøde må hurtig ha fått store smerter, bl.a. som følge av at kunststoffet i klærne smeltet og la seg på huden. Hvor store smertene har vært, har professor Olaisen ikke hatt noen oppfatning om, men han har gitt uttrykk for at C må ha hatt en enorm påkjenning og vært i sjokk.

Forsvareren har anført at A var i berettiget harme som følge av den måten C behandlet han på i leiligheten, og at straffen derfor må settes under minstestraffen, jfr. straffeloven §56 nr. 1 b. Forsvareren har i denne forbindelse vist til dom i [[Rt-1990-795]]. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning. Forholdet i den påberopte dom er helt spesiell og forskjellig fra forholdet i denne sak. Tiltalte har forklart at han har besøkt C mange ganger for å kjøpe tynner og at han har ytet ham seksuelle tjenester. Drapsdagen ble besøket innledet med et tilnærmet selskapelig samvær. Det var vel kjent i sniffemiljøet og for tiltalte at C, under påvirkning av alkohol, ble nærgående, krakilsk, og til tider voldelig. Lagmannsretten legger til grunn at C ved denne anledning ikke opptrådte på noen annen måte enn han pleide å gjøre i tilsvarende situasjoner. Sett på bakgrunn av den alvorlige forbrytelse som her foreligger, gir ikke Cs oppførsel grunnlag for å si at krenkelsen mot tiltalte gir grunnlag for å si at harmen hans var berettiget i en slik grad som forutsatt i straffeloven §56.

Når det gjelder selve straffutmålingen, finner lagmannsretten at generalpreventive hensyn tilsier en meget streng reaksjon. Både drapshandlingen og tiltaltes etterfølgende adferd - han forlot leiligheten uten å gjøre forsøk på å slukke brannen - bærer preg av likegyldighet overfor de lidelser den annen ble påført. Handlingen må sees på bakgrunn av at tiltalte handlet under en lettere grad av selvforskyldt rus. De rettspsykiatrisk sakkyndige har ikke funnet at han hadde nedsatt bevissthet på grunn av rus under drapshandlingen. Tiltalte har for øvrig hatt en ganske detaljert erindring om hendelsesforløpet.

Når det gjelder sikringsspørsmålet, er lagmannsretten enig med de sakkyndige i at A lider av mangelfullt utviklede og varig svekkende sjelsevner. Hans manglende evne til impulskontroll synes å ha sammenheng med at han i en årrekke har ligget under for alvorlig misbruk av alkohol og løsningsmidler. I og med det langvarige fengselsopphold han nå får, er det vanskelig å si om han etter å ha sonet straffen vil fremby en fare ut over det vanlige ved den type lovbrudd som han nå er dømt for. Soningstiden vil medføre et brudd med det livsmønster, med jevnlig rusmiddelmisbruk som har preget hans tilværelse før drapshandlingen. Han er ikke tidligere straffet for forbrytelse av så alvorlig og voldelig art. Tiltalen for voldtekt er han som ovenfor angitt, frifunnet for. De sakkyndige har gitt uttrykk for at det ikke er noe i den medisinske vurdering som avspeiler noe mønster i det forhold som han nå er kjent skyldig i. Brannstiftelsen fra skoletiden var for å skape oppmerksomhet. Lagmannsretten viser til avgjørelse i beslektede saker i [[Rt-1990-555]], [[Rt-1990-604]] og [[Rt-1992-176]].

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jfr. straffeprosessloven §437 tredje ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A, født xx.xx.1957, dømmes for overtredelse av straffeloven §233, første og annet ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år.

Til fradrag i straffen går 434 - firehundreogtrettifire - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.

3. A frifinnes for tiltalen om overtredelse av straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §213.

[[Kategori:Lagmannsretter]]

LE-1992-216 - Sideversjonshistorikk

Import: XML-importering